OM SAKSBEHANDLINGEN VED LAGMANNSRETTEN, SÆRLIG I SIVILE SAKER.

 

AV

 

LAGMANN FIN KROG.

 

    1. Lagmannsretten med dens gjennomført muntlige rettergang har i straffejustisen virket siden 1890 og inntar der en ganske dominerende stilling. I saker som angår alvorligere forbrytelser er den førsteinstans, mens den ellers er ankeinstans ved fornyet behandling av skyldspørsmålet. Saksbehandlingen er konsentrert i en hovedforhandling hvor bevisførsel og prosedyre finner sted og dom blir avsagt. Bevisumiddelbarheten gjeller uten annen innskrenkning enn at indirekte bevis bare føres når det faktisk ikke er adgang til å føre beviset direkte eller når det ville medføre uforholdsmessig ulempe og omkostning. Retten har vært organisert som en jurydomstol hvor juryen (lagretten) avgjorde skyldspørsmålet etter en forutgående rettsbelæring av lagmannen, mens de juridiske dommere — lagmannen og 2 meddommere — fastsatte straffeutmålingen. Men under den tyske okkupasjon er der ved en forordning av Justisdepartementet fra slutten av 1941 innført meddomsrettsbehandling med 3 juridiske dommere og 4 legdommere som i fellesskap treffer alle avgjørelser.
    I sivile saker — som mine bemerkninger i det følgende angår — hadde vi skriftlig prosess inntil 1927. I dette år gikk man over til en ordning med muntlighet og bevisumiddelbarhet i underretten (herreds- og byrettene), men beholdt midlertidig de gamle overretter og den skriftlige behandlingsmåte i overinstansen. Dette varte til 1/7 1936. Da ble muntligheten gjennomført over hele linjen med lagmannsretten som ankedomstol. Samtidig ble overrettene opphevet. Forat en sak skal kunne påankes fra herreds- eller byretten til lagmannsretten må den, hvis den gjeller økonomiske verdier, ordinært angå en formuesverdi av minst 500 kroner. Lagmannsrettens dommer kan påankes till Høiesterett, men hvis

anken gjeller en formuesverdi av under 3,000 kroner bare med samtykke av kjæremålsutvalget (3 høiesterettsdommere).
    Herreds- og byrettenes rent prosessuelle avgjørelser treffes i form av »kjennelser» der betingelsesvis kan påkjæres til lagmannsretten, som avgjør disse spørsmål uten muntlig forhandling. Avgjørelsene kan i visse tilfeller påkjæres videre til kjæremålsutvalget, særlig når kjæremålet gjeller tolkningen av en lovforskrift. Denne side av lagmannsrettens virksomhet vil jeg i det følgende ikke komme nærmere tilbake til.
    Behandlingsmåten for straffesaker og sivile tvistemål er stort sett bygget på de samme prinsipper — muntlighet, offentlighet, bevisumiddelbarhet, det kontradiktoriske prinsipp og konsentrasjonen i en hovedforhandling. Men da den nærmere utformning og gjennomførelse må bli meget forskjellig for de to arter rettergang har man hos oss funnet å burde gi særskilte lover for strafferettspleien og behandlingen av sivile søksmål.
    Riket er nu delt i 5 lagmannsrettskretser hvorav Eidsivating lagdømme der omfatter Østlandet (det sydøstlige Norge) har 3 lagmenn, de øvrige kretser 1 hver. Til hvert lagdømme er der knyttet et visst antall fast utnevnte juridiske »lagdommere». I noen utstrekning benyttes også midlertidig ansatte »hjelpedommere» og tilkalte dommere fra herreds- og byrettene.
    2. Man kunne tenke seg at prøvelsen av de faktiske bevisspørsmål ikke burde komme lengere enn til lagmannsretten. Høiesterett må stort sett bygge på middelbar bevisførsel, og det kunne da synes lite rimelig at den skal kunne sette tilside den bevisbedømmelse som den underordnede instans har truffet på grunnlag av umiddelbart bevis. I tvistemålsloven av 1915, som ikke ble satt ut i livet i sin opprindelige form, var også anken till Høisterett begrenset til saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Der framkom dog sterke advarsler mot en slik ordning. Høisterett har spillet en enestående rolle i norsk rettsutvikling og omfattes med en høi grad av tillit og respekt. Man ønsket ikke å redusere den til nærmest å bli en kassasjonsdomstol. I saker hvor hensynet til bevisumiddelbarheten ikke er avgjørende var der heller ingen grunn til å begrense Høiesteretts kompetanse. Inntill 1 juli 1936 ble der ikke gjort noen innskrenkning i kompetansen. Men den nu gjeldende ordning går ut på at kjæremålsutvalget kan nekte å fremme ankesaken i alle tilfeller hvor det må antas at Høisterett er mindre skikket til å prøve beviset enn lagmannsretten (hvor det

»har vært av vesentlig betydning at lagmannsretten har hatt høve til umiddelbart å høre forklaringer av parter eller vitner eller til å foreta en granskning som ikke kan foretas av Høiesterett»). Det ble forutsatt av den departementale komité (med Høiesteretts justitiarius som formann) at »lagmannsrettene på denne måte overtar den endelige avgjørelse av en vesentlig del av de saker som nu — ofte unødig — går videre til Høiesterett». Denne forutsetning har dog ikke holdt stikk. Etter meddelelser fra Høiesteretts kontor er det ikke mange ankesaker som av den nevnte grunn er blitt nektet fremme i Höiesterett (2, 15, 17 og 8 i årene 1937, 38, 39 og 40, mens det samlede antal pådømte sivile saker i de samme år utgjorde 227, 194, 176 og 131).
    3. Før jeg går nærmere inn på den muntlige prosess skal jeg nevne at når anken bare gjelder saksbehandlingen eller rettsanvendelsen kan det bestemmes at saken i lagmannsretten skal gå over til skriftlig behandling. Bestemmelsen er meget lite benyttet. I hvert av de tidligere nevnte år er den ved Eidsivating lagdømme anvendt 1 gang i de første år og slett ikke i det siste. Jeg skulde tro forholdet var noenlunde det samme i de andre lagdømmer. I mange tilfelle vil disse saker overhodet ikke komme for lagmannsrett idet der er adgang til unntagelsesvis å bringe visse saker direkte inn fra herreds- eller byretten til Høiesterett. Det kan bl. a. skje når avgjørelsen har betydning utenfor den foreliggende sak, og kan være praktisk når det bare gjelder å få løst et rettsspørsmål.
    Den norske lov har ikke som den svenske noen bestemmelse om at saken kan behandles uten hovedforhandling når det finnes åpenbart at anken er ugrunnet. Men i et slikt tilfelle vil retten kunne avskjære videre forhandlinger og avsi dom så snart den er kommet på det rene med at anken er ugrunnet. Heller ikke kan der som etter den danske rettspleielov anordnes skriftlig behandling i vidtløftigere regnskapssaker eller andre innviklede saker. Også i disse saker har erfaring vist at den muntlige forhandling skaffer den beste oversikt og gir størst sikkerhet for en samvittighetsfull prøvelse. Man er visstnok nå kommet til samme resultat i Danmark, jfr. høiesterettssakfører AHNFELDT-RØNNES foredrag om prosessordningen i annen instans, inntatt i SvJT 1941, s. 611.
    4. Ankeforhandlingen foregår som en helt selvstendig fornyet behandling av de deler av saken som er gjenstann for anke. Partene avhøres pånytt. Der foregår ny bevisførsel. Som regel av-

høres også de vitner der tidligere har vært avhørt. Opplesning av den underordnede retts dom skjer som regel ikke, men det er forutsetningen at dommerne har gjort seg bekjent med den på forhand. Referat av hva der tidligere har passert i saken gis heller ikke. Dette var anderledes etter det opprinnelige kommissjonsutkast. Det var der bestemt at en av dommerne skulde foredra saken på grunnlag av aktene og de forberedende innlegg, dog uten å uttale seg om sakens rette avgjørelse. Man fant imidlertid at dette bare ville sinke og vidtløftiggjøre saksbehandlingen uten å gi tilsvarende fordeler. Oppgaven er etter norsk opfatning ikke å prøve den tidligere avgjørelse, men å ta forholdet opp til en helt uavhengig prøvelse. Og man mener at retten settes lettest inn i hva tvisten gjeller ved partenes egne fremstillinger og den umiddelbare fremførelse av bevisene, også de som er framkommet tidligere. Forsåvidt vitnebevis (og bevis ved sakkyndige) angår vil det faktisk ikke være adgang til å gi referat, idet man i underinstansene i allmindelighet ikke pleier å gjengi disse i rettsboken. Om dette siste var der iøvrig dissens ved lovens utarbeidelse. Det ble av enkelte framhevet at man ved en protokollasjon vilde oppnå prosessøkonomiske og bevismessige fordeler, men avgørende ble det at det fantes å ville uttvære og forsinke behandlingen ved herreds- og byretten. Frykten for at man i lagmannsretten lett kunde gli over til å benytte indirekte bevis i for stor utstrekning, hvis det ble anledning til det, har vel også spillet inn. Muligens har man her vært for forsiktig. Det viser seg at det ved avhøring av vitnene i mange tilfeller vilde være av stor betydning å ha tilstede et objektivt referat av hva vitnet tidligere har sagt. Det vilde ha vært et utmerket kontrollmiddel som man nå altså mangler.
    Behandlingen i lagmannsretten kan ofte avvike meget fra behandlingen av samme sak i underinstansen. Ikke bare kan det bli spørsmål om nye bevis og nye faktiske opplysninger, men partenes oppfatning av hvorledes prosedyren bør legges an vil ofte skifte. Problemstillingen kan bli en annen. Men det har dog enkelte ganger forekommet meg at likheten mellom saksbehandlingen i under- og overinstans er blitt nesten parodisk. Man kan tenke seg en grensetvist hvor det ikke dreier seg om særlig store verdier og hvor partene tropper opp — muligens i det samme rettslokale som ved underrettsbehandlingen — med de samme advokater der avleverer noenlunde de samme foredrag, hvor den samme partsavhøring finner sted, de samme vitner av-

høres pånytt og den samme åstedsbefaring gjentas. Man kunde naturligvis ikke fra først av ha sagt at det vilde gå sånn, men det forekommer meg å være et spørsmål om ikke partene — når de er enig derom — burde kunne innbringe saken direkte for lagmannsretten som første instans. Dette var også den ordning som fra først av var vedtatt, ved rettspleielovene av 1915, der på dette punkt ble forandret. Dette skjedde fordi man fant det betenkelig å rokke ved den anseelse og stilling herreds- og byrettene fra gammelt har her i landet, men om dette bør være avgjørende når partene selv ønsker å springe over behandlingen i herredseller byretten synes tvilsomt. Men i de fleste tilfeller er det heldig at en sak først gjennomløper herreds- og byretten før den kommer til lagmannsretten hvor de faktiske spørsmål som regel vil få sin endelige avgjørelse.
    5. En ankesak begynner med at der innen utløpet av ankefristen, d. v. s. innen 2 måneder fra forkynnelsen av dommen i underinstansen, innlevereres en ankeerklæring til herreds- eller byretten. I ankeerklæringen eller et tillegg til den må de feil angis som anken grunnes på (ankegrunnene), og den påstann som vil bli nedlagt. Dermed er rammen for saken lagt. Senere er der bare en sterkt begrenset adgang til å utvide påstanden eller å inndra nye krav, mens nye ankegrunner eller nye bevis fremdeles kan fremsettes. Først etterat den forberedende behandling for lagmannsretten er avsluttet er adgangen dertil stengt, »medmindre motparten samtykker eller retten finner at han ikke har rimelig grunn til å motsette seg endringen». Selv under hovedforhandlingen kan der således bli spørsmål om å føre bevis som tidligere ikke har vært tilbudt, og det skjer i virkeligheten meget hyppig. Jeg har inntrykk av at der forsåvidt vises stor kulanse fra partenes, d. v. s. fra deres advokaters, side. Det regnes ikke som god sakførerskikk å pukke for meget på at et bevis kunde vært framsatt tidligere. Blir saken satt på spissen, kommer det an på hva retten finner »rimelig», og her kommer det i betraktning at en mindre forsømmelse fra en part ikke bør medføre at saken blir avgjort på mangelfult bevismateriale. Dette er et utslag av den oppfatning at oppgaven er å komme til en riktig avgjørelse av det materielle tvistespørsmål, og at formelle og prosesuelle hensyn ikke bør være til hinder for det.
    Ankesaken undergis en første forberedende behandling ved herreds- eller byretten. Ankeerklæringen forelegges av retten for motparten som får en frist til å avgi tilsvar hvis han har noe nytt å

framføre. Etter utløpet av fristen oversendes dokumentene til lagmannsretten hvor der blir oppnevnt en forberedende dommer, som regel en av lagdommerne. Der forhandles mellom ham og partene om de bevis der blir å føre, om der skal tilkalles domsmenn, om tid og sted for hoverforhandlingen m. v.
    6. Ved hovedforhandlingen vil partene næsten bestandig møte ved advokat. I mer kompliserte saker vil retten vanskelig kunne løse den dobbeltoppgave å rettlede partene m. h. t. hvorledes de skal legge saken an og samtidig iaktta den passivitet som forhandlingsmaksimen krever. Det vil i regelen heller ikke volde særlige vanskeligheter for en prosederende part å finne pålitelige og habile advokater.
    Ved siden av advokatene innkalles som oftest partene til personlig avhøring. Om dette skal skje er overlatt til retten; loven har ikke oppstillet nærmere regler. Men da dommerne på dette tidspunkt ikke vil ha noe inngående kjennskap til saken, vil det i praksis som regel komme an på om partsavhøring er begjært av en av partene. Naturligvis kan det under hovedforhandlingen vise seg at en part som ikke er begjært avhørt og som derfor ikke er innstevnt, bør avhøres. Isåfall vil der bli truffet beslutning derom av retten, som i tilfelle må utsette forhandlingen inntil parten kan komme tilstede. Men det vil sjelden forekomme. Forhandlingsgrunnsetningen sitter fra gammelt de norske jurister i blodet. Man går ut fra at partene og deres advokater selv best forstår hva der tjener deres interesser og at rettens plikt til å medvirke til sakens opplysning må utøves med en viss forsiktighet og tilbakeholdenhet.
    Blir partene innkalt — og det vil jo som regel skje — har de til plikt å møte, men de kan ikke avhentes. Plikt til å forklare seg har de ikke, men det forekommer ikke at de nekter, fordi de vet det vil være et bevismoment i deres disfavør.
    Av motivene til den svenske processlagberednings forslag til Rättegångsbalk sees det at man i Sverige har hatt betenkeligheter ved å pålegge møteplikt for partene i Hovretten i mindre saker av hensyn til de omkostninger som kan være forbunnet dermed for dem. I Norge kan man, som før nevnt, ikke uten særskilt tillatelse påanke herreds- og byrettens dommer når tvistgjenstanden ikke kommer opp i 500 kroners verdi. Dertil kommer at man i praksis i mange saker har kunnet innrette seg slik med rettsteder at omkostningene for partene (og vitnene) ved å møte er redusert til det minst mulige. Dette kommer jeg tilbake til under avsnitt 10.

    Partsavhøringen foretas av retten, men der er full anledning for advokatene til å stille tilleggsspørsmål når dommernes vitebegjærlighet er tilfredsstillet. Derved vil det falle helt naturlig at man kommer inn på sakens sentrale punkter før man kommer til de mere perifere. At man i praksis ikke lenger kan tenke seg å unnvære dette bevismiddel er utvilsomt. I ganske annen utstrekning enn etter den gamle ordning vil det være mulig å komme inn på alle sider av et saksforhold og få et inntrykk av partenes troverdighet og oppriktighet. Det er naturligvis en fare for at et ikke tilstrekkelig underbygget personlig inntrykk kan komme til å gjøre seg for sterkt gjeldende. Men her er det en betryggelse at man kan eksaminere inngående og at alle dommere kan stille spørsmål. At bedømmelsen av partenes personlighet kan være av stor betydning kommer særlig klart fram i de såkalte paternitetssaker (ang. farskapet til et utenfor ekteskap født barn). Etter sakens natur vil opplysningene i disse saker som regel være knappe, og det vil ikke være tilfredsstillende å bygge resultatet på bevisbyrdereglene. Her vil derfor det umiddelbare inntrykk av i hvilken grad man kan stole på at den enkelte part taler sandt få en særlig betydning. Tidligere ble der foretatt partsavhøring i disse saker i underinstansen, men ikke i den overordnede instans. At det nå også skal skje der gjør den utvilsomt bedre skikket til å treffe selvstendige avgjørelser, uavhengig av det resultat underretten er kommet til.
    7. Hovedforhandlingen foregår etter de samme regler som i førsteinstansen og begynder med advokatenes foredrag med saksframstilling. Det er forutsatt at tyngden i prosedyren henlegges allerede til disse advokatenes første foredrag, og at deres senere foredrag vesentlig blir supplerende. Etter min erfaring er det dog ikke heldig at innledningsforedragene i mer kompliserte saker blir altfor vidtløftige og detaljerte. Det kan være til skade for oversikten. Retten som på dette punkt av prosessen alene kjenner saken fra den underordnede retts dom vil ennu ha vanskelig for å sette alle detaljer inn på sin rette plass i helhetsbilledet.
    Etter innledningsforedragene følger partsavhøringen. Deretter finner vitneførslen og den øvrige bevisførsel sted. Opplesning av dokumenter vil dog gjerne skje i forbindelse med advokatenes første foredrag. Senere foregår advokatenes avsluttende prosedyre hvor de framkomne bevis og deres betydning drøftes. Etterat partene påny har fått anledning til å uttale seg vil saken bli opptatt til dom og pådømt samme dag eller en av de følgende dager, senest

innen en uke. Det kan hende at det under rettens drøftelser forut for dommen vil vise seg at saken på et eller flere punkter ikke er blitt tilstrekkelig utredet. Isåfall er der anledning til å reassumere saken for å få denne side nærmere behandlet.
    8. Det ble i forarbeidene til rettspleieloven fremholdt at vitnebeviset spiller en langt mindre betydningsfull rolle i sivile saker enn i straffesaker. Det er riktig, men bør ikke gi anledning til den antagelse at det er av underordnet betydning. I svært mange slags saker vil vitnebeviset som regel bli det avgjørende, således i erstatningssaker, grensetvister (hvor spørsmålet om hevd som regel vil komme opp), saker hvor der er spørsmål om tilstedeværelse av handelskutymer og mange andre. Etter min erfaring er det i virkeligheten en sjeldenhet at der i lagmannsrettssaker ikke er et eller flere vitner. Ofte kan det nok hende at man synes de framstilles i utrengsmål av advokatene og at der i denne henseende uten skade kunne vises større måtehold. Men dommerne har ikke stor adgang til å gripe inn her, og det vilde ofte gjøre større skade enn nytte om de forsøkte på det.
    Det kan være et spørsmål om det overhodet er noe vunnet ved å få nye forklaringer fra vitner som allerede har vært avhørt i underinstansen. De første forklaringer vil som regel være bestemtere og troverdigere, enn de som avgis senere. Konsekvensen derav skulde være at man nøiet seg med å dokumentere de tidligere forklaringer som altså isåfall måtte protokolleres. Denne konsekvens har man ikke villet ta, og jeg tror med rette. De forklaringer som bare gjengis i referat vilde i dommerens bevissthet komme på et annet plan enn de umiddelbart framførte bevis. De ville ikke virke med den samme styrke. Dommeren ville ikke få den samme tillit til sitt eget inntrykk av dem som hvis han hadde hatt anledning til å ta vitnet i øiesyn og til å utspørre og prøve det. Det ville bety et vesentlig og betenkelig inngrep i umiddelbarhetsprinsippet. Regelen er derfor blitt at også tidligere avhørte vitner framstilles pånytt for lagmannsretten. Men det sier seg selv at dette ikke er til hinder for at partene av praktiske grunner kan bli enig om å nøie seg med en skriftlig erklæring fra vitnet eller en gjengivelse av hva det har sagt tidligere. I mange tilfeller er det fullt tilstrekkelig, og man dyrker ikke bevisumiddelbarheten for dens egen skyld.
    Naturligvis er det av største betydning at vitneforklaringene ikke blir for gamle. Det er lite tilfredsstillende når et vitne svarer at han ikke lenger har erindring om et faktum han blir spurt

 

29—437004. Svensk Juristtidning 1943.

om, eller at begivenheten sto klart for ham i underretten, men at det nå er gått så lang tid at o. s. v. Dette forekommer dessværre stadig. Den eneste måte å motvirke det på er at man får sakene raskt fra hånden, hvilket først og fremst vil si at retten har det tilstrekkelig antall dommere.
    Dette er et spørsmål som har betydning utover beviset. Den muntlige behandling muliggjør en vesentlig raskere behandling av sakene enn den skriftlige, og da vi fikk de nye prosesslover ble det også meget sterkt framholdt at en av hovedfordelene ved reformen var å få en hurtigere rettergang. Det er et spørsmål om man helt ut har utnyttet denne fordel i Norge. En tilleggsbevilgning til noen få dommerlønninger ville rimeligvis bety at man kunde få sakene langt hurtigere fra hånden.
    9. Den skriftlige rettergangsmåte vil nødvendigvis være preget av en viss formalisme. Der ble også under den tidligere ordning prosedert adskillig quoad formalia. Spørsmål om avvisning, om anførsler var framkommet i rett tid (eventualmaximen), om vitners habilitet m. m. ble der anvendt atskillig skarpsindighet og dialektisk ferdighet på — til liten glede for sakens parter. Det gjorde seg særlig gjeldende i underinstansen, men var også merkbart høiere oppe. Med den muntlige forhandling og den sterkere prosessledelse er dette for en vesentlig del falt bort. Det er også nå almindelig erkjent at man i størst mulig utstrekning bør søke å unngå prosedyre om formelle spørsmål av liten interesse for partene.
    Dette forhold, men særlig den konsentrerte saksbehandling som ikke lot seg gjennomføre under det skriftlige system, har medført at man i større utstrekning enn tidligere har kunnet benytte legdommere i rettergangen. I lagmannsretten er det ordnet på den måte at domsmenn skal være med når noen av partene krever det eller retten finner det ønskelig. Antallet av domsmenn er 4 (mot 3 juridiske dommere), medmindre partene ikke ønsker mere enn 2. De uttas i almindelige saker ved loddtrekning av et domsmannsutvalg som hvert tredje år velges av kommunestyrene i distriktet. Når særlige fagkunnskaper er påkrevet skal domsmennene oppnevnes av særlig oppsatte utvalg eller blandt sakkyndige utenfor utvalgene.
    I saker hvor teknisk eller annen faglig innsikt ikke kreves er det etter min erfaring — iallfall i byene — almindeligst at der ikke benyttes domsmenn. I landdistriktene vil det visstnok oftere bli krevet domsmenn anvendt, og her vil også legdommere, vel

kjent med landsens forhold og sedvaner, være særdeles skikket til å delta i rettens forhandlinger og avgjørelser. I saker hvor der — som loven sier — kreves »særlig kyndighet i handel, sjøvesen, industri, håndverk eller bygningsvesen» ligger forholdet anderledes an. Her vilde i mange tilfeller retten ikke være oppgaven voksen uten hjelp av fagkyndige domsmenn. Etter lovens ordning har retten her adgang til å tilkalle distriktets første eksperter på området og denne adgang blir regelmessig benyttet uten at partene får noen innflytelse på hvem der blir oppnevnt. Det er klart at den omstendighet at slike folk deltar gir større garantier for korrekte og vel begrunnede avgjørelser enn om retten måtte hente sin tekniske eller faglige viten fra avhørelsen av sakkyndige, som hadde fratrått i det øieblikk man kanskje hadde størst bruk for dem — ved drøftelsen av saken i rådslagningsrommet. Avhørelse av sakkyndige, gjerne foreslått eller fremstillet av partene, vil i mange tilfelle skje ved siden av, men erfaring viser at der er fare for at de i mange tilfeller vil være ensidig innstillet.
    10. Straffesaker behandles i lagmannsretten ved lagmannstingene som foretas til forut bestemte tider på de faste rettssteder i distriktet. En lignende ordning var fra først av påtenkt også for de sivile saker. Men da dette viste seg mindre praktisk har man her sløifet tingene og berammet hver enkelt sak for seg. Regelen er dog at behandlingen skal foregå på de faste rettssteder. Men også dette er i stor utstrekning blitt fraveket. Man bør ikke sitte i Oslo eller en annen by og avgjøre en sak der angår utstrekningen av eller grensene for en eiendom langt oppe i dalene eller i fjelddistriktene. Dommerne skal selv iaktta forholdene på stedet hvor dette kan være av betydning for sakens opplysning — det er en likefram følge av prinsippet om bevisumiddelbarhet — og derfor vil retten i slike tilfeller bli satt på et sted hvorfra det vil være anledning til å foreta en åstedsbefaring. Likedan kan hensynet til at parter og vitner skal fritas for kostbare og besværlige reiser til det faste rettssted bevirke at man behandler saken på det sted hvor den hører hjemme. Jeg forutsetter f. eks. at en sak angår fiskeretten i et vann og at det blir nødvendig å avhøre et større antall vitner fra bygden om sedvaner vedkommende utøvelsen av fisket. Skulle alle tvinges til å reise til det faste rettssted, kunde derved oppstå store tap og vanskeligheter for dem som kan unngåes ved avhøring i selve bygden. Isåfall vil det være rimeligere at retten foretar reisen ditopp og behandler og avgjør saken der. På samme måte kan partenes plikt

til å møte gjøres mindre byrdefull. Lagmannsrettene er derfor blitt meget ambulerende domstoler. Der blir satt rett overalt, ute i fiskerdistriktene, i sparsomt bebyggede strøk høit oppe i landet, ja selv høit til fjells. Man bruker de lokaler som kan være tjenlige, kommunelokaler, skolestuer, selv sæterhus o. lign. og bekvemmelighetene blir som de kan. Selvfølgelig kan det være mindre heldig for rettens yttre verdighet. Men man har funnet at dette allikevel veier mindre enn hensynet til å få en effektiv og virkelighetsnær rettspleie, som minst mulig utsetter de private interesser for forstyrrelser. Heller ikke de overordnede domstoler skal arbeide i opphøiet fjernhet fra folket — det vilde stride mot moderne prosessprinsipper og almindelige demokratiske prinsipper.
    11. Av foranstående vil man kanskje ha fått et inntrykk av att lagmannsrettene er domstoler som skulde ha betingelsene for å gi bevisspørsmålene en forsvarlig behandling. Og dette skulle jo først og fremst være disse domstolers oppgave. Bevisumiddelbarheten, som er gjennomført så langt det er praktisk og gjennomførlig, skulde sikre at man med praktiske og erfarne dommere forsåvidt kom till velbegrunnede resultater. Adgangen til å bruke legdommere i den utstrekning det er ønskelig, antas å medvirke dertil. Behandlingen er enkel og lite formbunnet og gir — som nevnt — liten plass for formalprosedyre og prosessuelle fallgruber. Jeg tror også der er almindelig enighet om at ordningen passer godt for forholdene i vårt demokratiske land. Før de nye rettergangslover ble satt ut i livet var der både blant dommere og sakførere liten forståelse av fordelene ved den muntlige rettergang. Mange foretrakk en modifikasjon av den eldre skriftlige prosess. Man fryktet også for at dommerne vilde komme til å spille en altfor dominerende rolle, og at dette på en uheldig måte vilde gå ut over advokatenes deltakelse i rettergangen. Jeg tror det nå er almindelig erkjent at dette ikke er blitt tilfellet, og at den sterkere prosessledelse fra rettens side ikke er blitt praktisert på en måte som har svekket den innflytelse advokatene bør utøve. Hva spesielt ankeordningen angår tror jeg ingen ønsker å få det gamle system tilbake. At dommernes arbeide er blitt vesentlig interessantere og mere tilfredsstillende enn det var tidligere, vil utvilsomt alle dommere ved lagmannsretten være enig om.