RETT OG METAFYSIKK.1

 

AV

 

PROFESSOR FREDE CASTBERG.

 

Ordet metafysikk tas ofte i betydningen av en lære om tilværelsens dypeste grunn og mening, og om en åndelig virkelighet bak den verden vi lærer å kjenne gjennem våre sanser. Vitenskapsmennenes uvilje, for ikke å si avsky, overfor alt som kan kalles »metafysikk», finner vel først og fremst sin forklaring i at de metafysiske spekulasjoner så mange ganger i tenkningens historie har tumlet nettop med slike problemer. Store og små metafysikere har stillet spørsmål, som ingen vitenskap kan gi svar på, men som de allikevel har pretendert å kunne løse på objektivt gyldig vis.
    Når jeg stiller problemet: rett og metafysikk, tar jeg ordet metafysikk i en videre betydning. Ved metafysikk forstår jeg enhver lære om det som ligger utenfor vår erfarings grenser, — riktig nok med ett forbehold: Jeg regner naturligtvis ikke til metafysikken de exakte vitenskaper som hviler på apriorisk grunnlag, altså matematikk og logikk. Man vilde gjøre vold mot sproget, om man vilde betegne som »metafysisk», en lære, hvis utsagn gjelder som fornuftsmessig evidente. Men metafysisk kan man kalle enhver lære, hvis utsagn, uten å ha de matematiske og logiske setningers evidens, opererer med postulater, som går ut over erfaringens grenser: Det kan være postulater om sjel og materie, Gud og verden, tillværelsens mening. Men det kan også være postulater om gyldighet og verdi, viljesfrihet og nødvendighet. Til metafysikken i denne vide betydning av ordet hører altså ikke bare læresetninger om forhold som menneskene efter vår tids opfattning enten må erkjenne sig uvitende om eller henvise til den religiøse tro. Men til metafysikken hører også en rekke antagelser som vi pleier å bygge på i vårt praktiske handlingsog samfundsliv.

 

1 Foredrag holdt i Filosofiska föreningen i Lund og Uppsala.

20 FREDE CASTBERG.    Det spørsmål jeg skal behandle her, er dette:
    Er der visse metafysiske forutsetninger, som rettens regler og den rettslige tenkning nødvendigvis må gå ut fra? Er det m. a. o. en illusion, når en retning i moderne filosofi tror å kunne eliminere bort fra retten og rettstenkningen ethvert metafysisk innslag og vil opfatte rettsvitenskapen som en sosialvitenskap av prinsipielt samme art som socialøkonomikk og sosiologi?
    Ut fra trangen til å legitimere rettsvitenskapen som realvitenskap og i det hele vinne et enhetssyn på all vitenskapelig forskning, også den rettsvitenskapelige, har man, som bekjent, på visse hold villet bannlyse idéene om gyldighet, norm, plikt og rettighet fra rettstenkningen.1
    Den enkleste form for en slik »realistisk» opfatning av retten er den som blandt annet synes å være den rådende innen en filosofisk retning, som oprinnelig hadde sitt hjemsted i Wien, og som av sine tilhengere gjerne kalles den »logiske empirisme». I Norge har V. AUBERT i en avhandling: Om rettsvitenskapens logiske grunnlag2 presisert rettsvitenskapens opgave slik: »Rettsvitenskapelige teorier om gjeldende rett kan derfor opfattes som generelle forutsigelser av dommernes fremtidige adferd eller som kausale forklaringer av konstaterte domsavsigelser.»3
    Tidligere enn de »logiske empirister» og på en mere inngående måte har en beslektet »realisme» vært fremstillet av den store Uppsalafilosof, HÄGERSTRÖM, og hans elever. Særlig har

 

1 IVAR STRAHL bruker om denne retning betegnelsen »realisme» og taler om mitt motsatte standpunkt som »idealisme» i rettsvitenskapen. (Strahl: Realism och idealism i rättsvetenskapen. Svensk Juristtidning, 1941, s. 302 og flg. Festskrift för Birger Wedberg.) Jeg kan for min del gjerne akseptere denne terminologi. Jeg henviser til mine skrifter: Rettstenkning og fredspolitikk (1928), Rettsfilosofiske grunnspørsmål (1939), og Rett og rettstenkning (Tidsskrift for rettsvitenskap, 1941, s. 121 og flg. ). — I de to siste år er der forøvrig også på annet hold både i litteraturen og den akademiske undervisning i Norge kommet til uttrykk meninger som bryter med den såkalte »realisme». I en artikkel: Erkjennelse og tro, i Samtiden 1942, s. 265 og flg., særlig s. 272—4, har professor KRISTEN ANDERSEN tatt avstand fra Uppsalafilosofien. Byråchef LEIVESTAD og høiesterettsadvokat EDVARD LØCHEN har i polemikk mot den nedenfor nevnte artikkel av V. AUBERT hevdet synspunkter, som man også med full rett kan ta til inntekt for»idealismen». (Leivestad: Positivisme og normativisme. Tidsskrift for rettsvitenskap, 1943, s. 418 og flg., og Løchen: Om rettsvitenskap, Tidsskrift for rettsvitenskap, 1944, s. 3 og flg.) Og i det rettsfilosofiske seminar, som blev holdt ved Universitetet i Oslo i 1943, hadde professor C. J. ARNIIOLM et diskusjonsinnlegg, som klart fremholdt utilstrekkeligheten i det antinormativistiske syn på retten.

2 Tidsskrift for rettsvitenskap, 1943, s. 174 og flg.

3 Den sit. avhandling, s. 190.

RETT OG METAFYSIKK. 21som bekjent professor LUNDSTEDT her i Sverige ved tallrike anledninger utførlig redegjort for den nye lære.1
    I det »Minnesskrift» som Uppsalauniversitetets juridiske fakultet utgav ved doktorpromosjonsjubileet i 1929, utvikler professor Lundstedt med vanlig bravour sin kongstanke om de såkalte »rettsreglers» ikke-eksistens.

 

    »'Rättsregler' i verklighetsmening kunna icke uppfattas annorlunda än därigenom, att statsorganen handla på ett visst sätt i situationer av visst slag, vilket åter beror på en mängd psykologiskt verkande faktorer och vilket i sin tur på olika vägar influerar de enskildas handlingssätt.»2 »Jag har emellertid, som jag nämnde, ansett det vara av särskild vikt att betona nödvändigheten av att man inom juridisk vetenskap lär sig förstå, att i verkligheten icke finnes det, som man föreställer sig med 'rättsregler', vare sig skrivna eller oskrivna. Bakom ordet ligger det mest invecklade komplex av psykiska faktorer, omväxlande påverkande och påverkade av både statsorgans och enskildas handlingssätt. Att så långt som möjligt i detaljer söka förstå det sammanhang, som här är rådande, som utbildats under man vet icke huru många årtusenden och som bildar samhällets konsistens, är rättsfilosofiens och rättsvetenskapens uppgifter i förening.»3 »När man säger, att den eller den rättsregeln gäller i det eller det fallet, så är detta ett icke blott, som redan antytts, vilseledande utan också ofta mycket oförsiktigt uttryckssätt. Ty den reella innebörden kan icke vara annan än den, att vissa myndigheter av varierande, på rättsmaskineriet beroende impulser skulle komma att regelmässigt handla på ett visst sätt i situationer av samma slag som den föreliggande.»4 »Innehållet i en lagparagraf eller i parietet med en dylik stående sats eller satser är, såvitt en föreliggande fråga därav beröres, klart uppfattbart för varje normal jurist. Detta i förening med lagkaraktären gör, att en domare praktiskt taget i varje sådant fall dömer i enlighet med detta innehåll.»5

 

    Nu kan man ifølge Lundstedt slett ikke alltid selv »i reell mening» si at en viss regel gjelder. Det kan nemlig lett stille sig slik at det er særdeles vanskelig å forutsi hvordan domstolene kommer til å handle.6 Domstolene har ifølge Lundstedt ingen »gjeldende rett» som de kan anvende. Han gir da en nærmere beskrivelse av hvordan juristen faktisk går frem: Juristen holder

 

1 Jeg tar her bare op til behandling Uppsalafilosofiens rettslære i den form vi møter den hos LUNDSTEDT, HEDENIUS og HÄGERSTRÖM. Om Ross se min artikkel: Rett og rettstenkning i Tidsskrift for rettsvitenskap, 1941, særlig, s. 127—30; om OLIVECRONA. mitt skrift: Rettsfilosofiske grunnspørsmål, s. 46—7 og 52—3; og om den i visse henseender beslektede, antinormativistiske lære hos ASTRUP HOEL henviser jeg til min artikkel: Rettsvitenskapens metode, i Samtiden, 1926, s. 124 og flg.

2 S. 60. 3 S. 61. 4 S. 61. 5 S. 62. 6 S. 63.

22 FREDE CASTBERG.sig ikke bare til lovenes ord, men tar hensyn til den almindelige rettsbevissthet, likesom han tar visse sosiale hensyn.1 Den gjengse tale om »rettsregler» og deres »gyldighet» beveger sig på et uvirkelig plan. »Realitetsfrågan blir städse: vad är det som bestämmer de avgörande instansernas handlingssätt?»2
    Mot dette må man efter min mening innvende følgende:
    Beskrivelsen av hvordan dommerne eller andre jurister faktisk går frem, sier oss ikke noe om hvordan de bør gå frem, når de skal ta stilling til rettslige tvistespørsmål. Når man borteliminerer fra rettsreglen dens karakter av bindende norm, berøver man den noe som er vesentlig for den. Det er nettop overbevisningen om at rettsreglen er i en viss forstand bindende (forpliktende), som bevirker at den faktisk blir i det store og hele efterlevet. Dette bestrider jo heller ikke Uppsalafilosofene. Men de mener at denne tro har en metafysisk karakter og at den følgelig er kimærisk, — en overtro. Rettsvitenskapen kan bare konstatere at visse regler efterleves, — et utsagn om at de skal eller bør efterleves, har ingen plass i en tankegang, som vil være vitenskapelig. — Hvordan man nu fra en slik opfatning kan karakterisere en avgjørelse av en domstol som uriktig, er uforklarlig. Man kan konstatere at en rettsavgjørelse avviker fra en regel, som ellers praktiseres i samfundet, eller at den ikke fremmer formål, som man selv eller et flertall i samfundet tillegger verdi. Men en slik rettsavgjørelse tillhører den sosiale virkelighet like meget som de rettsavgjørelser som måtte gå i en annan retning. Det ene fenomen er ikke mere »uriktig» enn det annet, — den realistiske, Uppsalafilosofiske rettsvitenskapsman kan ikke gjøre annet enn konstatere disse forskjellige fakta. Og så får man bare håpe at dommeren — ut fra en helt annen opfatning av dommerembedets plikter — anser sig bundet til å følge de rettslige regler, — følge dem, som gjeldende, forpliktende, også for ham.
    Dosent HEDENIUS har gjort et interessant forsøk på å løse det særlige problem som dommerens funksjon reiser for den realistiske rettsfilosofi. Også for Hedenius kan en gjeldende rettsregel »icke vara något annat än en handlingsregel, som faktiskt tilläm-

 

1 S. 65. Lundstedt har i verket: Grundlinjer i skadeståndsrätten II, 1 (1944), s. 549—604, gjort nærmere rede for »samhällsnyttan» som motiv i den rettslige virksomhet.

2 S. 67.

RETT OG METAFYSIKK. 23pas, en vana, som följes, i stort sett, av vissa myndighetspersoner.»1 Med rettsstridighet mener vi, ifølge Hedenius, nettop »det slags handlingssätt, som följes av tvångsåtgärder enligt vissa handlingsregler, tillhörande det system av sociala vanor vi kalla rättsordningen.»2
    Lovenes bestemmelser er ganske visst efter sitt innhold teoretisk meningsløse »påtryckningsfraser». Men når disse ekte, eller genuine rettssetninger faktisk oprettholdes, så står man tillike overfor hvad Hedenius kaller »oäkta rättssatser», nemlig uttrykk for den sosiale realitet som svarer til de »äkta rättssatser».3 Det faktum at en rettsregel »gjelder» i denne siste betydning, er da »ett hypotetiskt sakförhållande. Att den regeln gäller, att stöld bestraffas med fängelse, är detsamma som att om en person stjäl och om han blir upptäckt och om han blir åtalad och om han blir överbevisad om att ha stulit, så döma myndigheterna honom till fängelse.»4
    I opfatningen av retten som uttrykk for et sosialt faktum står Hedenius på linje med Lundstedt. Men Hedenius stiller skarpt — og gjør et forsøk på å løse — problemet: den uriktige dom, — anstøtsstenen for enhver realistisk rettsfilosofi!5 Det er f. eks. klart at om en person stjeler o. s. v., er det slett ikke gitt at han virkelig blir idømt fengselsstraff. Faktisk blir han kanskje frifunnet, eller ingen sak blir reist mot ham. Den samfundets reaksjon som er rettens mest karakteristiske ytringsform, er derfor betinget også av det faktiske forhold at »domaren tillämpar de bestämmelser vilka enligt härskande juridisk uppfattning betecknas som bindande».5 Som uttrykk for rett karakteriserer Hedenius alltså dommerens handlemåte bare hvis han følger disse alment anerkjente »bestemmelser». Å realisere retten består m. a. o. i å »tillämpa» disse bestemmelser. Det viser sig på denne måte at retten ifølge Hedenius allikevel ikke er identisk med noe som faktisk skjer, men derimot med bestemmelser, som »betecknas som bindande». — Nu er det naturligvis i og for sig en tvilsom lære, når man på denne måte generelt henviser juristen til å følge de bestemmelser som er bindende efter en »härskande juridisk uppfattning». Men det er umulig å se noensomhelst prinsipiell forskjell mellem dette standpunkt og den vanlige positivistiske lære — dosert utallige ganger i tysk og nordisk rettsviten-

 

1 HEDENIUS, Om rätt och moral (1941), s. 87.

2 S. 88. 3 S. 63—66. 4 S. 100. 5 S. 102. 6 S. 102.

24 FREDE CASTBERG.skap i de siste menneskealdre — om at gjeldende rettsregler er regler som blant annet karakteriseres ved at de efter den almindelige opfatning i samfundet anses bindende (forpliktende).
    Også i en annen henseende er efter min mening den teori Hedenius har utformet, forfeilet. Han aksepterer Uppsalafilosofiens logiske postulat om at premisser og konklusjon i en slutning bare kan bestå av setninger som kan være enten sanne eller usanne.Fra de »äkta rättssatser» — f. eks. lovenes bud — skulde der altså ikke kunne trekkes logiske slutninger om løsningen av de spesielle rettsspørsmål. Men fra de »oäkta rättssatser», i betydningen av utsagn om hypotetiske sakforhold, kan der ifølge Hedenius trekkes slutninger. Her står vi jo overfor setninger av teoretisk innhold. Og til enhver »oäkta rättssats» svarer en »äkta», som bare er et »påtryckningsmedel», og som altså selv ikke kan være ledd i noen logisk slutning. Eksempel: Den som faktisk skader en annens eiendom, blir under de og de betingelser dømt til å betale erstatning. X har uaktsomt skadet Y's eiendom. Ergo blir X — under nevnte betingelser — dømt til å betale erstatning. Men til den generelle, hypotetiske, teoretiske setning om erstatning svarer et »äkta» eller genuint, generelt retsbud, og til konklusjonens spesielle setning om erstatning i det konkrete tilfelle svarer et konkret, genuint rettsbud. »Ur logikens synpunkt äro de äkta rättssatserna ett slags påbröd på själva slutledningen.»2
    Hertil er to ting å bemerke. Hvis de ekte rettssetninger på denne måte følger de uekte (teoretiske) i den logiske slutningskjede, hvorfor kan man ikke da like godt slutte umiddelbart fra den ekte generelle rettssetning til den ekte spesielle? Og videre: Hvor har man i det hele grunnlaget for den påstand at der ikke kan trekkes logiske slutninger fra setninger med normativt innhold? Jeg kan ikke se rettere enn at denne påstand beror på en forveksling av to forhold. Det er ganske visst så at subsumsjonen av et faktum under en juridisk norm aldri er logisk nødvendig, og at den ofte kan volde tvil. Det er noe jeg siden skal komme tilbake til. Men dette er ikke det samme som at den logiske slutning, når først subsumsjonen er bestemt, skulde være illusorisk. For å ta et eksempel: En lovregel bestemmer at uaktsom tilføielse av skade på en annens eiendom medfører erstatningsplikt. Det kan være tvilsomt om handling X faller inn under

 

1 S. 120. 2 S. 130.

RETT OG METAFYSIKK. 25lovens begrep: uaktsom tilføielse av skade på en annans eiendom. Men hvis vi antar at handlingen omfattes av lovens begrep, — hvis vi altså foretar denne subsumsjon, — da følger konklusjonen: erstatningsplikt, med logisk nødvendighet av premissene. Logikken gjelder her som på alle andre områder av vår tenkning.
    HÄGERSTRÖM selv har blant annet skarpt stillet rettens problem fra dommerens synspunkt.1 Dommeren kan ikke legge til grunn for sin avgjørelse en antagelse om at dommerne faktisk følger de og de regler. »Man kan icke lägga till grund för sitt handlande vetskapen om huru man kommer att handla.»2 Der finnes imidlertid i samfundet »ett gemensamt i högsta grad pressant intresse, som verkar som ett krav på domaren, att verkligen de för den allmänna tryggheten och den allmänna produktionens och omsättningens reglering avsedda lagarna uppehållas av domaren, liksom också att det råder kontinuitet i tillämpningen.»3 Rettsvitenskapens praktiske betydning »består, om vi hålla oss till det enklaste fallet: domaren, däri, att denne på grundvalen av en kunskap om givna lagars både bokstav och anda får upplysning därom, huru han måste handla för att fylla de krav, som ställas på honom från det allmännas sida. Själva rättskunskapen är då endast och allenast en rent teoretisk kunskap därom, vilka handlingar från domarens sida som leda till de i givna lagar framträdande syftenas förverkligande. Just dessa syften skulle emellertid själva förfelas, om icke domaren toge hänsyn även till lagens ordalydelse, där verkligen denna är entydig, och endast i sådana fall, där det kan visas, att lagstiftaren, om han haft den föreliggande särskilda situationen framför sig eller känt den allmänna förändringen av de sociala förhållandena, skulle ha givit andra direktiver, frångår densamma.»4
    Det allmene »krav» om at dommeren skal gå frem på denne måte, er ifølge Hägerström ganske visst et faktum. Han går også ut fra at kravet honoreres. »Men varje påstående, att domaren skulle vara förpliktad till några särskilda handlingar, d. v. s. att kravet skulle ha någon slags objektiv giltighet i avseende å särskilda handlingar, och att domaren skulle vara förpliktad, oavsett om och i vilken grad kravet faktiskt gör sig gällande hos honom,

 

1 Særlig klart i avhandlingen: Till frågan om begreppet gällande rätt, som fremtrer som en anmeldelse av Ross's Theorie der Rechtsquellen. Tidsskrift for rettsvitenskap, 1931, s. 48 og flg.

2 S. 91. 3 S. 86. 4 S. 87—8.

26 FREDE CASTBERG.är meningslöst. Det är meningslöst, därför att börat själv ingenting annat är än ett ord, i vilket ett pressant intresse tager sig uttryck.»1
    Nu er Hägerströms summariske fremstilling av den psykologiske process hos dommeren under utøvelsen av dommergjerningen i og for sig ikke uriktig. Men den kan ifølge det filosofiske utgangspunkt prinsipielt ikke gi mere enn oplysning til dommeren om hvordan dommere faktisk pleier handle. Hvis Hägerströms rettslære ikke skal rammes nettop av den innvending at man ikke kan »lägga till grund för sitt handlande vetskapen om huru man kommer att handla», da blir den utilstrekkelig. Det karakteristiske for dommerens situasjon — i motsetning til f. eks. lægens — er at han ikke fritt kan velge den fremgangsmåte han vil følge for å realisere de mål han stiller sig. Den juridiske tenkning består i å anvende regler som må følges, uansett om man finner dem hensiktsmessige som midler til å realisere de samfundsmessige formål. Heller ikke har den som vil tenke juridisk, frihet til å velge selve de formål som gjennem de rettslige løsninger skal fremmes. Rettssetningen er efter sitt innhold et bud, som pretenderer å være bindende. Man kan skildre den psykologiske prosess som rettsanvendelsen og i det hele rettstenkningen innebærer. Men rettsvitenskapen består ikke i slike skildringer. Den utreder rettsreglenes innhold og konsekvenser ut fra forutsetningen om at begge deler er bindende. I ethvert rettssystem er det visse fundamentale normer, hvis gyldighet forutsettes som postulater.
    Rettsreglenes gyldighet er ikke noe virkelighetsfenomen. Vel er oprettholdelsen og efterlevelsen av rettsreglene et faktum, som er gjenstand for erfaring. Men det er rettsreglenes gyldighet ikke. Forsåvidt kan man gjerne kalle forestillingen om et rettssystems gyldighet for en metafysisk forestilling.2
    At et rettssystems regler er gyldige og bindende, er imidlertid ikke ensbetydende med at de er gyldige og bindende nettop

 

1 S. 89.

2 I den første fremstilling jeg gav av rettsproduksjonens teori for norsk retts vedkommende, betegnet jeg den norske grunnlovs og sedvanerettens gyldighet som den norske retts »aksiomer». (Grunnlovens forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft, 1920. S. 24.) Dette er vildledende. Gyldighetspostulatene har ikke den samme evidens som de setninger man ellers i vitenskapen kaller aksiomer. Av samme grunn er det formodentlig mere treffende å kalle gyldighetsidéen metafysisk enn (slik som i mitt skrift Rettsfilosofiske grunnspørsmål, s. 39—40) apriorisk.

RETT OG METAFYSIKK. 27for mig. Et fremmed lands rett kan naturligvis gjøres til gjenstand for ikke bare sosiologisk, men også juridisk forskning, også av den som ikke i noen henseende kommer inn under dette rettssystems normer. Man kan naturligvis studere et fremmed lands rettsliv — og forøvrig også det egne lands — som man studerer et stykke sosial virkelighet. Man utforsker da faktisk stedfundne lovbeslutninger, dommer som er avsagt av domstolene, den foreliggende praksis i offentlig og privat liv. Ut fra en slik undersøkelse kan man komme til de eller de resultater med hensyn til hvad en avgjørelse av det fremmende lands domstoler sannsynligvis kommer til å gå ut på i den eller den sak. Dette er i prinsippet ikke en undersøkelse av ett juridisk spørsmål, men det er et stykke anvendt rettssosiologi. Spørsmålet angående den fremmede rett kan imidlertid også stilles som et juridisk spørsmål, — på prinsipielt samme måte som spørsmålet om den rettsriktige løsning fremstiller sig for en dommer i det fremmede land selv. Spørsmålet er da ikke: Hvordan vil en rettsavgjørelse sannsynligvis falle ut? Men: Hvordan skal spørsmålet rettelig løses efter dette lands rett? Forskjellen viser sig om man f. eks. stiller spørsmålet om domstolenes prøvelserett i et fremmed land. Man kan spørre: Er det sannsynlig at en domstol i dette land, neste gang der nedlegges påstand om at den skal tilsidesette en grunnlovstridig lov, vil gjøre dette? Men man kan også spørre: Hvad er efter dette fremmede lands offentlige rett den riktige løsning av spørsmålet? Hvordan bør m. a. o. en domstol i landet avgjøre det? Hvilken løsning følger som en konsekvens av de rettsnormer som gjelder i dette lands rettssystem? Man stiller sig da på det fremmede, positive — d. v. s. faktisk oprettholdte — rettssystems grunn. Man aksepterer forfatningens gyldighet som utgangspunkt for det juridiske resonnement, trekker av forfatningens bestemmelser de logiske konsekvenser angående betingelsene for lovenes gyldighet. Man undersøker enn videre domstolenes tidligere praksis, teoriens standpunkt til spørsmålet o. s. v., kort sagt: man prøver å løse spørsmålet efter vanlig juridisk metode.
    Å utrede et rettssystems innhold, er altså ikke ensbetydende med at man aksepterer som bindende for én selv de gyldighetspostulater dette rettssystem hviler på. Dette gjelder uansett hvem dette rettssystem efter sitt innhold selv pretenderer å gjelde for. Man kan uten noen logisk motsigelse utrede innholdet av det

28 FREDE CASTBERG.rettssystem som faktisk oprettholdes i ens eget land, ja, man kan som dommer medvirke faktisk til oprettholdelsen av det, — selv om man finner systemet som helhet moralisk forkastelig og vil arbeide for å få det endret fra grunnen av. Den politisk radikale dommer vekker kanskje politiske, men ikke logiske betenkeligheter!
    Den gyldighet rettsreglene har, er forsåvidt rent formell. Rettsplikten, i betydning av plikten til å efterleve rettens regler, er begrepsmessig ikke et underbegrep under den moralske plikt.
    Men om enn det rettsgyldige ikke er ensbetydende med det moralsk bindende, vil dette ikke si at godkjennelsen av et regelsystem som rettsgyldig er en beslutning, som er moralsk indifferent. Det er naturligvis så at det regelsystem, som har den største praktiske interesse, er det som faktisk oprettholdes i et samfund. Det er dette faktisk oprettholdte regelsystem vi pleier å betegne som dette samfunds positive rett. Det er også dette faktisk oprettholdte regelsystem, som ut fra folkerettens synspunkt betraktes som den gyldige, interne rett. Folkeretten har ganske visst regler om avgrensning av den faktiske makt overfor den gyldige rett f. eks. under okkupasjon i krig. Men stort sett aksepterer folkeretten det faktisk, vedvarende oprettholdte regelsystem som rettsgyldig.
    Det kan allikevel tenkes at den enkelte eller endog det store flertall i et folk må føle det som en moralsk plikt å ikke anerkjenne selve de fundamentale gyldighetspostulater i det faktisk oprettholdte regelsystem. Hele systemet kan tenkes å hvile på våbnenes makt og stride mot det etiske grunnsyn hos ett folk. Det kan bli moralsk plikt å nekte lydighet overfor den tvangsmessig innførte forfatning og de maktorganer som bygger på den. Rettsgyldighetens problem blir fra dette synspunkt et spørsmål, som ikke kan totalt løsrives fra moralske idéer.
    Også en annen vei fører over fra positiv rett til moralsk tro. Dette viser sig, så snart man går litt nærmere inn på den juridiske tenknings særlige metodeproblemer.
    Vanskelighetene ved den logiske slutning fra det generelle til det spesielle i rettstenkningen ligger, som før sagt, ikke i at normative resonnementer skulde være meningsløse og falle utenfor logikkens herredøme.1 Problemet ligger derimot i at subsumsjo-

 

1 Jfr. ovenfor, s. 24—25.

RETT OG METAFYSIKK. 29nen av det individuelt bestemte faktum under det generelt bestemte aldri kan skje automatisk. Spørsmålet om hvorvidt subsumsjonen av et faktum under en lovregel er riktig, kan heller ikke verifiseres ved noen rent faktisk konstatering. Men subsumsjonens resultat — f. eks. at den eller den bestemte handling skal medføre den eller den erstatningsplikt, — må sammenholdes med slutninger fra andre normer av mer eller mindre ubestemt rekkevidde. Riktigheten av en subsumsjon kan være utvilsom eller mere eller mindre tvilsom; eller det kan være utvilsomt at subsumsjonen ikke er berettiget. Men avgjørelsen av hvorvidt subsumsjonen er berettiget, er i prinsippet ingen vilkårlig sak. At det er noe som er den objektivt riktige løsning, og som vi i de fleste tilfelle kan erkjenne, er den nødvendige forutsetning for at et juridisk tankearbeide skal ha fornuftig mening og ikke være ensbetydende med en sort intellektualistisk propaganda for vilkårlig valgte standpunkter.
    Og likesom troen på at der finnes noe objektivt riktig, er en forutsetning for den juridiske tenkning, er den samme tro en forutsetning for våre rettspolitiske resonnementer. En rettspolitisk argumentasjon av den type som er så almindelig i nyere, nordisk rettsvitenskap, har sjelden karakteren av en rent teknisk diskusjon om det hensiktsmessigste middel til å nå et vilkårlig valgt mål. De mål som skal nås ved en rettslig regulering på det ene eller annet livsområde, er mange og motstridende. Det samme gjelder de midler hvormed målene kan realiseres. Juristen eller politikeren, som skal veie stridende mål og midler mot hverandre, vil naturligvis være mere eller mindre påvirket av sin nasjons, sin klasses eller endog sin egen persons særinteresser. Og hans tankegang vil også være preget av hans temperament og hele åndelige legning. Alt dette gjør at jeg for min del har — og alltid har hatt — en betydelig mistillit til den politiserende tendens f. eks. i den siste menneskealders norske rettsvitenskap. Men det forhindrer ikke at juristens — som enhver annens — betraktninger de lege ferenda regelmessig hviler på forutsetningen om at visse formål, objektivt sett, har en høiere verdi enn andre, og at kravet til rettferdig fordeling av goder og onder har objektiv gyldighet. Jeg for min del godtar denne forutsetning.

 

    De metafysiske forestillinger som forutsettes både i juridiske og rettspolitiske resonnementer, er altså for det første selve gyl-

30 FREDE CASTBERG.dighetsidéen; den kan jo ikke erfares som et virkelighetsfenomen. Det er videre troen på at der finnes noe objektivt riktig, slik at valget mellem stridende juridiske eller stridende rettspolitiske standpunkter ikke er en rent subjektiv smaksak.
    Disse idéer ligger alle på det rent etiske område. De er forsåvidt metafysiske i presis samme betydning av ordet som alle andre etiske forestillinger er det. De kan kalles metafysiske bare når man betegner som metafysisk enhver overbevisning om en gyldig moral, — den være så individuelt utformet den være vil.
    Men retten synes på mange områder å bygge også på metafysiske forestillinger av en annen art. Jeg vil ikke påstå at enhver rettsordning med logisk nødvendighet må bygge på forestillingen om en (begrenset) viljens frihet. Men jeg tror man tør påstå at store deler av retten i moderne kultursamfund faktisk gjør det.
    I strafferetten og erstatningsretten, kontraktsretten og læren om lovers tilbakevirkende kraft spiller rettferdsbetraktninger ut fra synspunktet: »du hadde kunnet handle anderledes», en større eller mindre rolle. Jeg henviser om dette til mitt skrift: Rettsfilosofiske grunnspørsmål,1 og forsåvidt angår viljesfriheten og skyldbegrepet i erstatningsretten, til en avhandling av Johs. ANDENÆS fra 1943.2 Man kan overhodet ikke rettsriktig anvende rettsregler av den type jeg her har nevnt, uten å operere med forestillingen om rettferd, skyld og fortjeneste, slik som rettsreglene selv gjør det. Juristen kan, som enhver annen, mene hvad han vil om viljens frihet, — det er så. Men han må i sitt juridiske resonnement operere med forestillingen: »X hadde kunnet handle anderledes enn han gjorde.» For denne tanke er den klare forutsetning for en rekke positive rettsregler. De rettslige løsninger han kommer til, blir ikke i overensstemmelse med rettens objektive innhold, dersom han vil ignorere denne metafysiske forestilling. Anser han den for en illusjon, får han operere med den som en fiksjon, — et rettstenkningens »Als Ob».
    Mens moderne, positiv rett i stor utstrekning bygger på postulatet om viljens frihet, kan man imidlertid neppe påvise at moderne rett på tilsvarende måte hviler på rent religiøse forestillinger.
    I primitive rettssamfund er religion og rett ganske visst vevet

 

1 S. 133—9.

2 Identifikasjonsproblemet i erstatningsretten, Tidsskrift for rettsvitenskap, 1943, s. 361 og flg., særlig s. 380—1.

RETT OG METAFYSIKK. 31sammen på en slik måte at rettslig myndighet og magisk makt ikke bare følges ad, men endog ofte går i ett. I gammel romersk rett blev såvel offentligrettslige som privatrettslige rettigheter, efter hvad Hägerström har påvist, opfattet som en hemmelighetsfull makt, beslektet med de fysiske krefter.1 På et mere fremskredet stadium i rettsutviklingen opfattes den offentligrettslige myndighet vel ikke som en magisk makt. Men helt ned til vår egen tid har monarkens myndighet i den offisielle, statsrettslige terminologi ofte vært betegnet som gitt ham »av Guds Nåde».
    Opfatningen av monarkens eller noe annet statsorgans myndighet som på denne måte religiøst forankret, inngår ikke nu mere i den rettsideologi som de liberale demokratiers offentlige rett bygger på. Det tror jeg også man kan fastslå for de lands vedkommende som har en »offentlig religion», med bekjennelsesplikt for en rekke av statens embedsmenn. Man kan ikke ut fra f. eks. den norske forfatnings standpunkt si at denne forfatning utleder sin gyldighet og statsorganene sin rettslige myndighet av den kristne religions lære om Guds vilje.
    Men for de store befolkningsgrupper som av overbevisning bekjenner sig til kristendommen, har »øvrigheten» den dag idag sin myndighet »av Gud», slik som kristendommen lærer.2 Og det var denne kristne opfatning av statens så vel som kirkens »kall fra Gud», som lå til grunn for den norske geistlighets optreden overfor okkupasjonsmaktens overgrep i Norge våren 1942.3
    Det ligger også i dagen at de rettsidealer som har kunnet utledes av den kristne lære, historisk har spillet og fremdeles spiller en betydelig rolle i utviklingen av den positive retts innhold i den vesterlandske verden. Kristendommen har ikke bare sin lære om rettens og statens grunnlag. Men den stiller også sine krav til rettens innhold og til statens optreden. Den forbindelse som her foreligger mellem rett og metafysikk, er fra juristens synspunkt ingen idémessig nødvendighet. Men den er et ubestridelig, historisk faktum og et aktuelt, sosialpsykologisk fenomen.

 

1 HÄGERSTRÖM: Das magistratische Jus in seinem Zusammenhang mit dem römischen Sakralrechte, Uppsala Universitets Årsskrift 1929 og Der römische Obligationsbegriff I (1927).

2 Se særlig PAULI brev til romerne, 13de kapitel.

3 Se f. eks. det bekjennelsesskrift som blev lest op fra det store flertall av prekestoler i Norge i påskedagene 1942. (Ande mot våld. Tillegg. April-Maj 1942. S. 17 og flg.)