Norsk lovgivning i 1947.1 Av interesse for internasjonal rett er en lov av 19. juni 1947, som går ut på at ved mellomfolkelig overenskomst som tiltres av Norge, kan immunitet og privilegier innrømme sen internasjonal organisasjon, dens tjenestemenn og andre personer som opptrer på organisasjonens vegne, samt medlemsstatenes representanter og utsendinger.
Under krigen ble det gitt en provisorisk anordning av 5. februar 1943 (fra London) om at skip som er befraktet eller leiet av staten, kan gis adgang til å føre norsk flagg. Denne anordning er nå avløst av en midlertidig lov av 14. mars 1947, som skal gjelde i 2 år. Det er departementet for handel, sjøfart og industri som bestemmer om et skip skal føre norsk flagg i henhold til denne lov.
Av betydning for statsforvaltningsretten er en lov av 10. oktober 1947, som bestemmer at visse av statens bedrifter skal være selvstendige rettssubjekter og organiseres og ledes etter bestemmelsene i den nevnte lov. Denne gjelder for Raufoss Ammunisjonsfabrikker, Kongsberg Våpenfabrikk og Marinens Hovedverft. I den utstrekning Stortinget bestemmer det, har staten ansvar for forpliktelser som styret og representantskapet påfører vedkommende bedrift. Loven har bestemmelser om anmeldelse av bedriftene til firmaregistret og om deres ledelse. Styret for hver bedrift skal bestå av en administrerende direktør og 6 andre medlemmer som oppnevnes av Kongen, derav en representant for arbeiderne og en for funksjonærene. Bedriftens representantskap skal bestå av 15 medlemmer, hvorav 9 velges av Stortinget og 6 oppnevnes av Kongen. Det er styret som leder bedriften, innenfor det formål som loven fastsetter, men årsberetning og regnskap avgis til vedkommende departement og Stortinget. Det er ikke foreskrevet at bedriftens kapital eller omfanget av statens ansvar for bedriftens forpliktelser skal anmeldes til firmaregistret.
En midlertidig lov av 18. april om civil tjenesteplikt for læger gir Helsedirektøren adgang til å pålegge en læge å overta lægestilling for et tidsrom av inntil 1 år der hvor Helsedirektøren bestemmer innen riket (herunder Svalbard), eller ved norsk lægestasjon i utlandet eller på norsk fartøy. Lignende bestemmelser kan også treffes for tannlæger, farmasøyter og sykepleiere.
Mens arveavgift hittil har vært beregnet etter stigende prosentsatser på grunnlag av arveloddens størrelse, er det ved lov av 30. juni bestemt at det dessuten skal betales en tilleggsavgift etter prosentsatser som stiger med størrelsen av arvingens formue pr. 1. januar forut for arvefallet.
I lovgivningen om Høyesterett er gjort en endring ved midlertidig til-
leggslov av 19. juni 1947. Hver avdeling av Høyesterett settes i alminnelighet med 5 dommere, men når en påanket dom eller påstanden for Høyesterett lyder på dødsstraff, skal retten bestå av 2 avdelinger i fellesmøte, altså av 10 dommere. Av disse deltar 9 dommere i pådømmelsen, og til vedtak om dødsstraff kreves minst 6 stemmer, altså 2/3 flertall.
Ved en lov av samme dag om endringer i rettergangslovgivningen er summa appellabilis for anke til lagmannsrett i civile saker forhøyet fra 500 til 1,000 kroner. Denne verdigrense gjelder dog ikke når saken angår fast eiendom. For anke til Høyesterett er verdigrensen forhøyet fra 3,000 til 5,000 kroner. Fra disse regler kan det gis dispensasjon henholdsvis av lagmannen og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
En lov om priseregler og prisedomstoler av 2. mai 1947 bestemmer at lagmannsrettene er prisedomstol i første instans og Høyesterett i annen instans. En anke til Høyesterett kan ikke fremmes uten samtykke av Kjæremålsutvalget, når formuesverdien er under 3,000 kroner. Loven avløser og endrer bestemmelsene i provisorisk anordning av 18. april 1940.
En lov av 16. mai 1947 bestemmer at den som i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning unnlater å betale omsetningsavgift som er iberegnet i oppebåret vederlag, straffes som for underslag bestemt i straffelovens § 255. Bestemmelsen er motivert med at en unnlatelse av å innbetale avgiften i realiteten er underslag, selv om forholdet ikke begrepsmessig rammes av straffelovens bestemmelse om underslag. Det kan vel imidlertid fremdeles være tvil om hva det ligger i at en unnlatelse av å betale skal være skjedd i hensikt å skaffe en uberettiget vinning.
En betydelig del av lovgivningen i 1947 gjelder nœringsvirksomhet. En lov av 30. juni om prisregulering og annen regulering av næringsvirksomhet, gir Kongen eller Prisdirektoratet en omfattende myndighet til regulerende tiltak, f. eks. å forby næringsdrivende å stanse eller minske produksjon eller omsetning, å pålegge produksjon av bestemte ting til fastsatte priser, å forby nye foretagender eller utvidelse av dem som er i gang, å pålegge næringsdrivende avgifter til bruk for reguleringstiltak, å kreve avstått til det offentlige eller til private ting og rettigheter mot vederlag, og forøvrig å regulere og føre kontroll med priser, produksjon og omsetning. Loven er betegnet som midlertidig og gjelder til 1. juli 1948.
En lov om samferdsla av 11. juli gir særlige regler om transport med fartøyer, jernbaner, motorvogner og fly innenlands. For motorvogner gjelder at ikke bare rutekjøring, men også all annen transport som skjer for betaling, er avhengig av offentlig tillatelse. Kjøring må skje på de fastsatte vilkår som takster m. v. Også fartøyer må ha tillatelse for å drive rutetrafikk eller annen regelmessig transportvirksomhet. Fartøyer over 25 brutto registertonn må ha tillatelse også for å kunne drive medtransport i løs fraktfart. For bilverksteder er gitt en særskilt lov av 17. oktober, som gir adgang for departementet til å bestemme at reparasjons- og vedlikeholdsarbeider på motorvogner bare kan utføres av verk-
steder som er godkjent til dette. For fiskefartøyer er gitt en lov av 27. juni som gjør erverv av eiendomsrett til sådant fartøy avhengig av tillatelse av fiskeridirektoratet.
Lov av 27. juni om tiltak til å fremme sysselsetting gir regler om arbeidsformidling og om Arbeidsdirektoratet. Dette ledes av et styre på 7 medlemmer som oppnevnes av Kongen for 4 år. Den daglige ledelse utføres av arbeidsdirektøren. Direktoratet har til oppgave å følge utviklingen av arbeidsforholdene i landet, virke for jevn og tilstrekkelig sysselsetting og være departementets rådgiver i saker om sysselsetting og arbeidsløshet. Arbeidsformidling skal bare drives at de offentlige arbeidsformidlingskontorer. Når hensynet til gjenreisingen eller andre viktige samfunnsinteresser gjør det nødvendig, kan Kongen gi forskrifter om at driftsstans eller driftsinnskrenkninger ikke må settes i verk uten offentlig samtykke, at arbeidstakere ikke kan tilsettes uten etter anvisning av arbeidsformidlingen og at arbeidsføre personer skal melde seg til arbeidsformidlingen for registrering.
En lov av 11. juli gir særbestemmelser om arbeidskraft til bygge- og anleggsarbeid. For å sikre at den arbeidskraft som kan nyttes til sådant arbeid blir brukt ut fra samfunnsmessige omsyn, kan det bestemmes at bygge- og anleggsarbeid, derunder også reparasjons- og vedlikeholdsarbeid, ikke kan utfores ved hjelp av arbeidstakere uten tillatelse av det offentlige. Bestemmelsene gjelder dog ikke for arbeid der det ikke deltar mer enn 3 arbeidstakere på samme tid. Loven er midlertidig og gjelder til 31. desember 1949.
Lov om bransjeråd av 6. juni gir bestemmelser om bransjeråd for de enkelte industri- og næringsgrener »for å fremme et godt samarbeid innen disse og mellom disse og statens næringspolitiske organer». Bransjerådene oppnevnes av Kongen og skal ha representanter for bedriftsledelse, arbeidere og funksjonærer i vedkommande industri- eller næringsgren, oppnevnt fortrinsvis etter forslag fra organisasjonene. Videre skal Staten være representert. Bransjerådet har til oppgave å være et rådgivende organ for vedkommende departement, men skal også ta opp og fremme forslag, f. eks. om fordeling av arbeidsoppgavene mellom de forskjellige bedrifter, om opprettelse, utvidelse, omlegging eller nedlegging av bedrifter, om teknisk og organisatorisk rasjonalisering o. s. v.
I arbeiderlovgivningen er gjort enkelte forandringer, således ved en lov om ferie av 14. november, som bestemmer at enhver arbeidstaker skal ha rett til ferie i 3 uker (18 virkedager). En ny lov om boikott er gitt 5. desember 1947. Midlertidige lover av 30. juni og 12. desember gir Sosialdepartementet adgang til å bringe en arbeidstvist inn for en lønnsnemnd, hvis avgjørelse har samme virkning som en tariffavtale.
En rekke lover handler om erstatning for skader og tap som skyldes krigen — således en lov av 25. april om krigsskadetrygd for løsøre, lov av 4. juli om gjensidig krigsforsikring for varelagre, lov av 9. mai om erstatning for tap og avsavn for fiskefartøyer m. v. som har vært rekvirert under krigen, lov av 25. april som gir regler om billighetserstatning for andre skader og tap som følge av krigen.
Lov av 10. oktober om personer som kom bort i krigstiden, gir rettergangsregler om dødsformodningsdom og om hvorledes det skal forholdes med bortkomne personers formue. Loven har særlig betydning for det store antall personer av jødisk herkomst som ble sendt til Tyskland under okkupasjonen.
Rettsoppgjøret etter okkupasjonstiden har til å begynne med vært foretatt vesentlig på grunnlag av de provisoriske anordninger som ble gitt under og etter krigen, særlig »landssvikanordningen» av 15. desember 1944, se om denne SvJT 1945 side 729 flg. Disse anordninger er nå avløst av lov av 21. februar 1947 om straff og økonomisk ansvar for landssvikere (landssvikloven) og lov av samme dag om rettergangsmåten i landssviksaker. Disse lover gjør bare mindre forandringer i de tidligere bestemmelser.
Ole F. Harbek.