Kommunallovgivningen i Norge. I 1928 blev utferdiget en »midlertidig lov inneholdende særlige bestemmelser om kommuners gjeldsforpliktelser», eller som den også er blitt kalt »kommuneadministrasjonsloven».
    Loven inneholder for det første bestemmelser om innskrenkning i kommuners adgang til å pantsette sine eiendeler og i fordringshavernes adgang til å kreve kompensasjon overfor skattekrav. Videre inneholder den forbud mot eksekusjon eller annen tvangsfullbyrdelse overfor en kommune, samt forbud mot å ta en kommune under konkursbehandling.
    På den annen side åpner loven adgang til å sette en kommune under »administrasjon» når den misligholder sine gjeldsforpliktelser. Administrasjon kan i visse tilfelle fremtvinges av en fordringshaver, og blir forøvrig å beslutte av Kongen når det forlanges av kommunen selv eller en fordringshaver og det finnes påkrevet på grunn av kommunens økonomiske stilling eller av hensyn til fordringshaverne.
    Lovens gyldighet er begrenset til 1. juli 1933. Spørsmålet om å forlenge den, eventuelt med forandringer, har vært under forberedelse i Justisdepartementet og har resultert i at det 31. mars 1933 er fremsatt proposisjon till stortinget om en ny lov »om midlertidig tillegg til kommunallovgivningen». Også den nye lov foreslåes å skulle gjelde bare i 5 år, altså til 1938.
    Proposisjonen optar de gjeldende regler om pantsettelse, eksekusjon, konkurs og kompensasjon overfor kommuner, tildels med enkelte forandringer. Videre er kapitlet om »megling og akkordforhandling» i det vesentlige uforandret. Det oplyses i motivene at det er dette avsnitt av den gjeldende lov som har hatt den største betydning. Mens det ialt er bare 27 av landets ca. 800 kommuner som er satt under administrasjon, er akkord istandbragt for ca. 60 kommuner, dels som frivillig overenskomst med kreditorene og dels som tvangsakkord. Dessuten pågår forhandlinger om gjeldsopgjør for et stort antall kommuner. Akkordene går dels ut på midlertidige eller varige rentenedsettelser, dels utsettelser med avdrag, og dels reduksjon av gjeldens kapitalbeløp.
    Mens den gjeldende lov gir adgang til å sette en kommune under administrasjon, vil det efter proposisjonen være adgang til å sette kommuner under »tilsyn» av staten. Istedenfor et administrasjonsstyre på 3 medlemmer foreslåes

en av Kongen opnevnt »tilsynsmann», som om viktigere saker kan konferere med et »tilsynsråd» på 2 medlemmer, hvorav det ene velges av kommunestyret og det annet av fordringshaverne. Tilsynsmannen får efter forslaget enstørre myndighet enn det nuværende administrasjonsstyre. Han vil kunne tai sin hånd praktisk talt en hver avgjørelse som har betydning for kommunensøkonomi, dog med adgang for kommunestyret til å innanke avgjørelsen for Justisdepartementet. Myndigheten til å anvise utbetalinger av kommunekassen legges til tilsynsmannen, likeså myndigheten til å forplikte kommunen ved sin underskrift. Tilsynsmannen blir således den virkelige leder av kommunens forvaltning så lenge den er under tilsyn.
    Efter forslaget skal tilsyn kunne besluttes av Kongen når kommunen misligholder sine gjeldsforpliktelser eller tilsyn ellers finnes påkrevet på grunn av kommunens økonomiske forhold eller av hensyn til fordringshaverne.
    Når en kommune er satt under tilsyn, har de utgifter som er nødvendige til kommunens forvaltning i tilsynstiden, fortrinsrett til dekning fremfor kommunens øvrige gjeld. Om enkelthetene i denne ordning inneholder proposisjonen forslag til nærmere regler, likesom de drøftes i motivene.

O. F. H.