Civilprocessreformen i Norge. Ved den endring, som ifjor blev gjort i lov nr. 4 av 14 august 1918, blev, som tidligere meddelt, ikrafttredelsen av civilprocessreformen utsatt fra 1 januar 1923 til 1 januar 1924. Det var vanskeligheten ved å skaffe de nödvendige kontorlokaler, som nödvendiggjorde utsettelsen. Et forslag om en lengere utsettelse av processreformen av budgett messige hensyn blev med stort flertall nedvotert.
    Budgettmessige vanskeligheter kan imidlertid ikke overvinnes ved en Stortingsvotering. Under forberedelsen av budgettet for terminen 1 juli 1923—30 juni 1924 meldte disse vanskeligheter sig med foröket styrke, og Regjeringen blev dennegang selv nödt til å resignere og fremsette forslag om ny utsettelse av reformen. Forslaget gik ut på utsettelse til 1 januar 1925, altså kun i yderligere 1 år. Men begrunnelsen pekte unektelig på en lengere utsettelse. I Justisdepartementets innstilling, som lå till grunn for regjeringens forslag, heter det således bl. a.: "Skjönt en fornyet utsettelse meget må beklages, antar departementet, at den finansielle situasjon for tiden nödvendiggjör, at man ialfall i den kommende budgettermin undgår den utgiftsstigning, som reformens gjennem förelse vil medföre......Skjönt meget kunde tale for en lengere utsettelse, når

 

CIVILPROCESSREFORMEN I NORGE. 333man tar hensyn til, at den finansielle stilling sandsynligvis i flere år fremover vil bli vanskelig, er man dog blitt stående ved å foreslå bare ett års yderligere utsettelse."
    Flertallet i Stortingets justiskomite benyttet departementets premisser, men foreslog som konklusjon reformen utsatt i 2 år som det mindste tidsrum, det burde være tale om, når man nu atter måtte gå til en utsettelse av den nye civilprocessordnings gjennemförelse. Komiteflertallet mente, at den av departementet påberopte utsettelsesgrunn, den vanskelige ökonomiske situasjon, visselig også vilde være tilstede næste år, så en ny utsettelse da ikke vilde være utelukket. Det måtte imidlertid i og for sig sies å være uheldig, at denne viktig ereforms gjennemförelse på denne måte holdtes svevende fra år til år. Det vilde skape en på mange måter uheldig uvisshet både for almenheten og fordem, som skulde iverksette og praktisere loven. Flertallet mente, at der nu måtte settes en endelig og siste frist, som det burde være forutsetningen ikke skulde kunne forlenges. Hvis man utelukkende så hen til den ökonomiske situasjon, kunde visselig en lengere utsettelse enn 2 år være på sin plass. Man måtte imidlertid erindre, at Stortinget i den mest bindende form, nemlig i lovsform, hadde vedtatt, at processreformen nu skulde settes ut i livet, og dette burde respekteres, uanset hvilken mening man kunde ha om reformens nytteog nödvendighet. Og desuten kunde merutgiften ved reformen ikke sies åvære större, enn at staten også under fortsatt vanskelige ökonomiske forhold kunde makte den. Merutgiften under overgangstiden var i 1921 anslått til kr. 603,000. — årlig, og den endelige merutgift til kr. 245,000. — årlig. Selvom dette belöp blev fordoblet, kunde det ikke sies å være avskrekkende tall, henset til reformens store betydning for folket.
    Av komiteens mindretall holdt ett medlem på kun 1 års utsettelse og to medlemmer vilde overhodet ingen ny utsettelse ha. "Forholdene under vårnuværende rettsordning har", uttalte disse, "fra fremstående juridisk hold værtbetegnet som så uholdbare, at det nærmer sig den rene rettsfornektelse, ogreformen, som har vært forberedt i over en menneskealder, blev da også hilset med stor tilfredshet, da den blev vedtatt i 1915...... Når departementet nu foreslår ett års yderligere utsettelse under henvisning til den finansielle situasjon, ser mindretallet heri en fare for reformens gjennemförelse i det hele, ialfall i en nogenlunde nær fremtid. Det er ikke sandsynlig, at den finansielle situasjon vil ha forbedret sig synderlig om ett år, og så vil man kanskje da stå foran valget mellem en serie av årlige utsettelser eller en meget beklagelig utsettelse for en lang årrekke. Mindretallet ser i den nye ordning en så vesentlig forbedring av vårt rettsvesen, at de ökonomiske hensyn ikke kan tillegges den avgjörende vekt, men er forövrig tilböielig til å tro, at reformen for dem, som er nödt til å gå til domstolene for å få sin rett, betyr en så avgjort ökonomisk vinning gjennem processtidens forkortelse, at den også av ökonomiske grunner bör settes ut i livet så snart som mulig."
    Civilprocessreformen blev i 1915 vedtatt med et stort flertall av alle partier mot en minoritet, hvori likeledes forskjellige partier var representert. I motsetning til juryreformen i 80 årene har reformen i den civile rettspleie lykkelig vært holdt utenfor partipolitikk. Underlig kan det da synes, at et så utpreget praktisk spörsmål som selve utsettelses spörsmålet iår blev avgjort efter politiske linjer. Allerede av komiteinnstillingen kunde man lese sig til, at det vilde gå

 

334 CARL PLATOU.den vei. Komiteens medlemmer av höire, frisinnede venstre og bondelaget samt 1 venstremann utgjorde dens flertall og innstillet på 2 års utsettelse. Komiteens annet venstremedlem holdt på 1 år. Og arbeiderpartiets 2 representanter (kommunistene) vilde ingen ny utsettelse ha.
    Overensstemmende hermed var også stemmegivningen i odelsting og lagting. Höire, frisinnede venstre, bondelaget og i odelstinget 1 og i lagtinget 1 venstremann — og blandt alle disse flere av processreformens varmeste forkjempere — stemte for komiteflertallets innstilling om 2 års utsettelse. Venstre iövrig, socialdemokratene og arbeiderpartiet (kommunistene) stemte dels principalt. dels subsidiært for utsettelse i 1 år. Begrunnelsen for, at der således nu gikk politikk i saken, var åpenbart partienes forskjellige syn på spörsmålet om fremme av reformer under finansiellt vanskelige forhold.
    Av odelstingets 112 medlemmer tilhörer for tiden 55 höire, frisinnede venstreog bondelaget og 57 venstre og de to arbeiderpartier. Med 1 venstremann for 2 års utsettelse skulde således presidentens stemme gjöre utslaget. I lagtingeter stillingen 19 mot 19. Ved hjelp av den ene venstrestemme skulde således 2 års utsettelse her være gitt. Det blev imidlertid nogen representanters forfall, som kom til å avgjöre utsettelsens skjebne. Under odelstingets förste behandling av loven blev ved alternativ votering mellem 1 og 2 års utsettelse det förste vedtatt med 50 mot 48 stemmer. I lagtinget seiret derimot de 2 års utsettelse med 20 mot 17 stemmer. Men ved sin annen gangs behandling forkastet odelstinget med 50 mot 49 stemmer lagtingets anmerkning. Og herfor måtte lagtinget böie sig. Man vilde ellers ved lovforslagets behandling i plenum i bedste fall få utsettelse i kun ett år allikevel og i værste fall risikere, at odelstingets beslutning ikke vilde fått 2/3 flertall og altså ikke blitt vedtatt, hvorved den tidligere bestemmelse om ikrafttredelse allerede 1 januar 1924 vilde vedblitt å gjelde.
    Resultatet av Stortingets behandling er altså blitt, at civilprocessreformens ikrafttreden ved forandring i § 1 i loven av 1918 er utsatt i yderligere 1 årtil 1 januar 1925.
    Ifjor ett års utsettelse, iår et nyt år. Det ligger nær å spörre, om det samme også næste år skal gjenta sig, — om civilprocessreformens årlige utsettelse skal bli en fast post på programmet for norsk lovgivning. All den stund iår de ökonomiske forhold har spillet så sterkt inn ved avgjörelsen, er det selvsagt vanskelig å gjöre sig op nogen sikker mening om utsettelsesspörsmålets skjebnenæste år. Under debatterne i Stortinget kom der imidlertid frem etpar momenter, som tör komme til å få betydning. For det förste blev det av justiskomiteens formann, som stemte for 2 års utsettelse, sterkt fremholdt, at merutgiften ved reformen ikke var större, enn at landet til enhver tid, hvordanenn situasjonen er, vilde kunne makte reformens gjennemförelse. For det annet blev det av den fungerende justisminister, som fannt å kunne akceptere 2 års utsettelse, gjentagne gange gjort gjeldende, at 1 eller 2 år ikke spilte nogen större rolle, men at det avgjörende var, at den utsettelse, som nu blev vedtatt, måtte være den siste og endelige. På dette måtte administrasjonen innrette sig. Og endelig pekte en rekke talere på, at ved å utsette reformen i 2 år— og altså også ved til næste år å utsette den i yderligere 1 år — vilde det nu sittende Storting, hvis mandat utlöper ved utgangen av 1924, gi den endelige

 

CIVILPROCESSREFORMEN I NORGE. 335bestemmelse om tidspunktet for processreformens gjennemförelse fra sig til et nytt Storting.
    Disse momenter synes å måtte trekke sterkt i retning av, at der fra regjeringens side må gjöres alt mulig for på det kommende budgett å skaffe de nödvendige midler til processreformens gjennemförelse fra 1 januar 1925, og at et nytt utsettelsesforslag på Stortinget i 1924 ikke skulde ha særlig gode chancer.
 

Carl Platou.