Professor Jon Skeie 80 år. Skeie er født av bondeslekt i Telemark d. 22 juli 1871. Som det i Norge ofte harvært tilfellet med begavet bondeungdom, gikk hans vei til studiet over lærerseminaret. Først etter flere års praktisk lærervirksomhet tok han studenteksamen i 1896 og juridisk embetseksamen i 1900, det siste på eksepsjonelt kort tid og med fremragende resultat. Deretter var karrieren rask: Universitetsstipendiat 1903, dr.jur. 1905 på et arbeid om »Ærekrenkelser efter norsk ret», (först trykt i TfR 1903—04, senere i utvidet form som bok), professor 1906, en stilling som han bekledte til han falt for aldersgrensen i 1941.
    Hans lærefag ved universitetet har først og fremst vært strafferet tog prosess. Hans monumentale verker over Civilprosess (I—III), Strafferettens alminnelige og spesielle del og Straffeprosess (I—II), som kom i rask rekkefølge i årene 1929 til 1939, vitner om en arbeidskraft av store mål. Men Skeie er en meget allsidig forfatter. (En fortegnelse over hans skrifter finnes i TfR 1941 s. 615 ff.) Han har således publisert en rekke arbeider på statsrettens område, som regel fremkommet på grunnlag av en eller annen aktuell rettskonflikt. Av stor praktisk betydning ble hans utredning i 1915 »Om erstatning for ophævelse av adgang til salg og skjenkning av alkoholholdige drikkevarer» som fikk Høyesterett til å bryte med sin tidligere praksis om at

 

innehaveren av en eldre rett til salg og skjenkning etter grunnloven hadde krav på erstatning hvis nyere lovgivning opphevet retten eller gjorde vesentlige innskrenkninger i den. Så sent som i 1950 ga Skeie ut et stort arbeid om Odelsretten, et emne som har hatt hans interesse fra gammelt og som han også leilighetsvis foreleste over ved universitetet.
    Også lovgivningsarbeid har i betydelig utstrekning lagt beslag på Skeies arbeidskraft. Han deltok således i revisjonen av civilprosesskommisjonens lovutkast i årene 1908 til 1912, og var formann i straffelovkomitéen av 1922 som i 1925 fremla sin Innstilling I, som var grunnlaget for revisjonen av straffelovens sedelighetskapitler i 1927 og av bestemmelsene om tilregnelighet, betinget dom, sikring av abnorme forbrytere og forvaring av vaneforbrytere i 1929. Mens dommen over de nye bestemmelser om sedelighetsforbrytelser, som innførte betydelige straffeskjerpelser, i mange tilfelle med høye minimumssatser, har vært temmelig vekslende, har lovgivningen om sikring og forvaring vist seg å gi et meget godt grunnlag for praksis, selv om mange vil beklage de konsesjoner til almenhetens gjengjeldelsesforestillinger som har fått uttrykk i det dobbeltsporte system.
    Som vitenskapsmann er Skeie først og fremst dogmatikeren og rettshistorikeren. På begge områder har hans begavelse kanskje fått sitt mest lysende litterære uttrykk i ungdomsarbeidet om ærekrenkelser. Vitenskapen må beklage at hans beste manndomsår ble så fyllt av oppgaver av annen art, at det virket hemmende på den rent vitenskapelige produksjon. Hans store håndbøker fra 1930-tallet kommer tross sine gode egenskaper ikke opp mot ungdomsarbeidene i inspirasjon og konsentrasjon. Kriminalpolitikken har neppe hatt hans hjerte i samme grad som de rent juridiske og historiske sider av rettsstoffet, men både hans litterære arbeider og innstillingen fra Straffelovkomitéen av 1922 viser at han har gjort grundige studier også på dette område. Hans kriminalpolitiske innstilling er preget av tilbakeholdenhet overfor radikale omdannelser av strafferetten, men samtidigt av et åpent øye for aktuelle reformbehov.
    Et av Skeies mest karakteristiske trekk er en utpreget selvstendighet. Det preger både hans vitenskapelige arbeid og hans virksomhet forøvrig. Det har derfor ofte stått strid om hans navn. Under okkupasjonen spilte han en virksom og fortjenstfull rolle i det intellektuelle motstandsarbeid, men etter krigen har han stilt seg ytterst kritisk overfor hjemmefrontens ledende menn og deres disposisjoner under krigen. Han har også uttrykt seg sterkt kritisk om enkelte punkter ved forberedelsen og gjennomføringen av etterkrigstidens rettsoppgjør — uttalelser som er blitt flittig sitert av oppgjørets motstandere — men bortsett fra et lite skrift med titelen »Landssvik» som kom i 1945, har han ikke deltatt i den offentlige diskusjon om oppgjøret. Det ville sikkert være for dristig idag å spå noe om hva som vil bli historiens dom om disse stridsspørsmål fra en lidenskapelig beveget tidsperiode.

Johs. Andenæs.