Norsk juridisk litteratur 1946 -1948. På grunn av etterlatenhet fra undertegnede anmelders side, er det gått 3 år siden forrige litteraturoversikt (SvJT 1946 s. 609). En rekke kjente verker er i mellomtiden kommet i nye utgaver, således ARNIIOLM, Lærebok i familierett (1946, jfr SvJT 1946 s. 304), CASTBERG, Norges statsforfatning (1947, jfr SvJT 1948 s. 37) og Folkerett (1948, jfr SvJT 1948 s. 512), SKEIE, Strafferett, Den alm. del (1946) og Den spes. del (1947), AUGDAHL, Aksjeselskapet (1946) og Lærebok i skifterett (1946), ANDENÆS, Statsforfatningen i Norge (1948), STØYLEN, Separasjon og skilsmisse (1948), NORDANGER og ENGH, Kommunalkunnskap I (1948). Tilgangen av nye arbeider er derimot ikke svært stor, og de fleste bar vært gjenstand forsærlig omtale i SvJT.
    Fra privatrettens felt nevner jeg først to doktoravhandlinger, SJUR BRÆKIIUS, Meglerens rettslige stilling (1947, jfr SvJT 1948 s. 259) og SJUR LINDEBRÆKKE, Eiendomsrett og konkursbeslag (1946). Med hensyn til den første, som foruten doktorgraden også skaffet forf. et professorat i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, kan jeg nøye meg med å vise til professor Hults utførlige anmeldelse i SvJT 1948 s. 259. Lindebrækkes avhandling har, for å bruke forf.s egne ord, satt seg som mål å drøfte »forskjellige konflikter mellom en løsøreeier på deil ene side og en tingsbesitters konkarskreditorer på den annen side». Den er således et norsk bidrag til den skandinaviske debatt om »eiendomsrettens overgang». Forf. skyter personalkreditteri og dens behov i forgrunnen sterkere enn vanlig er, og belegger sin fremstilling med statistiske opplysninger om dens betydning på forskjellige områder av norsk nærings

liv. For denne del av arbeidet har hans praktiske erfaringer som bankmann sikkert spilt atskillig rolle. Som følge av dette utgangspunkt har forf. sterk sympati for én utvidelse av de alminnelige kreditorers beslagsrett, men når han kommer lii de konkrete konfliktsituasjoner går han ikke så langt som redegjørelsene i den generelle del av avhandlingen gir grunn til å vente. Når det gjelder forholdet mellom løsørekjøperen og selgerens konkursbo, vil han imidlertid de lege ferenda stille opp et generelt krav om overlevering som vilkår for rettsvern. De lege lata innrømmer han, kanskje noe vel raskt, at den nøkne avtale om eiendomsovergang er tilstrekkelig ved spesieskjøp, mens han ved generisk bestemte kjøp mener overleveringskravet bør aksepteres som gjeldende rett.
    Et betydningsfullt nybrottsarbeid på et praktisk viktig rettsområde er .høyesterettsdommer STUB HOLMBOES inngående monografi »Foreldelse av fordringer» (1946), anm. av professor Ljungman i SvJT 1948 s. 263. Professor ARNIIOLMS »Forelesninger over norsk personrett» (1947, jfr Beckman i SvJT 1948 s. 511) er derimot i første rekke motivert av undervisningsformål. Forf. karakteriserer selv, kanskje med noe overdreven beskjedenhet, boken som en nødtørftig gjennom arbeidetforelesningsrekke, og har markert arbeidets karakter ved å sløyfe det vanlige noteapparat. Det er grunn til å være forf. takknemlig for at han liar latt den vanlige forfatterforfengelighet fare og har gitt oss en høyst påkrevd fremstilling av dette rettsområde ut fra moderne synspunkter. I likhet med Borum i lians danske personrett, men i motsetning til sin forgjenger Gjelsvik, utelukker Arnholm læren om de juridiske personer fra personretten, med den begrunnelse at det er lite av fellesregler som kan stilles opp for de forskjellige kategorier som samles under betegnelsen juridisk person, og at de problemer de juridiske personer reiser liar svært liten tilknytning til dem man ellers behandler i personretten. Begrunnelsen er overbevisende nok, det er bare det aber, at de alminnelige problemer som knytter seg til begrepet på denne måte lett blir hjemløse i systemet. Nå later ikke forf. leseren helt i stikken; i en egen paragraf om begrepet juridisk person gir han en sammentrengt, men instruktiv innføring i selve problematikken. For de studenter som fremstillingen i første rekke er beregnet på, villedet nok lia vært en fordel om denne innføring hadde begynt med en elementær oversikt over de forskjellige arter juridiske personer. Men til det kan forf. naturligvis innvende at å gi en slik oversikt hører hjemme under begynnerundervisningen i den borgerlige rett.
    En nyttig liten bok er PER GRAM, Fraktavtaler og deres tolkning (1948). Vanligvis fremstilles fraktretten systematisk på grunnlag av sjølovens regler, med mer eller mindre tilfeldige opplysninger om de kontraktsvilkår som benyttes i praksis. Forf., som daglig møter problemene i sitt arbeid som kontorsjef i Nordisk Skibsrederforening, har tatt konsekvensen av at det i praksis er de omfangsrike, delvis standardiserte kontraktsformularer som dominerer bildet, mens det ikke så ofte blir spørsmål om sjøloven. Han tar for seg et reisecerte-

parti, et linjekonossement og et tidscerteparti og kommenterer dem klausul for klausul. Under gjennomgåelsen blir så de forskjellige sjørettsregler trukket inn, både norske og engelske. Denne fremgangsmåte resulterer nok i en noe tilfeldig stoffordning og enkelte gjentagelser, men gjør på den annen side fremstillingen konkret, levende og lettlest. Boken vender seg i første rekke til praktiske shippingfolk og har selvsagt ikke noe vitenskapelig formål, men kan også anbefales for jurister som søker en livsnær innføring i moderne fraktrett. Som bilag inneholder boken de tre standardkontrakter som den kommenterer, videre bl. a. en oversettelse til engelsk av de paragrafer i sjøloven og konnossementsloven som fremstillingen henviser til.
    JØRGEN ØVERGAARD, Om ugyldighet i viljeserklæringer på grunn av viljemangler, utnytting og utilbørlige vilkår (1948) er omtalt avKarlgren i SvJT 1949 s. 456, som jeg nøjer meg med å henvise lii.
    Fra prosessens felt er å merke AUGDAHL, Norsk Civilprosess (1947). I motsetning til Skeies store tre-binds verk om civilprosessen, er dette i form og innhold en lærebok for studenter, noe som fremgår allerede av omfanget (ca. 400 sider). Det vil imidlertid ikke si at forf. avholder seg fra personlige synspunkter som står i strid med den tradisjonelle lære. I spørsmålet om forholdet mellom dommer og parter tillegger Augdahl dommeren en mer fri og aktiv stilling enn tidligere prosessteori. Både de lege ferenda og de lege lata går han således til angrep mot læren om at dommeren bare kan bygge på omstendigheter som er påberopt av partene. Han polemiserer også mot den hevdvunne forståelse av regelen i rett.ergangslovens § 184, som sier at »omstendigheter som motparten innrømmer under saken, trenger ikke bevis, når partene har fri rådighet over sakens gjenstand». Det har, såvidt jeg vet, vært en ubestridt oppfatning at det innrømmede skal legges til grunn uten hensyn til dommerens egen oppfatning. Augdahl vil derimot tolke bestemmelsen bare som en bevisbyrderegel. En regel som tvinger dommeren til å bygge på innrømmelsen selv om han er overbevist om at den er feilaktig, »gjør prosessen til en uverdig farce hvor innrømmelsen er bevisst løgn, og den fører til grov rettsforneklelse hvor innrømmelsen skyldes et mistak» (s. 118—119). Et lema som i de senere år har vært gjenstand for megen diskusjon, er bevisbyrdelæren. Augdahl slutter seg, tross forskjell i terminologien, til samme resultat som Eckhoff i dennes bok »Tvilsrisikoen», nemlig at hovedregelen er og bør være at dommeren legger til grunn det saksforhold han finner mest sannsynlig. Egentlige bevisbyrderegler blir del da bare plass for hvor det enten hersker absolutt uvisshet (sannsynligheten er 50—50), eller hvor det kan påvises særlige grunner til å kreve mer enn en overvekt av sannsynlighet.
    Fra forfatnings- og forvaltningsretten nevner jeg først MAGNE SCHJØDT, Norsk ekspropriasjonsrett (1947). Boken, som er en uunnværlig veiviser i en materie full av praktiske tvilsspørsmål, betegner seg som en ny utgave av forf:s tidligere arbeid av samme navn, som kom ut i 1926, men den er så sterkt utvidet og omarbeidet at den nær-

mest fremtrer som et nytt arbeid. Den er anmeldt av Ljungman i SvJT 1949 s. 124.
    Statsborgerrettens problemer er kyndig og inngående behandlet av ERIK DONS, Norsk statsborgerrett (1947, jfr. anm. i TfR 1948 s. 551). På grunn av det nordiske rettsfellesskap på dette område og på grunn av den betydelige utvandring fra det ene nordiske land til de andre, vil boken sikkert ha interesse også for praktiserende jurister i nabolandene.
    Professor FREDE CASTBERGS bok Fra norsk og fremmed statsliv (1946) er en samling foredrag om forskjellige konstitusjonelle emner, således om den konstitusjonelle nødrett, om sjøgrensen, om Sovjet samveldets statsforfatning, engelsk statsliv og franske forfatningsproblemer. Det siste foredrag, som har titelen »Fra Folkeforbundet til De forente nasjoner», slutter med følgende ord, som den senere utvikling har gjort sørgelig aktuelle: »Brister samholdet mellom stormaktene, da faller også hele verdensorganisasjonen — det statelige byggverk som vi kaller De forente nasjoner — hjelpeløst til jorden. Da står vi uten rikspolitisk igjen på bar bakke.»
    Jeg nevner til slutt en del mindre skrifter, som ellers lett kan bli oversett. Høyesterettsdommer KARSTEN GAARDER, tidligere kjent for sin fremstilling av kjøpsretten, behandler i et foredrag om »Reklame og rett» (1948) spørsmålene om sannhetsprinsippet i reklamen og om reklamens rettsvern. I serien »Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjoner», som består av foredrag holdt i foreningen, er kommet følgende nye: ALEX REIN, Juridiske problemer i ulykkesforsikringen (nr 21, 1946), SJUR BRÆKHUS, Det begrensede rederansvar (nr 22, 1947), KNUT BLOM, Sakførerens rettslige ansvar (nr 23, 1947), OLE F. HARREX, Dommeren i erstatningssaker (nr 24, 1947), PAAL BERG, Prejudikater (nr 25, 1947) og KRISTEN ANDEKSEN, Små og store bølger i erstatningsretten (nr 26, 1948). De enkelte foredrag kan jeg ikke gå inn på. Men jeg kan ikke la være å nevne det forslag sorenskriver Harbek lanserer til en ny erstatningslov av følgende innhold: »Når en skade er voldt, avgjør retten hvorvidt erstatning skal betales, og i tilfelle av hvem og hvor meget.»
    For svenske lesere, som ønsker en veileder hvor norsk juridisk terminologi skaper vanskeligheter, kan det ha interesse å gjøre opmerksom på GULBRANSEN og HOFFMANN, Norsk juridisk ordbok (1948). Boken tilfredsstiller ikke vitenskapelige krav, men er en brukbar veiviser til daglig bruk.
    Utenfor det rent juridiske område faller JOHN LYNG, Forræderiets epoke (1948) som skildrer forræderiets betydning og former under moderne krig og krigsforberedelser, med utgangspunkt i den største tortur- og angiversak under etterkrigstidens rettsoppgjør, saken mot den beryktede Henry Rinnan og hans bande, hvis virksomhet førte til at over et tusen aktive deltakere i den norske motstandsbevegelse ble avslørt og arrestert, henimot et hundre mistet livet og flere hundre ble underkastet brutal og planmessig tortur. Forf., som førte aktoratet i

 

45—497004. Svensk Juristtidning 1949.

saken, har supplert dette stoff med erfaringer fra andre land, også etter krigen, og peker på den fare for underjordisk infiltrasjon i statsapparatet som en demokratisk stat er utsatt for og derfor må prøve å verge seg mot.

Johs. Andenæs.