Norsk lovgivning 1952—53.
    Ved grunnlovsbestemmelse av 12. desbr. 1952 er reglene for stortingsvalg endret. Da forholdsvalg i flermannskretser ble innført ved grunnlovsbestemmelse av 1919, var det enighet om at kretsinndelingen og mandatfordelingen mellem kretsene ikke var tilfredsstillende, men et nytt forslag kunne etter reglene i Grunnlovens § 112 først fremsettes til behandling etter nytt valg. Senere er nye forslag stadig blitt fremsatt, men partiene har ikke kunnet bli enige om hvilket forslag skal velges. Den bestemmelse som nå er vedtatt, er kommet i stand ved et kompromis. De vigtigste endringer er at »bondeparagrafen» er opphevet, d. v. s. bestemmelsen om at landdistriktene skulle velge særskilt og ha det dobbelte antall representanter i forhold til byene. Dessuten har valgkretsene kunnet gjøres større ved at de fleste byer er slått sammen med det omliggende landdistrikt. Videre er »bostedsbåndet» opphevet, således at en representant ikke lenger bare kan velges fra den krets hvor han er bosatt. Antallet av mandater for de enkelte valgkretser er bragt noe bedre i forhold til folketallet, således har Oslo fått 13 mandater mot tidligere 7, men fremdeles er de tynt befolkededistrikter adskillig overrepresentert. Et ledd i den vedtatte kompromisordning er også at loven om stortingsvalg er endret ved en lov av 17. juli 1953; utregningen av mandatfordelingen mellem partilistene skal nå foretas etter St. Lagües metode, mot tidligere etter d'Hondtsmetode. De nye regler begunstiger ikke de store partier på bekostning av de små i samme utstrekning som d'Hondts metode.
    I lov av 29. april 1953 om Den norske kirkes ordning er samlet bestemmelsene om statskirkens organisasjon. Kapitel 1 har regler om inndelingen i de forskjellige kirkelige distrikter og om stemmerett og mantall. Stemmeret har alle medlemmer av statskirken, som bor i soknet og har statsborgerlig stemmerett. Kapitlene 2—4 inneholder regler om menighetsråd og angir dets virkeområde, kapitel 5 handler om menighetsmøter hvor alle stemmeberettigede kan delta, og kapitlene 6—7 om bispedømmeråd, som består av biskopen, en prest og 3 lekmenn; disse velges for 4 år av menighetsrådene i bispedømmet. Loven har videre regler om utnevning og tilsetting av kirkelige embets- og tjenestemenn. Når det skal tilsettes en prest, skal menighetsrådet ha adgang til å avgi uttalelse om hvilke 3 søkere foreslåes. Også prosten og biskopen avgir uttalelse. Når en biskop skal utnevnes, holdes det avstemning blandt prestene i bispedømmet, prostene i de øvrige bispedømmer, de teologiske professorer samt blandt menighetsrådene i bis-

pedømmet. Det bringes i forslag 3 personer. Avstemningen er ikke bindende for Kongen.
    Etter lov av 21. november 1952 om tjenesteplikt i politiet kan menn som etter gjeldende lov er pliktig til å gjøre tjeneste i Sivilforsvaret, i stedet pålegges å gjøre tjeneste i politiet når militær beredskap eller mobilisering helt eller delvis er satt i verk, eller når tjenestegjøringent ar sikte på å avverge eller begrense naturkatastrofer eller andre alvorlige ulykker; annen tjenestegjøring kan bare pålegges med Stortingets samtykke. De som uttas til polititjeneste, kan inkalles til øvelser i inntil 72 dager.
    Om Sivilforsvaret er gitt ny lov av 17. juli 1953. Sivilforsvarets oppgaver er angitt å være å planlegge og iverksette tiltak av ikke militærart, som tar sikte på å forebygge skade på sivilfolket ved krigshandlinger eller råde bot på slik skade, og som ikke ved særskilt bestemmelse er lagt til annen myndighet. Sivilforsvaret hører under Justis og Politidepartementet og ledes av en sivilforsvarssjef; under ham hører distriktssjefer. Hvert politidistrikt utgør en sivilforsvarskrets hvor politimesteren er kretssjef. Menn og kvinder mellem 18 og 65 år kan pålegges tjenesteplikt i sivilforsvaret, men vernepliktige kan ikke pålegges tjeneste når de derved hindres i å utføre sine militære tjenesteplikter. De tjenestepliktige kan pålegges å delta i kurser og øvelser. Loven har videre bestemmelser om kommuners plikter til å bygge tilfluktsrom m.v. og til å bistå sivilforsvaret med forskjellige tiltak og ydelser, om regler om ekspropriasjon av fast eiendom eller løsøre og om de plikter som påhviler eier og bruker av fast eiendom til å forberede og sette i verk tiltak til beskyttelse for eiendommen, f. eks. å innrede tilfluktsrom.
    Den 17. juli 1953 er også gitt lov om heimevernet, som er en del av det militære forsvar og som fortrinnsvis skal delta i vernet av heimtrakten. Samme dag er videre gitt ny lov om verneplikt.
    På strafferettens område er 22. mai 1953 gitt lov om forandringer i lovgivningen om rettighetstap. Den tidligere adgang til å fradømme domfelte »de statsborgerlige rettigheter», d. v. s. stemmerett og rett til å oppnå offentlig tjeneste, er bortfalt. Stemmerett skal bare kunne fradømmes for landsforræderi og lignende, og retten til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt når det på grunn av den straffbare handling må antas at det vil være i strid mot forsvarets interesser om domfelte gjør tjeneste. Tap av offentlig tjeneste eller verv kan etter straffelovens § 29 idømmes når domfelte ved den straffbare handling har vist seg uskikket eller uverdig til vervet, dog bare såfremt almene hensyn krever det. Også retten til å inneha en privat stilling eller å utøve en virksomhet eller beskjeftigelse kan i særlige tilfelle fradømmes. I spesiallovgivningen er en rekke bestemmelser forandret og bragt i samsvar med de prinsipper som er gjennemført i straffeloven.
    Lov om barnevern av 17. juli 1953 skal tre i kraft fra den dag Kongen bestemmer og avløse loven om forsømte barn (»vergerådloven») av 6. juni 1896. Dessuten er i den nye lov samlet en del bestemmelser som tidligere fantes i lovene om forsorg for barn og om tilsyn med pleiebarn. — Istedenfor vergeråd skal det i hver kommune være en »barnevernsnemnd» på 5 medlemmer som velges av kommunestyret.

Dessuten skal distriktets by- eller herredsdommer tiltre nemnden som medlem når det er spørsmål om å overta omsorgen for et barn uten foreldrenes samtykke og i visse andre tilfelle hvor det gjøres inngrep i den myndighet som vanligvis tilligger foreldrene. I disse saker leder dommeren forhandlingene i nemnden. (Det synes å være en mangel ved loven at dommeren ikke skal være med i nemnden når foreldrene eller de som er i foreldrenes sted, samtykker i den forføyning som nemnden beslutter). Overtilsynet med det offentlige barnevern skal føres av Sosialdepartementet med Statens barnevernsråd som rådgivende organ. — Særlige vernetiltak kan treffes overfor barn under 18 år, når barnet lever under forhold som utsetter dets fysiske eller psykiske helse for fare, når barnet ved lovovertredelse eller annen adferd viser dårlig tilpassning og når det ikke blir sørget forsvarlig for barnet. Som forebyggende tiltak kan barnevernsnemnden sette hjemmet under tilsyn, yte økonomisk støtte eller sørge for at barnet blir satt i barnehage eller lignende eller i skole til videre opplæring eller blir satt i lære eller annet arbeide. Anses slike forebyggende tiltak for nytteløse eller har det vist seg at de ikke fører frem, kan nemnden overta omsorgen for barnet og anbringe det til oppfostring utenfor hjemmet, f. eks. i et privat hjem (fosterhjem) eller barnehjem eller i en spesialskole eller annen institusjon for særomsorg. Skal barnet anbringes i en spesialskole for barn og ungdom med tilpassningsvansker (tidligere kalt skolehjem), blir saken å sende til departementet til forføyning. Vedtak om slik anbringelse kan påankes til fylkesmannen og videre til Sosialdepartementet. Rett till anke har barnets foreldre og de som er i foreldres sted, samt ethvert medlem av barnevernsnemnden. En beslutning om ikke å oppheve omsorgen for et barn kan også påankes av barnet selv, hvis det har fylt 16 år. — Når påtaleunnlates for en straffbar handling som er forøvet av barn mellem 14 og 18 år, skal påtalemyndigheten sende saken til barnevernsnemnden, som avgjør om det skal treffes noen forføyning og i tilfelle hvilken.— Barn som barnevernsnemnden har bortsatt, står i alminnelighet under omsorg av nemnden til det har fylt 21 år, men omsorgen kan opphøre tidligere når det ikke lenger er tilstrekkelig grunn til forføyningene. Når omsorgen opphører, skall nemnden hjelpe til med åskaffe barnet sysselsetting, om det er påkrevet, og sørge for betryggende ettervern, som kan vare til fylte 23 år. — Loven har også bestemmelser om fremgangsmåten for behandling av saker i barnevernsnemnden. Barnets foreldre eller foresatte skal gis adgang til å uttaleseg før nemnden treffer beslutning i saken, og de har som regel rett til å være til stede under forhandlingene i nemnden, unntatt dens rådslagninger. De har i alminnelighet også rett til å møte med sakfører eller en annen til å vareta barnets tarv. Også barnet skal ha adgangtil å uttale seg for nemnden i møte. Nemnden kan kreve forklaringer av vidner og sakkyndige. Om den finner det nødvendig, kan den kreve bevisopptak ved domstolene.
    Barnevernsloven har også bestemmelser om fosterbarn som enten av en barnevernsnemnd eller av private er anbragt til oppfostring mot eller uten betaling i private hjem. Den som vil ta imot fosterbarn, måha samtykke til dette av barnevernsnemnden, og fosterbarn skal stå

under tilsyn av barnevernsnemnden til det er fylt 18 år, unntaksvis til 21 år. Tilsynet utføres av en tilsynsfører som nemnden oppnevner, fortrinnsvis blandt funksjonærer som kommunestyret har ansatt eller andre som er særlig skikket og villige til å ta imot vervet. Videre gir loven regler om barnehjem, barnehager og andre barnevernsinstitusjoner. Slike institusjoner skal ha godkjenning av departementet eller den som departementet har gitt fullmakt, og de skal stå under tilsyn av barnevernsnemnden. Kroppslig refsing er forbudt i slike institusjoner.
    Loven om kjøp på avbetaling er forandret ved en lov av 22. mai 1953, som er forberedt av en komité i samarbeide med delegerte fra Danmark, Finnland og Sverige. Den tidligere verdigrense er sløyfet, således at loven nå gjelder for kjøp av løsøre av hvilkensomhelst verdi. Vilkår for ved mislighold å kreve den solgte ting tilbakelevert utensøksmål, er bl. a. at »kontantpris» er oppgitt i den skriftlige kjøpekontrakt. Det gis også nærmere regler om det oppgjør som skal finnested når tingen tas tilbake. I § 8, tredje ledd, er gitt en ny regel om at en kontraktsbestemmelse kan settes til side helt eller delvis hvis det ville være utilbørlig eller åpenbart stridende mot god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Er det avtalt en pris som må regnes for utilbørlig, skal prisen nedsettes til det som finnes rimelig. — I komitéinnstillingen var også foreslått en bestemmelse om at eiendomsforbehold ikke kan gjøres gjeldende mot den som i aktsom god tro har fått tingen overdradd til eiendom eller pant av kjøperen og har fått tingen i sin besiddelse. Også i proposisjonen var denne bestemmelse opptatt, men den ble strøket av Stortingels Justiskomité. Eiendomsforbeholdet vil derfor fremdeles ha rettsvern også overfor godtroende tredjemann.
    Ny sjømannslov er gitt 17. juli 1953. Også denne lov er forberedt i samarbeide med de andre nordiske land.
    Lov om hittegods av 29. mai 1953 definerer hittegods som løsøre som er bortkommet for innehaveren uten hans vilje og som noen har funnetog tatt hånd om. Ville dyr eller andre pelsdyr enn mink som har rømtog senere er innfanget eller eventuelt drept etter tiltak av andre enneieren, regnes for hittegods. Jordgravet gods og annet løsøre som lenge har ligget skjult på fast eiendom eller i en løsøreting, skal ikke regnes for hittegods når det åpenbart ikke er rimelig håp om å finne uthvem som er eier. Finneren og grunneieren (eller eieren av den løsøreting hvori godset er funnet) skal da ha hver sin halvpart av det som er funnet, med mindre loven om fortidsminner får anvendelse. Loven har videre bestemmelser om finnerens plikt til å melde funnav hittegods til politiet eller til å bringe det tilbake til eieren, om politiets kunngjøring av funnet og om salg av hittegods når eieren ikke blir funnet. Finneren har krav på finnerlønn, som fastsettes av politiet når partene ikke blir enige om den. Loven fastsetter en norm forstørrelsen av finnerlønnen.
    En håndverker har etter norsk rett tilbakeholdsrett i ting som han har reparert eller oppusset, men denne tilbakeholdsrett har hittil baregitt ham adgang til å nekte å utlevere tingen før reparasjonen er betalt. Derimot har han ikke hatt rett til å selge tingen. Etter lov av 29.

mai 1953 om rett for håndverkere til å selge ting som ikke blir hentet, vil tilbakeholdsret også medføre salgsrett, når det er gått over 6 måneder siden reparasjonen var ferdig og kravet på betaling forfalt. Men vilkåret for dette er at eieren minst 2 måneder i forveien i rekommendert brev er oppfordret til å innløse tingen. Loven har nærmere forskrifter om fremgangmåten ved salg m. v.
    I loven om tinglysing er ved en tilleggslov av 14. november 1952 innarbeidet nye regler om rettsstiftelser i mindre fartøyer (under 25 brutto register tonn) og i motorvogner for ervervsmessig rutekjøring (busser). Loven gjelder alle fartøyer under 25 tonn som har motor eller annet maskineri til fremdrift, også åpne båter. Både ved overdragelser, pantsettelser og andre rettsstiftelser i båten kreves tinglysing av det dokument som hjemler rettigheten. Ved hvert tinglysingskontor føres en »båtbok»; hvert fartøy får sitt eget blad hvor rettsstiftelser anmerkes. For rutebiler føres på tilsvarende måte »rutevognbok». Den nye ordning medfører at tinglysing er nødvendig for at enoverdragelse eller pantsettelse skal ha rettsvern, og at i det hele tinglysingsreglene for fast eiendom får tilsvarende anvendelse for de båterog rutebiler som omfattes av loven. For andre biler vil derimot fremdeles gjelde samme rettsregler som for vanlige løsøreting. For skip over 25 tonn gjelder loven om registrering av skip.
    Ny prislov — lov om kontroll og regulering av priser, utbytte og konkurranseforhold — er gitt 26. juni 1953 etter et langvarig og heftig ordskifte, en diskusjon som fortsatte også under valgkampen høsten 1953. Det lovforslag som var utarbeidet av flertallet i den komité som hadde utredet saken, var adskillig modifisert i regjeringens proposisjon, og det var denne som ble lagt til grunn ved avgjørelsen i Stortinget. Loven angir i § 1 å ha til formål å tjene som et ledd i arbeidet forå fremme »full sysselsetting, nytte produksjonsmulighetene effektivt, motvirke avsettingskriser og fremme en rimelig fordeling av nasjonalinntekten». Dette formål skal tilstrebes ved å fremme en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling og motvirke priser som virker urimelige, å hindre utdeling av høyere utbytte enn forsvarlig og å tryggemot mislige omsetnings- eller konkurranseforhold. Retningslinjene forkontroll- og reguleringsvirksomheten fastsettes av Kongen. Etter de alminnelige forskrifter om ervervsvirksomhet i kapitel IV er det forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige, og kapitel V giradgang til å fastsette maksimalpriser m. v., mens kapitel VII handler om registrering og meldeplikt for konkurransereguleringer og storbedrifter, som Prisdirektoratet skal føre tilsyn med. — Det viktigste organ for gjennemføring av loven er Prisdirektoratet, som både forbereder og setter i verk de tiltak som hører under direktoratet, som forbereder sakene for Prisrådet og som bistår ved forberedelsen og i verksettelsen også av de saker som skal avgjøres av Stortinget, Kongen eller departementet. Prisrådet har 5 medlemmer som oppnevnes av Kongen for 4 år. Prisdirektoratets sjef eller en stedfortreder for ham deltar i Prisrådets møter, men uten stemmerett. Prisrådet har til oppgave å treffe avgjørelse i visse saker, og skal ellers virke som rådgivende organ. Loven har utførlige straffebestemmelser for overtredelser av bestemmelser i loven eller i forskrifter som er gitt i medhold

av loven. — En særskilt lov av 17. juli 1953 gir adgang til regulering av rente og provisjon, derunder bankrenter ved innlån og utlån.
    Nye statsmonopoler er opprettet ved lov av 13. februar 1953 om Statens Fiskeredskapsimport, som får enerett til innførsel både av fiskeredskaper og av råvarer til bruk ved fremstilling av fiskeredskap, og ved lov av 27. februar 1953 om Norsk Medisinaldepot som får enerett til innførsel og utførsel av apotekervarer og gifter som Kongen bestemmer, samt enerett til salg til apotek, derimot ikke til salg fraapotek.
    En lov av 28. juni 1952 gir regler om kunstig sædoverføring mellem husdyr. Det må bare brukes sæd fra stasjon som er godkjent av detoffentlige. Spørsmålet om lovregler om inseminasjon forøvrig, som har vært drøftet under nordisk lovsamarbeid, har ennå ikke fått sin avgjørelse i Norge.
    På grunnlag av nordisk lovsamarbeid er gitt nye lovregler om luftfart. En lov av 4. juli 1952 handler om anerkjennelse av rettigheter i utenlandske luftfartøyer i henhold til internasjonal konvensjon av 19. juni 1948. Ved en annen lov av samme dag er loven om luftfart av 7. desember 1923 forandret så den blir i samsvar med konvensjonen med hensyn til pant i luftfartøyer med tilhørende reservedeler som til enhver tid er lagret på bestemte steder her i landet eller i en fremmed stat som har sluttet seg til konvensjonen. Loven gir også regler om bergelønn for den som berger luftfartøy eller ombordværende gods eller noe som har hørt til fartøyet eller godset. I lov om tvangsfullbyrdelse er ved en lov av 4. juli 1952 tilføyet nærmere regler om tvangssalg av norske og utenlandske luftfartøyer. Videre er samme dag gitten ny lov om luftfartshindringer. Loven gir adgang til å fastsette enplan over høydebegrensninger og andre rådighetsinnskrenkninger foret område omkring en flyplass med hensyn til bebyggelse, master, beplantninger og andre luftfartshindringer. Om fremgangsmåten ved fastsettelsen av en slik plan er gitt nærmere regler. En grunneier som vil kreve erstatning, må fremsette begjæring om rettslig skjønn innen en frist som fastsettes i planen og som ikke må være kortere enn 2 årfra kunngjøringen.
    Lov om sjøtrygdelag av 3. juli 1953 gir særlige regler om gjensidigesjøforsikringsselskaber av en begrenset størrelse, nemlig selskaper som har sitt arbeidsområde innen et fylke eller i høyst 10 kommuner, som ikke kan tegne større forsikring enn kr. 20 000 for egen regning på enenkelt risiko og som også har begrensninger med hensyn till de gjenstander som forsikres.
    De to siste år har vært usedvanlig rike på nye skattelover med opptil 5 tilleggslover på samme dag, så det ville føre for langt å gjøre redefor innholdet av de nye lover. Ved en lov av 21. november 1952 ombetaling og innkrevning av skatt blir innført »skatt av årets inntekt», men arbeidet med gjennemføringen av den nye ordning er meget vidløftig, så det antas ikke at loven kan settes i kraft før i 1956.

Ole F. Harbek