DEN NORSKE RETTERGANGSREFORMEN.

 

AV

 

SORENSKRIVER ERIK SOLEM.

 

I Norge blev straffeprosessen reformert alt i åttiårene ved "juryloven", som tråtte i kraft 1 januar 1890. Straffeprosessreformen var et ledd i det politiske reformarbeide som tok sin begynnelse efter demokratiets gjennemførelse i begynnelsen av åttiårene. Ved juryloven blev strafferettspleien ordnet efter europeisk mønster med anklagemyndighet — "påtalemyndigheten"— bevisumiddelbarhet, muntlighet og legdommere.
    De større saker behandles i lagmannsrett som første instans; her tjenestegjør legdommere som jury. De mindre saker behandles i meddomsrett, hvor det er en juridisk dommer og to legdommere. Det er anledning til å få en sak som er behandlet i meddomsrett inn for lagmannsrett til fornyet behandling.
    Da straffeprosessreformen blev gjennemført var det forutsetningen, at også den civile rettergang skulde reformeres. Derfor blev det kort efter nedsatt en mannsterk kommisjon til å forberede dette arbeide.
    Det gikk i Norge som det pleier å gå andre steder: arbeidet tok lang tid. I 1915 lykkedes det dog å få vedtatt tre hovedlover: lov om domstolene, lov om rettergangsmåten for tvistemål og lov om tvangsfullbyrdelse. I de følgende år blev de nødvendige tillegslover vedtatt, og meningen var at reformenskulde tre i kraft 1 januar 1923.
    De vanskelige økonomiske forhold og forskjellige andre omstendigheter har imidlerlid ført til stadige utsettelser. I 1925 foreslog regjeringen en begrenset gjennemføring, — dette forslag blev vedtatt og samtidig blev det besluttet, at reformen skulde settes i kraft fra 1 januar 1927. På Stortinget ifjor blevdet vedtatt en yderligere utsettelse til 1 juli 1927. Nogen ny utsettelse er nu utelukket.
    Den civile rettergangsreformen var til å begynne med helt

 

23 — Svensk Juristidning 1927.

346 ERIK SOLEM.upolitisk. Dens forkjemper på Stortinget i 1915 var høirepartiets fører Hagerup Bull. Senere er det imidlertid gått politikk også i denne saken. Det er de radikale partier, som har arbeidet for å få reformen gjennemført, mens de konservative har stemt for utsettelser.
    Efter lovene av 1915 er de civile domstoler: forliksråd, byog herredsrettene, lagmannsrettene, Høiesteretts kjæremålsutvalg og Høiesterett.
    Forliksrådet består av tre forlikningsmenn som velges av komunestyret for tre år. By- eller herredsretten består av en eller flere juridisk utdannede dommere. I hver sak tjenestegjør bare en embedsdommer. Lagmannsretten settes med tre embedsdommere i hver sak.
    I Høiesteretts kjæremålsutvalg er det tre og i Høiesterelt syv dommere med i hver sak. Både i by- og herredsretten og i lagmannsretten er det legdommere med under hovedforhandlingen. I saker om faste eiendommer og i sjørettssaker det være med legdommere, i de fleste andre saker skal de være med, når en av partene krever det, eller retten finner det ønskelig. Legdommerne — to i by- og herredsrett, fire i lagmannsrett — deltar i saksbehandlingen med like rett som embedsdommerne.
    I de fleste saker er det nødvendig å prøve forliksmegling for forliksrådet. Dersom forlik ikke kommer istand, blir saken henvist til retten. Men forliksrådet har også en ganske vid domsmyndighet. Dette er ordnet slik, at forliksrådet ikke er en tvungen domstol. En eller begge parter må forlange domsbehandling, og forliksrådet har rett til å vise fra sig saker, som det finner så vanskelig eller så litet oplyst, at de ikke egner sig til å pådømmes i forliksrådet. En sak som er pådømt i forliksrådet kan appelleres til by- eller herredsretten.
    Den ordinære underinstans er by- eller herredsretten. Fra denne kan det ankes (appelleres) til lagmannsretten. En lagmannsrettsdom kan påankes videre til Høiesterett, men anken kan bare grunnes på feil i saksbehandlingen eller rettsanvendelsen. Ved siden av rettsmidlet anke er det på samme måten som i straffeprosessen innført et enklere rettsmiddel — kjæremål —, til prøvelse av de beslutninger domstolen har truffet under sakens gang eller av beslutninger om å avvise saken av formelle grunner.

DEN NORSKE RETTERGANGSREFORMEN. 347    Endelig er det et særskilt rettsmiddel — gjenoptagelse — som gir adgang til å få endret dommer, som må antas å være uriktige efter oplysninger som kommer frem, efterat domen er avsagt og blitt rettskraftig.
    Forhandlingen er muntlig med bevisumiddelbarhet for forliksråd, by- og herredsrett og for lagmannsrett. For Høiesteretter også saksbehandlingen muntlig, men bevisførslen middelbar.
    Denne ordning er betydelig endret ved loven av 1925. Lagmannsrettene blir ikke organisert. Appellen går fra by- eller herredsrett direkte til de nuværende overretter. Saker om en formuesverdi over 5,000 kroner appelleres fra herreds- eller byrett direkte til Høiesterett.
    Appellen til Høiesterett er ikke begrenset til bare å gjelde feil i rettsanvendelse og saksbehandling, men kan også grunnes på feil i bevisbedømmelsen. Fra overretten kan det bare appelleres videre til Høiesterett, når Høiesteretts formann samtykker.
    Saksbehandlingen i overretten er i alle appellsaker skriftlig, og i Høiesterett bestemmer rettens formann om behandlingsmåten skal være skriftlig eller muntlig.
    Nogen umiddelbar bevisførsel blir det ikke hverken i overretten eller i Høiesterett. Vidneførsel, granskninger, partsforklaringer o. 1. må godtgjøres ved protokoll — dog kan sakkyndige avhøres umiddelbart for appeldomstolen.
    De nye grunnsetninger for rettergangen blir på denne måten midlertidig bare gjennemført i forliksrådet og ved by- og herredsretten.
    Betydningen av saksbehandlingen i første instans blir derfor ennu større enn den vanlig er.
    Efterat saken er henvist fra forliksrådet, må saksøkeren utta stevning, som blandt annet må inneholde en bestemt angivelse av det krav, som saksøkeren gjør gjeldende, og de omstendigheter, han støtter det på; desuten må den inneholde påstand. Dette forstås slik, at saksøkeren i stevningen punktvis må redegjøre for de vesentlige rettsstiftende kjensgjerninger for sitt krav på en slik måte at domstolen kan avgjøre om påstanden er faktisk og rettslig begrunnet. Saksøkeren bør også opgi de bevis han akter å føre og hvad han mener å godtgjøre med dem. Dette foregår på den måten at han for hvert enkelt punkt i stevningen opgir sine bevis.
    Når dommeren har mottatt stevningen, undersøker han først

 

348 ERIK SOLEM.om den er formelt i orden — og gjør saksøkeren opmerksom på mulige feil. Derefter må dommeren bestemme hvordan saken skal forberedes.
    Det er to former for saksforberedelse: muntlig ved personlig møte av partene, og skriftlig ved veksling av innlegg.
    Loven gir ingen av disse fremgangsmåter fortrinnet, men forutsetninger er selvfølgelig, at den muntlige saksforberedelse skal brukes i de saker, hvor parten har personlig kjenskap til saksforholdet, så det er av betydning å få deres egen forklaring om dette.
    Velger dommeren muntlig forberedelse, blir partene innkalt til et rettsmøte, hvor dommeren optar deres forklaring og får deres bevistilbud. Han setter op protokoll over partsforklaringene og denne blir underskrevet av partene.
    Den skriftlige forberedelse begynner med at stevningen forkynnes for saksøkte, som samtidig får frist til å gi skriftlig tilsvar.
    Det er lovens forutsetning, at det under muntlig saksforberedelse regelmessig bare skal være ett rettsmøte og under skriftlig bare stevning og tilsvar. Men i vidtløftige saker vil det ofte være nødvendig å utsette saken, fordi partene i rettsmøtet ikke kan gi tilstrekkelige oplysninger. Da kan dommeren entenberamme nytt rettsmøte eller gi pålegg om å forberede saken videre i skriftlige inlegg.
    Og under skriftlig saksforberedelse kan han gi partene adgang til å levere flere prosesskrifter enn stevning og tilsvar, når særlige omstendigheter gjør det nødvendig.
    Når saken er tilstrekkelig forberedt, fastsetter dommeren tid og sted for hovedforhandlingen, inkaller partene og sørger for bevisførselen.
    Hovedforhandlingen er muntlig; parter og vidner har en temmelig utstrakt møteplikt. Dommen bør avsis med det samme og domsavsigelsen kan ikke utsettes mere enn en uke.
    Et fremtredende trekk ved den nye rettergang er den fremskutte stilling dommeren får, og dette er så meget mer i øinefallende, fordi den tidligere skriftlige ordning har anvist ham en temmelig passiv rolle.
    Partene kan som regel henvende sig personlig på dommerens kontor og få ham til å sette op prosesskrifter for sig. Dette gjelder blandt annet stevning, ankeerklæring og begjæring om

DEN NORSKE RETTERGANGSREFORMEN. 349kjæremål; selv om dommeren har bestemt, at det skal være skriftlig saksforberedelse, kan saksøkte i steden for å gi skriftlig tilsvar gå til dommeren og forklare sig muntlig; dommeren måda sette op forklaringen i prosesskrift for saksøkte.
    Under den muntlige saksforberedelse skal, som jeg har nevnt,dommeren avhøre de personlig møtende parter — og sette op protokoll over deres forklaringer og bevistilbud. Det er dommeren, som avgjør om det skal gjøres avvikelser fra reglen om bevisumiddelbarheten ved at vidnene blir avhørt på forhånd— eller at granskningsforretninger skal bli foretatt før hovedforhandlingen. Retten kan også av eget tiltak beslutte bevisførsel som den finner påkrevet for avgjørelsen av saken — dog kan den ikke beslutte bevisførsel eller bruk av skriftlig bevis, når begge parter erklærer sig imot det.
    Dommeren har som det vil ses, en sterk innflydelse både på prosessledelsen og prosessdriften.
    Det har under reformens forberedelse vært reist adskillig kritikk over denne ordning. Det er gjort gjeldende, at dommerne ikke vil makte å overkomme alt det arbeid, som loven legger på dem. Dette vil komme an på, i hvilken utstrekning administrasjonen gir dommerne hjelp til arbejdet i form av underordnet personale. Av større betydning er den annen innvending, at meget av det arbeid, som er pålagt dommeren vil gjøre det vanskelig for ham å optre upartisk under hovedforhandlingen. Når f. eks. dommeren skal hjelpe saksøkeren med å sette op stevningen og med å gi tilsvar under saksforberedelsen, vil han i mange tilfelle uttale sig på forhånd. Den samme risiko er tilstede under den muntlige saksforberedelse.
    Jeg tror denne innvending er noget overdrevet; men selvfølgelig stiller den nye ordning store fordringer til dommerens takt og praktiske skjønn. Til den "gode dommer" stiller den en rekke krav, som tidligere var ganske ukjent; han seiler her mellem Scylla og Charybdis, — han må ikke være for aktiv, for ikke å skade sin upartiske stilling, men han må heller ikke være så passiv, at lovens bestemmelser om den prosessledende dommer bare blir papirbestemmelser.
    De personlige parter vil også komme til å innta en ganske annen stilling enn tidligere. Under en skriftlig rettergang viljo parterne personlig spille en lite fremtredende rolle. Dette har i ganske utpreget grad vært tillfelle i den norske civil-

350 ERIK SOLEM.prosess, som har vært en sakførerprosess, forsåvidt som partene forholdsvis sjelden har innlatt sig på å prosedere sin sak uten bistand av en sakfører.
    Under den nye ordning kan partene bruke prosessfullmektig— og de skal som regel under den ordinære rettergang bruke sakførere som prosessfullmektiger, men partene har også plikt til å møte personlig. Denne møteplikt har samme utstrekning som vidneplikten. Plikten søkes fremtvunget på to måter: om parten uteblir, kan det bli avsagt "uteblivelsesdom"; det vil si at saksøkte blir frifunnet, om saksøkeren uteblir, og at saksøkerens fremstilling blir lagt til grunn for dommen, når saksøkte uteblir. Men i de saker som er gått over til kontradiktorisk forhandling, kan også partene ilegges mult, om de uteblir uten gyldig fortall.
    Også ved den muntlige saksforberedelse kan partene møte med prosessfullmektig, men det er meningen, at de tillike skal møte personlig; derfor kan det bli avsagt uteblivelsesdom, når partene selv uteblir uten gyldig forfall, men lar møte ved prosessfullmektig.
    Lovens stilling til partenes plikt til å svare er noget uklar. Loven sier, at enhver av partene skal gi en fullstendig og utvetydig fremstilling av saken overensstemmende med sitt kjenskap til den og svare på de spørsmål retten stiller til ham om saksforholdet. Om parten nekter å svare, har retten ikke noget tvangmiddel, og retten skal efter en prøvelse av samtlige omstendigheter avgjøre, hvilken betydning det skal tillegges, at parten nekter å svare.
    Partene er forpliktet til å forklare sig sannferdig, og de kan straffes for falsk forklaring. Når forklaringen er avgitt under hovedforhandling, skal den som regel bekreftes med forsikring på ære og samvittighet. Det er bare, når forklaringen på grunn av dens innhold eller av andre grunner må anses for særlig upålitelig, at det ikke skal avgis forsikring. Denne forsikring er ikke nogen partsed i den forstand, at sakens utfall blir gjort avhengig av at parten avgir forsikring, og forsikringen gjelder ikke et enkelt punkt, men hele forklaringen.
    Efter de regler loven gir, kan en si, at loven gjør det til rettslig plikt for partene å svare, men at den har avstått fra å tvinge partene til å opfylle denne plikt. Når loven har gitt retten adgang til å bruke tvangsmiddel for å få partene til å møte,

DEN NORSKE RETTERGANGSREFORMEN. 351men ikke til å svare, har dette sin naturlige grunn i, at partene oftere vil unddra sig fra sin møteplikt. Når de er kommet tilstede i retten, vil det være mer betenkelig å nekte å svare.
    De praktiserende jurister har store forventninger til partsavhøringen under den nye rettergang. Lovens ordning på dette punkt har heller ikke vært gjenstand for nogen vesentlig kritikk. Det er en utbredt opfatning, at den personlige partsavhøring i forbindelse med dommerens sterke prosessledende stilling vil virke til forenkling av sakene og gjøre vidneførselen kortere.
    Den tidligere rettergang har vært temmelig formell, om enn domstolene i den senere tid såvidt mulig har oprettholdt prosessmaksimene med nogen liberalitet. Den nye ordning har på forskjellige måter søkt å hindre, at sakens gang hemmes ved formelle feil. Det er rettens plikt å gjøre opmerksom på formelle feil og mangler — og den skal hjelpe til at de blir avhjulpet, om det er leilighet til det. Partene må fremsette innsigelser mot sakens fremme, såsnart det er anledning til det; i motsatt fall skal som regel innsigelsen settes ut av betraktning.
    Som det vil forstås er behandlingen i første instans egnet til å skaffe en hurtig avgjørelse på rettstvistene ved en enkel og umiddelbar forhandling mellem retten og partene. Saksforberedelsen vil, når den blir ledet på den rette måten, sette domstolene i stand til å tilendebringe hovedforhandlingen i ett sammenhengende rettsmøte, når det ikke inntrer uforutsette vanskeligheter.

 

    Ankebehandlingen innledes med en ankeerklæring, hvori den ankende part opgir sine ankegrunner. Ankeerklæringen undergis en forprøve for å undersøke om saken kan bli avgjort på forhånd uten ankebehandling. Dette kan skje, når den påankede avgjørelse lider av åpenbare feil eller ankeerklæringen er så mangelfull, at den ikke kan danne grunnlaget for en ordnet ankebehandling. Da bevisførselen i ankeinstansen er middelbar, må den enten grunnes på den innføring av parts- og vidneforklaringer som er gjort under hovedforhandlingen — eller også må det foretas bevisoptagelser, før prosedyren begynner.
    Prosedyren er som nevnt skriftlig i overretten og enten skriftlig eller muntlig i Høiesterett.

 

    Mot den midlertidige ankeordning er det fremsatt vesentlige innvendinger. For det første mener mange, at protokolasjonen

av parts- og vidneforklaringer i første instans vil frata hovedforhandlingen det liv og den fart som er nødvendig, særlig når legmenn tar del i saksbehandlingen. Selvfølgelig er en sådan protokolasjon mindre heldig, men efter de erfaringer èn har fra andre land, kan den gjennemføres uten vesentlig vanskelighet. Det kommer an på sakførerne og dommerne. Derimot er det meget beklagelig, at den muntlige forhandling er opgitt i ankeinstansen. På den måten gir en slipp på dommerens prosessledelse, som er umulig å gjennemføre i en skriftlig prosess. Det har blandt de praktiserende jurister vakt almindelig tilfredshet, at Høiesterett fremdelses får adgang til å bedømme faktum, mens det er berettiget tvil om ikke skillet mellem de saker som skal for Høiesterett og for overrett er for skjematisk.

    Alle er på det rene med, at den midlertidige ordning ikke bør bli endelig, og den almindelige opfatning går også ut på at den oprindelige ordning med en konsekvent gjennemført bevisumiddelbarhet blir for kostbar. Det gjelder her å finne en brukbar mellemvei.

 

    Det bør tilslutt nevnes, at administrasjonene har gjort adskillig for å lette gjennemføringen av den nye ordning: det er utarbejdet en formularbok med prosessmønstre og kortere veiledninger for forliksrådene og for lensmennene, som skal ha med tvangsfullbyrdelsen. For dommere og sakførere er det holdt foredragskurser i en rekke av landets byer.
    Forresten vil de norske jurister ved sin erfaring fra straffeprosessen ikke være ukjent med den muntlige forhandling. Det er derfor grunn til å tro at gjennemføringen av den nye ordning vil foregå uten vesentlige vanskeligheter.