VINDING KRUSE: EN NORDISK LOVBOG.1

 

IV.

 

ALMINDELIG DEL. KONKURS.

 

AV

 

PROFESSOR DR. JUR. SJUR BRÆKHUS.

 

De norske jurister har stort sett stilt seg avvisende til tanken om en kodifikasjon av privatretten, et forhold som ikke minst skyldes FREDRIK STANGS innflytelse. I de senere år synes imidlertid opinionen å ha svinget noe i motsatt retning. Personlig er jeg overbevist om at en privatrettskodifikasjon vil medføre fordeler som fullt ut veier opp den store intellektuelle og økonomiske innsats som må til for å skape en slik kodifikasjon; jeg viser her til min artikkel i Samtiden 1949 s. 550 ff. Jeg er derimot i sterk tvil om det ville være klokt å søke kodifikasjonen gjennomført som en nordisk kodifikasjon, og minet vil er blitt styrket ved studiet av Vinding Kruses utkast. Man kan nok si at de fem nordiske stater med sine samlede resurserer bedre rustet enn hver enkelt stat til å ta fatt på den kjempe oppgave kodifikasjonsarbeidet er. Men oppgaven blir også langt mer krevende hvis den skal løses på det nordiske plan: i tillegg til de vansker som alltid møter et kodifikasjonsarbeid, får manda den over måte vanskelige oppgave å utligne uoverensstemmelsene mellom de forskjellige lands regler. Selv jurister med enslik utpreget nordisk orientering som Vinding Kruse er sterkt bundet til sitt eget lands rett. Jeg tviler ikke på at han, som han sier i innledningen, i tilfelle uoverensstemmelse »uden nations anseelse» har valgt den regel som syntes ham den saklig beste løsning. Resultatet er imidlertid blitt et nok så dominerende innslag av danske regler — også på felter hvor f. eks. en norsk jurist klart vil foret rekke de norske bestemmelser.
    Hvis kodifikasjonstanken skal realiseres innen overskuelig fremtid, må det etter mitt skjønn skje særskilt for hver enkelt stat. Slike særkodifikasjoner vil på ingen måte komme i strid med eller overflødiggjøre det pågående nordiske lovsamarbeid. At de forskjellige lands lovbøker vil bygge på de fellesnordiske

 

    1 En första avdelning anmälningar var införd i denna årg. s. 321—337.

 

880 SJUR BRÆKHUS.lover som allerede foreligger, er klart. Men også de felles nordiskeutkast som senere kommer til, burde uten større vansker kunne passes inn i lovbøkene. At de enkelte land har lovfestet sine regler, kan vel til og med bety en lettelse ved et senere forsøk på åskape fellesnordiske regler: viktige forarbeider er da gjort, og man unngår i stor utstrekning de spesielle vansker som melder seg når et rettsstoff for første gang skal nedfelles i lovs form. Når man som Vinding Kruse lar hvert kapitel i lovboken begynne med § 1, vil det formelt være enkelt å endre innholdet i et kapitel eller føye til et nytt kapitel.
    En lettelse for et nordisk samarbeid etter disse linjer ville det være om man i store trekk kunne enes om systematikken i lovbøkene. Det eneste mulige felles grunnlag synes da å være den tysk-romanistiske vitenskapelige systematikk, med de endringer som etterhvert er blitt alminnelig godtatt i nordisk litteratur. Men utsiktene til å komme til enighet på dette punkt er små. I Sverige holder man på balk-inndelingen i 1734 års lag — en inndeling som virker nok så fremmed for norske jurister. Og også systematikken i Vinding Kruses utkast avviker så sterkt fra den tradisjonelle, at den neppe vil kunne godtas her i landet.
    Vinding Kruse deler sitt utkast i seks bøker. Tre av disse, personretten, familieretten og arveretten, er naturlig vel avgrensede enheter som de fleste kan godta. Etter at regelene om de juridiske personer er blitt bortvist fra personretten (utkastets 2—1—2 er vel overflødig), kunne man muligens slå sammen person- og familieretten til en enhet; stoffet i de to disipliner er nær beslektet, og enkelte emner, som vergemål og navnerett, har sterke tilknytninger til dem begge.
    Når det gjelder formueretten, opererer Vinding Kruse med den særegne systematikk som han har lagt til grunn for sitt store verk » Ejendomsretten». Dette ville være helt riktig og naturlig, hvis formålet varå gi en oversikt i form av et lovutkast over resultatene av Vinding Kruses overmåte omfattende og verdifulle rettsvitenskapelige forskning. Men har meningen vært å skape grunnlag for en fellesnordisk lovbok, ville det vel ha vært klokere å vise noen resignasjon på dette punkt. Vinding Kruses eiendomsretts-systematikk har ikke funnet mange til hengere i Norge, og dens anvendelse i det foreliggende utkast virker ikke overbevisende. Den synes for øvrig ikke å være gjennomført helt konsekvent. Fordringsretten er behandlet i en egen bok, til tross for at fordringene ifølge 5—1—4 er (begrensede) eiendomsrettigheter. Vinding Kruses fastholder i samme paragraf sin definisjon av fordringsretten som en rett til å kreve en artsbestemt ytelse eller en arbeidsytelse, jfr. også 6—1—1; men 6. bok, fordringsretten, inneholder like fullt en rekkeregler om fordringer på individuelt bestemte ytelser, f. eks. i kapitlene om kjøp, leie og lån til bruk.

 

VINDING KRUSE: EN NORDISK LOVBOG. 881    Utkastet innledes med en »Almindelig del», som inneholder erstatningsreglene og reglene om avtaler.
    Det er sikkert riktig å skille erstatningsretten fra fordringsretten; det gjøres jo også som regel i nyere nordisk litteratur. Om erstatningsreglene skal plaseres i en alminnelig del, eller som et selvstendig avsnitt i lovboken, er nærmest en smaksak. Langt viktigere er reglenes innhold og utformning, og her tror jeg Vinding Kruses utkast vil bli møtt med innsigelser fra mangehold. Kodifikasjonstankens motstandere fremhever ofte erstatningsretten som et felt som er særlig uegnet for lovfesting; det er vel tvilsomt om det foreliggende utkast vil få dem til å forandre sitt syn.

 

    De fleste erstatningsregler er samlet i 1. boks 1. kapitel: »Retsgoderne og deres beskyttelse». Kapitlet innledes med en bestemmelse av begrepet rettsgode; rettsgodene deles i menneskerettigheter, ervervsrett og eiendomsrett, og det åpnes dessuten adgang til å anerkjenne »ret ... tilethvert andet gode, der, selvom det ikke er omtalt i loven, samfundsmæssig förtjener retsordenens beskyttelse og praktisk egner sig dertil». I neste paragraf følger den alminnelige culparegel, som utvides til helt generelt å omfatte også ikke-økonomisk skade, og i § 3 gis en meget utførlig definisjon av begrepet rettstrid. Så følger regler om erstatningens størrelse, ansvar for liv, flere skade voldere, skadelidtes medvirkningm. m. Reglene om barns og sinnsykes erstatningsansvar er plasert i personretten, 2—2—44 og 45.
    2. kapitel inneholder noen regler om ansvar i ervervsforhold hentet fra den danske konkurranselov av 1937.
    3. kapitel innledes med en generell regel om bevisbyrden i erstatningstvister, og inneholder for øvrig en del »særlige ansvarsregler»: ansvar for skade voldt ved motorvogn, luftfartøy eller jernbanedrift eller av dyr. Også her innskrenker utkastet seg stort sett til å gjengi de gjeldende danske bestemmelser; et helt objektivt motorvognansvar, som i norsk rett, foreslås således ikke. Reglene om ansvar i naboforhold ertatt inn i kapitlet om eiendomsrettens grenser (5—5).
    Utkastets erstatningsrettslige regler inneholder mange interessante tanker. Det forekommer meg imidlertid at det er noe ufullstendig og tildels utilstrekkelig gjennom arbeidet. Flere av definisjonene er etter min oppfatning lite egnet til å tas inn i en lovtekst; de hører hjemme i en litterær fremstilling av erstatningsretten. Uttalelsen i motivene s. 294 om nordisk lovgivningsteknikk synes å ha sin berettigelse også her.
    De innstillinger som er avgitt av medlemmene av utvalget for nordisk samarbeid på erstatningsrettens område, gir et sterkt inntrykk av hvilken veldig oppgave kodifiseringen av erstatnings-

 

882 SJUR BRÆKHUS.retten er. Det er ikke noe en enkelt mann kan klare. Som et forarbeid og et bidrag til diskusjonen er Vinding Kruses utkast her imidlertid av den største verdi.
    Utkastets 1. boks 4.—7. kapitel behandler avtaleretten. Både når det gjelder systematikken og de enkelte regler, følger utkastet her nøye den felles nordiske avtalelov. Men mens avtaleloven bare gjelder avtaler på formuerettens område, gjelder utkastetsregler også familierettslige og arverettslige avtaler. Dette er etter mitt skjønn lite heldig; den tradisjonelle plasering av reglene i en formuerettens alminnelige del bør foretrekkes.

 

    Utkastets 1—4—1 opptar den objektive tolkingsregel, men denne kan åpenbart ikke anvendes på testamenter, jfr. utkastets 4—7—4. Til tross for at avtalelovens ugyldighetsregler er gitt generell gyldighet, inneholder utkastet særlige bestemmelser om tvang og svik ved inngåelse av ekteskap og ved utferdigelse av testament, se 3—2—3 og 4—7—3.
    I 1—4—1 opptar utkastet nesten ordlydende bestemmelsen i Christian den Femtes lovboker om at kontrakter skal holdes i alle deres ord og punkter således som de inngangne er. Regelen om kontrakter om ærbarhet er derimot ikke tatt med; 1—6—12 bestemmer imidlertid at et løfte om å overdra alt hva løftegiveren eier eller »eiendes vorder», ikkeer bindende. I 1—5—18 gir utkastet regler om tredjemannsløfter.

 

    Utkastets 5. boks 19. kapitel gir regler om »Kreditorers, panthaveres, ejeres og andres retsstilling i konkurs». Jeg tror det er riktig at disse materiellrettslige konkursregler på denne måten overføres fra konkurslover av overveiende prosessuelt innhold til privatrettslovgivningen. Atskillige materielle konkursregler finnes jo for øvrig i lovstoff som alltid har vært betraktet som privatrettslig, f. eks. i tinglysingsloven og i kommisjonsloven. Det er også mulig at enkelte av reglene i utkastets konkurskapitel med fordel kunne plaseres i sammenheng med de bestemmelser utkastet for øvrig gir om vedkommende institutt: reglene om motregning i konkurs sammen med de alminnelige motregningsregler, reglene om eiendomsforbeholds gyldighet i konkurs sammen med reglene om einedomsforbeholds gyldighet i forhold til omsetningserververe osv. Det vil imidlertid bli tilbake atskillige regler som ikke kan fordeles på denne måten, bl. a. reglene om omstøtelse; disse regler synes naturlig å høre hjemme i formuerettens (eventuelt »eiendomsrettens») alminnelige del.
    Det er et spørsmål om man ikke burde ta skrittet fullt ut ved også å flytte de materielle eksekusjonsregler over til privatrettslovgivningen. Eksekusjonsreglene står jo i meget nær sammen-

 

VINDING KRUSE: EN NORDISK LOVBOG. 883heng med konkursreglene; den formuesmasse kreditorene kan søke dekning i, avgrenses i stor utstrekning på samme måte ved begge slags forfølgning, jfr. utkastets 5—19—2.

 

    Utkastets konkursregler er i det vesentlige tatt fra det danske utkast til lov om gjeldsordning fra 1941 (om talt i SvJT 1943. 62—70 av ERWIN MUNCH-PETERSEN). Dette siste utkast søker som kjent å styrkede alminnelige konkurskreditorers stilling ved å begrense konkursprivilegier og andre særfordeler og ved å skjerpe omstøtelsesreglene. Denne tendens faller helt i tråd med Vinding Kruses innstilling, men Vinding Kruse vil gå enda lenger enn gjeldsordningskommisjonen. Han vil således sløyfe alle konkursprivilegier, også privilegiet for lønnskrav og skatter. Motregningsretten, og eiendomsforbeholds gyldighet, som gjeldsordningsutkastet begrenser meget sterkt, foreslås ytterligere innskrenket. Mens f. eks. gjeldsordningsutkastet innrømmer motregningsrett (forutenved konnekse krav) både hvor et mellom regningsforhold er avtalt eller sedvanlig, og hvor motregning var skriftlig avtalt før konkursen, foreslår Vinding Kruse (5—19—16) at motregningsrett skal innrømmes (foruten for krav som hitrører fra at kreditor har reddet eller bevartfallentens eiendom) bare hvor motregningsrett overfor boet er hjemlet i skriftlig avtale og fast sedvane på vedkommende forretningsområde. —Når disse motregningsregler også gjøres gjeldende på tilbakeholdsrett, synes det å bli dårlig sammenheng med reglene om håndpant: En kontraktmessig håndpantrett gis ubetinget rettsvern i konkurs, hvorfor skaldet da stilles strengere krav for den mindre vidtgående, kontraktmessige tilbakeholdsrett?