MANNDRAP OG MORD I NORGE.

 

VED

 

RIKSADVOKAT HAAKON SUND.

 

Det forsettlige drap og fremfor allt det overlagte drap ellemord hører til våre største forbrytelser både på grunn av straffens størrelse — fengsel inntil på livstid — og pågrunn av det angrepne rettsgodes betydning. De fleste betrakter vel livet som et rettsgode fremfor ethvert annet.

    Men også et tredje forhold gir drapet i almenhetens bevissthet en særskilt grov karakter. I alle klasser og lag av befolkningen betraktes korporlig vold, selv som en reaksjon mot en hård og uprovosert krenkelse, ialminnelighet med uvilje. Og avgjort fordømmende blir holdningen hvis den voldelige fremferd tilsikter å berøve et annet menneske livet. Det norske folkelynne har ikke altid hatt denne fredelige tendens. Våre forfedre i oldtiden og langt nedigjennem middelalderen hadde en helt annen innstilling til mord og drap. Drap ansåes i mange tilfeller som en naturlig og anbefalelsesverdig, ja pliktmessig gjengjellelsesakt. Drap i harme eller i annen affekt var alltid tilgivelig og lovbruddet kunne alltid sones ved mannabot når bare drapet skjedde åpenlyst eller ble lyst opp efterpå, »viglysing». Utviklingen av folkekarakteren i fredelig retning skyldes vel i første rekke kristendommens og kirkens innflydelse, men den humane og fredskjære livsbetragtning som nu kan sies å være overveiende i alle lag av befolkningen er resultat av mange samvirkende krefter, opdragelse i skole og hjem, literatur og presse, idretts- og selskapsliv, større måtehold i nytelsen av rusdrikk og stigning i velstand og sosialt velvære.
    Det må ventes at personer, som for et egoistisk formål eller for å opnå hevn, i likegyldighet eller tross setter seg utover denne almenhetens fordømmelse av og motbydelighet for drap, er personer med avstumpede følelser og et utuktet viljes- og driftsliv,

 

15—457004. Svensk Juristtidning 1945.

226 HAAKON SUND.altså etisk lavtstående individer. Dette slår da forbausende ofte til. Alminnelig er det at morder en tidligere har hatt alvorlige konflikter med straffeloven, hyppigst som tyv eller sedlighetsforbryter. Det bor i denne forbindelse også nevnes at mange mordereoppviser seksuelle anomalier og forbindelsen mellem mordlyst og kjønsdrift gir seg klart tilkjenne i den mordrus som er karakteristisk for den rene mordtype.
    Vår straffelov sondrer mellem alminnelig, forsettlig drap, det overlagte drap eller mord (en betegnelse som straffeloven forøvrig ikke bruker) og barnedrap, d. v. s. mors drap av uekte barn under fødselen eller innen et døgn efter denne. Når det overlagte drap er skilt ut som særlig kvalifisert stemmer dette med hvad der gjeller i Tyskland (Totschlag mit Überlegung) og i Sverige, hvor dog istedetfor overlegg brukes uttrykket »med berått mod». Derimot har den nye danske straffelov ikke oppretholdt distinksjonen mellem alminnelig drap og mord.
    Våre gamle lover hadde en annen distinksjon for det kvalifiserte drap. På sit kasuistiske uttrykkssett sa loven at hvis en mann dreper en annen i skogen og dekker liket til med grener så er det mord d. v. s. mord er det hemmelige drap. Snik- eller lønmord var ubótamål, d. v. s. det kunne ikke sones med bøter således som det åpenlyse drap, som var en ærlig kamphandling, »vig».
    Barnedrap står kriminalpsykologisk i en klasse for seg. Barnemordersker er som regel av ringe intelligens og deres følelsesliv gjør hyppig et temmelig forkrøblet inntrykk. Dette sisste kommer ofte tilsyne under politiundersøkelsen og rettsforhandlingen. Det er sjelden man kan konstatere noen virkelig og dyp anger over gjerningen. Allikevel kan man ikke si at barnemordersker, på samme måte som drapsmenn ellers, regelmessig har forbryterske eller asosiale tendenser. Deres forbrytelse er i høi grad situasjonsbetinget, og uten den anledning som utløste den forbryterske reaksjon ville uten tvil de allerfleste av dem ha gått gjennem livet uten noen konflikt med straffeloven. Betegnende er det at av alle de i 10-året 1929—1938 straffede barnemordersker er ikke en eneste straffet tidligere. Det går det ord at barnemordersker er særskilt flinke og omsorgsfulle barnepiker. Jeg vet ikke hvormeget det er heri, men det er ialfall ikke noe til hinder for at barnemordersker kan være både snille og barnekjære.
    Efter straffelovens ikrafttreden den 1 jan. 1905 og til og med 1939 er omlag 116 menn og 21 kvinner dømt til straff i Norge for

MANNDRAP OG MORD I NORGE. 227drap eller forsøk på drap, derav i 10-året 1929—1938 45 menn og 4 kvinner. Den offisielle statistikk gir ikke oplysning om hvormange av disse drapsmenn er dømt for drap utført med overlegg, men på grunnlag av andre oplysninger antar jeg at et antall av meget nær 45 av de ovenfor nevnte 116 menn og 21 kvinner er dømt for fullbyrdet drap utført med overlegg. Man pleier å si at der i Norge blir forøvet »11/2 mord pr år» og som et gjennemsnitt for en lengere årrekke tror jeg det kan passe nokså godt, men med de små tall man her har å gjøre med vil det enkelte års avvikelse kunne andra til det mangedobbelte av gjennemsnittstallet.
    Man må imidlertid være opmerksom på at antallet av strafdømte vistnokk ikke på langt nær angir antallet av drap her i landet. Adskillige drapsmenn viser seg å være sinnsyke. Forsåvitt rettsforfølgning bli iverksatt mot sådanne ender saken ikke med straffedom men med dom på sikring. Der forekommer ikke få frifinnelser i drapssaker, hvilket kunne tyde på at lagretten stiller særlig sterke krav til beviset i drapssaker. Dette kommer fortrinsvis til utrykk deri at en dødsforvoldelse som rettelig skulle karakteriseres som drap henføres til en tilgrensende forbrytelse med mindre straff, særlig til forsettlig legemsbeskadigelse meddøden som uforsettlig følge. Dernæst er forholdet visselig det at adskillige drapssaker ikke blir oppklart og ikke kommer inn for retten, enten fordi den forsettlige dødsforvoldelse ikke blir erkjent eller fordi drapsmannen forblir uoppdaget. Det er med andre ord utvilsomt en betydelig latent kriminalitet på dette område.
    Selvom dette medgis må allikevel drapshyppigheten i vårt land antas å være mindre enn i noe annet europæisk land, såvitt meg bekjennt — Danmark muligens unntatt. At drapshyppigheten i de store kulturlande, Frankrike, England og Tyskland med sin veldige storstads- og industribefolkning er meget større enn i vårt land er noe som man måtte vente. Men også i Sverige er drapsfrekvensen betydelig større enn hos oss for ikke å tale om Finland hvor den — likesom frekvensen av voldsforbrytelser idethele tatt — er den mangedobbelte av den tilsvarende i vårt land.
    Drap er ofte en affektforbrytelse, regelmessig — kan man vel si — betinget av alkoholpåvirkning. Men drap kan også være en koldblodig planlagt forbrytelse. En annen sak er at også i dette tilfelle selve handlingen kan utløse en affekt. Denne affekt ved selve handlingen kan gi seg utslag i at morderen får en sterk

228 HAAKON SUND.trang til å gjøre sit fornødne. Det er ingen sjeldenhet at politiet finner morderens uttømmelser ved siden av offeret.
    Til forståelse av gjerningen kan valget av mordvåpen være av betydning. I nutiden er visselig skytevåpen og da særlig revolver det alminneligst anvente våpen. Men iøvrig kommer i betraktning enhver tenkelig ombringelsesmåte, såsom stikking med kniv, slag med øksehammeren, giftblanning, kvelning og drukning. En ung mann drepte en pike ved å sparke henne utfor en høi berghammer og en ung pike drepte en eldre dame ved å kvele henne i sengklerne.
    Kniven spiller ikke den rolle nu som drapsredskap som den åpenbart har gjort i tidligere tid. Men hine hårde dage da kniven sat løst i sliren ligger nokså langt tilbake. Bruk av kniv som angreps- eller forsvarsvåpen er i nutiden betraktet til en viss grad med forakt som en feig og uridderlig kampmetode, som en person som ikke vil resikere sin estime nødig griper til. Det er derfor relativt sjelden at der ved drap forøvet av nordmann eller ved slagsmål mellem norske brukes stikkende eller skjærende redskaper. Forekommer det drap eller legemsbeskadigelse ved knivstikk kan man med stor sannsynlighet gå ut fra, at gjerningsmannen enten er av taterslekt eller av utenlandsk oprinnelse, i Finmark kvæn. For noen år siden feiret man langt nordpå i vårt naboland men nær den norske grense et bryllup. Der var rikelig tilgang på sprit og resultatet var naturligvis veldige slagsmål. I dette bryllup blev der utdelt i det hele 18 knivstikk, derav fikk bruden de 3 i ryggen. Der var nordmenn med i bryllupet men ingen av knivstikkerne var norsk. Der kan vel også i våre bygder forekomme brylluper med drikk og slagsmål, men er det tenkelig at et blodbryllup som det ovenfor beskrevne kan finne sted i en norsk bygd?
    Gift er det klassiske mordmiddel helt fra den romerske oldtid under keiserne av den julisk-klaudiske familje og gjennem hele middelalderen. Hos oss er bruk av gift til drap ikke synderlig i kurs og har vel aldrig været det. Hos oss forekommer giftmord sjelden og tildels med mange års mellemrum. I tidligere tider forekom endel giftmord med næsten stereotypt utseende. Det var koner som ombragte sine ektemenn med gift. I de sisste 50 år hører man ikke lengere noe om disse ektefelledrap. Jeg spurte engang en advokat — som ikke er kjennt som noen hader av paradokser — om hvad grunnenn vel kan være til at man nu så

MANNDRAP OG MORD I NORGE. 229sjelden hører om koner som ombringer sine menn. Jo det skal jeg fortelle Dem, sa han, nu har de fått telefon rundt på gårdene og nu kan konene underholde seg med hverandre. Svaret inneholder den kjerne av sannhet at koner ikke i samme grad som i tidligere tid er henvist til i ensomhet å føre en håpløs kamp mot en fordrukken og brutal ekteherre. Det kan imidlertid også hende at de brutale og fordrukne ektemenn er blit bedre med årene og at det ikke bare er telefonen som gjør det lettere for konene å leve.
    Straffen for drap er efter vår straffelov fengsel fra 6 til 15 år. Er det mord kan fengsel på livstid idømmes. Straffelovskommissjonen uttalte som sin forutsetning at fengsel på livstid skulle være den ordinære straff for mord og at tidsbestemt straff bare skulle komme til anvennelse når der forelå særskilt formildende omstendigheter. Denne forutsetning er imidlertid ikke kommet til uttryk i loven.
    Efter kriminalloven av 1842 var straffen for mord dødsstraff eller straffarbeide på livstid. Da dødsstraff for mord — såvelsom for enhver annen forbrytelse i den borgerlige straffelov — ble avskaffet, skjedde det ikke uten skarp strid såvel i pressen som blandt fagfolk. Denne strid kan ikke anses helt avsluttet. Fra tid til annen reises der fra en større eller mindre krets krav om gjeninnførelse av dødsstraffen. Foranledningen til dette krav er gjerne det at der med korte mellemrum er forøvet en rekke drap og forklaringen til dette fenomen søker man så i en strafferettspleie som påståes å være alltfor eftergivende og specielt i at der ikke er adgang til å anvenne dødsstraff. Meningsstriden om dødsstraffen vil dog sannsynligvis forme seg noe annerledes nu enn tidligere. Dødsstraffens ideologiske begrunnelse, støttet dels til skriftsteder og dels til rettsfilosofiske satser, vil neppe gjøre noe inntrykk lengere. Spørsmålet vil nu utelukkende dreie sig om dødsstraff må anses nødvendig for å verne mot morderhånd og om dødsstraff overhovet har noen virkning i retning av å forminske antallet av drap. Men også her befinner dødsstraffens tilhengere seg på vikende front. Av den norske kriminalstatistikk tror jeg ikke at der er mulig å utlede noesomhelst med hensyn til den virkning dødsstraffens avskaffelse måtte ha på drapsfrekvensen. Vår statistikk behandler kun de straffdømte drapsmenn. En anmellelses- eller politistatistikk, som vi desverre savner, vilde vistnokk gi et noe fyldigere sammenligningsmateriale, men også her

230 HAAKON SUND.vil tallene bli for små til å tillate sikre slutninger. Imidlertid er forholdet det at drap og mord som ingen annen forbrytelse i mange andre land med langt rikere sammenligningsmateriale enn det vår statistikk kan prestere, er blitt analysert i relasjon til straffetrusel og straffefullbyrdelse. Ingensteds såvitt meg bekjennt har det dog kunnet påvises noensomhelst forbindelse mellem antallet av mord og dødsstraffen og dens fullbyrdelse. Særlig vil her den engelske kriminalstatistikk som strekker seg over mere enn 100 år, være opplysende. Man kan ikke her se at kurvene for antallet av mord og for antallet av henrettelser viser den minste innbyrdes avhengighet. Eksempelvis skal jeg nævne at i 1856 steg antallet av mord til det tredobbelte uten at dødsstraffen efter lov eller praksis hadde undergått den minste endring. I 1863 ble der eksekvert 22 dødsdommer, det største antall på 50 år. Det følgende år viser det største antall mord på 40 år. Det laveste antall henrettelser var i 1836 da antallet kun var 6. Det følgende år faller antallet av mord fra 25 til 12.
    Vår høyesterett har, inntil dødsstraffen ble avskaffet, iallt avsagt noe over 100 dødsdommer, de allerfleste sannsynligvis i mordsaker. Hvormange av disse dommer ble eksekvert foreligger der ikke oplysning om. Iallfal i periodens senere del var det regelen at dødsstraff ved benådning ble omgjort til straffarbeide på livstid. I de 7 år 1868—1874 ble der avsagt iallt 16 dødsdommer for mord, men ingen av de i disse år dømte ble henrettet. Da i det følgende år 6 personer ble dømt for mord, derav 4 til dødsstraff, krevet en meget sterk opinion innen almenheten at der nu ble statuert eksempel til skrekk og advarsel, idet man mente at det var utenfor tvil at stigningen i antallet av mord måtte tilbakeføres til en alltfor slapp benådningspraksis, som faktisk hade avskaffet dødsstraffen. De ansvarlige myndigheter synes å ha delt denne oppfatning og det ble besluttet at 3 av de dødsdømte skulle henrettes. De 3 var følgende: Wallin (antagelig av taterslekt), som hade stukket ned underinspektøren ved Bergens tukthus, Sofie Johannesdatter fra Fredrikshald, som hadde gjort seg skyldig i 3 giftmord og mordbrand, og Kristoffer Grindalen, som på indisier ble dømt for mord og ran. Kristoffer Grindalen ble henrettet i november 1875. Han er den siste som er henrettet i Norge i henhold til dom avsagt av norsk domstol. Senere og inntil dødsstraffen endelig ble ophevet var det en fast og ubrutt praksis at de dødsdømte fikk straffen forandret til livsvarig straff-

MANNDRAP OG MORD I NORGE. 231arbeide. Medvirkende til denne praksis var det muligens at kongen, Oscar den annen, personlig nærte sterk uvilje mot fullbyrdelse av dødsstraff.
    Som foran nevnt er efter straffelovens ikrafttreden 1/1 1905 og inntil 1939 omlag 45 personer dømt for fulbyrdet overlagt drap. Av disse er omlag 15 eller tredjeparten idømt lovens høyeste straff, fengsel på livstid.
    Efter reglene om prøveløslatelse kan livstidsfanger løslates efter 20 års forløp med 10 års prøvetid. Imidlertid har de allerfleste av dem som i dette århundrede er idømt fengsel på livstid ved benådning fått sin straff væsentlig nedsatt, nemlig til en straffetid av fra 10 til 16 år. De to livstidsfanger Thorvald Sletten og Mikal Hetle ble benådet efter henholdsvis 8 og 7 år, men for begge disse forelå der jo særegne omstendigheter. I dette århundrede har overhode ingen forbryter sittet i norsk fengsel sammenhengende i mer enn 16 år.
    Det har været uttalt betenkeligheter ved våre regler om prøveløslatelse og vår benådningspraksis når det gjeller våre groveste forbrytelser. Det anføres at disse lave straffe for mord, kvalifisert ran o. lign. er skikket til å forvirre rettsbegrepene, gir et falskt uttrykk for samfunnets vurdering av disse forbrytelser, og derfor i det lange løp vil svekke respekten for våre fornemste rettsgoder. Disse betenkeligheter kan ikke på forhånd avvises men gir opfordring til med opmerksomhet å følge den videre utvikling. Imidlertid må det sies at det neppe med grunn kan antas at utviklingen hittil har hatt tilfølge mislighet av noen art. Det må ennvidere erinnres at der er den straff som loven og dommen fastsetter som er av størst betydning for generalprevensjonen. Selv om straffenedsettelse til et visst nivå ved benådning var kurant og sikkert påregnelig, hvad neppe kan sies å være tilfelle, vil dog den straff som dommen feller ha sin stor betydning. Det er den og ikke den efterfølgende nådesakt som gir det rette og egentlige uttrykk for samfunnets vurdering av forbrytelsene og gjerningsmennene. En mild strafferettspleie er — forutsatt at den virkelig viser seg holdbar — alltid å foretrekke. Den tjener rettssamfunnet til ære, fordi den vidner om dettes styrke og sunnhet.