man tar hensyn til, at den finansielle stilling sandsynligvis i flere år fremover vil bli vanskelig, er man dog blitt stående ved å foreslå bare ett års yderligere utsettelse."
Flertallet i Stortingets justiskomite benyttet departementets premisser, men foreslog som konklusjon reformen utsatt i 2 år som det mindste tidsrum, det burde være tale om, når man nu atter måtte gå til en utsettelse av den nye civilprocessordnings gjennemförelse. Komiteflertallet mente, at den av departementet påberopte utsettelsesgrunn, den vanskelige ökonomiske situasjon, visselig også vilde være tilstede næste år, så en ny utsettelse da ikke vilde være utelukket. Det måtte imidlertid i og for sig sies å være uheldig, at denne viktig ereforms gjennemförelse på denne måte holdtes svevende fra år til år. Det vilde skape en på mange måter uheldig uvisshet både for almenheten og fordem, som skulde iverksette og praktisere loven. Flertallet mente, at der nu måtte settes en endelig og siste frist, som det burde være forutsetningen ikke skulde kunne forlenges. Hvis man utelukkende så hen til den ökonomiske situasjon, kunde visselig en lengere utsettelse enn 2 år være på sin plass. Man måtte imidlertid erindre, at Stortinget i den mest bindende form, nemlig i lovsform, hadde vedtatt, at processreformen nu skulde settes ut i livet, og dette burde respekteres, uanset hvilken mening man kunde ha om reformens nytteog nödvendighet. Og desuten kunde merutgiften ved reformen ikke sies åvære större, enn at staten også under fortsatt vanskelige ökonomiske forhold kunde makte den. Merutgiften under overgangstiden var i 1921 anslått til kr. 603,000. — årlig, og den endelige merutgift til kr. 245,000. — årlig. Selvom dette belöp blev fordoblet, kunde det ikke sies å være avskrekkende tall, henset til reformens store betydning for folket.
Av komiteens mindretall holdt ett medlem på kun 1 års utsettelse og to medlemmer vilde overhodet ingen ny utsettelse ha. "Forholdene under vårnuværende rettsordning har", uttalte disse, "fra fremstående juridisk hold værtbetegnet som så uholdbare, at det nærmer sig den rene rettsfornektelse, ogreformen, som har vært forberedt i over en menneskealder, blev da også hilset med stor tilfredshet, da den blev vedtatt i 1915...... Når departementet nu foreslår ett års yderligere utsettelse under henvisning til den finansielle situasjon, ser mindretallet heri en fare for reformens gjennemförelse i det hele, ialfall i en nogenlunde nær fremtid. Det er ikke sandsynlig, at den finansielle situasjon vil ha forbedret sig synderlig om ett år, og så vil man kanskje da stå foran valget mellem en serie av årlige utsettelser eller en meget beklagelig utsettelse for en lang årrekke. Mindretallet ser i den nye ordning en så vesentlig forbedring av vårt rettsvesen, at de ökonomiske hensyn ikke kan tillegges den avgjörende vekt, men er forövrig tilböielig til å tro, at reformen for dem, som er nödt til å gå til domstolene for å få sin rett, betyr en så avgjort ökonomisk vinning gjennem processtidens forkortelse, at den også av ökonomiske grunner bör settes ut i livet så snart som mulig."
Civilprocessreformen blev i 1915 vedtatt med et stort flertall av alle partier mot en minoritet, hvori likeledes forskjellige partier var representert. I motsetning til juryreformen i 80 årene har reformen i den civile rettspleie lykkelig vært holdt utenfor partipolitikk. Underlig kan det da synes, at et så utpreget praktisk spörsmål som selve utsettelses spörsmålet iår blev avgjort efter politiske linjer. Allerede av komiteinnstillingen kunde man lese sig til, at det vilde gå