Det norske flyktnings-samfund i Sverige som rettssamfund. Når en gang de norske flyktningers historie blir skrevet vil det gi innblikk i en eiendommeligog praktisk form for nordisk samarbeide. Det vil bli belyst hvorledes indisiplinære norske flyktninger, takket være en forståelsesfull holdning fra svensk side, har fått sin »sak» behandlet av norske administrativrettslige instanser på svensk grunn.
    Det sier seg selv at norske flyktninger i helt annen utstrekning enn vi er vant til hjemme fra måtte stå under administrativ ledelse hvis de overhodet skulde utgore et norsk rettssamfunn på svensk grunn. Den norske regjering i London måtte overlate mange for flyktningene viktige spørsmål til militærattasjeen ved vår legasjon i Stockholm.
    Det store flertall av flyktningene har i det store og hele bøyet seginn under den norske administrative ledelse, men kollisjoner av forskjellig art er jo også her oppstått og særlig gjelder dette etterat norske flyktninger i vernepliktig alder ble kalt inn til de så kalte politikurser. Det vilde føre for langt her å komme inn på den rettsligekarakter av disse innkallelser. Fremmøtet var frivillig for så vidt som ikke noen politimann mot sin vilje kunde tvinges til å møte frem eller forbli i politileirene. Men like visst er det at unnlatt fremmøte eller bortreise fra leiren uten tillatelse fra norsk side er betraktet som et disiplinærbrudd og en ulydighet overfor norsk myndighet og forbeholder tatt om å gjøre ansvar gjeldende etter hjemkomsten til Norge. De fleste andre disiplinærforseelser har vel bestått i drikk og manglende arbeidsvilje foruten direkte ulydighet mot gitt ordre.
    De reaksjonsmidler som har stått til rådighet for de norske administrative myndigheter i Sverige er vesentlig nektelse av flyktningshjelp og henvendelse til de svenske myndigheter, dels om at oppholdstillatelsen for flyktningen må bli begrenset til nærmere angitt län eller landsfiskalsdistrikt, dels om overføring til disiplinærforlegning (Köja og Vägershult senere Stigmodal). For norske politimens vedkommende er også dimittering fra tjenesten og refselser anvendt, likeså degradering fra korporal til menig.

612 CARL BONNEVIE.    Selv om de administrative vedtakene i disiplinær-spørsmål har vært både veloverveiet og velgrunnet har behov naturlig meldt seg dels for en nærmere fastsettelse av vilkårene for å anvende disiplinære forholdsregler, dels for en norsk ankeinstans i Sverige eller i hvertfall en i forhold til norsk administrasjon i Sverige uavhengig instans. Adgangen til å bringe disiplinæravgjørelsen inn for overordnet norsk myndighet i London har jo vært tungvinnt og lite praktisk. Disse behov har for polititroppenes vedkommende vært avhjulpet gjennom et av den Kongelige norske regjering godkjent disiplinærreglement og ved nedsettelsen av et norskt disiplinærråd som siden mai 1944 har hatt sitt sete iStockholm og truffet et betydelig antall avgjørelser med støtte i disiplinær reglementet. Rådets faste medlemmer har vært en formann medvara formann begge med dommerkvalifikasjoner, en representant framilitær attasjeen og en representant for politiskolesjefen. Videre har i avgjørelsene deltatt to etter tur oppnevnte medlemmer av ankenevnden ved flyktningsadministrasjonen (se nedenfor), altså i det hele 5 medlemmer. Uten stemmerett har også en representant for flyktningssjefen vært med i rådets møter. Disiplinærreglementet, som for øvrig erutformet etter forbilde av norsk lov om den militære disiplinær- og politimyndighet av 6. mai 1921, henlegger refselsesmyndigheten til polititroppenes befal med vanlig adgang til å begjære avgjørelsen bragt innfor høyere politimessig (militær) myndighet. Disiplinærrådet er herikke anke instans, men utgjør en med refselsesmyndigheten sideordnet instans. Rådet behandler dog bare tilfeller av så alvorlig art at en refselse (i rettesettelse, ekstravakt, permisjonsnektelse, bøter og »avstengning fra tjenesten») ikke er tilstrekkelig. Disiplinærrådet har regelmessig holdt møter hver torsdag, eventuelt også fredag, og behandlet opp til 30 saker og mer i samme møte. Formannen, eventuelt nestformannen, har i møtene lagt frem begrunnet forslag til vedtak med støtte i innstilling fra vedkommende politimyndighet. I mer graverende eller tvilsomme tilfelle har den anmeldte politimann avgitt muntlig forklaring for disiplinærrådet, likeså har vitner vært avhørt i rådet. Men regelen har vært skriftlig saksforberedelse idet parter og vitner er avhørt i politiforlegningene eller på annet oppholdssted av flyktningskontoret eller det norske rettskontors tjenestemenn. I følge en av disiplinærrådets assistent, Margit Kvinesland, utarbeidet statistikk som vel senere vil bli offentliggjort, har rådet siden april 1944 inntil siste møte i mai 1945 holdt 63 møter. Rådet har mottatt anmeldelse mot1521 politi menn derav 1059 i 1944, 462 i 1945. Vedtak ble i 1944 gjort overfor 516, i 1945 overfor 262 politimenn. Adskillige anmeldelser er senere tilbakekalt og adskillige saker stod uavsluttet da rådet i mai 1945 avsluttet sin virksomhet. Hovedgrunnen til dette har værtat uttalelse fra anmeldte eller tilstrekkelige opplysninger forøvrig ikke har foreligget.
    Uten direkte støtte i disiplinærreglementet har rådet overensstemmende med våre prosesslover på begjæring gjen optatt behandlingen av saker når særlige grunner var tilstede. Dette har vært påkrevet

DET NORSKE FLYKTNINGSSAMFUND I SVERIGE SOM RETTSSAMFUND. 613også fordi rådets vedtak ikke har kunnet påankes til noen norsk myndighet i Sverige, men i tilfelle måtte bringes inn for vedkommen denorske departement i London. En ikke uviktig del av rådets virksomhet har vært å avgi uttalelse till støtte for de militære sjefers avgjørelser om frabeordning fra tjenesten, suspensjon m. v.
    Som det vil sees forutsetter en vesentlig del av disiplinærrådets vedtak med virkning dels fra flyktningssjefens, dels fra de svenske myndigheters side. Spørgsmålet om flyktningshjelp skal ydes eller nektes avgjøres således av flyktningssjefen. Rådet kan bare anbefale nektelse av disiplinære grunner. Men omtrent unntagelsesfritt er denne anbefaling fulgt. På samme måte er det Statens utlänningskommissionsom gjør vedtak om begrensning i oppholdstillatelsen eller overføringtil disiplinærforlegning. Disiplinærrådet kan bare beslutte at der av de norske politimyndigheter skal rettes henvendelse til de svenske myndigheter om at sådant vedtak blir gjort. Og som regel er visstnok disse henvendelser blitt fulgt.
    I flere tilfeller er det blitt nødvendig å søke bistand hos de svenske myndigheter foråt rådets virksomhet skulde bli effektiv og det kantrygt sies at rådet er blitt møtt med stor imøtekommenhet. Det var således etter konferanse i det svenske justisdepartement at man fikk inn i disiplinærreglementet den eiendommelige bestemmelse om avstengning fra tjenesten, en mildere form for arrest. Det lot seg ikke etter svensk lov gjøre å godkjenne en bestemmelse i reglementet om arrest som disiplinær forholdsregel. Dette vilde nemlig bryte med den svenske forutsetning om at tjenesten ved politiforlegningen var frivillig. Avstengning fra tjenesten innebærer i realiteten at politimannen blir lukket inne under bevoktning mens en arrestant er låst inne. Vildeden fra tjenesten avstengte ikke respektere innelukningen, ble dette av disiplinærrådet betraktet som et nytt disiplinærbrudd, der kunde lede til dimittering og andre forholdsregler. Særlige spørsmål meldte seg da flere av de norske polititropper i Sverige forlot sine vanlige forlegninger og drog langt nordover. Angående de spørsmål som i denne forbindelse meldte seg for disiplinærrådet ble der forhandlet med de svenske myndigheter som også her viste stor imøte kommenhet.
    Forenet med disiplinærrådet under samme formann og med samme kontor var ankenevnden ved flyktningsadministrasjonen. Ankenevnden ble med den norske regjerings senere godkjennelse konstituert gjennom et rundskriv fra flyktningssjefen av 11. juni 1944. Ankenevnden har hatt 9 medlemmer derav 3 jurister og varamenn. Den enkelte sak behandles regelmessig av en jurist (formann). Ankenevndens oppgave felt har i henhold til det nevnte rundskriv vært mer begrenset enn disiplinærrådets og har regulært bare gjeldt anke over flyktningssjefens vedtak om å søke en flyktning anbrakt i disiplinærforlegning. Anke må erklæres innen en frist av 5 dager etter at flyktningen er blitt bekjent med vedtaket og ankenevnden prøver så om de i rundskrivet nærmere foreskrevne vilkår for anbringelse i disiplinærforlegning er tilstede. Antall ankesaker har vært ubetydelig. 17 saker har vært be-

614 DET NORSKE FLYKTNINGSSAMFUND I SVERIGE SOM RETTSSAMFUND.handlet og i det overveiende antall tilfeller er flyktningssjefens vedtakstadfestet. Foruten å gjøre de her nevnte vedtak har ankenevnden også etter flyktningssjefens anmodning avgitt uttalelse i andre flyktningsspørsmål.
    Et inngående drøftet spørsmål har vært om ankenevndens uttalelsebare skulde ha rådgivende karakter og således ikke være bindende for flyktningssjefen. Man har visstnok fryktet for at bindende vedtak av ankenevnden vilde gjøre et lite rasjonelt inngrep i flyktningssjefens administrative myndighet. Imidlertid har både flyktningssjefen selv og ankenevnden hevdet at ankenevndens vedtak bør være bindende i forhold til flyktningssjefen og bare bør kunne omgjøres av det norske sosialdepartement og dette standpunkt har fått sosialdepartementets godkjennelse. Også ved legasjonens rettskontor har en prøvenevnd vært i virksomhet til betryggelse for flyktningene, men dette har ligget utenfor mitt virkefelt og blir derfor ikke her behandlet nærmere. —
    La meg til slutt få uttale at det er med udelt glede jeg tenker tilbake på mitt arbeide i disiplinærråd og ankenevnd. Jeg har lært å føle sympati for mange flyktninger som under de vanskelige og nerve oppslitende forhold har veket litt tilside fra den rette disiplinære linje og jeg har lært dyktige og elskverdige svenske embetsmenn å kjenne.
    Skien, den 11. juni 1945.

Carl Bonnevie.