Hartvig Nissen är född i Oslo d. 9 aug. 1874. Han blev cand. philos. 1893 och cand. jur. 1897. Efter utlandsvistelse och tjänstgöring som soren skriverfullmektig i Numedal och Sandsvær erhöll Hartvig Nissen 1899 anställning i justisdepartementet och utnämndes 1911 till byråchef. År 1925 blev han direktör för Botsfengslet i Oslo.
    Bland Hartvig Nissens uppdrag må här nämnas: 1923 representant för Justisdepartementet i det samma år bildade Norges Forsorgs- og Verneforbund. Ordförande där 1925—1940. Ordförande i de Nordiske Verneforbunds konferens i Oslo 1938. Ledamot av den 1927 tillsatta s. k.Fengselsreformkomitéen och av den 1932 tillsattas. k. Akershuskommisjonen. Styrelseledamot i den norske Kriminalistforening sedan 1935. Rektor och lärare vid den 1937 upprättade Fengselsskolen (för fångvårdstjänstemän). 1930 norsk delegat i Commission internationale pénale et pénitentiaire. Officiell delegat vid de internationella kongresserna för straffrätt och fängelseväsen i Prag 1930 och Berlin 1935, vid den sjätte internationella konferensen för uniformering av straffrätten i Köpenhamn 1935 och vid internationella straffrättskongressen i Paris 1937.
    Redan av denna uppräkning framgår vilken central ställning Hartvig Nissen länge intagit inom norsk kriminalpolitik. Härom vittnar också ett livligt författarskap, bl. a. i olika tidskrifter, och de spår han lämnat efter sig i först den norska och sedan de nordiska kriminalistföreningarnas förhandlingar. Senast i detta häfte har SvJT haft förmånen att få publicera en artikel av honom.
    När Svensk Juristtidning härmed bringar de båda 70-åringarna en av tidsomständigheterna försenad hyllning, sker det med förhoppningen att deras insatser i nordiskt rättsliv ingalunda skall vara avslutade med den uppnådda emeritiåldern.

Karl Schlyter.

 

    Norges Høyesterett, vars ledamöter d. 21 dec. 1940 nedlade sina ämbeten, sammanträdde åter d. 14 maj 1945. Vid detta högtidliga möte höllos följande tal.
    Av høyesterettsjustitiarius PAAL BERG:
    »Ved kgl. provisorisk anordning av 26. januar i år er det bestemt at de høyesterettsdommere som skulde ha falt for aldersgrensen etter 9. april, skal fortsette i sine embeter inntil videre.

NORGES HØYESTERETT. 601    Da Høyesteretts medlemmer skiltes fra hverandre den 21. desember 1940, var vi flere enn de som i dag er samlet om Høyesteretts bord. Siden da er dommerne Rivertz, Boye, Motzfeldt, Broch og Aars gått bort. Vi savner dem i dag. Vi minnes dem som gode og kjære kolleger. Vi savner og dommer Stang som har sittet som fange i konsentrasjonsleir i Tyskland og som enno ikke er kommet heim. Hans tanker går sikkert til oss i denne stund.
    Siden 21. desember 1940 har Norges Høyesterett ikke vært i virksomhet. Det er naturlig at det norske folk har krav på å få vite hvorfor Høyesterett har vært ute av funksjon i så mange år.
    Vi mente det var vår plikt å fortsette med vårt arbeid også etter okkupasjonen den 9. april, så lenge det ikke ble gjort forsøk på å hindre oss i å gjøre vår gjerning fritt og i samsvar med norsk lov og rett. Men vi mente og at under det fremmedstyre som var påtvunget landet, hadde vi som landets øverste domstol til plikt å våke over at okkupasjonsmakten og dens organer ikke i strid med folkeretten satte til side og krenket norsk lov og rett.
    Da den kommissariske statsråd for Justisdepartementet, Sverre Riisnæs, høsten 1940 søkte å undergrave de norske domstolers uavhengighet, fant Høyesterett at tiden var kommet for oss til å gripe inn. Den 19. november sendte Høyesterett til Justisdepartementet et brev der det heter:
    'Den 14. november 1940 har Justisdepartementet utferdiget en forordning som gir den konstituerte statsråd myndighet bl. a. til å avskjedige og oppnevne forliksmenn, stryke lagrettemenn, domsmenn, rettsvitner og skjønnsmenn av utvalgene og oppnevne andre.
    Denne forordning gjelder såvel sivile saker som straffesaker. Den gir den konstituerte statsråd for Justisdepartementet adgang til å gripe inn i sammensetningen av domstolene på en måte som er i åpenbar strid med de prinsipper vår domstolsordning er bygd på.
    Forordningen overskrider grensene for den myndighet en konstituert statsråd har som representant for okkupasjonsmakten etter den 4de Haag-konvensjon av 1907 med tilhørende reglement for landkrigen, særlig art. 43, hvoretter en okkupant skal »respektere de lover som gjelder i landet med mindre der foreligger absolutte hindringer derfor».
    Forordningen faller også utenfor den fullmakt som er gitt de konstituerte statsråder ved § 3 i Reichskommissars forordning av 28. september 1940 sammenholdt med § 3 i Fiihrers forordning av 24. april 1940, som bestemmer at den hittil gjeldende rett forblir i kraft sålangt det er forenlig med okkupasjonen.
    Domstolenes uavhengighet er fastslått i Grunnloven og er i samsvar med folkeretten uttrykkelig anerkjent i Reichskommissars forordning av 28. september 1940 § 5. Å opprettholde denne uavhengighet er av grunnleggende betydning for rettssikkerheten. Skulde forordningen bli gjennomført, vilde det få skjebnesvangre følger for rettslivet.
    Som øverste representant for den dømmende makt i riket må Høyesteretthen stille at departementets forordning ikke blir gjennomført.'
    En avskrift av dette brev ble sendt den tyske Reichskommissar.
    Fra ham mottok vi følgende brev av 3. desember.

 

'An den Präsidenten des Høyesterett.
    Es kann nicht zu den Befügnissen des Høyesterett gehören, zu der Verbindlichkeit von Rechtsvorschriften, die seit dem Ubergang der obersten Regierungsgewalt in Norwegen auf mich erlassen worden sind, Stellung zu nehmen. Das gilt die von mir selbst erlassenen Rechtsvorschriften in gleicher Weisewie für die Verordnungen, die von den kommissarischen Staatsräten— — —

602 NORGES HØYESTERETT.erlassen werden. Die Gültigkeit dieser Vorschriften kann von Høyesterett— — — nicht in Zweifel gezogen werden, da es ausschliesslich mir zustehtdar über zu entscheiden, welche Massnahmen zur Förderung der öffentlichen Ordnung und des öffentlichen Lebens in Norwegen zweckdienlich sind. Die in dem Beschluss des Høyesterett von 19. November 1940 zum Ausdruckgebrachte Rechtsauffassung geht daher von falschen Voraussetzungen aus undist somit recht sirrig.
    Abgesehen von diesem Hinweis auf die tatsächliche Rechtslage empfielt ess ich für das Høyesterett auch deshalb sich eine Stellungsnahme zu Mass nahmen der Staatfiihrung zu enthalten, weil eine solche Stellungsnahme— — —den Charakter einer politischen Demonstration trägt. Die Aufgabe eines Gerichts besteht jed och nicht darin, sich in die politische Entwickelung einzuschalten. Terboven.'

 

    Høyesterett festet seg ved ordene 'empfielt es sich' og så i dem entrusel. Bøyde vi oss for denne trusel, brøt vi vårt dommerløfte — og vi brøt med vår plikt til å dømme etter norsk lov og ret. Det svar vi hadde å gi, kunde derfor bare være ett.
    Den 12. desember sendte vi dette brev til den kommissariske statsråd Riisnæs:
    'Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete har den 3. desember sendt Høyesteretts justitiarius et brev som legges ved i avskrift. Brevet er mottatt den 7. desember.
    Som det vil sees har Reichskommissar uttalt at hverken Høyesterett eller andre norske domstoler kan ta stilling til spørsmålet om gyldigheten av de rettsforskrifter som utferdiges av Reichskommissar eller av de kst. statsråder — da det utelukkende tilkommer Reichskommissar å avgjøre hvilke forholdsregler er tjenlige til fremme av den offentlige orden og det offentlige liv i Norge.
    Vi vil framholde at domstolene etter norsk konstitusjonell rett har plikt til å prøve gyldigheten av lover og administrative forordninger. Under en militær okkupasjon må domstolene etter vår mening på samme måte under avgjørelsen av de rettsspørsmål som forelegges under en sak, kunne — i den utstrekning folkeretten hjemler det — ta stilling til den folkerettslige gyldighet av forordninger som er utstedt av okkupasjonsmaktens organer. Vi kan ikke følge det syn på domstolenes myndighet som Reichskommissars brev gir uttrykk for, uten å handle i strid med våre plikter som dommere i Norges Høyesterett.
    Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i våre embeter.
    Vi forutsetter nærmere konferanse med Justisdepartementet om tidspunktet for vår fratreden.'
    Da vi ikke fikk noe svar, sendte vi den 18. desember Justisdepartementet et nytt brev. Det heter her:
    'I brev av 12. d. m. har undertegnede medlemmer av Høyesterett meddelt Justisdepartementet at vi ikke kan fortsette i våra embeter. Vi uttalte samtidig at vi forutsatte en konferanse med departementet om tidspunktet for vårfratreden.
    Da vi ikke har fått noe svar går vi ut fra at departementet ikke finner en sådan konferanse påkrevd. Vi tillater derfor å meddele at vi fratrer våre embeter lørdag den 21. d. m., som etter Høyesteretts forretningsorden er rettens siste arbeidsdag for rettsferien.'
    Begge brev var underskrevet av samtlige medlemmer av retten.
    Den 21. desember holdt Høyesterett sitt siste møte. Siden den dag har Norges Høyesterett vært ute av funksjon.

 

    Fra onsdag i forrige uke er Norge atter igjen et fritt, selvstendig og uavhengig rike. Det er ikke lenger her i landet noen tysk Reichskommissar som kan gi oss ordrer. Norges Høyesterett kan atter gjøre sin gjer-

NORGES HØYESTERETT. 603ning i samsvar med grunnloven og norsk lovgivning. Høyesterett tar derfor i dag opp igjen sin virksomhet.
    Mere enn 5 år har Norge vært hærtatt av fremmede overfallsmenn. Det har vært en tid full av sorg og savn og med store lidelser for vårt folk. La oss også i dag minnes dem som gav sitt liv for at landet skulde få sin fridom igjen. De må aldri bli glemt. Måtte de ikke ha gitt sitt liv forgjeves.
    Rettløst i eget land har det norske folket vært i disse årene. Norges grunnlov har vært satt ut av kraft. Lovløshet har vært satt i system.
    Rettstanker vi trodde hadde evig gyldighet, er blitt sett på som gammelt skrap. De fundamentale grunnlovsbud som skulde trygge hver borgers rett som menneske og borger, er brutalt blitt krenket.
    I alle disse lange årene har den norske rettsstaten ligget i grus. Men ulvetiden er no over. Vi er igjen et rettssamfunn av frie borgere med våre grunnlovsheimlede menneskeretter og borgerretter. Vi har atter her i landet retten til å ytre oss fritt i tale og skrift. Atter gjelder grunnlovens forbud mot tortur, mot vilkårlig fengsling og mot å straffe noen uten etter lov og dom. Atter gjelder forbudet mot å gi en lov tilbakevirkende kraft. Vi er atter et samfunn av frie menn som bygger på det gamlebudet i Gula tingsloven 'Med lov skal land byggjast'.
    Det er i disse dager gått en stemningsbølge av jubel over landet. Det er naturlig nok, for vi er et fridomselskende folk. Men det norske folket har og i disse dagene synt at det kan bruke sin frihet. Det har vist en selvdisiplin som vi tror å kunne si er uten sidestykke. Vårt folk har vistat det forstår at den rette borgerfrihet er en frihet under ansvar. Den måten det norske folket i disse dagene rolig og verdig har rystet av seg fremmedveldet på, den lover godt for vår framtid.
    Vi skal no atter bygge opp vårt gamle rettsamfunn, et av de eldste i den vest-europeiske kulturkrets.
    Det er en gammel rettstanke hos oss at borgerne kan søke rettsvern hos domstolene ikke bare mot rettsovergrep fra andre borgere, men også mot maktmisbruk fra dem som styrer landet.
    Som Norges øverste domstol er Høyesterett lovens og rettens første vokter. Vi har ingen annen over oss enn Grunnloven og gjeldende lov. Men vi er ikke lovens herrer, vi er dens tjenere. Og vårt ansvar er dobbelt stort fordi våre dommer ikke kan prøves av noen annen myndighet. 'Diligite justitiam, qui judicatis terram', sier et gammeltlatinskt ord. 'Elsk rettferd, I som er dommere på jorden.' Måtte disseord alltid lyse som en ildskrift for oss dommere i Høyesterett, og for alle dommere utover hele Norges land.
    Da Høyesteret den 30. juni 1815, for snart 130 år siden, holdt sitt første rettsmøte, endte den ene av advokatene sin tale i retten med: 'Almægtige Væsen, i hvis Hænder Fædrelandets Skjæbne staar, laddenne Dag stedse mindes af os! Lad Din Kraft beskytte og Din Visdom veilede de Mænd, der ere betroede det høie Kald her i Riget, at udøve Retfærdigheten, paa det at Uret maae vorde landsflygtig, Ret herskende og sand Borgerfrihed boe i Landet. Det høre og bønhøre Du, o Gud.'
    Våre sinn er i dag fylt av den ånd som disse ordene gir uttrykk

604 NORGES HØYESTERETT.for. Måtte det bli så at 'Uret maae vorde landsflygtig, Ret herskendeog sand Borgerfrihed boe i Landet'.»

 

    Av lagmann H. HJELM-HANSEN:
    »På vegne av lagmannsrettene og dommerne ved herreds- og byrettene har jeg den ære på denne dag å uttrykke vår glede og stolthet overat landets øverste domstol igjen har inntatt sin forfatningsmessige plassog gjen opptatt sin normale virksomhet etter en mer enn 4-årig avbrytelse i en skjebnetung tid.
    Det er ikke nødvendig for oss å understreke betydningen av Høyesteretts uavhengige og suverene stilling som statsmakt og domstol og heller ikke å dvele ved det savn og den utryghetsfølelse som det nu avsluttede interregnum har medført for rettshåndhevelsen i landet vårt.
    Høyesteretts holdning i året 1940, dens resolutte inngrep ved proklamasjonen av 15. april da et midlertidig norsk landsstyre ble opprettet, og den historiske handling den 21. desember da Høyesteretts medlemmer fastholdt sin motstand mot okkupasjonsmakten og samletnedla sine embeter som protest mot overgrep utenfra og innenfra — vil for alltid erindres av den norske juriststand. Den har kastet øket glans over rikets høyeste domstol og gitt nasjonen øket tillit til at rettens idé vil seire over makten i dette land.
    Ved denne Høyesteretts standhaftige holdning ble rettsstaten manifestert og hevdet, og her forelå den første effektive motstandsytring fra landets sivile organer. Det går tråder fra den til det vi opplever i disse dager. Og har vi ikke visst det før, så vet vi nu at Høyesterett fikk stort og høvelig følge på den vei som ble stukket ut og fulgt.
    Derfor er det vi representanter for de øvrige domstoler er kommet hit idag for å hilse og hylde Høyesterett, for å bevitne Høyesterett vår høyaktelse og takknemmelighet.
    Vi retter denne hyldest til hver enkelt av de høye dommere ved rettens høyt fortjente justitiarius.»

 

    Av advokat GUSTAV HEIBERG:

 

    »Høystærverdige herrer, Rikets øverste dommere.
    Skrankens menn, advokater og statsadvokater, sakførere i det hele land har gitt meg det ærefulle oppdrag å tolke de følelser som rettspleiens tjenere er besjælet av i disse dager og i denne stund.
    Høyestærverdige herrer, Rikets øverste dommere — hva er det ikke for en fest igjen å kunne bruke disse ordene, som nok har en noe gammelmodig klang, men som har vært benyttet i Høyesteretts sal fra 1815 til 1940 — men som vi nu i 4 1/2 år, da uværdige har formastet seg til å iføre seg Høyesteretts kapper, om hyggelig har strøket av vår ordbok.
    Når den gamle tiltaleformen igjen blir brukt når vi taler til Høyesterett skal den minne oss om den ærbødighet vi skylder rikets høyeste domstol, ikke som før bare fordi den er vårt rettslivs øverste representant, men nu også fordi den har vist seg å være en veiviser for hvorledes det sømmer seg for norske institusjoner og norske menn å handle i farens stund, når landets rett krenkes og når dets suverenitet angripes.
    Vi advokater og sakførere har så ofte vi har hatt anledning til det gitt uttrykk for hva Høyesteretts virke har betydd for rettsutviklingen

NORGES HØYESTERETT. 605i vårt land og for den tillit ikke alene vi i skranken, men det norske folk i alle lag har til dens avgjørelser. Dette faktum har betydd meget for rettslivets menn, men hvor stor betydning det har hatt for vårt land — det har først vist seg i disse årene då Høyesterett med ett stod i den stilling, at den ikke alene kom til å representere den ene av de tre statsmakter, men landet selv, dets suverenitet.
    Da ulykkene i april 1940 brøt inn over landet vårt, da de tvang Kongen og hans regjering ut av landet og spredte Stortinget for allevinde — da viste det seg at den tredje statsmakt stod igjen og at den ble vårt nødanker i farens stund.
    Og så hendte det som fyller oss som er i rettspleiens tjeneste med stolthet — nødankeret holdt. Høyesterett viste seg sitt store ansvar bevisst. Med rak rygg, med åpen panne, spontant og selvfølgelig, uten frykt og vakling tok den på seg de store oppgavene som forelå og som måtte løses. Og det norske folk sluttet mannjevnt opp om Høyesterett som lederen i den nasjonale kampen, som dermed ble innledet.
    Vårt land var okkupert, men vi var ennu i krig, landet vårt var ikke erobret, selv om den vepnede kampen måtte føres utenfor landets grenser. Og suverenitetens symbol herhjemme ble Kongeriket Norges Høyesterett.
    Det første forsøket på å slå denne suverenitet til jorden med hjelp av norskfødte svikere ble vist tilbake under ledelse av formannen i landets øverste domstol justitiarius Paal Berg. Quisling måtte vike for administrasjonsrådet. Med dette som midlertidig utøver av Kongens og Stortingets funksjoner og med domstolene intakt, kunde suvereniteten bevares og livet leves så lenge okkupasjonen varte.
    Men tross alle forhånds løfter var det ikke okkupasjonsmaktens mening at vi skulde fortsette vårt liv som et fritt folk. Og skulde det hindres, skulde vårt land slåes helt til jorden så måtte enhver levning av de gamle statsmakter ryddes av veien. Administrasjonsrådet ble fjernet og så begynte kampen om den siste bastion, om rettsstaten. Tyskerne forsto snart at skulde den kampen føre frem måtte førstog fremst Høyesterett, rettsstatens representant, erobres. Det var toveier å gå: den ene var å få endret rettens sammensetning således at menn, som var villige til å gå tyskernes erinder, fikk flertall i retten — og den annen å ta fra domstolene deres grunnlovbestemte rett tilselv og selvstendig å bedømme hva var gjeldende rett i vårt land. Reichskommissar gikk begge veie.
    Rettens formann har i sin tale gjort rede for hvorledes disse angrep ble ført frem og hvorledes de ble parert. Resultatet ble altså at da Reichskommissar krevet at hans forordninger skulde ha lovs kraft uten adgang for domstolene til å prøve disse forordningers konstitusjon elle eller folkerettslige gyldighet, erklærte Høyesterett enstemmig at de vilde fratre sine stillinger. Og de fratrådte tross alle trusler.
    Det lot seg ikke hindre at Høyesteretts fratreden til å begynne med voldte noen bekymring. Hvordan skulde det gå når den institusjon, som vi hadde vennet oss til å se opp til som den siste instans i kampen for det som var rett — når den ble borte?

606 NORGES HØYESTERETT.    Men det ble snart klart for alle at det annet alternativ — at Høyesterett var blitt sittende og at den som norsk domstol var blitt tvunget til å tjene tyske interesser — det vilde vært den største ulykken. Det ble klart for alle at den domstol herr Riisnæs etablerte isteden — det var ikke Kongeriket Norges Høyesterett, det var en tysk domstol. Nåer den feiet bort og dens 41/2 årige virksomhet vil bli skåret vekk, dens avgjørelser får ingen plass blant våre rettskilder. Den virkelige Høyesterett kan uten plett og lyde ta opp sitt arbeid, der hvor den slapp i 1940. Vi som har opplevet den bølge av rettsusikkerhet og terror som fulgte etter Høyesteretts fratreden er lykkelige over at det ikke finnes noen mulighet for å legge ansvaret derfor over på noen norsk domstol.
    Det vil i all fremtid tjene til uvisnelig heder for de menn, som da satt i retten, at de i desemberdagene 1940 på en nasjonalt og rettslig uangripelig måte, verdig og klart sa fra at det norske rettsapparat ikke med deres gode vilje skulde tillates å tjene tyske interesser.
    Det er for denne holdning vi som er her takker Høyesterett.
    Jeg vet at en slik takk vil bli møtt med det svaret: Vi har gjort vår plikt, bare vår plikt og det har så uendelig mange andre gjort i denne tiden. Og det er riktig. For så vidt må Høyesterett dele æren med mange, mange andre. Gudskelov for det. Men — en ting er at den enkelte gjør sin plikt, en helt annen ting er å vite når det skal handles, hvorledes en skal handle og å ta ansvaret for at andre handler. Det hjelper ikke at mannskapet gjør hva det kan, hvis ikke skipperen på broen eller losen ved roret vet hvor en skal styre og tar det fulle ansvar for den leden en skal følge. Kommer skuten, som var i nød, velberget frem, tross brott og skjær så er det, uten forkleinelse for mannskapet, skipperen og losen, som har reddet skuten og skal ha den første takken.
    Det er først og fremst den takken vi idag gir Høyesterett. Den viste oss veien i den nasjonale kamp. Uten prutting, uten vaklen, uten å stikke fingeren i jorden og lukte hvor vi var, stod den fast og sa: Hit, men ikke lenger. Den firte ikke en tomme da det gjaldt rettsstatens ide. Retten var en og udelelig. Gjaldt det landets ære, våre nasjonale grunnverdier var det bare ja eller nei, da var intet offer for stort. Skulde vi fortsette vår kamp til seiren var vunnet, hvor lang tid det måtte gå, hva det måtte kreve — måtte det ikke være tvil om den ting: Vår suverenitet var i behold, ennu var det norsk lov som gjaldt i Kongeriket Norge. Her står vi så steile som nordmenn kan stå.
    Det er fremfor noe annet for denne innsats, som fyller våre hjerter med stolthet, vi idag hylder Høyesterett.
    Som jeg sa: Høyesterett viste veien og den veien ble fulgt. Lærerne og prestene fulgte eksemplet. Fronten, hjemmefronten, herr Justitiarius, ble skapt — og vi vandt vår rett.
    Høyestærverdige herrer, Rikets øverste dommere!
    Seiren er vunnet. Vårt sinn er så fullt, våre hjerter slår så varmt at alle ord blir fattige. Men vi som er her må allikevel gi uttrykk for vår,

NORGES HØYESTERETT. 607og jeg vover uten å ha fullmakt dertil, å si det norske folks takknemlighet.
    Takk! Og velkommen tilbake til fortsatt arbeid for sannhet og rett!»

 

    Den norske sakførerforenings formann, advokat HENNING BØDTKERhöll samma dag i London följande anförande:
    »I dag er Norges Høyesterett igjen trådt sammen etter lange og mørke år, og landets jurister har brakt Høyesterett sin hyldest og sin takk.
    Når Justitiarius Paal Berg i dag atter kunne sammenkalle Høyesterett og erklære retten satt for første gang i et frigjort Norge, da er det den største dag i Høyesteretts historie. Høytidsstunden var nok stor da Høyesterett for første gang ble satt for 130 år siden, men dagen i dager ennå større, for Høyesterett har nå seiret i den største kamp forretten i hele landets historie.
    Ikke bare vi jurister, men hver eneste nordmann utenfor landets grenser, som av forskjellige grunner ikke har kunnet være hjemme og derfor ikke har hatt den lykke å oppleve frigjøringen hjemme, og ikke har kunnet møte i Høyesterett i dag, også vi vil bringe Høyesterett vår varmeste hyldest og vår varmeste takk.
    Norges Høyesterett har alltid hatt en grunnmuret plass i vårt norske samfund. Den har stått hevet høyt over dagens strid som øverstevokter av vår rett. Etter 1940 står Høyesterett ennå mer lysende for oss, for det var Høyesterett som gikk foran i den harde kamp for åverge vår rett og med den hele vår kultur.
    I Norge har vi alltid tatt det som en selvfølge at borgerne var vernet av retten og trygget av domstolene. Vi tenkte aldri til bunns over hva det virkelig betyr å leve i en rettsstat. Nå vet vi det, og vi vet hva vi skylder de menn som gikk i brodden. Høyesterett tok kampen oppmot den brutale overmakt. Høyesterett tendte den fakkel som viste veien vi måtte gå hvis vi skulle komme gjennom kampen som et fritt folk, og som et folk som på frihetens dag kunne møte seg selv utenskam. Og som et slektledd som kunne stå til ansvar for de kommende slekter i landet.
    Det norske folk har alltid vært et folk med våken, levende rettsbevisthet, men mer enn noen gang før forstår vi nå hvor dyrebar vår rettsarv er. Vår rett er blitt mere umistelig enn noen gang før. Den er blitt hellig for oss. Vi vet at rett er noe annet enn skrevne ord hvis bokstav forandres fra tid til annen. Retten er levende. Den skifter med tidene og den skapes ofte i kamp, men i all rett er det en kjerne som er evig og uforanderlig: retten til liv, retten til frihet, retten til ære, retten til å tenke og tale fritt. Og frihet for fengsel og straff uten etter lovmål og dom, det var om disse evige verdier kampen sto.
    I all rett må der være et moment av makt, det må stå makt bakfor å hevde retten, men makten selv kan aldri bli rett. Den rå makt blir aldri rett selv om den iklæs et rettsbuds ytre form. Det har vilært å forstå.
    Makten kan ikke drepe retten, like så lite som morket kan drepe

608 NORGES HØYESTERETT.lyset. Retten kan forjages en tid av den rå makt, men den lever videre, og den seirer til slutt. Norges Høyesterett sto på sin post da det gjaldt som værst. Den verget vår rett, den ga ikke kjøp. Den så det som sin hellige plikt å stå fast på rettens grunn mot makten og overmakten. Det var den samme ånd som besjelet Høyesterett, som den vi finner igjen i Sokrates' udødelige ord: 'Jeg vil heller stå på rettens grunn medfare for mitt liv enn begå en urett av frykt for fengsel eller død.' Det var denne ånd som behersket Norges Høyesterett i alvorets stund. Det var i denne ånd Høyesterett viste det norske folk den videre vei i kampen. Og det var dette vi nordmenn utenfor landets grenser vil takke Høyesterett for i dag. Det norske folk står i evig takknemlighetgjeld til sin Høyesterett. Den er blitt mer enn en domstol. Mere enn en konstitusjonell institusjon. Høyesterett er blitt et symbol for oss, et symbol på vår norske rett.
    Kampen ble hård og mange falt. I dyp ærbødighet minnes vi de Høyesterettsdommere som ikke fikk oppleve denne lykkens dag. Og i dyp sorg minnes vi de mange av skrankens menn som ofret sitt liv i kampen. Det er mange som falt og det var dyre liv, men de døde for en hellig sak, og deres minne skal alltid mane oss til fortsatt kamp i rettens tjeneste.
    Så kan vi da atter begynne vårt arbeid for lov og rett i et fritt Norge. Og vi går til vår gjerning med de samme ord som lød da Høyesterett for første gang ble satt for 130 år siden: 'Hell over fedrelandet'.»