RETTSOPPGJØRET I NORGE.

 

AV

 

PROFESSOR JOHS. ANDENÆS.

 

I.

I alle de tidligere tyskokkuperte land har behandlingen av dem som stilte seg til disposisjon for fienden under kampen, på ideologisk eller på opportunistisk basis, vist seg å være et problem av ytterst komplisert og ømtålig art, som har utløst sterke motsetninger og skapt gjæring og uro.
    Juridisk sett er det her tale om landsforræderi, eller landssvik som nå er blitt den vanlige betegnelse hos oss. Men fra moralsk og sosiologisk synsvinkel er det naturligvis en vesentlig forskjell mellom det en kan betegne som et normalt landsforræderi og det meste av den bistand som befolkningen i et okkupert land yter fienden. Den psykologiske situasjon blir under en langvarig okkupasjon en helt annen enn under en regulær krigstilstand. Gjennom forholdenes trykk blir befolkningen i det okkuperte land tvunget inn i et visst samarbeid med okkupasjonsmakten, et samarbeid innenfor administrasjonen og et samarbeid innenfor næringslivet. På mange områder blir grensen mellom det tillatelige og det utillatelige flytende og skjønnsmessig. Muren mellom de to leirer blir lavere på denne måten, fristelsen større for den svake. Ikke minst gjelder det i et land som Norge, som ikke av egen erfaring visste hva krig var og som så å si med ett slag gikk over fra fred og nøytralitet til okkupasjon, uten den oppdragelse i kravet til absolutt nasjonal solidaritet og disiplin som en mellomfase av regulær krig ville gitt.
    Dertil kommer virkningen av propagandaen. I et krigførende land blir alle propagandaens virkemidler tatt i bruk for å styrke folkets samhold og aktivisere de nasjonale instinkter i den riktige retning. Under en okkupasjon er det fiendens propagandaappa-

 

rat som har utspillet. Bestående motsetningsforhold, misnøye og defaitisme blir utnyttet og om nødvendig forsterket ved forvrengning og undertrykkelse av kjennsgjerninger. Propagandaen nøyer seg heller ikke med disse negative virkemidler, men appellerer selv til tro og begeistring ved en positiv ideologi avstemt etter forholdene i vedkommende land. Tar en i betraktning hvor ukritiske, politisk umodne og lett suggestible mange mennesker er, må en nærmest undre seg over at det ikke var flere som lot seg forføre. Når motstandskraften mot den fientlige propaganda var så stor som den viste seg å være, er nok årsaken delvis å søke i den effektive motpropaganda som etter hvert kom igang ad illegale kanaler. Den nådde imidlertid ikke frem til alle.
    Det dypt tragiske er at blandt dem som ikke besto okkupsjonens belastningsprøve er det en stor del mennesker som under andre forhold ville ha fortsatt en hederlig borgerlig eksistens og gått i graven med uplettet navn. En brist i karakter eller vurderingsevne, som under andre forhold ville forblitt skjult, er i denne situasjon blitt skjebnesvanger. Det ville være urealistisk å nekte at mange av dem mente å gjøre en innsats for folk og land ved sin handlemåte.
    Enkelte befolkningsgrupper var særlig utsatt. Størst var fallprosenten innenfor politiet, som fikk et sterkt press på seg allerede høsten 1940 før frontene var festnet. Tanken om å bevare de gamle politikorps intakt fremfor å risikere at politimakten gikk over til ukyndige og ytterliggående N.S.-elementer spilte også inn her. Ved enkelte politikammer meldte hele korpset seg inn i N.S. Det overveiende flertall av dem fortsatte sitt arbeid i samme ånd som før og forsøkte med større og mindre hell å sabotere de påbud som kom fra tysk og nasistisk hold. Mange av dem som meldte seg inn i denne tid utførte senere et fremragende illegalt arbeid, som ikke sjelden bragte dem i tysk fangenskap.
    Fra rent praktisk synspunkt er nytten av en rettsforfølgning mot de fleste av dem det her gjelder ikke lite problematisk. Det en ønsker å oppnå er å hindre at noe liknende gjentar seg en gang i fremtiden. Straffen skal understreke kravet til nasjonal solidaritet, eller kanskje mer konsist uttrykt, kravet til loyalitet overfor styremaktene, slik at en ikke i en ny og tilsvarende situasjon opplever at enkeltpersoner eller hele politiske grupper stiller seg til disposisjon for fienden. Allerede spørsmålet om en liknende situasjon, en fientlig okkupasjon med etterfølgende fri-

gjøring på grunn av okkupasjonsmaktens nederlag, overhodet vil gjenta seg i løpet av en så nær fremtid at rettsoppgjøret nå vil ha noen motiverende kraft, hører til de nokså usikre kjennsgjerninger. Og i en slik situasjon vil alltid vurderingen av krigsutsiktene være avgjørende for den vekt en legger på straffetruselen. Det er også et spørsmål om ikke oppgjøret nå i den alminnelige bevissthet er så intimt knyttet til kampen mod nasismen at evnen til parallellisering i stor utstrekning vil svikte i en ny og liknende situasjon, hvor en må regne med at det vil være andre maktkonstellasjoner en står overfor og andre partier med en annen ideologi som spiller rollen som den trojanske hest. Sterke grunner kunne talt for å begrense straffeoppgjøret til kretsen av dem som har spilt en ledende rolle eller gjort seg skyldig i annet særlig graverende forhold.
    Men et folk som reiser seg etter fem års undertrykkelse og terror er ikke opplagt til kjølig forstandsmessig drøftelse av årsak og virkning, av mål og midler. Den allierte propaganda under krigen med den sterke vekt den har lagt på kravet om streng straff over forrædere og krigsforbrytere, har i høy grad bidratt til å aktivisere de naturlige hat- og hevnimpulser hos befolkningen i de okkuperte land. Det viste seg etter frigjøringen i land etter land at kravet om straff over undertrykkerne og deres hjelpere, et krav som blir båret oppe av dype drifter i det menneskelige sinn, forsterket og forgrovet i sine utslag ved den devaluering av menneskeverdet som krigen har ført med seg, brøt frem med overveldende styrke.
    I mange land har det ført til private og halvprivate oppgjør av lite oppbyggelig art. Norge synes å være det land hvor myndighetene har bevart kontrollen best og hvor oppgjøret har foregått i de verdigste former. Men også her har trykket fra en opphisset folkestemning satt bestemte grenser for myndighetenes handlefrihet.
    Selve den suggestive betydning av uttrykkene »forræder» og »landssviker» spiller her sin rolle. Bruken av slike uttrykk fremkaller uvilkårlig forestillingsbildet av en person som er kjøpt og betalt for å forråde sitt land, og dermed kravet om en reaksjon som står i forhold til den indignasjon som dette forestillingsbilde skaper, men som ofte er en helt annen enn den en ville komme frem til ved en nøktern vurdering av det konkrete tilfelle.

 

2—467004. Svensk Juristtidning 1946.

    Det viser seg her hvordan et tilsynelatende rent terminologisk spørsmål kan innebære en høy grad av realitet. Erfaringene fra den diskusjon som har vært ført, viser at faren for å dømme etter etiketten istedet for etter innholdet ligger uhyggelig nær.

 

II.

    Den grunnleggende bestemmelse i rettsoppgjøret er straffetruselen i strl. § 86 om den som under en pågående krig eller med krig for øye yder fienden bistand i råd eller dåd.
    Paragrafen rammer ikke bare den direkte militære bistand, slik som den ble ydet av de forskjellige vepnede forband som opptrådte på tysk side, men også den politiske bistand som ble ydet av Nasjonal Samling, og den økonomiske bistand som ervervsdrivende og arbeidere i tysk tjeneste ydet.
    Meningene var på forhånd noe delte om det blotte medlemskap i N. S. kunne betraktes som en bistand til fienden i lovens forstand. Regjeringen i London ga konsekvent uttrykk for den oppfatning at medlemskapet i seg selv var straffbart landsforræderi. Og i den grunnleggende avgjørelse i Håland-saken av 9. august i år sluttet Høyesterett i plenum seg med 7 mot 4 stemmer til denne oppfatning. Da medlemskap i N.S. uttrykkelig ble erklært straffbart ved provisorisk anordning av 22. januar 1942, utstedt av Regjeringen i London, var den praktiske betydning av dissensen ikke så stor som en kunne tro; om mindretallets opfatning hadde trengt igjennom, ville det bare ført til straffrihet for medlemmer som meldte seg ut allerede før 22. januar 1942.
    Også strl. § 98, om den som søker å bevirke eller medvirke til at statsforfatningen ved ulovlige midler forandres, kan anvendes mot N.S. medlemmene. Sammen rammer §§ 86 og 98 begge sider ved Nasjonal Samlings virksomhet: På den ene side bistanden til fienden, på den annen side utnyttelsen av okkupasjonstilstanden til å bygge opp sitt eget forfatningssystem etter førerstatens prinsipper.
    En kan anslå det samlede tall av N.S. medlemmer til omtrent 50,000 — omtrent like mange som hele befolkningen i Finnmark fylke før krigen. Til sammenligning kan nevnes at det årlige antall personer straffet for forbrytelser (ikke forseelser) normalt varierer mellom tre og fire tusen.

    Også når det gjelder den økonomiske ervervsvirksomhet for fienden rekker straffebudet overordentlig langt. En må riktignok begrense rekkevidden slik at det bare er det utilbørlige samarbeid som går inn under bestemmelsen. Selv med denne begrensning er det titusenvis av personer som rammes. Paragrafen rammer ikke bare de selvstendige ervervsdrivende, men også de menige arbeidere som på utilbørlig vis har stillet seg til disposisjon for fienden. Og utilbørlig vil en som regel si at forholdet er når arbeiderne, slik som det i ikke liten utstrekning var tilfellet, har forlatt sitt tidligere arbeid for norske interesser, lokket av de høye lønninger ved de tyske anlegg. En kan imidlertid gå ut fra at tiltale mot arbeidere bare vil bli reist i særlig graverende tilfelle.
    Den normale strafferamme etter de bestemmelser jeg her har nevnt, er frihetsstraff — fengsel eller hefte — fra 3 år inntil på livstid. Dødsstraffen i den borgerlige straffelovgivning ble opphevet i 1902 og hadde da ikke vært brukt siden 1875. Den militære straffelov har derimot aldri opphevet adgangen til å bruke dødsstraff i de mest alvorlige tilfelle.
    Ved provisorisk anordning av 3. oktober 1941 ble dødsstraff innført påny for alle forbrytelser som etter straffeloven kan medføre straff av livsvarig fengsel, med andre ord for enhver overtredelse av strl. § 86. Anordningen, som ikke tilla seg selv tilbakevirkende kraft, ble etter frigjøringen forelagt Stortinget til godkjennelse som ble gitt mot noen få stemmer (4 i Odelstinget, 2 i Lagtinget). Men det ble ved behandlingen i Stortinget sterkt fremhevet at det ikke var meningen å gjeninnføre dødsstraffen i vår ordinære strafferett. Dødsstraffen er begrunnet i den spesielle krigssituasjon og skal forsvinne med den.
    Anordningen innførte også en annen endring av betydning, idet tvangsarbeid ble innført som alternativ straff ved siden av fengsel og hefte; hefte blir forresten så godt som aldri brukt. Tvangsarbeid har tidligere ikke forekommet som straff, men derimot som oppdragende foranstaltning overfor løsgjengere og alkoholister. Tanken med den nye straffart var å gi adgang til en utnyttelse av arbeidskraften i friere former enn den vanlige fengsels-straff gir anledning til. De fleste langvarige frihetsstraffer for landssvik går nå ut på tvangsarbeid. Tanken er å organisere tvangsarbeidet ved arbeidsleirer av begrenset størrelse, be-

liggende i nærheten av høvelige arbeidsoppgaver, men en er enda ikke kommet så langt at planene er satt ut i livet.
    Anordningen av oktober 1941 skjerper ansvaret for de groveste forræderitilfelle. En anordning av 15. desember 1944 (landssvikanordningen, jfr SvJT 1945 s. 729) som avløser den tidligere anordning av 22. januar 1942, tar derimot sikte på å muliggjøre en mildere behandling av de små landssvikere enn straffeloven gir anledning til. Anordningen bygger på det syn at for det store flertall av de forræderihandlinger som er foretatt under okkupasjonen, ville det hverken være rettferdig, nødvendig eller overhodet praktisk mulig å ilegge så strenge straffer som straffeloven og den militære straffelov gir anvisning på. Straffene etter landssvikanordningen er fengsel eller tvangsarbeid inntil 3 år, bøter og rettighetstap eller noen av disse straffene. Systemet er at de grovere tilfelle skal påtales etter bestemmelsene i straffeloven og den militære straffelov, mens de mindre syndere skal få sitt ansvar avgjort etter landssvikanordningen. Som ny og mildere lov har anordningen gitt seg tilbakevirkende kraft. Høyesterett har imidlertid ikke godtatt det syn at anordningen generelt og ubetinget er mildere enn straffelovens bestemmelser. Etter regelen i strl. § 58 om fleres samvirke til en forbrytelse kan nemlig straffen nedsettes under lavmålet og til en mildere straffeart bl. a. for dem hvis medvirken har vært av ringe betydning i forhold til andres. Med hjemmel i denne bestemmelse kunne menige N.S. medlemmer straffes med bare bøter etter straffeloven, og det må da etter Høyesteretts oppfatning bero på omstendighetene i det enkelte tilfelle om straffeloven eller landssvikanordningen fører til det mildeste resultat (Høyesteretts dom den 27. august 1945 i Stephanson-saken). Det blir derfor en oppgave for domstolen i hver enkelt sak å sørge for at den domfelte ikke blir ugunstigere stillet enn om han ble bedømt etter lovgivningen på handlingstiden. Her må det imidlertid merkes at medlemskapet betraktes som en fortsatt forbrytelse som vedvarer så lenge medlemskapet består.
    Blant straffene etter landssvikanordningen har straffen tap av almen tillit vakt atskillig diskusjon. Tillitstapet medfører ikke bare tap av de mer offentlig-rettslig betonte rettigheter (stemmerett, retten til å inneha offentlig tjeneste etc.), men også retten til å drive erverv som er betinget av offentlig autorisasjon (f. eks. som selvstendig handlende eller håndverker), retten til å inneha

ledende stilling i selskaper og sammenslutninger og retten til å eie eller erverve fast eiendom, skip eller aksjer. Formålet har vært å stenge N.S. medlemmene ute fra enhver adgang til å oppnå økonomiske og sosiale maktposisjoner i samfunnet. Fra et kriminalpolitisk synspunkt kan det selvsagt gjøres vektige innvendinger mot regelen og den har i ordskiftet vært gjenstand for skarp kritikk. Etter landssvikanordningen i dens opprinnelige form var tillitstap i stor utstrekning obligatorisk. Etter en endring av 3. august 1945 er domstolene stillet fritt. Høyesterett har vært lite tilbøyelig til å anvende fullstendig tillitstap, særlig er det tapet av retten til å eie eller erverve fast eiendom som har vært en anstøtssten.
    Under forberedelsen av landssvikoppgjøret ble det lagt særlig sterk vekt på den økonomiske reaksjon. Etter straffeloven er det ingen adgang til å ilegge bøtestraff ved siden av frihetsstraff. Den senere opphevede anordning av 22. januar 1942 innførte bøtestraff opptil en million kroner som tilleggsstraff ved overtredelse av forræderilovgivningen. En anordning av 3. september 1943 om tillegg til straffloven bestemmer generelt: »Bøtestraff skal alltid kunne idømmes i tillegg til dødsstraff, frihetsstraff eller fradømmelse av offentlig tjeneste som hovedstraff.» Samtidig ble bøtemaksimum opphevet.
    Den mest omstridte bestemmelse i landssvikanordningen har vært § 25, som fastslår et solidarisk erstatningsansvar for alle N.S. medlemmer for den skade som partiet har påført staten eller private ved sin virksomhet. Da omfanget av dette ansvar går langt utover det som medlemmene er i stand til å dekke, ville en gjennomføring av regelen i virkeligheten bety at alle N.S. medlemmer var insolvente. Motivene til anordningen forutsetter at regelen ikke innfører ny rett, men bare i en enkeltanvendelse fastslår det alminnelige prinsipp om at flere som har samvirket til en skade er solidarisk ansvarlige. Fra annet hold har det med styrke vært hevdet at det her var tale om innføringen av ny rett, at regelen derfor var i strid med forbudet i grunnlovens § 97 mot tilbakevirkning og i § 104 om formueskonfiskasjon, at en tilsvarende regel var ukjent i andre lands rett og at gjennomføringen av bestemmelsen ville slå en mengde mennesker ut av sitt erverv og føre med seg vidtrekkende sosiale konsekvenser.
    I Stephanson-saken ble motivenes syn godkjent med 8 mot 3 stemmer under skarp dissens fra mindretallets side. Før saken

ble behandlet i Høyesterett, var imidlertid § 25 blitt ganske sterkt modifisert ved endringsanordningen av 3. august d. å. Det heter nå: »Erstatningsansvaret for det enkelte medlem fastsettes under hensyn til det forbryterske forhold, den utviste skyld, den skyldiges økonomiske stilling samt omstendighetene for øvrig. Når det finnes rimelig kan ansvaret helt bortfalle.» Stephanson, som var en gift mann på 68 år, hadde en formue av kr. 165,000. Han var tidligere ilagt kr. 75,000 i bot og kr. 7,000 i inndragning. Han ble nå av Høyesterett ilagt kr. 40,000 i erstatning. Han fikk altså beholde kr. 43,000 av formuen, heri iberegnet innbo og løsøre for kr. 28,000. Erstatningsdirektoratet, som er det organ som inndriver erstatningskravene på de skadelidendes vegne, har senere fastsatt den alminnelige retningslinje at ansvar ikke vil bli gjort gjeldende overfor personer med formue under kr. 20,000 når det gjelder passive N.S. medlemmer og under kr. 10,000 når det gjelder aktiva medlemmer.
    De sosiale ulemper som kunne vært følgen av de opprinnelige regler i anordningen er det derfor nå liten grunn til å frykte. Den praktiske betydning av erstatningsregelen er at den vil hindre at N.S. medlemmer går ut av krigen som formuende personer, noe som unektelig i store kretser ville føles støtende i en tid da mange gode patrioter har mistet alt hva de eier.

 

III.

    Det er bare en beskjeden del av det samlede antall saker som er blitt ferdigbehandlet i løpet av de snart seks måneder som er gått etter frigjøringen. Det er forlengst blitt klart at en ikke vil bli ferdig i løpet av det ene år som en på forhånd anslagsvis hadde regnet med.
    I pressen er det kommet fram mye kritikk over at det går for sent. Stort sett bunner kritikken i manglende forståelse av at en her står overfor en oppgave som helt sprenger de normale grenser for rettsmaskineriets kapasitet, samtidig med at selve maskineriet var atskillig medtatt etter overgrepene i okkupasjonstiden. I politiet måtte over to tredjedel av embetsmennene og over en tredjedel av de underordnede skiftes ut. Oppgjøret reiste også en rekke vanskelige spørsmål av konstitusjonell og straffe-

rettslig art som måtte få sin løsning før farten kunne settes opp. Nå avsies dommer på løpende bånd i alle rettskretser og det er neppe utilbørlig optimistisk å regne med at det aller meste skal være undagjort i løpet av ett år fra nå av.
    Oppgjøret er imidlertid nå kommet så langt at en kan trekke opp visse linjer for den straffutmåling domstolene vil følge. For de mest fremtredende politiske størrelser og for de verste angivere og torturister vil resultatet bli dødsdom. Idet dette skrives, er fire dødsdommer eksekvert; foruten dommen over Quisling er det tre dommer i tortursaker. En annen gruppe vil bli dømt til livsvarig frihetsstraff. Et meget stort antall vil bli dømt til årelange frihetsstraffer; den største gruppe her er frontkjemperne, som en kan anslå til omtrent fem tusen og hvor straffene som regel ligger mellom tre og åtte år. Tallet på dem som blir idømt mer enn tre års frihetsstraff vil kanskje ligge like nær 10 tusen som 5 tusen personer. Et kanskje enda større antall vil bli idømt kortere frihetsstraffer. (Til sammenligning kan nevnes at det årlige antall til frihetsstraff dømte i årene 1937—1938 lå på noe over 3,000 og at det for den største dels vedkommende var tale om ganske kortvarige straffer, 90 dager og derunder. Bare i omtrent 30 tilfelle for hvert av de to år ble det ilagt mer enn 3 års frihetsstraff). Og så har vi til slutt de menige og passive N.S. medlemmer som i alminnelighet vil slippe med bøter og rettighetstap og — hvis de har formue av noen betydning — erstatning. I de letteste tilfelle — hvor den skyldige har vært særlig ung eller særlig gammel, hvor medlemskapet bare har vart ganske kort tid eller hvor den skyldige har ytet en patriotisk innsats i det illegale arbeid —, kan påtalemyndigheten i kraft av det opportunitetsprinsipp som gjelder i vår rett, helt unnlate å påtale saken. Adgangen til påtaleunnlatelse blir i stor utstrekning brukt til å skille ut de bagatellmessige eller rettslig tvilsomme sakene.
    I det hele er det noe over 24,000 personer som er blitt arrestert. Av dem er næsten 9,000 sluppet ut igjen. De vel 15,000 som sitter fremdeles kan en regne med praktisk talt alle sammen vil få frihetsstraff fra 6 måneder og oppover.
    Et problem for seg er de såkalte »tyskertøser», det vil si kvinner som har hatt kjønnslig omgang med tyske soldater. Som dr. Scharffenberg nylig fremhevet i en diskusjon synes det å være en psykologisk kjennsgjerning, som bekrefter seg til alle tider og i alle land. at fiendens soldater øver en sterk seksuell tiltrek-

ning på mange kvinner. En regner med at omkring 9,000 kvinner i løpet av disse år har fått barn med tysk far; det samlede antall av dem som har stått i seksuelt forhold til tyskere kan en bare gjette på, men det ligger naturligvis mye høyere. Det store flertall, men langt ifra alle disse kvinner, hører til de socialt laveste lag i samfunnet; en betydelig del av dem lider antagelig av defekter i forstands- eller viljelivet. Deres forhold rammes ikke av noen straffebestemmelse, medmindre det har vært av mer profesjonell karakter eller forbundet med utbredelse av venerisk syke. Men forbitrelsen mot disse kvinner har mange steder vært så sterk at politiet har vært nødt til å gå til internering av dem, med hjemmel i den såkalte politianordning av 26. febr. 1943 som gir anledning til en tidsbegrenset internering av »personer som blir eller befryktes å ville bli utsatt for overlast fra befolkningens side på grunn av formodning om unasjonalt sinnelag». I den første tid etter frigjøringen forekom også sporadiske overgrep fra ungdommelige elementers side, som regel i form av hårklippning. Dette opphørte imidlertid meget snart, etter at pressen enstemmig hadde fordømt alle former for privat justis som uforenlig med de prinsipper vårt rettssamfunn bygger på.

 

IV.

    Det store antall langvarige frihetsstraffer stiller naturligvis fengselsvesenet overfor veldige problemer. De vanlige fengsler og anstalter rommer ikke mer enn en liten brøkdel av disse skarer og er dessuten som regel fullt belagt med vanlige fanger. Og en står her overfor et helt annet fangeklientel enn det vanlige, som stiller fengselsmyndighetene overfor helt nye oppgaver for fangebehandlingen. Mange steder klages det over den innflytelse de eldre og politisk skolerte N.S. fanger øver på de unge og ubefestede. En sortering av fangematerialet er en nærliggende utvei, men byr også på store vanskeligheter.
    Et like brennende problem som spørsmålet om fangebehandlingen er beskjeftigelsesproblemet for de N.S. medlemmer som går på frifot fordi en regner med at de vil få sin sak avgjort med bot og rettighetstap. På landsbygden, hvor motsetningene i det hele ikke er så skarpe som i byene, byr løsningen visstnok ikke på uoverkommelige vanskeligheter. I byene derimot er for-

holdet nå at de aller fleste av dem det her gjelder går ledige ute av stand til å skaffe seg arbeid — og det i en tid hvor det er en avgjort mangel på arbeidskraft på de fleste felter. Selv om det skulle lykkes dem å finne en arbeidsgiver som er villig til å sysselsette dem, vil det som regel strande på de øvrige arbeideres motstand mot å arbeide sammen med dem. Samfunnsmessig sett er en slik holdning naturligvis i høy grad uheldig.
    Forståelsen for de sosiale problemer som knytter seg til rettsoppgjøret er imidlertid i rask vekst. Sinnene er falt så pass til ro at tiden er inne til en saklig diskusjon om hvorledes saken bør gripes an. Statsministeren har tatt et initiativ ved å oppnevne en koordinasjonskomite til studium av landssvikproblemet med representanter for de forskjellige etater som arbeider med oppgjøret (politi, påtalemyndighet, domstoler, fengselvesen, arbeidsdirektorat osv.). Komiteens oppgave er å se de forskjellige spørsmål i sammenheng og komme med forslag til praktiske løsninger. Som et første skritt har den tatt opp arbeidet for å skaffe en pålitelig oversikt over landssvikerne som sosial gruppe: deres fordeling etter alder, kjøn, utdannelse, yrke og økonomisk stilling. Kontakt er også opptatt med arbeidernes og arbeidsgivernes organisasjoner.
    Tiden vil vise om det kan lykkes å gjennomføre et straffeoppgjør av disse dimensjoner uten dyptgående sosiale skadevirkninger. For det store flertall av dem oppgjøret rammer, er det imidlertid ikke straffen men de sosiale sanksjoner som er den største byrde å bære.