FRANZ VON LISZT OG STRAFFELOVSREFORMEN I NORGE.

 

AV

 

PROFESSOR JOHS. ANDENÆS.

 

Redaksjonen har bedt meg skrive noen ord om FRANZ V. LISZTS betydning for den norske straffelovsreform.
    Oppgaven er ikke lett. Straffeloven av 1902 og de lover som grupperte seg rundt den (lov om behandlingen av forsømte barn av 1896, lov om løsgjengeri, betleri og drukkenskap av 1900 og fengselsloven av 1903) er i høj grad én manns verk — mannen er BERNHARD GETZ. Getz var en utpreget selvstendig natur, og i sine lovforarbeider går han gjerne direkte løs på de praktiske spørsmål uten mange utredninger om det prinsipielle grunnlag han går ut fra. Ikke for ingenting hadde han allerede i sine studenterdager mottatt sterke inntryck fra den engelske empiriske filosofi. En ettersporing av v. Liszts innflytelse ville derfor forutsette en omhyggelig sammenligning mellom de synsmåter som til enhver tid ble hevdet av v. Liszt og de synsmåter som Getz' lovgivningsarbeid ga uttrykk for — et arbeid som ikke faller lett også av den grunn at Getz var så allsidig internasjonalt orientert.
    Men også uten en slik detaljgranskning kan en fastslå den nære forbindelse mellom det norske reformarbeid og de kretser i Tyskland og MellomEuropa forøvrig, hvor v. Liszt var den dynamiske kraft. Da den internasjonale kriminalistiske forening (IKV) ble stiftet i 1889 var Getz og hans gode venn og samtidige HAGERUP med fra starten av. Foreningens tredje møte (1891) ble forlagt til Oslo (den gang Kristiania). Av de tre forhandlingsemner var v. Liszt referent, Hagerup korreferent for det første (bøtestraffen), Prins referent og Getz korreferent for det annet (fornærmedes stilling), van Hamel referent og häradshövding Uppström korreferent for det tredje (uforbederlige forbrytere). Gjennom Hagerups meddelelser og anmeldelser i Tidsskrift for Retsvidenskap og hans artikler i dagspressen ble den norske — og nordiske — juristverden fra første ferd av holdt underrettet om IKV:s virksomhet, v. Liszts forfatterskap og i det hele strømdragene i tysk vitenskap.

 

Da Norsk Kriminalistforening ble stiftet i 1892, som den første kriminalistforening i Norden, med Hagerup som formann og Getz som medlem av styret, opplyste Hagerup at stiftelsen av foreningen var besluttet på et møte av IKV:s norske medlemmer, og at man nærmest hadde tenkt seg at foreningen skulle være en landsgruppe av den internasjonale forening. Men han fremhevet samtidig at IKV:s opprinnelig formulerte program forlengst var oppgitt i betydningen av en slags kriminalistisk trosbekjennelse, som skulle forplikte foreningens medlemmer. Hans innledningsforedrag ved åpningsmøtet hadde som emne »Nyere strafferetsbevægelser», og var en kritisk vurdering av kriminalantropologiske og kriminalsociologiske synsmåter, og sluttet med å konstatere at »her er nok af Gjæring og Bevægelse, nok af Spørgsmaal, der i et Land, som er ifærd med at reformere sin Straffelov, kræver Svar, nok af bestemt formulerede Krav, som ialfald fordrer Overveielse af dem, der har faglig Beskjæftigelse med Strafferettspleien, om vi end kan indrømme, at de endnu ikke paa langt nær alle er fuldt modne til legislativ Gjennemførelse.»
    At dette intime samarbeid med v. Liszts reformbevegelse måtte få stor betydning for den norske reform, må være innlysende, selv om det ikke er lett å dokumentere påvirkningen i enkeltheter. I Tyskland virket v. Liszts syn som en radikal utfordring til den rådende klassiske skole. I Norge, hvor innflytelsen fra Ørsted og Schweigaard hadde værtet bolverk mot de absolutte straffeteorier, måtte v. Liszt fremstå ikke som en radikal rothugger, men som en lysende eksponent for den utdyping og revisjon av formålsteoriene som tidens nye erkjennelser innenfor naturvitenskap og sociologi hadde gjort nødvendig. Påvirkningen gikk forresten sikkert ikke utelukkende den ene vei. I 1889 hade v. Liszt i TfR en inngående kritikk av Getz' foreløbige straffelovutkast av 1887. Mange punkter i utkastet vakte hans bifall, mange steder er klærte han seg også uenig, undertiden var kritikken meget skarp. Men fremforalt, sa han, skulle hans kritikk være et uttrykk for hans vennskap med forfatteren og hans høyaktelse for hans verk.
    For den senere strafferettslige tenkning i Norge har det arbeid som ble utført av v. Liszt og hans skole vært et grunnlag som ikke lett kan tenkes borte. Særlig trofast ble hans tanker bevart hos HARTVIG NISSEN, den utrettelige og entusiastiske forkjemper for videre reformer i v. Liszts ånd. En kan sikkert uten noen »jubileumsoverdrivelse» konstatere at ingen enkelt utenlandsk mann siden Ørsteds dager har betydd så meget for norsk strafferett som Franz v. Liszt.