Loven om kjöp på avbetaling.¹ Også i Norge har man ulemper av adgangen til salg på avbetaling med forbehold om at eiendomsretten forblir hos selgeren til hele kjöpesummen er betalt.
    Sådant salg drives i adskillig utstrekning ved omreisende agenter som går fra hus til hus, og som tildels er meget påtrengende i sine forsök på å få salg istand. I mange tilfeller frister avbetalingsvilkårene folk til å kjöpe ting som de ikke har råd til å kjöpe og som de derfor har vanskelig for å skaffe penger til eftersom avdragene forfaller.

 

¹ Jfr SvJT 1933 s. 55.

    Det forekommer adskillige tilfeller av underslag ved at ting som er kjöpt på avbetaling, blir solgt eller pantsatt för de er betalt. Anmeldelser til påtalemyndigheten av sådanne underslag foretas oftest for derved å fremtvinge betaling av restkjöpesummen; når betaling har funnet sted, tas påtalebegjæringen tilbake. Nogen statistikk over antallet av disse anmeldelser har man ikke. Men jeg har fått oplyst at påtalemyndigheten behandler et betydelig antall saker om undlatelse av påtale og om tilbakekallelse av tiltalebeslutning fordi tiltalte har betalt restkjöpesummen. Gjenstanden for underslag viser sig i sådanne saker særlig å være landbruksmaskiner og radioapparater. Det er visse salgsfirmaer som i særlig grad bruker politianmeldelse som middel til å forsöke å fremtvinge betaling.
    Det er ikke utgått nogen instruksjon til politi- eller påtalemyndighetene om ikke å stå til disposisjon for selgerne med å gripe inn når ting som er solgt på avbetaling blir underslått. Men man kan gå ut fra at myndighetene — også uten særskilt instruksjon herom — ikke uten videre godtar enhver anmeldelse av denne art, særlig når anmeldelsen fremtrer som ledd i inndrivelsen av restkjöpesummen. Det blir dog i så henseende forholdt noget forskjellig i de forskjellige distrikter, og det må jo foreligge en særskilt grunn for at en anmeldelse blir henlagt.
    Selv om forholdene således heller ikke i Norge er bra på dette område, så må det dog utvilsomt sies at den karakteristikk av forholdene som er gitt i R. G. A. SANDSTRÖMS artikkel i SvJT for 1933 side 55—61, ikke vilde passe for Norge. Grunnen til at ulempene ved salg på avbetaling er mindre fremtredende i Norge enn de synes å være i Sverige, må sikkerlig — i all fall for en del — sökes i koncesjonssystemet: Den som gjör sig en næring av å selge ting på avbetaling, har ikke lov til å slutte salg for en lavere avbetalingspris enn 500 kroner, medmindre han har tilladelse av politiet til åslutte slike salg. Når et firma eller en person har fått sådan tilladelse av politiet på sitt hjemsted, kan han imidlertid slutte salg i andredistrikter uten å behöve særskilt tilladelse av politiet i distriktet. Han kan også ansette agenter som på hans vegne slutter salg på avbetaling, uten at agentene trenger særskilt polititilladelse.
    Virkningene av koncesjonssystemet blir noget forskjellige i de forskjellige distrikter eftersom politimyndighetenes innstilling er til sådan salgsvirksomhet.
    Hvad særlig Oslo angår har politiet — foranlediget ved klager over misbruk og ved henstillinger som er fremkommet under den offentlige diskusjon — i de senere år optatt et energisk arbeide for å söke fjernet ulempene ved salg på avbetaling. Politiet i Oslo gir nu ikke salgstilladelse til de typiske »agentfirmaer», d. v. s. de firmaer som vesentlig driver med salg ved agenter som går fra hus til hus. Man forlanger at salget skal foregå som butikksalg. Videre opstiller man som vilkår for salgstilladelse at den bare skal gjelde bestemte slags gjenstander. Man gir f. eks. ikke tilladelse til salg av skotöi, klær eller luksusartikler.

    Disse principper for meddelelse av salgstilladelser er dog först optatt i de senere år og er hittil ikke gjennemfört helt ut. Det er særlig å merke at ikke alle tidligere tilladelser har kunnet tilbakekalles, da vilkåret for en slik tilbakekallelse efter den gjeldende lov er at man kan påvise fare for misbruk ved den måte bedriften har vært drevet på.
    Antallet av anmeldte forbrydelser i Oslo i 1932 var 7,869. Herav gjaldt 795 anmeldelser underslag. Statistikken viser ikke hvor mange av underslagene gjaldt ting som var solgt på avbetaling, men politiet mener at tallet er höist 100.

 

    Den norske lov om kjöp på avbetaling av 21. juli 1916 kommer bare til anvendelse når kjöpet gjelder lösöre og avbetalingsprisen ikke er over 10,000 kroner (tilleggslov av 29. mai 1928).
    Selv om den nevnte lov ikke kommer til anvendelse, antas imidlertid efter norsk rett et forbehold om eiendomsretten for selgeren å kunne være gyldig, uansett om gjenstanden er overlevert i kjöperens besiddelse og om kjöpesummen betales efterhvert i terminer.
    Betydningen av loven av 1916 er derfor særlig at den sikrer kjöperen mot urimelig behandling fra selgerens side i tilfelle av misligholdelse. Man vilde således i Norge ikke kunne minske ulempene ved salg på avbetaling bare ved at loven ikke gis anvendelse på visse gjenstander.
    Et forslag om å nekte gyldigheten av eiendomsforbehold for visse slags gjenstander vilde neppe få særlig tilslutning i Norge. Det samme gjelder forslag om at underslag av ting som er kjöpt på avbetaling skulde være straffritt. I den offentlige diskusjon om avbetalingskjöp har det riktignok fremkommet adskillige uttalelser om önskeligheten av å få begrenset adgangen til kjöp på avbetaling. Men det er ikke gitt nogen nærmere anvisning om den måte som en slik begrensning skulde sökes gjennemfört på.
    Jeg skulde anta at man i Norge helst vil bli stående ved en utbygging av koncesjonssystemet ved å gi nærmere regler i loven i den retning som Oslo politi i de senere år har sökt å fölge.
    Det tör naturligvis vise sig vanskeligheter ved å få lovbestemmelser i denne retning overholdt. Det er dog å merke at man kan påregne tilslutning fra kjöpmansstanden for en slik ordning, og ihvertfall vil den overveiende del av denne stand være interessert i å få påsett at lovens regler blir overholdt.
    Spörsmålet vites dog hittil ikke å være tatt op til nærmere utredning.
    Oslo 20/6 1933.

Ole F. Harbek.