Noen legmannsbetraktninger over fengselsspörsmål. Det er en god leveregel at man skal være varsom med å skrive om emner som faller utenfor ens fagområde. Egentlig er det minst farlig når maner på helt fremmed mark — både fordi man da gjerne selv er noemere forsiktig, og fordi man ikke gir sig skinn av autoritet. Værre er det når man gir sig i kast med noe som har et visst slektskap med ens eget — ikke minst nettop fordi man da fristes til å bedra sig selvog andre ved å optre med en autoritet man slett ikke har. Slik er det når en almindelig privatrettsjurist begynner å skrive om kriminologi. Selvsagt kan det finnes privatrettsjurister som har rede på dette også, men det er i tilfelle et særlig tillegg til deres kunnskapsfelt. Når jeg nå »fattar pennan i min olärda hand», må jeg altså på det sterkeste understreke at det skjer uten pretensjoner i retning av sakkunnskap. Jeg er klar over at jeg er på forbudt mark. Men i forholdenes medför har jeg gjort visse erfaringer på dette område, og derfor kan det hende at mine legmannsbetraktninger kan interessere noen av Juristtidningens lesere.
    Mine erfaringer er for övrig ikke særlig omfattende. Jeg har vært så heldig at jeg undgikk å höste dem i fangeleire i Tyskland. Stort sett skriver de sig fra det tyske politis fangeleir på Grini, en »åpen» leir med 4—5,000 fanger; at leiren var »åpen», betyr at fangene gikk fritt om hverandre i leiren under sitt arbeide og i sin — lovlige eller stjålne— fritid; utad var leiren derimot i prinsippet i höi grad lukket. I

CARL JACOB ARNHOLM. 609tillegg til dette kommer et kortere forstudium i fengslet på Bredtved tog det norske statspolitis konsentrasjonsleir på Berg i Vestfold, og et »sælsomt mellemspill» som såkalt bombegissel i Gestapos kjeller i Oslo, hvor vår opgave var ved vårt nærvær å skape vern mot bombeangrep. I tid dekker erfaringene litt over halvannet år.
    Nå er jeg klar over at det å gjöre erfaringer, det er en mere komplisert prosess enn mange tror. Det forutsetter ikke bare at man iakttar riktig, men også at det man iakttar, er nogenlunde typisk. Og på det punkt er det klart at man lett blir narret når man bygger på forholdene i et politisk fengsel — först og fremst fordi klientelet er etannet enn det vanlige. På Grini traff man folk i alderen fra 14 år tillangt over 70, og man traff folk av alle samfundslag og fra alle kanter av landet. I en vanlig fangeanstalt tör belegget noe mere ensidig skrive sig fra bestemte sosiale lag. Videre er det klart at den politiske fangesselv vurdering blir en annen, og det tör også være et viktig moment. På Grini vanket det forresten også vanlige forbrydere — småtyver, »svarthandlere» (folk som drev med ulovlig omsetning av rasjonertevarer, oftest til ågerpriser), nasister som hadde skeiet ut osv. Formodentlig var dette tilsiktet — man skulde ha den plage å trekkes med dem også. Ved en pussig glidning i sproget kom de ikke-politiske fangertil å bli kalt »kriminalister» — en ordbruk jeg kunde tenke mig vil bli mislikt av dem som er kriminalister i ordets vanlige forstand.
    Tross disse reservasjoner er det allikevel en erfaring jeg tror jeg törgi ut for nogenlunde sikker, og jeg tror den er ganske viktig. Det er at de ubestemte straffedommer — med alt det gode man ellers kan siom dem — representerer en svær psykisk påkjenning. Her tror jeg at jeg har noen rett til å tale med, fordi jeg oprinnelig fikk en tidsbegrenset sikringsbeslutning (for 6 måneder) av det norske nasistiske politi, og derefter blev overtatt av Gestapo, som ikke gjerne kastet tiden bort på slike formaliteter; jeg har altså prövet begge deler. Det betyru hyre meget for en fange at han har en bestemt frist å se frem til. Tross all mentalhygiene er det vanskelig å undgå at en fange med ubestemt straffetid leilighetsvis setter sig i hodet at han snart skal slippe fri. Og dette er onde perioder i hans fangeliv, som ellers kan forlöpe forbausende harmonisk. I den tyske fangebehandling syntes det som dette blev planmessig utnyttet — det kom mere eller mindre forblommede vink om at nå kunde det kanskje lösne. Samme påkjenning hadde fangenes nærmeste; også de blev snart bragt til håp og snart til tvivl. Uvisshet tærer i en ganske uhyggelig grad. Jeg tror man bör være klar over at dette er et vesentlig moment av tillegsstraff når man dömmer noen til ikke-tidsbegrenset fengsel.
    Den annen erfaring dreier sig om isolasjonen og dens virkninger. Selv har jeg bare vært noen uker i enecelle, men jeg vet jo en del om mine medfangers reaksjoner. Jeg tror det var noe nær enstemmighet om at det var en meget vesentlig fordel å komme til samvær og enviss bevegelses frihet i en fangeleir — selv om man kanskje kom fraet fengsel hvor mat og hygieniske forhold var bedre. Naturligvis kunde det bli litt meget av samværet når man bodde tettere enn en pr. kvadrat

 

39—457004. Svensk Juristtidning 1945.

610 CARL JACOB ARNHOLM.meter gulvplass — i de rum hvor man skulde opholde sig, sove og spise; overbefolkningen blev noe av et problem, og man kunde nok föle det som et savn at man aldrig fikk være alene. Men allikevel var det isolasjonen som var et vesentlig ledd i presset selv under disse forhold — det at man i så höi grad var uten kontakt med sine. Jeg går ut fra at dette til en viss grad er nödvendig i et fengsel; men jeg tror man gjör vel i å tenke over hvad man kan gjöre for å lempe på det. Man skulde heller ikke overse at den kontakt man avskjærer, er den som betyr mest for fangen og som er minst skadelig. Her har jeg for övrig en liten ting å betro dem som er fengselsteoretikere av fag: Det er formodentlig mulig å konstruere et fengsel slik at det ikke har lekkasjer, men det er meget vanskelig. Jeg skal være så hensynsfull at jeg ikke röber tekniske detaljer her; men jeg kan forsikre at veieneer mange og til dels forbausende.
    Så er det spörsmålet om fangenes arbeide. Det er formodentlig ingent vil om at fanger bör ha arbeide, også for sin egen skyld. Det er vel også enighet om at arbeidet såvidt gjörlig bör legges slik at fangen får bruk for sin faglige dyktighet eller erhverver faglig dyktighet som han kan ha nytte av senere i livet, og at det bör være et rimelig forhold mellem arbeide og fritid. På de to siste punkter kunde man gjöre underlige erfaringer i tyske fangeleire. Undertiden kunde man fristestil å tro at systemet gikk ut på at hver skulde settes der hvor han passet dårligst. Men da falt man nok som offer for sin trang til å slutte logisk — en vane som kan være god annensteds, men som både var plagsom og direkte dårlig under disse forhold; det var overhodet ikke system i galskapen. Og når arbeidstiden gikk op i 72 timer om uken — med tillegg for appeller etc. på gjennemsnittlig en time daglig, og en rekke interne plikter — var det bare to muligheter. Enten blev det for meget, eller det löp ut i ingenting — man skulket unna som man best kunde; og det var en kunst man svært lett lærte i alle de arbeidsgrupper hvor kontrollen sviktet.
    Men dette leder atter inn på spörsmål som jeg kunde tenke mig har sin interesse for normale fengselsforhold.
    Det ene gjelder organiseringen av fangenes arbeide. Såvidt jeg skjönner, er det iallfall meget vanskelig å komme noen vei her uten at fangene selv blir interessert i å gjöre det effektivt og godt. Og spörsmålet blir da hvordan man skal opnå det. Jeg vet at det i visse tyske fangeleire blev ordnet på den måte at man knappet av på maten forde fanger som ikke klarte toppydelsene. Metoden er kanskje effektiv, men i et civilisert fengselsvesen kan man se bort fra den. Så har man systemet med småpremier — tobakk, lettelser i isolasjonen, arbeidspenger man får utbetalt ved löslatelsen osv. Best vilde det vel være om fangen visste at han kunde redusere selve fangetiden ved å gjöre sitt arbeide godt. En fange som gjör godt arbeide, dokumenterer jo også at fengselsopholdet som kur betraktet har vært effektiv på et vesentlig punkt.
    Det annet gjelder reguleringen av fangenes plikter. Det er formodentlig ikke lett å sette op et godt fengselsreglement. Det gjelder for hele

NOEN LEGMANNSBETRAKTNINGER OVER FENGSELSSPÖRSMÅL. 611lovgivningen at man ikke må spenne buen så höit at den brister; for fengselsreglementer er det særlig lett å gjöre denne erfaring, og man må også huske på at bristepunktet i disse forhold ligger særlig lavt. Et reglement som ikke blir håndhevet, gjör större skade enn jeg tror de fleste aner. En side av saken er den at man snart blir tvunget til å bruke urimelig drastiske midler for å gjennemföre det som virkelig må gjennemföres. En annen er den at slike reglementer gir fangene en grundig forakt for det hele, og skaper en intens trang til å gjöreen ting nettop fordi det er galt — også hos ellers aktverdige samfundsmedlemmer. Her taler jeg av personlige erfaringer. Og dermed kommer jeg tilbake til utgangspunktet. Kanskje er det nettop et nedslag av dette når jeg som privatrettsjurist begynner å skrive om fengselsforhold; som jeg tidligere har sökt å presisere, er dette noe av det galesteen privatrettsjurist kan gjöre.
 

Carl Jacob Arnholm.