NORSK LITTERATUR, 1921.
    I årets förste halvdel utga professor FREDRIK STANG sin kjente "Indledning til formueretten" i ny utgave. (Aschehoug, 338 s.) Forelöbig er det bare förste halvpart av verket som Stang har funnet tid til å gjennemse og gjennemarbeide påny, men han uttaler i sitt forord håp om at den annen halvpart ikke vil la lenge vente på sig.

En nærmere omtale av dette verk, som jo også vil være vel kjent av svenske jurister, er neppe nödvendig, idet boken ikke har vært gjenstand for gjennemgripende endringer. Stort sett er verket det samme som tidligere, om enn naturligvis de 11 år som er gått siden boken först kom ut, har nödvendiggjort lempelser i detaljer og innarbeidelse av ny lovgivning og rettspraksis.
    Rettsstridsproblemet, som jo i de siste år har vært livlig dröftet i Sverige, har i 1921 også fristet to yngre norske videnskapsmenn. Det er den såkalte "nordiske rettsstridslære" som i disse skrifter blir gjort til gjenstand for dröftelse og kritikk.
    Nesten i stridsskriftets form har dr. PER AUGDAHL rykket i marken mot denne lære, i et lite skrift "Ret og Retskrænkelse". (Cappelen, 72 s.) Ved å fölge teoriens utvikling fra Getz til Stang, via Goos, Hagströmer, Torp, Jul. Lassen, Bentzon, Hagerup og Ussing, mener Augdahl å kunne konstatere, at den har utviklet sig fra å være en lovgivningspolitisk tendens, til å kreve anerkjennelse som rettsregel. Og den regel, som han trekker ut som kvintessensen og sluttresultatet av den nordiske rettsstridslære, er den konkrete interesseavveiings prinsipp, hvorefter enhver handlings rettmessighet står og faller med dens konkrete nytte. Ved eksempler som tildels er meget drastiske, viser forfatteren at en rettsregel av dette innhold ikke vil være anbefalelsesverdig, og betoner særlig de tekniske mangler ved en slik regel, som miskjenner nödvendigheten av at rettens regler må være "faste".
    Boken er friskt og pågående skrevet, og dens opposisjon mot den herskende rettsstridslæres videnskabelige pretensjoner er efter min mening i sitt prinsipp fullt berettiget. Derimot kann det ikke nektes, at den videnskabelige objektivitet og saklighet ikke alltid står på höide med forfatterens angrepsiver, og at der undertiden polemiseres mot meninger, som alene en lite velvillig tolkning kann finne uttrykt i de verker hvori den herskende rettsstridslære utvikles. Således finnes der sikkert ingen nordisk forfatter, som vil vedkjenne sig Augdahls versjon av rettsstridslæren som identisk med den konkrete interesseavveiings prinsipp.
    Også nærværende anmelder knytter i sin bok "Hensiktens betydning for grensen mellem rett og urett" (Norli, 299 s.) kritiske bemerkninger til den almindelig anerkjente rettsstridslære. I motsetning til det foran nevnte skrift er det imidlertid min opfatning, at den "nordiske rettsstridslære" ennu ikke hos nogen forfatter trer frem i definitiv og helt gjennemarbeidet skikkelse, at den fremdeles må betegnes som sökende, og at videnskabens opgave derfor må være å skjære vekk lærens feiltagelser og utvilsomme overdrivelser, men söke å beholde de virkelig verdifulle rettstanker den rummer. Forövrig er det et annet punkt i rettsstridslæren, nemlig den gjengse opfatning at rettsstriden alltid bestemmes "objektivt", som nærværende anmelder i sin bok tar standpunkt mot, idet jeg söker å vise at handlingsmannens hensikt, eller overhodet handlingens indre, sjelelige side i en rekke tilfeller har og bör ha avgjörende betydning for rettsordnens vurdering av handlingen.

    Mens det vil fremgå av ovenstående oversikt, at den litteratur som i 1921 beskjeftiget sig med den hjemlige rett, var temmelig sparsom, kann den romerske rett i samme år opvise ikke mindre enn tre verker, som tilsammen spenner over så store felter av romerretten, at en utenforstående iakttager lett vil kunne få inntrykk av, at romerrettsstudiet i vårt land for tiden feirer en ren renessanse. Går man denne litteratur nærmere på klingen, viser den sig imidlertid mindre å være frukt av nye og selvstendige videnskabelige undersökelser i emnet, enn av en forklarlig og priselig trang til å skaffe studentene trykte læreböker til avlösning av de inntil nu brukte kontratrykte forelesninger av professor Ingstad.
    Saledes er INGSTADS trykte fremstilling av Privatrettens almindelige del, som byråchef PLATOU utgir efter forfatterens död, (Aschehoug, 162 s.) stort sett identisk med de tidligere foreliggende kontratrykte forelesninger. På grunnlag av Ingstads efterlatte notater er visstnok adskillig nytt stoff trukket inn i fremstillingen, som derved er svulmet betenkelig op. Forelöbig foreligger bare förste hefte av verket; det utmerker sig ved de samme gode egenskaper som tidligere preget forelesningene: klarhet, anskuelighet, lettfattelighet. Men det kann ikke nektes, at adskillig av det stoff som er föiet til, både efter sin form og efter sitt innhold vilde vært mere egnet til å utfylle og krydre en mundtlig forelesning, enn til å forelegges den juridiske almenhet i en videnskabelig fremstillings skikkelse.
    Fra fhv. höiesterettsassessor HAMBROS hånd foreligger en fremstilling av den romerske obligasjonsretts spesielle del (Aschehoug, 152 s.) og av tingsretten (Aschehoug, 163 s.). Disse to böker er vesentlig snauere enn det ovenfor nevnte arbeide, og sikter direkte på — som forfatteren sier i sitt forord — "at gi en for de studerendes behov avpasset fremstilling". Nogen selvstendig, videnskabelig fremstilling tar forfatteren derimot ikke sikte på. "Man vilvisselig ikke vente en på förstehånds granskning helt bygget og selvstendig behandling av stoffet, især når denne kommer fra en med embedsgjerning optat forfatter, som aldrig har fåt anledning til udelt at ofre sig for studiet av den romerske ret", sier han i forordet til obl. spes. del. Det grunnlag der bygges på, er först og fremst Ingstads kontratrykte forelesninger i emnet, men også Girards og i annen rekke Sohms og Dernburgs berömte læreböker i romerrett er flittig benyttet. Det begrensede mål som forfatteren således har stillet sig, synes han i alt vesentlig å ha nådd.

Ragnar Knoph.