LOUIS LE MAIRE. Kampen mod straffen. Kbhvn 1952. Munksgaard. 244 s. DKr 12,75.

 

    LOUIS LE MAIRE, som etter noen få års virksomhet som professor i strafferett i Aarhus er blitt sjef for det danske sinnssykevesen, sier i forordet at han ved avslutningen av sin universitetsgjerning har følt trang til å samle noen spredte kronikker og tidsskriftsartikler, hvor han navnlig har gjort rede for sine kriminalpolitiske synspunkter. Alle arbeider har vært offentliggjort tidligere; enkelte i juridiske og medisinske fagtidsskrifter, men de fleste i dagspressen.
    Det er blitt en tankevekkende og underholdende, men også nokså ujevn samling. Enkelte av arbeidene gjengir foredrag som forf. har

 

JOHS. ANDENÆS 107holdt i juridiske forsamlinger. Andre er blitt til som bokanmeldelser, som diskusjonsinlegg eller som kommentarer til aktuelle begivenheter. Noen av dem går inn på kriminalpolitiske og kriminalfilosofiske grunnspørsmål, andre behandler juridiske problemer (Kollektive enheders ære, Retsvildfarelse). Men ikke så få er av overveiende refererende art og har, som forf. selv sier i forordet, »blot skullet fremdrage menneskelige eller kuriøse træk». Det gjelder stykker som »Den overtroiske forbryder», »Den tatoverede rose», »Kæltringelatin», »Et vestjydsk morddrama» o. fl. Fra den kriminalistiske fagmanns synspunkt ville nok boken stått seg på et noe strengere utvalg. Men for den videre krets som forf. også har ønsket å få i tale, vil disse fordringsløse småting ikke bare ha underholdningsinteresse, men også virke som hvile og avspenning mellom de mer tankemettede større ting.
    Det som har interessert anmelderen mest er de to første arbeider i samlingen, »Kampen mod straffen», som har gitt hele samlingen sitt navn, og »Hvorfor straffer vi?», som er en omtale av 1. hefte av HURwITZ' kriminalret. I »Kampen mod straffen» fremholder forf. at den moderate økonomiske skade som forårsakes ved en ordinær vinningsforbrytelse, svinner inn i sammenligning med straffullbyrdelsens kon sekvenser for den domfelte og hans pårørende. Når en lovovertredei står i retten og vi skal til å dømme ham, kan det derfor være klokt om dommeren holder seg for øye, slik som forf. selv har gjort som kriminaldommer: »Hidtil er der ikke sket anden skade, end penge kan gøre godt igen; nu skal vi på samfundets vegne til at afstedkomme en videregående molest.» Forf. er ikke avvisende overfor almenpreventive synspunkter, tar iallfall ikke noe oppgjør med dem, men hans elskverdige skepsis kommer til uttrykk der hvor han taler om hvordan de som propaganderer for videre fremskritt i retning av en formildelse av strafferettspleien gjerne blir betraktet som livsfjerne utopister som savner det fornødne blikk for tilværelsens realiteter: »Det må i så fald være en trøst, at fortidens realister sikkert har set med en lignende skeptisk overbærenhet på den, der i sin tid foreslog, at man måske kunne løse fangernes lænker nogle timer midt på dagen. Der er den historiens lære, vi her kan tilegne os.»
    Le Maire anmelder en viss opposisjon mot v. EYBENS og STRAHLS rehabilitering av domstolenes takstsystem i straffutmålingen. Han innrømmer at det sjablonmessige alltid må bevare et vidstrakt område innenfor kriminalretten, men reagerer mot å se dommergjerningen som en tradisjonsbundet administrasjon, bare gradvis transformert gjennom et voksende belte av sikkerhetsforanstaltninger. Den unyanserte frihetsstraff bør etterhvert fremtre for vår bevissthet som noe sekundært, som først settes i verk når en bot ikke betales, når et behandlingsprogram ikke følges, eller når en rasjonell behandlingsplan ikke lar seg stille opp. Prinsipielt bør en ta utgangspunkt i det man nå betegner som »særforanstaltninger», heri innbefattet den betingede domfellelse. Prinsippet om »kriminalvård i frihet» har en varm talsmann i le Maire.
    Han er klar over at dette å velge en reaksjonsform ut fra rasjonelle overveielser stiller store krav til dommeren. Det er nødvendig med sakkyndig bistand, forbedring av dommernes utdannelse, tilstrekkelig

 

108 JOHS. ANDENÆStid på den enkelte sak. »Byrettens kriminelle afdelinger anses almindeligvis for at være 'nemme', men strafferetspleien er kun nem, fordi man lader så mange af dens opgaver ligge.» Særlig fremhever forf. betydningen av at dommeren følger sine lovovertrederes skjebne videre for å se hvordan den fastsatte reaksjon virker. Bare på den måte kan en virkelig dommererfaring vinnes. » Nu kalder man derimod en dommer for 'erfaren', når blot han har afsagt domme i tilstrækkeligt antal, selv om han ikke har bekymret sig om de indvundne resultater og altså ikke har anden viden herom end apotekeren, der i årevis har langet piller ud over disken. »
    I »Hvorfor straffer vi?» setter le Maire et spørsmålstegn ved Hurwitz' standpunkt om at straffens begrunnelse er helt ut gitt i og med dens formål, og at forsøk på å finne en rettsgrunn uavhengig av formålet bare er en spekulativ tenkning uten rot i virkeligheten. Den fullstendige oppløsning av systemet i rene hensiktsmessighetsbetraktninger er etter le Maires oppfatning neppe mulig. Som eksempler trekker han frem spørsmålet om dødsstraff og om straff for sinnssyke. Det er ikke bare hensiktsmessighetsbetraktninger, men også en følelse av samfunnets moralske rett eller mangel på rett til å straffe som her gjør seg gjeldende. Og også bortsett fra slike særtilfelle reiser problemet om vår rett til å straffe seg, så lenge vi arbeider med reaksjoner av den art som det tradisjonelle straffebegrep. Vi kan, hevder le Maire, ikke betjene oss av den tukt og daddel som ligger i den ordinære straff, medmindre vi også har klargjort oss at der faktisk ernoe å dadle.
    Hermed er vi inne på spørsmålet om ikke konsekvensen av den moderne erkjennelse om forbrytelsens årsaksbestemthet bør føre til et moralsk nøytralt reaksjonssystem, hvor forskjellen mellom straff og andre forholdsregler blir borte. Hurwitz gir uttrykk for at dette er et rent praktisk spørsmål om den sosiale verdi av de moralske vurderinger, at det avgjørende er om kriminalitetsbekjempelsen fremmes eller skades ved det ene eller det annet system. Le Maire fremhever derimot at den dadlende straff må være ærlig fundert i en moralsk overbevisning. »Den dadlende holdning kan ikke være en attitude, der indtages, fordi den skønnes at være kriminalpolitisk effektiv; dens berettigelse står og falder med dens etiske grunnlag.» De gamle dommere tvilte ikke på begrepene skyld og rettferdighet. Vår egen tids følelse av social medansvarlighet og den voksende viten om kriminalitetens årsaker og vilkår belaster dommerens samvittighet på en ganske annen måte. Vi har, som det blir uttrykt et annet sted, spist av kunnskapens tre på godt og ondt; vår trygghet er borte, vår barnetro, forankret i den ukrenkelige treenighet: viljens frihet, moralsk skyld, tilregnelighet. Le Maire konkluderer for sin egen del med at der etterhvert er rokket så sterkt ved grunnlaget for den bebreidende straff, at det ville være uærlig og derfor usømmelig, om statsmakten ikke avskrev den innenfor sin rettshåndhevelse.
    Av innholdet ellers i boken skal bare enkelte ting nevnes. Til orientering for lesere, som i likhet med anmelderen ikke har nådd å studere de amerikanske forfattere HEALY og BRONNERS verk »New Light on Delinquency and its Treatment», skal det nevnes at forf. i stykket

 

ANM. AV LOUIS LE MAIRE: KAMPEN MOD STRAFFEN 109om »Unge lovovertredere» interessant og instruktivt gjør rede for hovedtankene i dette viktige arbeid. En vesentlig opplysning savnes likevel i referatet: Hvordan er det materiale utvalgt som Healy og Bronner analyserer? Uten å vite dette er det vanskelig å bedømme hvilken generell vekt en kan legge på deres resultater.
    Som en kan vente av en forfatter som i en årrekke har arbeidet som sekretær for Retslægerådet og som har tatt sin doktorgrad på emnet »Legal kastration i strafferetlig belysning», viser le Maire stor interesse for emner fra grenselandet mellom juss og medisin. »Rus og forbrydelse» heter en av artiklene, en annen omtaler hypnose, »sannhetsserum» og løgndetektor.
    De siste artikler i boken er innlegg mot dødsstraffen, fremkommet i anledning diskusjonen om den nye beredskapslovgivning. Med rette fremhever forf. at tro og følelser her i høyere grad blir utslaggivende enn viten og argumenter. En står overfor et moralsk valg: Kan man forsvare å bruke et slikt middel eller ikke? Le Maire står meget bestemt på sitt eget standpunkt, men han prøver også å yte sine motstandere rettferdighet.
    Le Maires form er mer det åndfulle kåseri enn den rett på sak-gående analyse. Smaksprøvene i det foregående gir eksempler på hans evne til å finne elegante og treffende formuleringer for problemer og synspunkter. Under lesningen av hans bok har en den stimulerende og behagelige følelse av å være i selskap med en høyt kultivert, kunnskapsrik og human personlighet.

Johs. Andenæs