Endringer i den norske straffelov. Lov av 11. mai 1951 om endringer i den alminnorske straffelov. delige borgerlige straffelov av 22. mai 1902 gjelder i det vesentlige formuesforbrytelsene, nemlig kap. 24 om underslag, tyveri og naskeri, kap. 25 om utpresning og ran, kap. 26 om bedrageri og utroskap, kap. 27 om forbrytelser i gjeldsforhold, kap. 28 om skadeverk, kap. 29 om åger og kap. 31 om heleri.
Den nye lov er bygget på et utkast av januar 1947 fra Straffelovkomiteen, som under behandlingen av denne sak har bestått av riksadvokat Haakon Sund (formann), høyesterettsdommer Erik Solem, sorenskriver Ole F. Harbek og politimester Kr. Welhaven, med politimester E. Brinchmann som sekretær. Komiteens lovutkast med motiver er inntatt i Ot. prp. nr. 75 for 1948. Da Stortinget ikke rakk å behandle saken i 1948/49, ble ny proposisjon fremsatt i 1950 og innstilling fra Stortingets Justiskomite avgitt i 1951 (innst. O. III).
Straffelovkomiteen hadde under denne lovrevisjon før krigen samarbeide med den svenske Straffrättskomitee og hadde sin innstilling praktisk talt ferdig da komiteen ble opplöst i 1941 av de daværende makthavere. Etter at komiteen påny var trått i virksomhet i oktober 1946, ble så innstillingen avgitt.
Under samarbeidet med den svenske komite ble det ikke forsøkt utarbeidet noe felles lovutkast, men utvekslingen av synsmåter har resultert i adskillige likhetspunkter mellom den nye norske lov og den svenske lov om förmögenhetsbrott av 12. juni 1942. Således er de forskjellige slags forbrytelser i större utstrekning enn tidligere sökt gitt sin særskilte betegnelse i lovteksten. Dette er dog ikke gjennomfört så konsekvent som i den svenske straffelov.
Den nye lov gjör ikke noen særlig vesentlige forandringer i straffeloven av 1902. Til tross for den sterke utvikling det ökonomiske liv har gjennomgått i de siste 50 år, må det sies at straffelovens kapitler om formuesforbrytelser har motstått tidens tand ganske bra.
Her skal gis en oversikt over de viktigste forandringer som den nye lov gjör og enkelte spörsmål om endringer som har vært dröftet under lovforberedelsen.
Den norske straffelov har bestemmelser om underslag og tyveri i samme kapitel, mens den svenske lov behandler »förskingring» sammen med »annan trolöshet». Et mindretall i Straffelovkommiteen uttalte at det riktigste og heldigste ville være å flytte underslagsbestemmelsen til kapitlet om bedrageri og annen utroskap (trolöshet). Justisdepartementet fant også at adskillig kunne tale for dette, men antok at det under en partiell revisjon av straffeloven ikke var grunn til å gjöre en slik forandring.
I straffeloven av 1902 var underslag etter förste del av § 255 å tilegne seg en annens lösöregjenstand »i hensikt derved å forskaffe seg eller andre en uberettiget vinning», mens annen del av samme paragraff rammet den som i vinnings hensikt »fragår besiddelsen av eller avhender eller forbruker noen ham betrodd lösöregjenstand». Straffelovkomiteen foreslo i stedet at förste del av paragraffen skulle gjelde den som »påförer noen tap eller fare for tap ved uberettiget å tilegne seg en lösöregjenstand som han besitter, men som helt eller delvis tilhörer en annen». Resultatet av forslagets vandringer mellom Justisdepartementet og Stortingets Justiskomite er blitt at denne del av paragraffen er blitt omtrent uforandret. Derimot er annen del av paragraffen endret til bare å gjelde penger som gjerningsmannen har innfordret for en annen eller som på annen måte er betrodd ham.
Det straffbare er her i vinnings hensikt rettsstridig å forföye over pengene.
Bestemmelsen i § 256 om grovt underslag er forandret i samsvar med Straffelovkomiteens forslag. Om et underslag skal anses som grovt, avgjör retten etter en samlet vurdering av omstendighetene ved forbrytelsen. Loven nevner eksempler på slike momenter som det ved denne vurdering særlig skal legges vekt på, således om verdien av det underslåtte er betydelig, om underslaget er forövd av offentlig tjenestemann eller noen annen ved brudd på den særlige tillit som fölger med hans stilling eller virksomhet, om det er fört uriktige regnskaper eller böker m. v.
Samme prinsipp er fulgt for en rekke andre forbrytelser. Störst
betydning vil vel dette få ved grovt tyveri (§ 258). I likhet med ordlyden i den nye svenske lov heter det her at »ved avgjörelsen av om tyveriet er grovt skal det særlig legges vekt på om tyveriet er forövd ved innbrudd (§ 147, förste ledd) eller fra person på offentlig sted, om gjerningmannnen har vært forsynt med våpen, sprengstoff eller lignende, om tyveriet gjelder en betydelig verdi eller om gjerningen av andre grunner er av særlig farlig eller samfundsskadelig art». Det overlates således til domstolene etter en mere skjönnsmessig vurdering å avgjöre om tyveriet er grovt, mens den tidligere lov fastsatte bestemte, ytre kjennemerker for et grovt tyveri.
For naskeri er det samme prinsipp fulgt i formildende retning. Et tyveri eller underslag er naskeri »når straffeskylden på grunn av de tilvendte gjenstanders ubetydelige verdi og forholdene forövrig må regnes for liten». Bestemmelsen ligger nær opp til de nye svenske bestemmelser om »snatteri» og »undandräkt».
Mens tyveri som regel er gjenstand for ubetinget offentlig påtale, blir underslag (og naskeri) ikke påtalt av det offentlige uten fornærmedes begjæring, med mindre påtalemyndigheten finner at almene hensyn krever påtale (§ 264). Det har vært adskillig diskutert om ikke offentlige tjenestemenns underslag av offentlige midler burde være undergitt ubetinget offentlig påtale. Når det gjelder underslag av statens midler, praktiseres den ordning at spörsmålet om å fremsette påtalebegjæring skal forelegges for Finansdepartementet. Men noen tilsvarende ordning har en ikke når det gjelder kommunale midler. Straffelovkomiteens flertall ville dog ikke foreslå påtalereglene forandret, og ved den nye lov er dette heller ikke gjort.
For grovt tyveri er i den nye lov satt en minstestraff på 2 år for den som tidligere har vært straffet tre eller flere ganger for grovt tyveri eller ran. Maksimum er 9 år (§ 263). På den annen side er den ökning av maksimumstraffen som den tidligere lov hadde for visse gjentagelsestilfelle, blitt slöyfet i den nye lov. Straffelovkommiteen begrunner sitt forslag om dette med at det i slike tilfelle vil være mer formålstjenlig med forvaring etter § 39 b enn med en meget lang fengselsstraff.
For de såkalte »biltyverier» som ikke rammes av tyveriparagraffen, har den nye lov innfört betegnelsen »brukstyveri av motorvogn» (§ 260). Bestemmelsen er utvidet til å gjelde brukstyveri av fartöy som har kraftmaskin til framdrift, og av luftfartöy, derimot ikke til å omfatte cykler uten motor.
Definisjonen av bedrageri i straffelovens § 270 har gjennom tidene vært gjenstand for adskillig diskusjon. Særlig gjelder dette begrepet »formuestap». Den nye lov har endret ordlyden, idet den gjör straffbarheten betinget av at noen er forledet til en handling »som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for». Straffelovkomiteen sier i sine motiver om denne bestemmelse at det siktes til en objektivt begrunnet fare for tap. »Det er ikke nok at det er en fjern mulighet for tap, men gjerningsmannen må ha innsett at det er
til stede en virkelig fare som det må regnes med, når en anvender rimelig aktsomhet.» »Når fare for formuestap under visse vilkår likestilles med formuestap, må tap av forventet vinning (lucrum cessans) eller tap av sjanse til gevinst med ennå större grunn betraktes som formuestap. Men vilkåret må her være at sjansen er aktuell og at fornærmedes forventning om den vinning som på bedragersk måte er berövet ham, er objektivt begrunnet.»
Komiteen nevner også som eksempel, at en selger narrer en kjöper til å kjöpe aksjer under uriktig foregivende av at de er »gullkantede» papirer, mens det i virkeligheten er utpregede spekulasjonspapirer. Komiteen sier at her »vil neppe en 'fare for tap' kunne foreligge dersom kursen er så rimelig at utsikten til gevinst oppveier risikoen for tap». Det er dog et spörsmål om dette er riktig når gjerningsmannen forstår at kjöperen ikke tenker å spekulere i en mulig kursstigning, men kjöper aksjene som en pengeanbringelse. For kjöperen betyr da gevinstsjansen ikke en ekvivalens for faren for tap.
Straffelovkomiteen hadde foreslått slöyfet rekvisittet »rettsstridig» i definisjonen av bedrageri, da den mente det var overflödig. Når gjerningsmannen »i hensikt derved å forskaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse forleder noen til en handling som volder tap» o. s. v., er det dermed også gitt at en slik forledelse er rettsstridig. Justisdepartementet satte imidlertid inn igjen ordet »rettsstridig» foran »forleder». Som begrunnelse er bare anfört »for å unngå tolkningsvanskeligheter i praksis». Departementet har således avholdt seg fra å gå nærmere inn på hvilken mulig tolkningsvanskelighet det her siktes til. Er tilföyelsen rettsstridig overflödig, er den også uheldig, da den bringer inn en formodning om at det i tillegg til de övrige kriterier for en bedragerihandling også må kreves at forledelsen er rettsstridig. At vår straffelov i det hele er lite konsekvent i bruken av ordet »rettsstridig», synes heller ikke å være noen begrunnelse for å bruke ordet i denne paragraff.
Den spesielle bestemmelse som straffeloven har hatt i § 274 om kredittbedrageri, er slöyfet i den nye lov. Det samme er tilfellet etter svensk lov. Bestemmelsen om hotellbedrageri etc. i § 402 er beholdt med enkelte mindre endringer, men det sies uttrykkelig at bestemmelsen bare får anvendelse når handlingen ikke rammes av den almindelige bedrageribestemmelse i § 270 eller § 271 (grovt bedrageri).
Den nye lovs § 272 handler om forsikringsbedrageri, eller rettere sagt forskjellig slags uredelighet i forsikringsforhold. Bestemmelsene er mere omfattende enn den tidligere lov. Bestemmelsen i § 273 handler om utspredning av uriktige opplysninger for å påvirke priser eller kurser (svarende til »svindleri» i den svenske lovs kap. 21—9) og § 274 handler om svindel med hensyn til aksjeselskaper. Begge paragraffer er omskrevet med det formål å skjerpe kravene til redelighet.
Bestemmelsen om ökonomisk utroskap i § 275 var gjenstand for flere dissenser i Straffelovkomiteen. Den eneste forandring av betyd-
ning som er gjort, er en tilföyelse om at paragraffen ikke får anvendelse ved handling som går inn under bestemmelsen i § 255 om underslag. Tidligere var det antatt at begge paragraffer kunne komme til anvendelse på samme handling.
Underslag av ting som er kjöpt på avbetaling, er etter den hittil gjeldende lov blitt bedömt som almindelig underslag (§ 255). I den nye lov er det gitt en særskilt bestemmelse i § 278 om straff for den som rettsstridig forföyer over en lösöregjenstand som han har kjöpt, men som selgeren har forbeholdt seg eiendomsretten til inntil kjöpesummen er betalt, og derved påförer eller utsetter selgeren for tap. Straffen er böter eller fengsel inntil 6 mndr., men under særdeles skjerpende omstendigheter inntil 3 år. I § 278, annet ledd, er satt samme straff for rettsstrig forföyning over ting eller en fordring som en annen har pant eller annen sikkerhet i. Bestemmelsene i § 278 svarer til 22 kap. 4 § i den nye svenske lov (»olovligt förfogande»).
Kapitel 27 om forbrytelser i gjeldsforhold er omredigert med sikte på å gjöre bestemmelsene klarere og lettere å anvende. Den nye lov utvider i adskillig utstrekning det straffbare område for en debitors handlinger til skade for kreditorene. Således blir unddragelse av eiendeler fra å tjene til dekning for kreditorene straffbar også når det skjer av uaktsomhet; dog må gjerningsmannen ha handlet grovt uaktsomt (§ 283). I § 285, annet ledd, er også gitt en ny bestemmelse om straff for den som tar penger eller varer ut av en næringsvirksomhet som han eier eller styrer, når virksomheten går med tap eller ikke har tilstrekkelig overskudd til dekning av det som uttas.
Bestemmelsen om heleri (§ 317) er utvidet i flere retninger. Tidligere var straffbarheten betinget av at gjenstanden var fravendt noen ved underslag, tyveri, naskeri eller ran. Den nye lov rammer forholdet også om det er ved en annen slags forbrytelse at gjenstanden er fravendt eieren, f. eks. ved bedrageri. En mere betydningsfull utvidelse av straffbarheten er at det skal betraktes som heleri, ikke bare å ta imot selve den stjålne ting, men også ting som er ervervet ved omsetning av tyvegods. Det må naturligvis kreves at gjerningsmannen »visste eller måtte forstå» hvordan gjenstanden var skaffet tilveie. Den svenske straffrättskomité har ikke villet gå så langt, men kriminaliserer det forhold at noen »bereder sig otillbörlig vinning av någons brottsliga förvärv» (21 kap. 6 §). Det vil dog i praksis neppe bli noen forskjell av betydning på den norske og den svenske lov på dette punkt.
På den annen side går den svenske lov noe lenger enn den norske når den straffer (med böter eller fengsel) også den uaktsomme handling (»om gärningsmannen icke insåg men hade skälig anledning antaga att brott förelåg»). Straffelovkomiteen ville ikke foreslå noen endring i regelen om at det kreves forsett som vilkår for straff for heleri, og den nye lov oppretteholder på dette punkt den tidligere bestemmelse.
Den nye lov gir domstolene adgang til å idömme böter ved siden av
fengselstraff for flere av formuesforbrytelsene, således for utpressning (§ 266), bedrageri (§ 270 og § 271), forsikringsbedrageri (§ 272), utroskap (§ 275 og 276), åger (§ 296) og flere andre bestemmelser. I motivene sier Straffelovkomiteen: »Det er bare når gjerningsmannen virkelig eier noe, at det kan være rimelig å bruke bot sammen med frihetsstraff. Å idömme en ubetydelig bot som tilleggsstraff ville ikke ha noen fornuftig mening. Tilleggsstraffen må imidlertid ikke brukes på den måten at den formående gjerningsmann blir straffet strengere enn den som ikke eier noe. Det må naturligvis bli foretatt en skjönnsmessig avveiing av forholdet mellom fengselsstraffen og botstraffen.» Komiteen nevner også at dommen må kunne gjöres betinget forsåvidt angår fengselsstraffen, men ubetinget for botstraffen.
Den nye lov tråtte i kraft 1. juli 1951. Ole F. Harbek.