NORDISKT OCH INTERNATIONELLT. 733 Ny justisminister i Norge.1 Som justisminister i Gerhardsens ministerium er utnevnt fylkesmann Johan Cappelen, født 1889 i Skogn, Trøndelag. Statsråd Cappelen tok juridisk embedseksamen 1911, ble overrettssakfører 1912 og høyesterettsadvokat 1922. Han har hatt sakførerforretning i Trondheim siden 1915. I mai 1940 ble han av Administrasjonsrådet beskikket till fylkesmann i Sør-Trøndelag, men ble avsatt under Quislingregimet. Var senere med i ledelsen av »hjemmefronten» i Trøndelag og har tilbragt en tid i konsetrasjonsleir. Etter frigjørelsen i mai 1945 tiltråtte han påny som fylkesmann i Sør-Trøndelag.
Statsråd Cappelen har vært medlem av hovedstyret for Frisinnede Folkeparti og medlem av Trondheim bystyre og formannskap siden 1923, ordfører 1931—33.
O. F. H.
Departementsrådmenn. Siden 1922 har Utenriksdepartementet som sin øverste leder under statsråden hatt en særskilt utenriksråd som har hatt samtlige avdelinger under sig og representert kontinuiteten i departementet. I årene før verdenskrigen var det ved enkelte anledninger spørsmål om å gå til organisering av tilsvarende stillinger i enkelte andre departementer uten at det dog ble fremsatt noe forslag om det.
Etter at Norge kom med i krigen ble det av administrasjonsstyret opprettet et midlertidig embete som finansråd i Finansdepartementet, og okkupasjonsstyret fortsatte med justisråd, sosialråd, næringsråd, landbruksråd, trafikkråd og idrettsråd, alle skapt i utenriksrådens billede. Og hadde okkupasjonsstyret fått sitte, hadde sikkert også listen over »råder» blitt lenger.
Ved landets frigjøring falt alle disse krigstidens rådsembeder automatisk bort. På grunn av de ekstraordinære forhold som vil råde i den første tid etter okkupasjonens opphør ble det imidlertid i statsråd i London en av de første dager av mai iår etter forslag fra Hjemmefrontens ledelse besluttet opprettet midlertidige rådmannsembeder for 8 av departementerne. Rådmennene forutsattes å skulle stå direkte under statsråden og over ekspedisjonschefene på samme måte som utenriksråden. Rådmennenes viktigste oppgave vil bli å bistå statsrådene i følgende saker: 1. Utrenskning av tjenestemenn som har sviktet sitt land. 2. Tilsetting av nye folk i statstjenesten. 3. Omorganisasjon av den offentlige administrasjon med avvikling av nazistiske nyordninger i samsvar med de rettningslinjer som trekkes opp av Kongen. 4. Revisjon av okkupasjonslovgivningen innenfor de enkelte departementers områder, i samsvar med de prinsipper som Kongen fastsetter. 5. Forberedning av de andre tiltak som er nødvendig i den første tid etter okkupasjonstidens opphør.
Selve mandatet understreker embedenes midlertidighet. Man må imidlertid muligens regne med at enkelte av disse embeder — i særlig store departementer — blir permanente i likhet med utenriksrådembedet. Man burde da også nå frem til mere betegnende titler enn »rådmenn». Slike stillinger kjenner vi også i vår kommunale administrasjon, og det blir stadig forveksling. Kanskje vil da »sosialråd», »næringsråd» bli tatt opp igjen i likhet med den allerede eksisterende »utenriksråd», og man vil komme over, at disse titler er »besmittet» ved okkupasjonsstyrets bruk av dem.
Som midlertidige rådmenn ble ved den samme resolusjon av Kongen oppnevnt: For Kirke- og undervisningsdepartementet: Lektor A. H. Helland. Justis- og Politidepartementet: Ekspedisjonschef Carl Platou. Sosialdepartementet: Rådmann i Oslo Sverre Iversen. Handelsdepartementet: Direktør P. Prebensen. Landbruksdepartementet: Landbrukskonsulent R. Tønnesson. Arbeidsdepartementet: Kontorchef H. E. Stokke. Finansdepartementet: Direktor Egil Sundt. Forsyningsdepartementet: Direktör Nikolai Schei.