OM PÅTALEUNDLATELSE I STRAFFESAKER.

 

AV

 

RIKSADVOKAT HAAKON SUND.

 

Vår straffeprosesslov som trådte ikraft den 1. januar 1890, innførte den bestemmelse, som var uten forbehold, at påtalemyndigheten kan undlate å reise tiltale i straffesaker og således tilsi straff-frihet for hvilken som helst forbrytelse eller forseelse »når intet offentlig hensyn antas å kreve tiltale». Denne regel uttrykker det såkalte opportunitetsprinsipp som altså går ut på at påtalemyndigheten uten hensyn til hvorledes bevisene stiller sig kan la være å reise tiltale hvis det ikke antas å være hensiktsmessig (opportunt) å erhverve straffedom over den skyldige.
    Ved denne regel brøt loven avgjørende med det tidligere herskende legalitetsprinsipp som krevet at der blev reist tiltale ogidømt straff når der forelå bevis for den straffbare handling (nullum crimen sine poena). Det må dog ikke forståes så at legalitetsprinsippet umiddelbart før vår store straffeprosessreform herskethelt og absolutt. For det første blev det ved straffelovsrevisjonenav 1874 gitt adgang til å undlate påtale for simple tyverier og underslag av hittegods når den stjålne eller hittede gjenstand varav ringe verdi og der hos forbrydelsen var begått under særdelesformildende omstendigheter. Og dernæst var forholdet utvilsomt det at praksis tok sig den frihet som loven ikke gav til å ta opportunitetshensyn ved avgjørelsen av tiltalespørsmålet, således som man kan se det skjer i land hvor legalitetsprinsippet fremdeles er gjeldende.
    Sålenge legalitetsprinsippet fikk gjelde uformildet av lov og forsonende praksis gav det strafferettspleien et preg av hårdhetog smålig stedighet som på oss gjør et både bedrøvelig og pussig inntrykk. Går man gjennem domssamlinger fra første halvdel avforrige århundre, vil man støte på mange dommer hvor straffeforfølgning efter nutidsopfatning synes samtidig unødvendig ogubarmhjertig. Endel eksempler vil være oplysende.

 

25—427004. Svensk Juristtidning 1942.

386 HAAKON SUND.    Høsten 1829 hadde 4 gutter i Drammen i alderen 15 til 20 år »steget over plankeverkene til prokurator Scharrs have» og tatt en del epler og spist endel umodne kirsebær. Guttene blev anholdt på stedet og de stjålne epler blev tatt fra dem. Samtlige gutter avgav uforbeholden tilståelse. Ved Drammens bytings dom, somblev stadfestet av stiftsoverretten, blev 3 av guttene idømt hver 2 — to — måneders tukthusarbeide for tyveri. Den 4de blev derimot frifunnet med den begrunnelse at det ikke var overført denne annet enn at han hadde været med på å spise av de umodnekirsebær og at der ikke var avesket lagrettet skjønn om hvor vidtde umodne kirsebær hadde pengeverdi. Begrunnelsen av denne frifinnelse kan kanskje sies å være noe søkt, men den er avgjort sympatisk.
    Nogen år senere, nemlig i 1833, blev på Moss en kone og hennes sønn som var 13 à 14 år gammel tiltalt for å ha satt sig i besiddelse av en del flis på kjøbmann Bekkevolds lastetomt. Enkanthugger Kristensen mente sig berettiget til den borttatte flissom han opga å ha samlet op i 2 hoper. Konen og gutten påstod at de ikke trodde de hadde gjort noget ulovlig da det var almindelig at folk på Moss opsamlet sådant avfall. Ved bytingetsdom, som blev stadfestet av overretten, blev imidlertid de tiltalte dømt for tyveri og konen tilfunnen tukthusarbeide i 2 månederog gutten ris. Ved Høiesterettsdom av 7. november 1838 blev overrettsdommen stadfestet for konens vedkommende, men gutten frifunnen.
    Samme år pådømte Høiesterett en sak mot en husholderskesom var tiltalt for tyveri ved uten husbondens tillatelse å ha skjenket en fremmed person en dram, av lagrettet satt i en verdi av1 skilling. Hun blev imidlertid av Høiesterett frifunnen, visst nokford i hun som husbestyrerinne ansåes som besitter av brennevinet.
    De frifinnende dommer er ikke minst interessante derved at detil dels nokså søkte begrunnelser av det frifinnende resultat viserat folkets og da spesielt dommernes rettsfølelse allerede på dentid — for godt og vel 100 år siden — reagerte mot en undtagelsesløs og ubrutt gjennemførelse av legalitetsprinsippet. Dette er så meget mere bemerkelsesverdig som datidens mennesker var tilvennet en langt barskere og mere skånselløs strafferettspleie ennvi anser nødvendig og forsvarlig fra et humant standpunkt. Særligvar straffene før kriminalloven av 1842 gjennemgående meget

OM PÅTALEUNDLATELSE I STRAFFESAKER. 387hårde og må for nutidsmennesker synes til dels likefrem barbariske. Således blev dødsstraff fastsatt ikke alene for ethvert drapsom ikke skjedde i nødverge eller av uaktsomhet men også foren rekke andre forbrydelser, såsom legemsfornærmelse mot foreldre, annen gangs hor efter forutgående advarsel og for falskmyntneri. Første gangs tyveri som efter den nugjeldende praksisi stor utstrekning er gjenstand for påtale undlatelse blev straffetmed tukthus fra 2 måneder inntil 2 år, annen gangs tyveri medfestningsarbeide fra 2 til 5 år, tredje gangs tyveri med tukthus pålivstid. Grovt tyveri var likeledes belagt med straffarbeide på livstid og kagstrykning d. v. s. piskning på forbryderens bare rygg.
    Som nevnt krever loven som betingelse for undlatelse av påtale at »intet offentlig hensyn krever påtale». Loven har alltid været forstått så at like hermed ansees det at offentlige hensynsom taler mot å reise tiltale veier tyngre enn de offentlige hensyn som taler for. For øvrig gir loven ingen forklaring om hvilke offentlige hensyn skal tillegges vekt ved avgjørelsen eller av hvadart disse hensyn skal være, når undtas at den særskilt fremheverat der er hen gått lang tid siden den straffbare handling blevforøvet eller at særdeles formildende omstendigheter foreligger.
    Her må nevnes at loven ved siden av denne adgang til å undlate påtale når intet offentlig hensyn krever det gir anvisning på påtaleundlatelse når lovgivningen gir »særlig hjemmel» til det. Det er ikke mange lover som inneholder slik særlig hjemmel. Den viktigste er loven om behandlingen av forsømte barn av 6. juni 1896 som i paragraf 43 uttaler at påtale myndigheten kan undlate påtale av straffbare handlinger begått av barn mellem 14 og 18 år når påtalemyndigheten efter omstendighetene finner atdet kan bero med revselse eller annen forføining fra vergerådetsside. Denne bestemmelse er betydningsfull og finner anvendelse i en sådan utstrekning at der praktisk talt, når bortsees fra nogen få som har forbrutt sig særlig grovt eller gjentagende, ikke innsettes i våre fengsler personer under 18 år. Eksempelvis kannevnes at der i landsfengslene pr. 1. januar 1941 bare hen satt 3 fanger under 18 år og at der i 1939—40 i våre lokalfengsler kunblev innsatt 1 person under 18 år på straff.
    Med hensyn til prosessmåten er der en forskjell eftersom påtale undlatelsen skjer i henhold til vergerådsloven eller i henholdtil opportunitetsmaksimen. Like overfor barn under 18 år kan påtaleundlatelsen med endelig virkning besluttes av politimesteren

388 HAAKON SUND.eller av statsadvokaten henholdsvis for forseelser og for forbrydelser. Hvis det derimot er spørsmål om å undlate påtale for en forbrydelse begått av en person over 18 år må statsadvokaten innhente samtykke fra riksadvokaten. For såvidt angår forbrydelser hvis påtale henligger under riksadvokaten — som tilfelleer med forbrydelser begått av embedsmenn og forbrydelser i trykt skrift — må samtykke til påtaleundlatelse gis ved kongeligresolusjon.
    Således som straffeprosessloven § 85 oprinnelig lød gav loveningen anvisning på å knytte betingelser til påtale undlatelsen ogdet blev antatt at man uten hjemmel i loven ikke var berettiget til å stille op betingelser for å undlate påtale med den følge atmisligholdelse av betingelsen gav adgang til senere å reise tiltale. Ved flere senere tilføielser til loven er der efterhvert åpnet adgangtil å opstille en rekke vilkår for påtale undlatelsen, i alt 5, somher skal nevnes. For det første kan der settes som betingelse atsiktede ikke innen utløpet av en fastsatt frist, som ikke må overstige 2 år, påny forsettlig gjør sig skyldig i en straffbar handling, dernæst at siktede innen en fastsatt frist yder fornærmede skadeserstatning. For det tredje kan undlatelsen gjøres betingetav at siktede i inntil 2 år underkaster sig tilsyn. Dette tilsyn føresfor tiden av vernelagene rundt om i landet. Den sikte de må i tilfelle underkaste sig de forskrifter som laget har opstilt og erpliktig til å ta det arbeide laget anviser ham. For det fjerde kandet settes som betingelse at siktede avholder sig fra rusdrikk iinntil 2 år og i den anledning gir skriftlig avholdsløfte eller melder sig inn i en avholdsforening. Endelig kan der settes som betingelse at siktede hvis han ikke har fylt 21 år tar ophold i en offentlig godkjent læreanstalt. Denne siste betingelse er for tidenikke aktuell da der ikke finnes nogen godkjent læreanstalt som kan motta unge lovovertredere. Vi har en lov av 1. juni 1928 omopdragende behandling av unge lovovertredere. Men den læreanstalt som denne loven forutsetter og som alle som er interessert i strafferettspleien venter sig meget av er ennu ikke oprettet.
    Flere eller andre vilkår enn de fem nevnte som kan anvendes enkeltvis eller flere ilag, antas det ikke å være adgang til å opstille. Om disse vilkår er for øvrig å si følgende. Skadeserstatning til fornærmede bør kreves og blir regelmessig også krevet overalt hvor der er den minste utsikt til at siktede om han legger godviljen til vil kunne klare å erstatte skaden helt eller delvis. Ska-

OM PÅTALEUNDLATELSE I STRAFFESAKER. 389deserstatning ikke bare fyller et rettferdighets- og billighetskravi forhold til den fornærmede, men erstatningsbetalingen innebærer også i forholdet til den skyldige et soningsmoment av høimoralsk verdi for den siktedes selvaktelse og gjen reisning. Et annet vilkår som man kunde tro meget hyppig skulde komme til anvendelse, er avholdsløfte eller pålegg om avhold fra rusdrikk. I virkeligheten finner denne betingelse en temmelig begrenset anvendelse. Dette beror ikke på nogen undervurdering av den roller usdrikk spiller for forbrydelsen og av den store betydning det kan ha nettop i fristtiden at den unge forbryder holder sig bortefra alkohol. Grunnen er den erkjennelse at et avholdsløfte, som ikke blir holdt, ikke gavner, men skader. Hvis man ikke på forhånd finner det sannsynlig at løftet vil bli holdt, bør det ikke kreves. Det er jo i det hele så sin sak med avtvungne løfter. Hvadenten de holdes eller de brytes er deres positive verdi ofte tvilsom. Det vilkår som man ventet sig mest av i forbindelse med påtale undlatelse, var anordning av tilsyn. Jeg tror det må sies at disse forventninger dessverre ikke er opfylt og innen politi ogpåtalemyndighet tør der være en nokså utbredt mistillit til nytten av tilsyn. Jeg skal ikke her gå inn på hvad det kan bero på at tilsynet hos oss ikke er blitt nogen suksess således som tilfelletsies å være i Amerika. Skal tilsynsinstituttet få nogen nevneverdig betydning hos oss, må det sannsynligvis helt omformes. Det sisteer vesentlig et omkostningsspørsmål.
    Ved at der er gitt adgang til å stille betingelser for påtale undlatelse har denne fått øket betydning, ja kan sies helt å ha skiftet karakter, hvad kanskje mange ikke er opmerksom på. Påtale undlatelsen er ikke bare det som man oprinnelig så i den, en tilgivelsesakt, men den er tillike blitt en repressiv forholdsregel av stor verdi i strafferettspleien, ja det tør sies at dens spesialpreventive effekt mangen gang langt overgår straffens. For den svakekarakter vil betingelsen, når den påsees overholdt, være en støtte.for den gjenstridige vil den stå som en trusel.
    Som foran nevnt gir loven bare ufullstendig og i generelle uttrykk anvisninger om når påtaleundlatelse skal komme til anvendelse. Den sparsomme vei ledning loven gir i dette punkt medfører unektelig den fare at praksis ved påtale undlatelse kan blivilkårlig og uensartet og at særlig momenter, som ikke burdeveie noget i denne forbindelse — usaklige hensyn altså — tilllegges betydning. Da beslutning om påtaleundlatelse treffes av

390 HAAKON SUND.den enkelte statsadvokat og den enkelte politimester henholdsvisi forbrydelsessaker og forseelsessaker var det å befrykte at avgjørelsene også lokalt vilde bli uensartede. For forbrydelsessaker har man visstnok bestemmelsen om at påtaleundlatelse i alle tilfelle krever samtykke av riksadvokaten. Riksadvokatens innflydelse blir dog nokså begrenset da hans befatning med avgjørelsene vesentlig er av negativ art. Positiv innflydelse på avgjørelsene kan riksadvokaten øve bare leilighetsvis og stikkprøvemessig.På den annen side har det sine fordeler at lovens uttrykksformer så summarisk. Et stramt regelverk med likeså stramt avgrensede undtagelser på dette område vilde ikke være gavnlig. Man fårvære fornøiet med, og i virkeligheten er det også tilstrekkelig, om der kan påvises en linje for rettsanvendelsen, bestemt på den eneside av offentlige hensyn og på den annen side av hensynet tilsiktedes tarv og hans skjebne, som jo forøvrig også kan være etoffentlig hensyn. Å trekke op en sådan linje for rettsanvendelsener en vanskelig opgave som både kaller på takt og menneskekunnskap og kriminalistisk erfaring. Jeg tror det må kunne sies at påtale myndigheten gjennem sin praksis i løpet av de 2—3 siste desennier har løst denne opgave på en tilfredsstillende måte, omen naturligvis den enkelte avgjørelse kan være gjenstand for meningsforskjell og kritikk. Særlig tror jeg det har været lagt vindpå å utelukke uvedkommende og usaklige hensyn.
    Et almindelig og ufravikelig holdepunkt for beslutning om påtale undlatelse — man kunde kalle det dens ledemotiv — må væreom det er overveiende sannsynlig at siktede, om han denne gangslipper straffen i fremtiden, vil ha viljen og evnen til å holde sigklar av straffeloven.
    Når det gjelder eldre personer med festnede tilbøieligheter som har forbrutt sig uten at der foreligger særlige undskyldende momenter, vil man som regel stille sig tvilende med hensyn til utsiktentil ustraffelig vandel i fremtiden. Her vil derfor som regel påtale undlatelse ikke være på sin plass, idet påtale undlatelsen i og for siglikeoverfor sådanne personer sjelden har nogen repressiv virkning. Det samme gjelder tidligere straffede personer eller personermot hvem tidligere påtale for forbrydersk forhold er undlatt. Somfølge herav vil påtale undlatelse fortrinsvis eller rettere sagt næstenutelukkende komme til anvendelse likeoverfor unge personer som ikke tidligere har været under forfølgning for straffbart forhold. En annen forudsetning for påtaleundlatelse, iallfall når denne gjø-

OM PÅTALEUNDLATELSE I STRAFFESAKER. 391res betinget, er at den siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse. Denne forutsetning fravikes meget nødig. Grunnen hertil er ikkebare den at tilståelse selvom den ikke er et resultat av nogen opriktig anger nødvendigvis må danne optakten til en beslutning omen ulastelig livsførsel i fremtiden. Men også av hensyn til den siktede selv bør det kreves at tilståelse foreligger. Påtale undlatelsen inneholder jo tillike en embedsmessig erklæring om at siktedeer skyldig i forbrydelsen. Påtale myndigheten har ingen rett til åavgi en sådan erklæring sålenge der ikke foreligger fellendestraffedom eller tilståelse. Siktede har jo intet rettsmiddel mot ensådan erklæring hvis faktiske grunnlag ikke er fastslått.
    Et annet forhold som det ved påtale undlatelse med rette leggesstor vekt på er at siktede i gjerning søker å gjøre den uret somhan har begått god enten ved skadeserstatning eller ved på annen måte å gjenoprette hvad der ved hans handling er ødelagt eller forringet. Men det bør også påsees at siktede selv betaler erstatningen. Erstatning som betales av andre bør i denne forbindelse ikke tillegges nogen betydning. I forbindelse hermed vil jeg nevneat man i de senere år har søkt å komme bort fra en tidlige reuheldig praksis at personer som hadde gjort sig skyldig i underslag av penger gikk fri for tiltale når de ved slekt og vennershjelp kunde skaffe dekning for det underslåtte beløb og fornærmede hadde tatt sin anmeldelse tilbake. Skylden for denne uheldige praksis må for en vesentlig del tilskrives den altfor velvillige holdning som centraladministrasjonen og kommunene har inntattlikeoverfor kassabedrøvere. At en endret praksis i retning av enstrengere forfølgning av underslag i offentlige kasser har tilslutning hos almenheten kan der neppe være tvil om.
    Antallet av personer overfor hvem påtale av forbrydelser erundlatt har i de par siste desennier dreiet sig om ca. 600 årligmed nogen svingning op og ned, men uten tydelig tendens til varigop- eller nedgang. Hertil kommer da påtale undlatelser i forseelsessaker, som man ikke har nogen statistikk over, men hvor antallet antagelig går op i flere tusen. Ca. 600 er ikke noe lite tall, når erindres at det årlige antall av forbrydelser som er gjenstand for straffeforfølgning i vårt land utgjør knapt 5 tusen og at denhelt overveiende del av de 600 gjelder unge personer som ikke tidligere er straffet.
    Mange vil kanskje reise spørsmål om resultatene av denne utstrakte bruk av påtale undlatelse og særlig om der kan spores

392 HAAKON SUND.nogen skadevirkning av denne praksis. Hertil vil jeg for det førstehenvise til at antallet av dem som bryter vilkårene for påtaleundlatelse er overraskende lite. Det samme gjelder antallet av demsom innen prøvetidens utløp begår en ny forbrydelse og kommeri fengsel. Nogen tall vil her være oplysende. I toåret 1932—1933 blev påtale undlatt likeoverfor 1,190 personer. Av disse blev 53 straffet for forbrydelse begått i prøvetiden mens 150 på annenmåte ikke bestod prøven. For riktig å vurdere disse tall bør manha i erindring at man for den alt overveiende del her har å gjøremed unge ubefestede personer som har glidd ut eller holder på ågli ut. Det forholdsvis ringe antall av tilbakefall synes å bekrefte mange enkelt iakttagelser som tyder på at påtaleundlatelse medtilknyttede vilkår er av betydelig positiv verdi til å avholde unge personer fra forbrydelse. Med sikkerhet kan det sies at påtale undlatelse for en stor mengde, kanskje de fleste unge lovovertredere, har været en barmhjertighetshandling av største betydning forderes senere liv. Påtale undlatelsen har spart alle disse for å komme i straff og dermed også for å leve resten av livet som straffdømte personer.
    Allikevel har det ikke manglet på kritikk av både systemet o gav den måte det er blitt praktisert på. Kritikken går i det vesentlige ut på at den utstrakte bruk av påtaleundlatelse svekker respekten for straffeloven eller forringer straffetruselens generalpreventive virkning. Hertil er å si at denne påstand som overhodet påstander angående straffens generalpreventive virkning hverken kan bevises eller motbevises empirisk. Jeg kan hverkeni statistikk eller erfaring for øvrig finne noget som helst holdepunkt for den antagelse at påtale undlatelse svekker generalprevensjonen. Kritikken gjelder også det at påtaleundlatelse besluttes i mange tilfelle hvor den ikke burde være besluttet og at den undertiden har voldt direkte skade. Denne kritikk kan ikke utenvidere avvises. Der forekommer tilfelle hvor man efterpå må siat det hadde været bedre for den siktede og for samfundet at påtalen ikke var blitt undlatt. Det er vanskelig å undgå slike tilfelleog å undgå dem helt er vel ikke mulig. Men til denne kritikk erda å svare at disse uhell — får jeg vel kalle dem — langt opveiesav de hellbringende virkninger påtale undlatelse i mangfoldige tilfelle har hatt for individ og samfund.