Norsk lovgivning under og etter krigen. Grunnlovens § 17 gir Kongen hjemmel til — når Stortinget ikke er samlet — å gi anordninger som har lovs kraft og som gjelder »provisorisk til neste storting» Da Stortinget holdt sitt siste møte på Elverum 9. april 1940, fikk Regjeringen dessuten følgende fullmakt: »Stortinget bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføielser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og fremtid.»
    De provisoriske anordninger som Kongen har gitt under krigen, har sådan innledning: »Med hjemmel i Grunnlovens § 17 og Stortingets vedtak på Elverum 9. april 1940 fastsettes:» — Stortinget har gjenopptatt sine møter den 14. juni 1945. Dette er imidlertid i Grunnlovens forstand det samme Storting som var samlet 9. april 1940. De provisoriske anordninger gjelder derfor fremdeles inntil »næste Storting», d. v. s. den stortingssesjon som begynner etter at det storting, som nu er samlet, er oppløst. Dog opphører selvfølgelig en provisorisk anordning å gjelde når det vedtas en lov som opphever anordningen.
    Under den tyske okkupasjon ble det gitt en del forordninger direkte av de tyske okkupasjonsmyndigheter, men de fleste bestemmelser ble gitt av Quislingregjeringen eller departementene i form av »lover» og »forordninger». Dessuten ga Administrasjonsrådet i tiden 15. april—25. september 1940 en del bestemmelser med lovs kraft.

728 OLE F. HARBEK.    En provisorisk anordning av 26. januar 1945 »om okkupasjonslovgivningen» gir regler om hvilke bestemmelser av lovgivningsmessig innhold, som er gitt under den tyske okkupasjon, faller bort ved frigjøringen. Den alminnelige regel går ut på at de bestemmelser faller bort »som har hatt til formål å tjene okkupasjonsmaktens interesser eller må anses som ledd i Nasjonal Samlings forsøk på å nazifisere landet, eller som ellers må anses som utslag av maktmisbruk fra okkupasjonsmyndighetenes eller deres hjelperes side». Kongen avgjør med bindende virkning om en bestemmelse er av denne art. Det er utferdiget fortegnelse over de bestemmelser som således er falt bort. De øvrige lovgivningsmessige bestemmelser som var i bruk ved okkupasjonens opphør, anvendes inntill videre, men skal falle bort senest 1 år etter frigjøringen. Dette gjelder vesentlig bestemmelser om rasjonering, prisregulering, husleieforhold og lignende krisebestemmelser som de ekstraordinære forhold har gjort nødvendige.
    Videre er det fastsatt at bestemmelser som går ut på å fastsette straff eller inndragning, faller bort ved frigjøringen. I stedet gir den provisoriske anordning en alminnelig bestemmelse om, at i de tilfeller da okkupasjonsstyret har fastsatt straff for overtredelse av bestemmelser som blir å anvende etter frigjøringen, blir overtredelsen å straffe med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder eller med begge deler, likesom det er gitt regler om adgang til å fradømme rett til erhvervsvirksomhet m. v.
    Prov. anordning av 12. juni 1945 om det første stortingsvalg etter frigjøringen fastsetter de særregler som er nødvendige for at stortingsvalg kan holdes høsten 1945. Valgdagen er fastsatt til 8. oktober. En anordning av samme dag gir tilsvarende regler for det første kommunevalg, som også skal holdes til høsten, nemlig 19. november 1945. Det er forøvrig fremsatt proposisjon til Stortinget om å fastsette disse regler i lov.
    En prov. anordning av 29. juli 1941 har fastsatt regler om gjenopptagelse og revisjon av judisielle og administrative avgjørelser og forvaltningsmessige dekreter i Norge under den tyske okkupasjon. Om dommer som er avsagt i Norge under okkupasjonen, er regelen at hvis dommen etter de vanlige prosessregler ikke kan påankes, skal saken kunne gjenopptas, dersom dommen er avsagt av dommere, lagrettemen neller domsmenn som under okkupasjonen har vært medlem av Nasjonal Samling, eller dersom rettergangsregler eller materiellrettslige bestemmelser som er i strid med Haagkonvensjonen av 18. oktober 1907, er lagt til grunn ved sakens behandling og det er grunn til å anta at dette har vært av betydning for avgjørelsen. Videre kan gjenopptagelse foretas dersom det er grunn til å anta at de grunnlovsstridige forhold som den tyske okkupasjon har skapt for rettspleien i Norge har vært av betydning for avgjørelsen. Når en part har undlatt anke eller kjæremål fordi dommere i ankeinstansene var medlemmer av NS., kan det gis parten ny frist til å erklære anke eller kjæremål. De avgjørelser som er truffet av norske domstoler i okkupasjonstiden, blir således stående ved

NORSK LOVGIVNING UNDER OG ETTER KRIGEN. 729makt, medmindre det gis adgang til anke eller gjenopptagelse. Administrative avgjørelser og forvaltningsmessige dekreter blir likeledes stående ved makt, medmindre de tas opp til ny behandling. Anordningen gir adgang til sådan ny prøvelse og revisjon. Nærmere bestemmelser om disse emner er under forberedelse.
    Etter prov. anordning av 18. desember 1942 kan formuesrettshandler mellem nordmenn innbyrdes eller mellem nordmenn og utlendinger i visse tilfeller kjennes helt eller delvis ugyldige eller pålegges omgjort eller endret av den myndighet som Kongen bestemmer. Søknad om dette må inngis innen 6 måneder etter at alminnelig våpenstilstand er avsluttet. Vilkåret er at det bevises eller gjøres overveiende sannsynlig at rettshandlen er forårsaket eller påvirket av grunnet frykt for overgrep fra slike institusjoner eller myndigheter, eller av den ekstraordinære tilstand som er skapt ved okkupasjonen av Norge og det etter omstendighetene vilde være åpenbart urimelig om rettshandlen ble opprettholdt uforandret. Anordningen har også regler om at den som av okkupasjonsmyndighetene er blitt fratatt sin eiendom ved konfiskasjon, kan kreve å få den tilbake uten vederlag og uten hensyn til besitterens gode tro.
    En vesentlig del av de prov. anordninger som er gitt under krigen, gjelder straffebestemmelser for landssvik og lignende forbrytelser. En anordning av 3. okt. 1941 fastsetter at dödsstraff kan idømmes for forbrytelser som etter den borgerlige straffelov kunde straffes med fengsel inntil på livstid. Etter frigjøringen er det fremsatt proposisjon til Stortinget om en lov som stadfester denne adgang til å anvende dødsstraff. Loven er vedtatt av Stortinget, i Odelstinget mot 4 stemmer og i Lagtinget mot 2 stemmer, og loven er sanksjonert av Kongen 6. juli 1945.
    Prov. anordning av 22. januar 1942 om tillegg til straffelovgivningen om forrederi (landssvik) fastsatte tap av »almen tillit» som straff for å opprettholde medlemskap i N.S., nazistisk hird eller annen organisasjon som yder fienden bistand. Som tilleggsstraff kan også anvendes bøter. Denne bestemmelse skulde anvendes ved siden av straffelovens bestemmelser i kap. 8 om forbrytelser om Statens selvstendighet og sikkerhet og kap. 9 om forbrytelser mot Norges statsforfatning.
    Anordningen av 22. jan. 1942 er imidlertid avløst av en ny prov. anordning av 15. desember 1944, den såkalte landssvikanordning, som inneholder mere utførlige bestemmelser. Også denne anordning forutsetter at de handlinger det gjelder er straffbare etter straffelovens kap. 8 eller 9. De mildere straffebestemmelser i landssvikanordningen skal anvendes når retten finner det forsvarlig på grunn av tiltaltes forhold og sakens beskaffenhet og almene hensyn ikke tilsier at handlingen pådømmes etter de strengere bestemmelser i straffelovens kap. 8 og 9. Etter landssvikanordningen straffes den som etter 8. april 1940 har vært medlem eller søkt eller samtykket i å bli medlem av N.S. eller annen organisasjon som har virket i strid med straffelovens kap. 8 eller 9, samt den som har støttet en slik organisasjon. Videre den som har ut-

730 OLE F. HARBEK.ført eller deltatt i erhvervsmessig virksomhet for fienden på en slik måte eller under slike omstendigheter at forholdet må anses utilbørlig.  Som utilbørlig bør etter anordningen forholdet i alminnelighet anses bl. a. dersom den erhvervsdrivende selv har innledet forbindelsen med fienden eller arbeidet i nær forståelse med ham eller har skaffet seg utilbørlig pris eller fortjeneste eller andre utilbørlige fordeler. Straffen etter landssvikanordningen er fengsel eller tvangsarbeid inntil 3 år, bøter, tap av almen tillit eller begrenset rettighetstap, eller flere av disse straffer. For uaktsomme overtredelser skal ikke idømmes tap av almen tillit, og fengsel eller tvangsarbeid kan ikke ilegges for mere enn 6 måneder.
    Er handlingen foretatt under tvang, kan straff falle bort. Det samme gjelder når handlingen er forøvet før det fylte 18. år, og for den som bare har deltatt som arbeider eller underordnet funksjonær ved utføringen av erhvervsvirksomhet for fienden. Videre kan straff falle bort overfor den som bare en kortere tid har vært medlem av N.S. eller annen organisasjon, når han ikke har tatt aktiv del i den straffbare virksomhet og han senere har innlagt seg fortjenester ved handling til gagn for landet.
    Anordningen har i § 11 nærmere regler om hva tap av »almen tillit» medfører, bl. a. tap av stemmerett, tap av adgang til å ha offentlig tjeneste, tap av rett til å inneha stilling eller drive erhverv som er betinget av offentlig autorisasjon, tap av ledende stilling eller tillitshverv i selskaper, stiftelser eller sammenslutninger, samt tap av adgang til å eie fast eiendom eller skib eller aksjer i norske erhvervsdrivende selskaper. Videre kan retten også fastsette tap av rett til å drive annen selvstendig erhvervsvirksomhet av slik art som blir bestemt i dommen. Tillitstap kan idømmes for bestandig eller for et bestemt antall år, dog minst 10 år.
    Landssvikanordningen har videre utførlige bestemmelser om inndragning og erstatning. Enhver inntekt eller annen økonomisk vinning som er erhvervet ved sådant straffbart forhold som omhandles i anordningen, skal inndras. Inndragning kan skje også hos den som har mottatt en formuesverdi ved gave eller på annen måte, såfremt han hører til den skyldiges nærmeste eller han visste eller burde ha forstått at verdiene skrev seg fra sådant erhverv som anordningen omhandler.
    Hovedbestemmelsen om erstatning i § 25 går ut på at den som på straffbar måte har vært medlem av N.S. eller annen organisasjon, svarer solidarisk for skade som organisasjonen har voldt ved medvirkning til rettsstridig styre av landet eller ved andre retsstridige handlinger. Det samme gjelder for skade som er voldt av noe medlem når han har opptrått i samsvar med organisasjonens formål eller virke. Retten kan begrense den enkeltes ansvar i forhold til den skyldiges økonomiske forhold og erhvervsmuligheter. Ansvaret kan ytterligere begrenses for dem som bare i kortere tid har vært knyttet til organisasjonen og når forøvrig særdeles formildende omstendigheter foreligger.
    Om rettergangen i landssviksaker ble det gitt regler i en prov. anord-

NORSK LOVGIVNING UNDER OG ETTER KRIGEN. 731ning av 26. februar 1943, som senere er avløst av en ny prov. anordning av 16. februar 1945. Landssviksaker skal behandles av de vanlige domstoler, nemlig lagmannsrettene når det gjelder tiltale for forbrytelser som kan medføre en straff av fengsel i mere enn 5 år eller når påtalemyndigheten av særlige grunner finner det hensiktsmessig å bringe saken direkte inn for lagmannsrett. De andre saker behandles av herredsog byrettene.
    Lagmannsretten skall for landssviksaker bestå av 3 juridiske dommere (en lagmann og to lagdommere) og 4 domsmenn (legdommere). Såvel domsmennene som de juridiske dommere har hver 1 stemme og deltar i avgjørelsen både av skyldspørsmålet og straffutmålingen. Jurysystemet skal således ikke anvendes i disse saker. Ved Eidsivating lagmannsrett (Oslo) er opprettet en egen avdeling for landssviksaker. Også ved herreds- og byrettene blir det som regel en egen avdeling for landssviksaker. Av dommerne ved herreds- og byrettene oppnevner Kongen de dommere som skal behandle landssviksakene og fastsetter området for hver dommers virkekrets, som regel minst en dommer i hvert fylke. I den enkelte sak settes retten med herreds- eller bydommeren og 2 domsmenn, som tas ut ved loddtrekning av et utvalg etter de vanlige regler i domstolsloven.
    Såvel ved lagmannsrettene som ved herreds- og byrettene gjelder i det vesentlige de samme rettergangsregler som i andre straffesaker. Når herreds- eller byretten har pådømt en sak, kan den dog bare innbringes for lagmannsrett såfremt Høyesteretts Kjæremålsutvalg samtykker i det. Samtykke skal bare gis når det er sannsynlig at skyldspørsmålet er uriktig avgjort eller særlige grunner tilsier det. Til anke til Høyesterett over straffutmålingen trenges samtykke av Kjæremålsutvalget når det ikke er idømt frihetsstraff over 1 år. Lagmannsrettens dom er endelig forsåvidt angår avgjørelsen av skyldspørsmålet. Anke over straffutmålingen eller rettsanvendelsen går til Høyesterett, men samtykke av Kjæremålsutvalget er nødvendig når det ikke er idømt dødsstraff eller frihetsstraff over 6 år.
    Om straff for utenlandske krigsforbrytere er gitt en prov. anordning av 4 mai 1945. Handlinger som etter sin art går inn under norske straffebestemmelser, straffes etter norsk lov når de i strid med krigens lover og sedvaner er begått av fientlige borgere eller andre utlendinger som har stått i fiendens tjeneste eller har hørt under ham, og handlingen er forøvet i Norge eller er rettet mot nordmenn eller norske interesser.
    Prov. anordning av 24. november 1944 handler om »gjenoppretting av lovlige forhold i den offentlige tjeneste» (tjenestemannsanordningen). En offentlig tjenestemann som er ansatt før okkupasjonen, kan avskjediges ved dom når han ved sitt forhold til okkupasjonsmakten eller deres hjelpere har vist seg uverdig til sin stilling, selv om forholdet ikke finnes å gi grunn til straff. En tjenestemann skal straks midlertidig fjernes (suspenderes) når okkupasjonen er opphørt, dersom det er skjellig grunn til å anta at han etter 8. april 1940 på straffbar måte har vart medlem av N.S. eller organisasjon knyttet til N.S. eller at han har

732 NORSK LOVGIVNING UNDER OG ETTER KRIGEN.gjort seg skyldig i annet landsforrædersk forhold. Det samme gjelder en tjenestemann som på annen måte har vist et slikt forhold i okkupasjonstiden at man må regne med at han vil bli fradømt eller avskjediget fra sin stilling.
    Den som er ansatt i offentlig stilling under okkupasjonen, kan når okkupasjonen er opphørt, bare fortsette i sin stilling dersom ansettelsen blir godkjent av den lovlige ansettelsesmyndighet.
    En tjenestemann som under okkupasjonen er satt ut av stilling i strid med gjeldende regler om oppsigelse eller avskjed, skal anses som rette tjenesteinnehaver hvis ikke annet blir bestemt. Dette gjelder også for de tjenestemenn som har vært tvunget til å oppgi sin stilling som følge av forføyninger av okkupasjonsstyret eller som av politiske eller samvittighetsgrunner frivillig har trått tilbake.
    En prov. anordning av 4. mai 1945 gir også arbeidere i private bedrifter rett til å gjeninntre i stilling, som arbeideren har måttet oppgi under krigen. Dette gjelder bl. a. når han har oppgitt stillingen for å gå i den norske eller alliert regjerings tjeneste, når han er satt ut av stilling ved overgrep fra okkupasjonsstyrets side eller han forlatt landet for å undgå overlast, eller frivillig har oppgitt stillingen av politiske eller samvittighetsmessige grunner.

Ole F. Harbek.