FORBRYTEREN OG FENGSLET SOM SOSIALE PROBLEMER.

 

AV

 

HARTVIG NISSEN,

 

fhv direktør for Botsfengslet i Oslo.

 

Forbryteren et problem? Og det et sosialt problem? Skulle en ha hørt slikt! Han er sannelig ikke noe problem. Han er såre enkel og lettfattelig. Han har sin frie vilje til å unnlate sin misgjerning, men gjør den like fullt. Hans onde handling må gjengjeldes med en straff som bringer rettferdighetens vektskåler i likevekt, han må lide for sin ondskap ved å sone en straffsom svarer til forbrytelsen. Utmålingen av straffen er et juridiskspørsmål, som det er rettens sak å løse. Det er bare den proporsjonale straff som er en rettferdig straff. Og den vet nok dommeren å finne. For han har erfaring i å sette samme straff for samme forbrytelse.
    Slik tenkte menigmann og slik tenkte også juristene under den såkalte klassiske strafferetsskoles herredømme. Den så straffens oppgave i gjengjeldelsen. Ut fra sine grunntanker hadde den ikke bruk for å spørre etter dypereliggende årsaker til at forbryteren handlet som han gjorde. All nødvendig forklaring lå i at hanmed sin frie vilje hadde villet forbrytelsen. Hovedvekten ble lagt på handlingen, forbrytelsens resultat, derunder på forbryterens utbytte av forbrytelsen.
    Det var ikke før i siste tredjedel av forrige århundre, altså for bare en 70 år siden, at noen kjetterske røster hevet seg til kritikk av disse eldgamle ideer, som stammet helt fra Moseloven. Dette med den ubetinget frie vilje var kanskje ikke så ganske sikkert likevel. Og hvorledes kunne en fastsette en straff som svarer tilbrøden? Det er jo bare en illusjon. For straff og forbrytelse er ikke kommensurable størrelser. Og kravet på samme straff for samme forbrytelse, hvorledes kan en tilfredsstille det krav? Den ene dommer vet jo ikke hvilke straffer andre dommere fastsetter,

og ennå mindre kjenner han de forbrytere som de andre dommere i legger straff, eller disse gjerningsmenns forbrytelser. Deter bare å kaste almenheten blår i øynene å påstå at retten dømmer i samsvar med det populære krav »samme forbrytelse, samme straff», som en primitiv rettsoppfatning legger slik vekt på. Domstolene kan ikke gjøre det, og gjør det heller ikke.
    Det var naturvitenskapelige forskingsresultater som ga utgangspunktet for kritikk av strafferettsoppfatningen. Midt i forrige århundre var antropologene slått inn på nye baner i studiet av mennesket. De tidligere til nærmede vurderinger ble avløst av målinger og tall. Den italienske psykiater CESARE LOMBROSO, som levet fra 1835 til 1909, sluttet seg til den antropologiske skole. Han ville, som han selv har sagt, føre den antropologiskeforskings metoder over på psykiatriens område og knytte dem sammen med den kliniske metode. Han gikk i gang med omfattende målinger og biologiske, psykologiske og karakterologiske undersøkinger av om lag 6,250 forbrytere. På dette grunnlag bygget han opp sin teori om at et stort antall av de kriminelle var »fødte forbrytere». Den fikk uttrykk i hans verk »Forbrytermennesket» (»Uomo delinquente»), som først ble offentliggjort i et tidsskrift fra 1871 til 1876, men i 1878 kom ut som selvstendig bok. Han bygget sin lære først på ytre, legemlige forhold, senere også etterhvert på psykologiske og sosiale forhold. I et senere arbeid om »Forbrytelsens årsaker og bekjempelse» har Lombroso regnet antallet av fødte forbrytere til 35 % av de kriminelle.
    Lombroso hade kastet ut en brannfakkel. Den satte en voldsom strid i lys lue. For dette gikk jo rent på tvers av alle de tilvante strafferettsbegreper som den klassiske skole var talsmann for. Mot dens indeterminisme ble nå determinismen gjort gjeldende.
    Lombroso la grunnen til den antropologiske eller positive strafferettsskole. Hans teori om den fødte forbryter er forlengst oppgitt. Læren om den predestinerte forbryter er avløst av læren omden predisponerte. Det er meget almindelig å undervurdere Lombrosos betydning, siden hans teori om den fødte forbryter ikkevant fram. Men det er en helt feilaktig slutning. For det er sikkert nok at Lombrosos undersøkingsmetoder og hans intense krav på at det til fremme av en formålstjenlig kriminalpolitikk er nødvendig å granske dypt årsakene til forbrytelsene og gjerningsmannens personlighet, danner utgangspunktet for en helt ny retning

innenfor strafferettsvitenskapen. Hovedvekten ble etter hvert flyttet over fra forbrytelsen til forbryteren.
    Det erkjennes nå av moderne strafferettsforskere at vil en hahåp om å motarbeide kriminaliteten i sin alminnelighet og stansedet enkelte menneske på forbryterbanen, er det helt nødvendig åfølge samme metode som læge vitenskapen bruker for å motarbeide sykdommer i sin alminnelighet og hel brede patienten: førstå undersøke om hyggelig det menneske som legen har til behandling, så søke å finne årsakene til hans tilstand og endelig finne de midler som kan motarbeide årsakene og gjenopprette sunne forhold.
    I dette ligger at kriminalpolitikken må legge an på en individualiserende behandling av lovbryterne. Selv sagt faller da bort dei seg selv umulige krav på straff som svarer til forbrytelsen, ogpå samme straff for samme forbrytelse.
    Når strafferettsvitenskapen først tok opp til gransking forbrytelsens årsaker og så hen til de erfaringer om sammenhengen mellom menneskenes handlinger og bakenfor liggende krefter som biologien, psykologien og sosiologien hadde vunnet, måtte den snart få øye for at de dypere årsaker til forbrytelsene i vesentlig grad ligger i gjerningsmennenes hele personlighet, deres medfødte anlegg. Denne naturvitenskapelige forsking av mennesketi forbryteren brakte det gamle skyldbegrep til å vakle. Teorien om menneskets ubetinget frie vilje måtte avløses av læren om den relativt frie vilje. Den erkjenner at menneskenes handlinger i større eller mindre grad er årsaksbestemte, men gir samtidig plass for et mindre eller større personlig ansvar, som i stigende grad går like fra den sinnssykes ansvarsfrihet til den fullt normales store ansvar. Med dette fulgte som logisk konsekvens at straffens øyemed måtte bli et annet enn det som den klassiske strafferett holdt på. Det måtte nå legges vekt på en formålsmessig straffebehandling, valg av midler som tjente det formål ålede den som allerede var på forbryterbanen, bort fra skråplanet, eller om det ikke lyktes, da å beskytte samfunnet mot nye forbrytelser fra hans side. Han måtte gjøres uskadelig i så langtid som dette formål krever. Og det måtte skje ved å holde ha menten i lukket anstalt eller under annen formålsmessig kontroll. Samtidig måtte kriminalpolitikken legge stor vekt på å forebygge forbrytelser, søke å hindre at menneskene i det hele gledut på forbryterbanen.

    Det ble fra flere hold gjort gjeldende at den antropologiske skole hadde for ensidig lagt vekt på de medfødte anlegg som de vesentligste årsaker til forbrytelsene. Det ble med styrke holdt fram at de viktigste årsaker til kriminaliteten var å søke i de sosiale forhold. Den franske lege LACASSAGNE, som levet fra 1843 til 1924, og var professor i rettsmedisin ved universitetet i Lyon, la om lag 1880 grunnen til den sosiologiske skole. Den hevdet at de psykiske og fysiske mangler nok har sin betydning for å disponere til forbrytelse, men at det bare er de sosiale forhold som formår å utvikle et menneske til forbryter. Striden mellom den antropologiske og den sosiologiske skole gjaldt, servi, om hovedvekten skulle legges på de endogene (indre) eller påde exogene (ytre) årsaker, dvs. på arv eller miljø eller — med et bedre uttrykk — på anlegg eller kår.
    Motsetningene mellom de to skoler ble jevnet ut av den tredje skole. Dens første mann er den tyske strafferettsjurist FRANZ VON LISZT, som levet fra 1851 til 1919. Den tredje skole hevdet et »både-og» istedet for et »enten-eller». Årsakene til at menneskerblir forbrytere, må søkes både i anleggene og i kårene.
    Franz von Liszt var lydhør for de ideer som gikk ut fra psykiaterne, og forstod den innflytelse disse tanker måtte få på strafferettsvitenskapen. 1 1882 sendte han ut sitt epokegjørende arbeid »Der Zweckgedanke im Strafrecht», altså »Formålstanken i strafferetten». Det var radikale ideer han her hevdet. Det er fra kyndig hold sagt om denne avhandling at den trekkeropp »de grunnlinjer som hele den senere plan for strafferetsreformen bygger på».
    Det har atskillig interesse for vårt emne å høre hva v. Lisztselv sier om Lombroso og hans meningsfeller: »Italias unge 'antropologiske skole' har raskt vunnet tilhengere. Den harmed ungdommelig kraft og begeistring tatt kampen opp mot den klassiske kriminalistikk; den bestrider strafferettens karakter av juridisk disiplin og forvandler den til en gren av samfunnsvitenskapen; den har mistillit til straffens virkninger og vil i stort omfang erstatte den med preventive forholdsregler; den ser sin hovedoppgave i utforskingen av forbrytelsens årsaker. Bevegelsen er ikke nådd til klarhet. — — — Den kan misbilliges og gjendrives; den må og kan ikke ties i hjel. Vitenskapen må tastilling til den. Og det er, sier v. Liszt, den første seier som formålstanken har tilkjempet seg.»

    Vi hørte at den klassiske skole så straffens oppgave i gjengjeldelsen. v. Liszt stiller opp en tredeling av straffens oppgave:
    1. Forbedring av de forbrytere som er mottakelige for forbedring og trenger forbedring,
    2. Avskrekking av dem som ikke trenger forbedring,
    3. Uskadeliggjøring av dem som ikke er mottakelige for forbedring.
    Vi hører her Lombrosos røst, ikke minst i den siste post. v. Liszt holder fram den oppmerksomhet som tillkommer utforskingen av forbrytelsen som sosial-etisk foreteelse, av straffen som samfunnsmessig funksjon. Og han fortsetter med følgende viktige sats: »Bare i kriminalantropologiens, kriminalpsykologiens og kriminalstatistikkens samarbeid med strafferettsvitenskapen gis muligheter for en heldig kamp mot forbryter ondet.»
    I en senere avhandling sier v. Liszt at det er Lombrosos for tjeneste at han har gitt kraftig støt til at også strafferettsvitenskapen vendte sin oppmerksomhet mot kriminalantropologiens spørsmål. I en følgende avhandling skriver han at det er logisk nødvendig at den lovgiver som med straffen vil ramme kriminalitet sondet i dets rot, »må kjenne kriminaliteten ikke bare i dens ytre framtreden, men også i dens dypereliggende indre årsaker. Uten en vitenskapelig begrunnet forbrytelsens etiologi er en heldig kriminalpolitikk ikke mulig.» Vi hører at v. Liszt her uttaler seg i fullt samsvar med Lombroso og psykiaterne ellers.
    v. Liszt's tanker fløy verden over. Nyttårskvelden 1888 er en betydningsfull dag i de nye strafferettsideers frammarsj. Da stiftet nemlig v. Liszt og de to strafferettsprofessorer G. A. VAN HAMEL i Nederland og ADOLPHE PRINS i Belgia »Den internasjonale kriminalistforening». Vi må stanse opp litt ved foreningens statutter. De er blitt programerklæring for strafferettsreformen i mange land. Det heter der at foreningen går ut fra »overbevisningen om at forbrytelse og straff må ses like meget fra et sosiologisk som fra et juridisk standpunkt». Videre heter det bl. a. at straffens oppgave er å bekjempe forbrytelsen som sosial foreteelse, at strafferettsvitenskapen og straffelovgivningen derfor må ta omsyn til den antropologiske og sosiologiske forskings resultater. Straffen er et av de viktigste midler til å bekjempe forbrytelsen, men ikke det eneste middel, hvorfor den ikke må rives ut av sammenhengen med de øvrige midler til å bekjempe og særlig forebygge forbrytelsen. I disse satser er, ser vi, forbrytel-

sen og straffen likefram karakterisert som sosiale problemer. Videre heter det bl. a. at skilnaden mellom leilighetsforbrytere og vaneforbrytere er av grunnleggende betydning så vel teoretisk som praktisk. Den må derfor tjene som grunnlag for straffelovgivningens bestemmelser. Så nevner jeg siste sats, den meget radikale programpost: Straffelovgivningen må gjøre uforbederlige vaneforbrytere uskadelige for et lengst mulig tidsrom, og det også hvor det gjelder hyppig gjentakelse av mindre forgåelser.
    Norge var et av de land, der de nye strafferettsideer satte sitt preg på straffeloven. Vår straffelovkommisjon ble oppnevnt i 1885 med professor, senere riksadvokat BERNHARD GETZ som formann. Han og noen andre av kommisjonens juridiske medlemmer ble medlemmer av Den internasjonale kriminalistforening allerede i 1889, altså i foreningens første leveår. Og innen utgangen av 1890 var alle kommisjonens jurister blitt medlemmer av foreningen. Dette har megen interesse. For det står i foreningens statutter at det forutsettes at foreningens medlemmer slutter seg til de grunnsetninger som foreningen hadde godkjent som grunnlag for sitt arbeid. Følgelig hadde alle straffelovkommisjonens jurister i flere år vært enige — i all fall i alt vesentlig — i foreningens program, da de i 1896 skrev under kommisjonens utkast til straffelov. Det samme gjaldt også FRANCIS HAGERUP, som i Stortinget arbeidet energisk for vedtakelsen av den nye lov.
    Straffeloven av 1902 brøt ikke helt med de gamle strafferettsideer. Den oppfattet nemlig fremdeles i sin alminnelighet straffen som en reaksjon mot den enkelte handling. Men mange avde moderne tanker fikk like fullt sitt uttrykk i loven, som innenfor strafferettsvitenskapen rundt om i landene ble regnet for etmeget tidsmessig arbeid. Loven innskrenket antallet av frihetsstraffer til to, nemlig fengsel og hefte, og avskaffet således for skjellen mellom straffarbeid og fengsel. Den opphevet dødsstraffen, som forresten ikke hadde vært fullbyrdet i Norge siden 1876. Den gjorde store innrømmelser til den individual preventive formålstanke, dvs. til den tanke at retten i valget av den strafferettslige reaksjon må ta vesentlig hensyn til at virkemidlet blir formålstjenlig overfor det enkelte individ. Dette var jo et av hovedpunktene i Den internasjonale kriminalistforenings program. Denne grunntanke fikk på tre måter klart uttrykk i vår lov: den avskaffet i stort omfang særlige minimumsstraffer og ga på den måte domstolene langt større frihet enn før til å velge

en straffutmåling, som den etter tiltaltes karakter og hele personlighet finner på den ene side nødvendig til å stanse den dom feldte på forbryterbanen, på den annen side tilstrekkelig for dette formål. Loven innførte den absolutt ubestemte dom overforfarlige mentalt abnorme, og den relativt ubestemte dom over forfarlige normale forbrytere. Dette var jo meget radikale skritt som vakte oppsikt innenfor strafferettsjuristene hele verden over. Ikke minst ble straff av ubestemt varighet overfor normale forbrytere fremhevet som et så vidtgående tiltak som ikke noe annet land i Europa ennå hadde vovet å ta. Francis Hagerup har karakterisert den ubestemte straff med de ord at det mest radikale ved den var dette at loven ved å sette seg ut over denteoretiske sondring mellom straff og forebyggende midler ogsåsatte seg ut over konsekvensene av det ned arvede skyldbegrep.
    Straffeloven er nå mer enn 40 år gammel. Den har i årenes løp undergått flere og vesentlige endringer. Men de er ikke alle av det gode, noen av de viktigste er likefram reaksjonære, store skritt bakover. Loven trenger i mange stykker en modernisering både i sine opprinnelige deler og i de senere endringer. Jeg har selv gjentatte gange reist krav på modernisering og nærmere utviklet manglene og det som bør komme i stedet. Men det ligger utenfor vårt emne og jeg kan derfor ikke komme inn på det her.
    Så vidt jeg vet, er det ikke i noe land ennå ved tatt en straffelov, som helt ut bygger på Den internasjonale kriminalistforenings program. Men Italia har et utkast til straffelovens alminnelige del som i alle deler har trukket konsekvensene av de nye ideer. Det ble offentliggjort i 1921 av en kommisjon som hadde arbeidet under ledelse av strafferettsprofessor ENRICO FERRI, som levet fra 1856 til 1929. Utkastet sondrer de kriminelle etter deres større eller mindre farlighet. Dette skyldes at deres antisosiale virksomhet er betinget dels av medfødte tilbøyeligheter, dels avforskjellige andre anleggs- og miljøbestemte faktorer. Det er bare, heter det i utkastet, på grunnlag av denne sondring og denne psyko-antropologiske klassifikasjon av de kriminelle at lovgiveren vil praktisk kunne realisere, ved repressive sanksjoner, det dobbelte mål: samfunnets forsvar og forbedring av de dømte. Strafferettspleiens gjenstand bør være — jeg streker under de ordene — forsvaret av samfunnets medlemmer mot kriminelle angrep, ikke en ugjennomførlig gjengjeldelse av den moralske feil som har fått uttrykk i forbrytelsen. Midlene til samfunnets

forsvar bør følgelig avpasses etter den kriminelles farlighet. Legg så merke til følgende ord: Av det som er sagt foran, heter det, »følger nødvendigvis en oppfatning av den strafferettslige ansvarlighet som skiller seg radikalt fra den tradisjonelle oppfatning». Ethvert menneske bør, heter det videre, bare ved det enkle faktum å leve i samfunn være ansvarlig overfor dette samfunn for sin oppførsel, når han krenker sine medmenneskers eksistensvilkår og rettigheter, dvs. når han utøver en form for virksomhet som ligger under det minimum av sosial disiplin, uten hvilken selve det sosiale liv er umulig. Følgelig »fjerner en», står det, »fra de juridiske drøftelser enhver diskusjon om tiltaltes moralske ansvarlighet eller uansvarlighet». Disse drøftelser reduseres til en undersøking av om tiltalte er gjerningsmannen eller ikke, og på den annen side til undersøking av den tiltaltes individuelle og sosiale forhold med tanke på den sanksjon som er mest avpasset til hans personlighet. Av dette følger videre at sanksjonene »bør utelukke ethvert krav på å ilegge en refselse som er proporsjonal med den moralske feil. Ingen menneskelig dommer kan måle et menneskes moraliske feil, fordi han ikke kan kjenne de utallige omstendigheter som skriver seg fra fysisk-psykisk arv, fra familieliv og samfunnsliv, fra økonomiske, intellektuelle og moralske forhold». Det følger av dette at »det tradisjonelle system med fengselsstraffer på bestemt tid bør erstattes med isolering på relativt eller absolutt ubestemt tid, samtidig med at en sikrer individet nødvendige garantier». Utkastet utelukker enhver forskjell mellom straff og sikringsmidler. Alle forføyninger kalles sanksjoner. Det heter nemlig at »det er klart at når et hvert krav på ågjengjelde den moralske feil i forbrytelsen er utelukket, har sikringsmidlene samme natur som straffen».
    Dette Ferris utkast var langt forut for sin tid. Det ble lagt til side, da den nye fascistiske straffelov ble vedtatt i 1930. Men det sideer er etter min overbevisning så logisk riktige, at de engang vil vinne fram. Det vil etter hvert som tiden går komme til å ståen nå sterkere. For psykiatriens, arvelighetsforskingens, sosiologiens og andre vitenskapers fortsatte utforsking av menneskets sjeleliv og forbrytelsens årsaker vil stadig bygge sterkere den grunnvold som Lombroso og Ferri har reist sine reformkrav på.
    For tiden har vi her i landet fullstendig nok med bare å komme så langt i moderniseringen av vår straffelov at den langt bedre enn nå fyller de krav til en både formålstjenlig og human straffe-

rett som ble stillet opp av Den internasjonale kriminalistforening for 56 år siden.
    Jeg sa at Den internasjonale kriminalistforening la vekt på åsondre mellom leilighetsforbrytere og vaneforbrytere eller, som jeg heller vil kalle dem, tilbakefallsforbrytere. Det var studiet av tilbakefallsforholdene som allerede i unge år formet mitt syn på de kriminalistiske spørsmål, såvel på kriminaletiologien som på kriminalpolitikken. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å se hvor stort tilbakefallet var blant store skarer av straffangene, først og fremst blant tyvene. Det er heldigvis så at hovedmassen av dem som blir erklært skyldige i forbrytelser, ser straffemyndighetene ikke mere til. Men blant dem som ikke stopper opp allerede etter første eller i all fall etter annen reaksjon, er tilbakefallet stort og stigende for hvert nytt tilbakefall. Jeg skal nevne noen få tall, i detjeg viser til nedenstående tabell. I de fire år 1923—1926 ble løslatt fra fengslene etter straff for forbrytelser i det hele 2808 menn. Innen 10 år falt 35 % av dem tilbake til fengselsstraff for forbrytelse. Det vil da si at 65 % ikke falt tilbake, et ganske godt resultat. Men så stiger tilbakefalls prosentene. Av dem som var løslatt etteranen fengselsstraff falt tilbake innen 10 år 59 %, etter 4de straff 73 %, etter 6te straff 80 %, etter 10de straff 87 %. Av de 2,808 i alt løslatte ble 1,798 eller 64 % løslatt etter straff for vinningsforbrytelser. Her var tilbakefallsprosentene: etter 1ste straff 43 %, etter 2nen 66 %, etter 4de 78 %, etter 6te 80 %, etter 10de fengselsstraff 87 %.

 

Tilbakefall til fengselsstraff innen 10 dr etter løslatingen blant mannsfanger, løslatt fra fengslene etter straff for forbrytelser i årene 1923—1926.

                                        Alle forbrytelser                   Vinningsforbrytelser

løSslatt etter	antall løslatte	av dem fallt til- bake %	antall løslatte	av dem Fallt til- bake %
1ste fengelsestraff	2,808	35	1,798	43
2nen »	1,049	59	814	66
4de »	479	73	406	78
6te »	255	80	229	80
10de »	103	87	95	87
mer enn 10de fengelsestraff	321	84	290	86

 

    Nå er det jo selvsagt så at det absolutte antall av tilbakefallne blir mindre for hvert tilbakefall. Eksempelvis skal jeg nevne fra vinningsforbryterne: Mens 1,798 var løslatt etter 1ste straff, var 814 løslatt etter 2nen straff, 406 etter 4de straff, 229 etter 6testraff, 95 etter 10de straff. Vi ser at samtidig med at det abso-

lutte antall tilbakefalne avtar, tiltar det relative antall og det uhyggelig sterkt.
    Under min nesten 20-årige tjeneste som direktør for Botsfengslet fikk jeg personlig kjennskap til de fanger som kom inn der, flere tusen i min tid. Etter mine erfaringer har hovedmassen av dem som faller tilbake, og det vil først og fremst si tyvene, et meget skrøpelig personlighetsutstyr. Det er meget betegnende og har stor sosial interesse at en sjelden finner faglærte folk blant tyvene. De er oftest så holdningsløse og viljesvake at de ikke harevnet å holde fast ved et arbeid så lang tid som læretiden krever, de er som svaiende siv, tankeløse øyeblikksmennesker som går fra den ene jobb til den annen. De mangler med andre ordden utholdenhet og stadighet, den evne til å arbeide mot et mål, i det hele nettopp de solide karakteregenskaper som skal til for å bli en faglært mann. Etter det kjennskap jeg har fått til alledisse fanger og til de kår som de kommer fra, er jeg ikke i tvilom at den primære årsak til tilbakefallsforbryternes ulykkelige livsskjebne ligger i deres medfødte anlegg, i deres hele personlighet. Miljøet er etter min mening den sekundære årsak som virker drivende der anleggene har beredt jordbunnen for kriminell utvikling, så som ved karakterløshet, ustadighet, holdningsløshet, brutalitet, sterkt eller endog abnormt driftsliv. I dette ligger at et menneske med skrøpelig personlighetsutstyr kan greieseg under gode miljøforhold, og at den som har sterk karakter, kan holde seg på rett veg også i et dårlig miljø. Jeg er derfor enig med overlege JOHAN SCHARFFENBERG, som var lege ved Botsfengslet, når han sier at hans bestemte inntrykk etter undersøking av over 3,000 fanger er at »dålig arv spiller en større rolle som årsak til kriminalitet enn dårlige kår, men naturligvis er det en intim vekselvirkning mellom arv og kår.»
    Belgia vedtok i 1930 en lov som karakteristisk nok heter lovenom det sosiale forsvar overfor abnorme og vaneforbrytere. Dennå av døde generaldirektør for det belgiske fengselsvesens antropologiske tjeneste dr. Louis VERVAECK sa i et foredrag om loven følgende om vaneforbryterne: »Vi vet nå at hvis det er forbrytere som fengslet hverken forbedrer eller avskrekker, så er det fordi de nettopp på grunn av sine arvede eller er vervede feil ikkeer egnet til å påvirkes av straffen.» Det er sant nok, tilføyer han, at disse feil har utviklet seg under innflytelse av forskjellige miljøforhold.

    Til dette føyer jeg et ord av den svenske psykiater og framstående kriminolog professor dr. OLOF KINBERG. Han har skrevet at »med stigende erfaring om forbrytere ble det meg mere og mere klart at forbrytelses problemene er medisinske spørsmål i langt større utstrekning enn jeg tidligere trodde», og at en stadig voksende erfaring viser at forbryterskheten, særlig den som ikke har en mere tilfeldig karakter, er vesentlig et psykopatologisk fenomen.
    Vi vil av det jeg hittil har sagt, forstå at den moderne kriminologi med Lombroso, von Liszt, Den internasjonale kriminalistforening og Ferri i spissen ser på forbryteren som et sosialt problem. Det problem som skal løses, er dette: hva kan det gjøres for å bringe et villfarende samfunnsmedlem på rett veg eller om nødvendig ta seg av ham på en slik måte at han ikke faller samfunnet til byrde? Problemet står ganske på linje med en rekke andre sosiale problemer. Jeg minner om sådant som verjerådenes og skolehjemmenes arbeid med forsømte og forbryterske barn, arbeidet for åndsvake og farlige sinnssyke.
    Oppgavene blir først og fremst å forebygge at mennesker kommer ut på det kriminelle skråplan. Her må en ikke tape av syneat det må legges den største vekt på å motvirke de sosiale årsaker til at karaktersvake mennesker kommer ut i forbrytelser. Ethvert arbeid til bedring av de sosiale forhold er et skritt framover i motarbeidelsen av kriminaliteten. Den alminnelige sosialpolitikk med alle sine oppgaver av forskjellig slag blir følgeligen mektig støtte for kriminalpolitikken. Jeg skal bare nevne noen få av dem, slikt som arbeidet for barn og ungdom, kampen mot arbeidsløshet, edruelighetsarbeidet, boligsaken, helsevesenets oppgaver. Frans von Liszt har sagt at »ulike mer dypttrengende ogulike sikrere enn straffen og enhver med den beslektet forholdsregel virker sosialpolitikken som middel til å bekjempe forbrytelser». Hans venn og kollega, belgieren ADOLPHE PRINS har sagt det samme i de ord at »de forebyggende sosiale lover er meget virkningsfullere i kampen mot forbrytelsen enn de beste repressive lover».
    Trass i alt det gode som sosialpolitikken utretter, er det likevel store skarer som kommer ut på det kriminelle skråplan. Overfor dem må da kriminalpolitikken sette inn med sine særegne virkemidler. Det ligger utenfor mitt emne å gå nærmere inn på dem. Jeg skal bare nevne at en tidsmessig kriminalpolitikk nå krever

rikt utvalg av virkemidler for å kunne tilfredsstille den differentiering i behandlingsmåten som de skyldiges alder, karakter, mentalitet, helsetilstand, farlighet m.v. gjør nødvendig. De går frameget lempelige til meget strenge. Her i Norge kan vi overlate barn mellom 14 og 18 år til verjerådenes omsorg, vi kan unnlate tiltale på betingelse av at den skyldige steller seg godt i en visstid og på forskjellige andre betingelser, vi kan sette løsgjengerepå tvangsarbeid og alkoholister i kuranstalt eller tvangsarbeidshus, vi kan straffe med bøter eller med fengselsstraff fra 21 dager til 15 år, i visse tilfelle også på livstid, og kan gjøre fengselsstraffer på inntil 1 år betinget, således at den dømte fritas for å sone straffen, dersom han steller seg godt i et tidsrom som retten fastsetter. Overfor de mentalt defekte lovbrytere kan vi bruke sikring, som kan ha så lempelig form som tilsyn av et vernelag eller avholdsplikt eller bortsettelse på en gård på landet eller strengere former som tvangsarbeid eller endog fengslig forvaring. Og endelig kan vi holde visse iherdige eller farlige normale tilbakefallsforbrytere i lengere tids forvaring. Vi har også en lov av 1928 om oppdragende behandling av unge lovbrytere, som vil oppdrage i en arbeidsskole lovbrytere i alderen 18—23 år i stedetfor å straffe dem. Men loven har lidt av den vanskjebne at denen nå ikke har kunnet settes i kraft. Til kriminalpolitikkens virkemidler horer også vernelagenes arbeid for fangers familier ogfor løslatte fanger, såsom hjelp til arbeid og tilsyn med dem somer løslatt på prøve og videre tilsyn med dem som betingelsesvis har sluppet tiltale eller har fått betinget dom.
    Jeg slutter dette avsnitt med noen ord som av døde professori psykiatri dr. RAGNAR VOGT skrev for noen år siden som svar på en henvendelse fra Verneforeningenes Landsforbund om å få en uttalelse fra ham til støtte for verneforeningenes arbeid. Det er en høytliggende tankegang som preger dem. Han svarte bl. a.:

 

    »Å verne et ungt menneske mot å bli forbryter — og framforalt fortsette som forbryter — må dog stå på like linje med å verne det mot tuberkulose for å nevne et eksempel. For individet selv og hans familie er forbrytelsen snarere et større onde. Den motsetning at sykdom som regel skal være uforskyldt, men forbrytelse selvforskyldt, holder neppe stikk om man går årsaksforholdet nøyere etter. — Hva kan det enkelte menneske for det arvestoff han trekkes med, det miljø hvori han er vokset opp, den påvirkning han var utsatt for i de tidligste barneår osv.? Og det er dog sådanne omstendigheter som med uhyrevekt bestemmer menneskets moralske holdning og således dets sosiale

tilpassing. En sak er det at enhver skal oppøve seg i å være seg sitt eget personlige ansvar bevisst, noe annet er det at man skal søke ålegge forholdene således til rette for andre at disse kan klare sitt ansvar. »

 

    Jeg gir disse ord av Ragnar Vogt min ubetingede tilslutning.

 

    Før jeg går videre, skal jeg nevne noen tall som viser fengselsstraffens plass i kriminalpolitikken overfor dem som har gjort seg skyldig i forbrytelser. Vi skal her være oppmerksom på at de lovbrytere mot hvem påtale unnlates enten etter loven om for sømte barn — disse er i alderen 14—18 år og overlates verje rådene til behandling — eller etter straffeprosesslovens § 85, 2ne tog følgende ledd, de er alle skyldige i det de er siktet for. Er ikke straffeskylden på det rene, kan nemlig påtale ikke unnlates. Saken ma da for retten. Disse står altså i det stykke på linje medde dømte. Mine tall gjelder bare menn og bygger på gjennomsnittet av de to år 1935 og 1936. Det ble i det hele reagert mot 4,395 menn.

 

Strafferettslige reaksjoner overfor mannlige forbrytere. I gjennomsnitt av årene 1935 og 1936.

det ble i det hele reagert mot	4,395 menn	100.0%
derav: påtale unnlatt, ialt	856	19.5%
vedtatt forelegg	380	8.6%
domt betinget	1,283	29.2%
domt utbetinget	1,876	42.7%
nemlig til boter	253	5.8%
fengsel	1,604	36.5%
sikring (alene)	19	0.4%

 

de utbetingede fengelse- straffer fordeler seg slik:
Til og med 90 dager	785	17.8%
over 90 dager, til og med 6 mndr.	448	10.2%
over 6 mndr. til og med 1 år	242	5.5%
over 1 år, til og med 3 år	95	2.2%
over 3 år, til og med 6 år	29	0.7%
over 6 år	5	0.1%
livstid	-	-

 

    Vi ser av tabellen at når det gjelder forbrytelser, er ubetinget fengselsstraff brukt overfor 36.5 ％ av de skyldige. Det er altså ikke meget over tredjeparten som ble dømt til ubetinget å sette sinn i fengsel. Det faller også sterkt i øynene at det er relativt fåsom er i lagt lengre fengselsstraffer. Kriminalstatistikken oppgirikke antallet av dem som er dømt til 6 måneder, så vi kan ikke

se hvor mange er dømt til 6 måneder og derover. Men av de 4,395 var det 371 eller bare 8.5 % som var dømt til fengselstraff i over 6 måneder.
    Fengselsstraffer på 6 måneder og derover sones i landsfengslene. De var før krigen begynte i 1940 for mannsfangers vedkommende Botsfengslet og Akershus. Våren 1940 tog okkupasjonsmakten Akershus landsfengsel til sine formål. Fangene bleder for flyttet dels til Botsfengslet, dels til en nyopprettet avdeling for landsfengselsfanger i det nye Oslo kretsfengsel i Akebergveien.
    De kortere straffer sones i lokalfengslene, som etter sin størrelse kalles dels kretsfengsler, dels hjelpefengsler. Det er mange årsaker til at det i disse små fengsler med de korte straffer ikke kan gjøres meget ut av en oppdragende fangebehandling i snevrere forstand. Når det gjelder spørsmålet om fengslet som sosialt problem, bør vi derfor holde oss til landsfengslene, dvs til behandlingen av fanger med dom på minst 6 måneders fengselsstraff.
    Vi tar først opp spørsmålet om hva fengslets oppgave er. Svaret blir at fengslet har å fullbyrde de frihetsstraffer som skal sones i fengslet. Men dette sier så lite. Vi må legge et mer positivt formål inn i fengslets gjerning. Og da blir kravet at fengslet skal arbeide med fangen på en slik måte at det fra dets side ergjort det som kan gjøres for å bringe ham i rett spor etter løslatingen og hindre at han forgår seg på ny. Fengslets gjerning blir altså et sosialt arbeid i samfunnsbeskyttelsens interesse og det ut over selve straffetiden. Det har vært alminnelig å hevdeat fangebehandlingens mål er å forbedre fangen. Er han vedløslatingen blitt et bedre menneske — hva sikkert mange blir —er jo det selv sagt meget tilfredsstillende. Men målet er likevel nådd, dersom en oppnår så meget at fangen etter løslatingen leveret lovlydig liv, selv om grunnen til det bare er den primitiveat det lønner seg ikke å fortsette, et uttrykk som mange fanger har brukt, når jeg ved løslatingen har foreholdt dem at de fremtidig må holde seg vekk fra forbryterbanen.
    Når jeg nå skal gi en ganske kort oversikt over hva fengslet kan gjøre for å nå sitt mål, vil jeg først peke på at fullbyrdelsen av fengselsstraffen hviler på tre hovedpillarer, nemlig
    1) de bærende ideer som ligger til grunn for fangebehandlingen,
    2) bygningene som må planlegges i samsvar med de grunntanker som er vedtatt, og

 

30—457004. Svensk Juristtidning 1945.

    3) tjenestemennene som alt etter den måte de fyller sin oppgave på, øver vesentlig innflytelse på resultatet av fengslets arbeid.
    De bærende ideer som fangebehandlingen bygger på, er slått fast i fengselsloven av 1903 med senere endringer. Loven ble i vesentlig grad modernisert ved en inngripende revisjon i 1933, som ble gjennomført i 1934.
    Fangebehandlingens ryggrad består av tre ledd:
    1) måten som fangene anbringes på (enrom eller fellesskap),
    2) det progressive system eller klassesystemet og
    3) løslatingen på prøve. Med denne ryggrad er forbundet
    4) fangebehandlingens øvrige virkemidler, som bidrar til åfremme dens formål og gi den hele virksomhet plan og liv.
    Enromsbehandlingen eller cellesystemet kom i første halvdel av forrige århundre som en reaksjon mot de gamle straffanstalters altfor omfattende fellesskap, som gjorde disse anstalter til forbryter skoler i stedet for til forbedringsanstalter. Det første fengsel av den nye type ble åpnet i Pentonville i London i 1842, ett ermønster av et cellefengsel i Filadelfia i Pennsylvania. Det tjener Norge til stor heder at den første bevilgning til Botsfengslet ble gitt allerede i samme år som Pentonvillefengslet ble tatt i bruk. Vi var lydhøre for fengselsreformer her i landet den gang. Menpendelen hadde svunget for langt ut. Erfaringen viste at det nye system var gått for langt i sitt isolasjonskrav. Belgia har alltid vært et foregangsland på fengselsvesenets område. I 1920 gjennomførte den belgiske førsteminister VANDERVELDE en nyordning av fengselssystemet, bygget på den tanke at det var noe godtogså i fellesskapet. Det gjaldt å kombinere det som var godt i begge systemer. Her i Norge ble Fengselsreformkomiteen nedsatt i 1927. Den bestod av ekspedisjonssjef ARNE OMSTED som formann, direktør for Oslo kretsfengsel SEGELCKE THRAP og meg. Komiteen avgav sin innstilling i 1930. Og på den bygger de dypt gripende endringer i fengselsloven som blev vedtatt i 1933. Botsfengslet var den gang et utpreget cellefengsel, Akershus en utpreget fellesanstalt.
    Den nye lov bygger på fangenes individuelle avsondring som fangebehandlingens bærende grunntanke. Fengslet må så vidt mulig hindre at den ene fange virker skadelig på den annen, og at dårlige fanger river ned det som fengslet måtte ha bygget opp av godt hos andre. Den nyere tids fremheven av at det ved fangebehandlingen bør tas sterkt individuelle hensyn, gir, sa

Reformkomiteen, kravet på fangenes innbyrdes avsondring øket styrke. Til dette kommer at det ved forskjellige modifikasjonerer meget lettere å motvirke farene ved cellebehandlingen enn vedbehandlingen i fellesskap, at cellebehandlingen føles som en velgjerning av de bedre fanger, at fellesskapet med dets behageligheter ettertraktes av de dårligste fanger og derfor bidrar til å utviske straffens alvor nettopp for dem som særlig burde føle det, og at de hvis løsen nå er »bort fra cellen» ensidig har for øyefarene ved cellebehandlingen, mens de overser at disse er mindre enn farene ved fellesbehandlingen. Loven bestemmer at fangene i landsfengslene i alminnelighet under hele straffetiden skal ha hver sin celle, der de tilbringer natten og hvile tidene. Etter nærmere regler kan fellesskap mellom fanger tillates under arbeidog visse andre forhold. Trass i den store vekt det legges på åhindre samkvem mellom fangene, må det nemlig innrømmes at det er atskillige tilfelle der det av forskjellige grunner kan være riktig å lempe på den helt gjennomførte atskillelse. Etter det system som ble knesatt ved den nye lov, blir det ikke plass forde særlige begreper straff i enrom og i fellesskap. De to fullbyrdelses måter er knyttet så nøye sammen at fullbyrdelsen av fengselsstraffen bare skjer på én måte, et mellomsystem, hvor underen på den ene side drar seg til nytte fordelene både ved cellen og ved fellesskapet og på den annen side søker å unngå de føleligsteulemper ved disse fullbyrdelsesmåter. Etter denne ordning kan fengslets ledelse velge den behandlingsmåte, enten i helt enrom eller delvis i enrom, delvis i mer eller mindre omfattende fellesskap, som den finner mest formåls tjenlig for en individuell fangebehandling.
    Når vi legger slik vekt på at hver fange normalt skal ha sitt eget rom, er grunnen ikke bare å beskytte ham så langt som mulig mot skadelig innflytelse fra andre fanger, men også den at uten hjelp av cellen er det ikke mulig å behandle fangen på enslik intellektuelt anlagt og formålstjenlig måte som fengslets oppgave krever. Det er helt nødvendig at fangen har et tilfluktsstedsom han kan regne for sitt eget, således at han i sine fristunder kan få væere i fred for sine medfanger og i ro arbeide med sin lesning, sine studier og andre fritidssysler.
    Jeg kan ikke her i detaljer skildre hele det samspill av krefter som fengslet arbeider med for best mulig å løse sin oppgave. Fengselsmannen må alltid ha for øye at han medvirker i et sosialt

gjenreisingsarbeid, og at han alltid må ha tiden etter løslatingen for øye. Det gjelder å gjøre det en kan for å bringe fangen inni samfunnslivet igjen som nyttig borger. Det er et stort apparat som fengslet setter i gang. Jeg nevner fengslets mangesidige arbeidsdrift, der fangene holdes i jevnt arbeid under fagkyndig ledelse og kontroll, den intellektuelle påvirkning gjennom kirken, skoleundervisningen, selvstudium og de foredrag av karakter som folkeakademiforedrag, som hver onsdag holdes i Botsfengslet. Når fangene kommer inn, blir de oppfordret til å bruke flittig fengslets store bibliotek, som har rikt utvalg bl. a. av faglitteratur og populær-vitenskapelige arbeider, og til i det hele å gjøre seg tiden i fengslet så nyttig som mulig, så de kan få det best mulige utbytte av fengselsoppholdet. Videre prestens gjerning som ved siden av de geistlige oppgaver har et sterkt sosialt preg. Ved alle våre større fengsler er legen psykiater, et verdi fullt fremskritt i utviklingen av fangebehandlingen. Legen er, kan en si, nå rykket opp ved prestens side som en av direktørens nærmeste rådgivere. Mentalhygienen spiller en stor rolle i Botsfengslets fangebehandling. Jeg nevner videre all den hjelp som på forskjelligvis ytes fangen og ofte hans nærmeste under fengselstiden. Deter et direkte sosialt arbeid som fengslet gjør her. Det må mangen gang yte fangen hjelp til renter og avdrag på pantelån i hans lille eiendom, så han ikke risikerer at den drives til auksjon, og han og hans familie står der uten hus. Eller det må ikke sjelden støtte til med hjelp til husleien, så familien ikke mister tak over hodet. Det er i det hele så mange spørsmål der fengslet må yte en håndsrekning, om ikke ved pengehjelp, så med rådog veiledning. Fengslet må jo legge vekt på at fangen kan holde på sitt hus og ha sitt hjem samlet, og at han kan beholde sine arbeidsredskap og andre driftsmidler som er nødvendige for hanserverv etter løslatingen. Og fengslet må gjøre sitt beste for at defanger som ikke har arbeide å gå til ved løslatingen, kan kommei virksomhet. For har han ikke arbeid å ta fatt på, svekkes betydelig håpet om at han skal slå seg gjennom livet uten tilbakefall. Dette spørsmål om arbeid ved løslatingen blir tatt opp minst et par måneder før fangen skal løslates på endt tid eller kan løslates på prøve. Fengslets direktør, prest og andre tjenestemenn legger meget arbeid i løsningen av dette spørsmål. For å fremme denne viktige sak ennå sterkere, søkte jeg i mitt budsjettforslag 1939 Justisdepartementet om bevilgning til en sosialsekretær (for-

sorgssekretær) ved Botsfengslet. Krigen kom og bevilgning bleikke gitt. Men dette spørsmål må tas opp igjen.
    Løslatingen på prøve griper direkte inn i spørsmålet om fengslet som sosialt problem. Vi har hatt løslating på prøve helt fra høsten 1900. Etter vår ordning skal en fange løslates på prøve, dersom han ikke forgjeves har vært på prøve før eller andresærlige grunner taler mot det. Mens det i andre land er det vanlige at det skal særlige grunner til for å løslate en fange på prøve, har vi vendt forholdet om og krever særlige grunner tilikke å løslate på prøve. Denne form for løslating er således hos oss ikke noen slags benådning, men et normalt ledd i fangebehandlingen. Den skal være en sterk støtte for den løslatte i hans arbeid for å holde seg på rett veg. Ved dens hjelp kan fengslet direkte fremme sosiale formål. Som vilkår for løslatingen på prøve kreves nesten bestandig at fangen settes under tilsyn, oftest av et vernelag, og at han om det er påkrevet, forplikter seg tilå være avholdende overfor alkohol. Av en sedelighetsforbryter som har forgått seg mot sin unge datter, blir det som regel krevet at han ikke bor sammen med henne i prøvetidens tre år. Envoldsforbryter som regnes for farlig for en bestemt person i bygda, kan bli forpliktet til ikke å innfinne seg der i de år prøvetiden varer. Løslatingen på prøve med dens forskjellige vilkår er i det hele et meget viktig ledd i fengslets sosiale gjenreisingsarbeid.
    Jeg slutter med å si at fengslets gjerning er et høyst interessant arbeid med store muligheter for den mann som vil ta deli sosialt arbeid og særlig i arbeidet for å hjelpe mennesker som i grunnen er dypt ulykkelige og meget vanskelig stillet, til å slå seg gjennom livet uten å falle samfunnet til byrde. Fengselsarbeidet stiller store krav til sine folk. Det er et arbeid som må ligge på et høyt plan.