NORDISK LOVSAMARBEID.
AV
JUSTISMINISTER TRYGVE LIE.
I.
Samhørigheten mellom de nordiske folk bunner dypt i naturlige og historiske forhold og gir seg utslag i samarbeid på de forskjelligste områder. Samarbeidet på lovgivningens område er ikke det minst viktige.
Arbeidet med å skape samnordiske lover tok til i slutten av 1870 årene. Jeg ser her bort fra det svensk-norske samarbeid som ble innledet alt i 1830—32 ved revisjonen av straffelovgivningen, og fortsatt i 1850 årene da man søkte å få i stand felles regler om konkurs og om fullbyrdelse av dommer. Dette svensknorske samarbeid ledet visstnok til et nært slektskap mellom den svenske strafflag av 1864 og den norske straffelov av 1842; men ellers kom det ikke noen positive resultater ut av det. Forsøkene ble møtt med mistillit i Norge, hvor man fryktet at det lå svenske samrøringsplaner under.
På det første nordiske juristmøte i København i 1872, som kom i stand etter svensk initiativ, ble imidlertid tanken om et nordisk lovsamarbeid tatt opp for alvor. Og i 1876 vedtok den svenske riksdagen et forslag fra landshøvdingen Bergström om å utarbeide en handelslovbok for Sverige i samarbeid med Danmark og Norge. Den svenske regjering var enig i tanken, men fant det best å gå fram skrittvis og innbød den danske og norske regjering til å samarbeide om en felles veksellov som et første skritt. Innbydelsen ble gunstig mottatt og ledet til den felles nordiske veksellov av 18.80. Den fulgtes i 80- og 90-årene av flere andre felles lover, særlig på handelsrettens område, som jeg senere skal nevne.
Et nytt støt framover fikk samarbeidet etter en tale som professor Julius Lassen holdt i 1899 hvor han stillet en nordisk lovbok i privatrett opp som det mål man burde søke å nå. Det
viste seg nok snart at denne store tanke ikke kunne realiseres i hele sitt omfang; men den kom likevel til å innlede en ny viktig epoke i det nordiske lovsamarbeids historie. Borgermester Lindhagen la i 1901 fram forslag for den svenske riksdagen om svenskt initiativ til å få i stand så vidt mulig felles nordiske sivillover. Riksdagen hadde sympati for den tanke som lå til grunn, men fant at en felleslovgivning av det foreslåtte omfang hadde sine betenkeligheter og innskrenket seg derfor til å gå inn for en fortsettelse av samarbeidet innen obligasjonsretten. En henvendelse om dette fra den svenske regjering resulterte i at man i 1901 ble enig om et program som omfattet felles nordiske lover om kjøp, om avslutting av avtaler og om visse andre obligasjonsrettslige spørsmål.
Arbeidet ble avbrutt ved oppløsningen av foreningen mellom Sverige og Norge, men tatt opp igjen alt i 1909 etter forslag av borgermester Lindhagen i den svenske riksdagen. På initiativ av den svenske regjering ble det så i 1909 holdt en konferanse i Stockholm mellom danske, svenske og norske delegerte, og disse ble enig om et program for fortsatt samarbeid, ikke bare innen obligasjonsretten men også på familierettens område.
På grunnlag av programmene fra 1901 og 1909 er i årenes løp fullført en lang rekke betydningsfulle nordiske lovarbeider. Tiden tillater dessverre ikke å gå nærmere inn på denne utvikling og på de enkelte lovtiltak. Men jeg skal gi en kort oversikt over de i sannhet imponerende resultater som samarbeidet har ført til.
Innenfor handels-, sjø-, luft- og forsikringsretten har vi fått felles lover (eller i det vesentlige felles lovregler) om veksler, om varemerker, om handelsregistre, firma og prokura, om sjøfarten — med flere endringslover, bl. a. om særskilt sjømannslov — om sjekker, om livsforsikringsselskapers virksomhet, om kommisjon, handelsagentur og handelsreisende, om luftfart, om forsikringsavtaler, om befordring med luftfartøyer.
Av mer alminnelig obligasjonsrettslig innhold er følgende felleslover: om foreldelse av fordringer (Sverige unntatt), om kjøp, om kjøp på avbetaling, om avslutning av avtaler, om fullmakt og om ugyldige viljeserklæringer, om gjeldsbrev.
Innenfor person- og familieretten er der vedtatt felles lover: om inngåelse og oppløsning av ekteskap, om adopsjon, om ekteskapets rettsvirkninger, særlig i formuesrettslig henseende, om umyndige og vergemål.
På statsrettens område er der istandbragt vesentlige overensstemmende lover om statsborgerrett.
Endelig må nevnes de 5 viktige konvensjoner: om inndriving av underholdsbidrag, om visse internasjonal-privatrettslige forhold, om arv og dødsboskifte, om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer, om konkurs.
Det kunne nevnes enkelte andre lover også. En nøyaktig fortegnelse ser jeg nå er nettop gitt i Svensk Juristtidning, første hefte i år.
II.
De naturlige forutsetninger som samarbeidet hviler på er det ikke høve til eller grunn til å analysere nærmere her. Det er tilstrekkelig å peke på folkenes og språkenes nære slektskap, likhetene i sosiale og politiske forhold, det livlige samkvem både på det økonomiske område og ellers, samhørigheten i kultur over hodet. Rettsoppfatningen i de nordiske stater frembyr ingen vesentlige uoverensstemmelser. I så henseende har de historiske bånd på rettslivets område dels mellom Sverige og Finnland, dels mellom Danmark, Island og Norge, vært av overordentlig stor betydning. Samarbeidstanken stöttes av en vidt utbredt folkemening og får rike impulser gjennom de nordiske juristmøter og administrative møter og likeledes gjennom en rekke publikasjoner og institusjoner som gjør betydelige innsatser for å fremme en nordisk rettsordning.
Ut fra denne naturlige grobunn har samarbeidet vokset fram som en nærsagt selvfølgelig ting; det tilhører — som det har vært sagt — »daglig liv i Norden». Lovene er kommet i stand ved fritt samvirke mellom selvstendige stater, det har alltid vært et grunnprinsipp for samarbeidet at det skal bygges helt på frivillighetens grunn og ikke strekkes lengre enn hver av partene er overbevist om dets gagn. Oppgavene tas opp etter hvert som de praktiske behov melder seg og etter hvert som det er høve til det. Initiativet tas snart av et land, snart av et annet. Og samarbeidet avhenger ikke av om samtlige nordiske land er villig til å delta. Til å begynne med deltok bare Danmark, Norge og Sverige. Etter at Finnland i 1918 hadde gjenvunnet sin selvstendighet har også dette land sluttet seg til. Island har av omkostningshensyn i de fleste tilfelle ikke latt seg representere i komiteene, men har
tatt opp størstedelen av de lovforslag som er utarbeidet. Danmark, Norge og Sverige har som regel tatt del i fellesskap. Enkelte emner har dog bare vært behandlet av to av landene. Således deltok f. eks. bare Danmark og Norge i lovene om forfatterog kunstnerrett (i 1890 årene) og om foreldelse av fordringer; på den annen side tok Norge ikke del i samarbeidet om arvelovgivningen i 1926—28 og statsborgerlovgivningen i 1890 årene.
Samarbeidet preges i det hele av smidighet og innebærer på ingen måte at de enkelte stater oppgir noe av sin selvbestemmelsesrett. Det foregår i frie former og hvert lands lovgivningsmyndighet står fullstendig fritt til de utkast som fremgår av samarbeidet. Utkastene kan henlegges eller vedtas som lov med eller uten endringer. Men samarbeidets naturlige styrke har vist seg i at det på få unntak nær har lykkes å føre utkastene igjennom i alle de deltagende stater, og som regel har de ikke undergått større endringer under behandlingen i regjering og nasjonalforsamling. Likeså står hvert land fritt når det gjelder spørsmål om senere endringer i de samnordiske lover. Men er det tale om en gjennomgripende revisjon eller om endringer av større betydning, vil det jo være en naturlig forutsetning at også dette i alminnelighet bør gjennemføres ved samarbeid. Slik er også forholdt i flere tilfeller, således ved avløsningen av de opprinnelige veksel- og sjekklover med de nye lover av 1932 og ved de gjentatte endringer i sjøloven.
III.
Betydningen av samarbeidet får man et umiddelbart, sterkt inntrykk av når man ser på den imponerende rekke av lover — c:a 30 i tallet — som gjennom det er kommet i stand på store og viktige rettsområder. På flere områder hvor rettspraksis alene vanskelig ville ha evnet å føre utviklingen tilstrekkelig fram, har lovene virket nyskapende og reformerende. Flere av lovene, eller deler av dem, ville nok ha forblitt uskrevet i et eller flere av landene om ikke impulsene fra samarbeidet med nabolandene hadde fått gjort seg gjeldende. Det er blitt sagt at ikke sjelden har samarbeidet vært den hevstang som muliggjorde en lovforbedring, som fordom eller treghet kanskje ellers kunne ha hindret.
Gjennom deltagelse av sakkyndige og interesserte fra flere land får fellesarbeidet et bredere og rikere erfaringsgrunnlag og lovspørsmålene en mangesidigere belysning. En samnordisk lov blir
derfor i regelen en lov av særlig høy kvalitet. I denne sammenheng må også nevnes den autoritet som et nordisk lovforslag erfaringsmessig har når det gjelder gjennomføringen av det, og særlig dets behandling i det ene eller annet lånds nasjonalforsamling. I tillegg til dette kommer de påtagelige praktiske fordelene ved at Norden i stor utstrekning kommer til å utgjøre et enhetlig rettsområde. Hvilken betydning dette har ved å lette og sikre varebytte, samferdselen og andre forbindelser mellom nordens folk, er det neppe nødvendig å utvikle nærmere. Det kommer bl. a. fram i den interesse som næringslivets menn har vist for utviklingen av rettslikhet særlig på formuesrettens område. Og gjennom de samnordiske lovene har såvel det praktiske rettslivs som rettsvitenskapens menn i de nordiske land fått et felles arbeidsfelt hvorav erfaring og lærdom kan høstes til gagn for alle parter.
Sist men ikke minst må fremheves den styrke det nordiske lovsamhold betyr utad i forhold til andre land og fremmed rett. En samnordisk rettsenhet skaper et sikrere og sterkere vern mot innvirkning utenfra og gir øket mulighet for å vinne gehør og innflytelse i det internasjonale rettsliv og lovarbeide. Det var ikke minst det siste hensyn som lå bak Julius Lassens tanke om en nordisk lovbok. At samholdet har sin store verdi har man alt fått gode erfaringer for under det internasjonale samarbeid på veksel- og sjekkrettens, sjørettens og kjøpslovens område hvor de nordiske statene kunne utøve betydelig innflytelse takket være sin felles innsats. Selv om drømmen om den nordiske rettens verdensmisjon synes altfor vidtsvevende, frembyr det seg her forvisst en stor og manende felles oppgave for de nordiske folk.
IV.
Ser vi så på stillingen i dag, kan vi med tilfredshet fastslå at samarbeidet er i fortsatt vekst. I Norge har vi nettopp vedtatt loven om gjeldsbrev som alt tidligere er blitt lovfestet i Danmark og Sverige som resultat av nordisk samarbeid. Videre er i disse dager lagt fram innstilling fra en norsk lovkomité til revisjon av visse deler av sjømannsloven, som sammen med tilsvarende komitéer fra de øvrige land har behandlet spørsmål om tiltredelse av Genéve-konvensjonene om sjømenns hyreavtale, om hjemsendelse av sjømenn og om rederes forpliktelser overfor sjømennene i tilfelle av sykdom, ulykker og dødsfall.
Samtidig har i noen tid pågått nordisk samarbeid på et nytt og meget viktig område: aksjelovens — et samarbeid som det ble tatt initiativ til fra svensk hold og som nå er langt fremskredet. I Norge har vi nettopp nedsatt en komité til revisjon av aksjelovgivningen og dermed sammenhengende spørsmål, med den norske delegerte i den nordiske aksjelovkommisjon, ekspedisjonssjef dr. jur. Per Augdahl som formann; og denne komité skal da arbeide i nær tilknytning til den nordiske kommisjon.
Videre er der for tiden i gang et visst samarbeid mellom den svenske og den norske straffelovkomité om nye straffebestemmelser for formuesforbrytelser.
Av stor betydning er det også at det nå er tatt skritt til samnordisk behandling av de lovproblemer som har reist seg på åndsrettens område, et område hvor Danmark og Norge for øvrig alt i 1890 årene samarbeidet om felles lover om forfatter- og kunstnerrett. Endelig må nevnes et annet viktig område, patentrettens, hvor samarbeid tidligere har vært innledet og nå er tatt opp med det mål å få i stand en nordisk patentlovgivning.
Samarbeidet er således i fortsatt god gang og brer seg til nye felter. Det er all grunn til å håpe og tro at så vil vare ved også i fremtiden. Av emner som egner seg til felles behandling har tidligere vært fremholdt bl. a. panteretten, foreldelse av fordringer, kausjon, lån, leie og selskapsretten. Det kan også nevnes andre emner som det kan bli tale om, og nye kan komme til i utviklingens medfør — helt bortsett fra senere revisjoner av de samnordiske lovene som vi alt har fått. Men det er ikke meningen her å trekke opp et fremtidig arbeidsprogram eller å spå om fremtiden. Selv om det ikke kan bli noe av tanken om å nå fram til en hel nordisk sivillovbok, så kan det imidlertid trykt sies at her er lovoppgaver nok å samles om i årene som kommer. Klarere enn noensinne fremstår det i våre dager at vinordboer har felles rettslige idealer og interesser å stå sammen om. Aldri noensinne har forholdene og utviklingen ute i verden ellers manet mer til nordisk samhold enn nå — først og fremst til vern om våre felles interesser, men også som et eksempel verdig til etterfølgelse av andre. Sett på denne bakgrunn har heller aldri noensinne det nordiske lovsamarbeid hatt större misjon enn nå.