Norsk juridisk litteratur 1949—1953.
    Sett på bakgrunn av forholdene i våre nordiske naboland er den juridiske forfattervirksomhet i Norge av nokså beskjedent omfang. Det er betegnende at det i den periode som her skal behandles, ikke ble innlevert en eneste avhandling til bedømmelse for den juridiske doktorgrad. Ved å strekke denne oversikt over et så vidt langt tidsrom som fem år, er det imidlertid blitt mulig å presentere en noenlunde fyldig liste, og en liste som inneholder flere verk av stor betydning for norsk rettsliv og rettsvitenskap.
    Et av disse verk er PER AUGDAHLS »Rettskilder (1949, 292 s.), et verk som kan katalogiseres under rettssystemets alminnelige del, og som derfor også av systematiske grunner er egnet til å åpne denne lille parade. Rettskildespørsmålene var i norsk rett senest blitt behandlet samlet i OSCAR PLATOUS »Retskildernes Theori» fra 1915. Noe betydelig arbeid var dette ikke, selv målt med tidens mål, og de synsmåter det ga uttrykk for, er iallfall nå helt foreldet. I den akademiske undervisning ble rettskildelæren forsømt, til tross for at den ene studieplan etter den andre fremhevet fagets store betydning. Her har Augdahls bok derfor hatt sin første og kanskje viktigste oppgave. Men jeg tror att boken vil kunne bli til glede også for andre enn de juridiske studenter i Oslo. Som vanlig er Augdahl uortodoks, både i form og innhold. De prinsipielle grunnlagsspørsmål interesserer ham mindre; fremstillingens »alminnelige del» er ganske kort og bringer vel ikke noe nytt i den diskusjon som har vært ført i nordisk litteratur om disse spørsmål. Augdahls metode er den vanlige dogmatiske: Hannøyer seg ikke med å beskrive hvorledes dommerne faktisk har forholdt seg overfor lovutsagn, sedvaner, prejudikater osv., og med å redegjøre for hvorledes dommerne i fremtiden kan antas å ville forholde seg i denne henseende; han gir også uttrykk for hvorledes dommerne etter hans skjønn bør forholde seg. Den deskriptive del av fremstillingen er imidlertid den dominerende; det ligger et omfattende og meget fortjenstfullt arbeid bak Augdahls utførlige redegjørelse for den norske Høyesteretts praksis. Men det mangler heller ikke på kritikk; Augdahlhar f. eks. hårde ord å si om Høyesteretts praksis i prejudikatspørsmål.
    Under rettssystemets alminnelige del nevner jeg også KR. FR. BRØGGER: »Lov og rett» (1951, 624 s.), fullført og utgitt etter forfatterens død av WILHELM KEILHAU og BIRGER MOTZFELDT. Verket, som avløser forfatterens »Loven i praksis» (1934) og »Grei beskjed» (1935), er et oppslagsverk som i alfabetisk ordnede artikler tar sikte på å gi en knapp og presis oversikt over vår gjeldende rett. De enkelte artikler redegjør utførlig for lovgivningen på vedkommende område, og henviser i atskillig utstrekning til rettspraksis og litteratur. Ikke minst for jurister i de øvrige nordiske land vil verket kunne gi en lett tilgjengelig førstehånds-orientering om norsk rett. Jeg viser for øvrig til Arnholms anmeldelse i TfR 1952. 472.
    Vår fattige rettshistoriske litteratur er blitt beriket med KNUT ROBBERSTADS »Frå gamal og ny rett» (1950, 108 s.), en samling av syv

mindre artikler om høyst forskjellige emner. Videre er Robberstads oversettelse av Gulatingsloven kommet i ny utgave (1952); den er denne gang blitt forsynt med utførlige »merknader». Til rettshistorien må også regnes ADLER VOGTS biografi av Bernhard Getz (1950, 208 s.), som ble utgitt i anledning 100 års dagen for Getz's fødsel. Forfatteren søker ikke å gi noen dyperegående redegjørelse for Getz's innsats som vitenskapsmann og lovgiver; skriftet er bare ment som en personlig livsskildring og et samlerarbeid. Denne oppgave har forfatteren skilt seg godt av med; han gir leseren et levende bilde av et fint og rikt utstyrt menneske.
    Hvis vi går videre til privatretten, kan vi først konstatere at en rekkekjente og nyttige bøker har bevist sin livskraft ved å dukke opp i nyeog à jour-førte utgaver. Det gjelder KRISTEN ANDERSEN: »Norsk Kjøpsrett» (2. utg. 1951), CARL JACOB ARNHOLM: »Panteretten» (2. utg. 1950), KARSTEN GAARDER: »Forelesninger over kjøp» (2. utg. 1953), RAGNAR KNOPH: »Oversikt over Norges rett» (3. utg. ved SVERRE GRETTE, 1949) og JØRGEN OVERGAARD: »Norsk erstatningsrett» (2. utg. 1951), videre BUGGES kommentar till avtaleloven (3. utg. 1949), VILLARS-DAHLS kommentar til gjeldsbrevsloven (2. utg. 1951), THORSENS kommentar til lovgivningen om det industrielle rettsvern (2. utg. 1949), HUGO-SØRENSEN og OLAFSENS kommentar til vassdragsloven (2. utg. 1951), Voss' kommentar til odelslovgivningen (6. utg. 1949) og LÜTKEN og PLATOUS kommentar til ekteskapslovgivningen (2. utg. 1952 ved A. STØYLEN).
    Av ny privatrettslig litteratur nevner jeg i første rekke CARL  JACOB ARNHOLMS fremstilling av avtaleretten, en fremstilling som av praktiske grunner ble utgitt i to etapper, nemlig »Alminnelig avtalerett» (1949. 389 s.) og »Sammensatte avtaler» (1952, 171 s.). Dette betydelige arbeid har både i undervisning og praksis avløst FREDRIK STANGS hederskronede, men nå nokså foreldede »Innledning til formueretten». Arnholms avtalerett har vært gjenstand for utførlig omtale i fagpressen, se bl. a. Karlgren og Ljungman i SvJT 1950. 280 og 1953. 580 og von Eyben i TfR 1949. 356 og 1952. 496.
    Et annet viktig arbeid fra den sentrale privatrett er PER AUGDAHL: »Den norske obligasjonsretts almindelige del (1953, X + 516 s.). Utgivelsen av dette verk må betraktes som noe av en begivenhet i vår juridiske litteraturhistorie. Etter at AUBERT i 1887 utga sin bearbeidelse av HALLAGERS obligasjonsrett, hadde vi nemlig ikke fått noen tryktfremstilling av dette emne. Undervisning og praksis har nok i mellomtiden hatt god hjelp av Stangs og senere Arnholms stensilerte forelesninger; men Augdahls håndboksmessige fremstilling er likefullt meget velkommen. For såvidt emnevalg og systematikk angår, følger Augdahl de tradisjonelle linjer. Men drøftelsen av de mange enkelt spørsmåler på ingen måte konvensjonell; såvel rettspraksis som de overleverteteorier blir underkastet en skarpsindig analyse.
    Fra den spesielle obligasjonsrett nevner jeg SIGURD ØSTREM: »Norskleierett» (1953, 127 s.), som først og fremst behandler husleie, men som også gir en kort oversikt over »jord-, tomte- och løsøreleie». En ny kommentar til husleieloven av 1939 er utgitt av ARNE KOBBE (1953, 146 s.). Den nye hushjelplov av 1948 er blitt utgitt med korte kommentarer av MARGIT AARUM (1949, 91 s.).

    På erstatningsrettens og forsikringsrettens område foreligger et par nya arbeider. KRISTEN ANDERSEN: »Norsk erstatningsrett i hovedtrekk» (1952, 152 s.) er først og fremst en lærebok; dens anlegg og omfang er bestemt av dette formål. Men forfatteren har också ønsket å gi et bidrag til det han kaller erstatningsrettens »avteoretisering»; behandlingen av årsaks-, adekvans- og rettsstridighetsbegrepene gjøres således unnapå 14 sider. Fremstillingen er nok i det hele tatt i det knappeste laget selv for studentenes behov. Men som lærebok betraktet har boken også mange gode sider. Den er skrevet i en frisk og personlig stil, og de mange sitater fra Retstidende bidrar til å gjøre stoffet levende. Boken er anmeldt av Karlgren i TfR 1952. 220 og av A. Vinding Kruse i UfR 1952 B. 269. — Et verk som har vakt atskillig oppmerksomhet er BIRGER STUVEVOLD LASSEN, CARSTEN SMITH og INGOLF A. VISLIE: »Erstatning og trygd. Om ulykkes trygd og ikke kontraktsmessig erstatningsansvar i private arbeidsforhold» (1953, XVI + 368 s.). Oppmerksomheten skyldes kanskje i første rekke det forhold at de tre forfattere er juridiske studenter. Men boken fortjener også oppmerksomhet på rent faglig basis. Forfatterne har samlet meget, og til dels nytt stoff, og har undergitt det en grundig, nøktern og overbevisende behandling. —En rent forsikringsrettslig avhandling av JOHAN LØKEN: »Forsikringskravet. Grenser og tapsregler» (1952, 167 s.). Boken er anmeldt av Hellner i SvJT 1952. 168 og av Schmidt i TfR 1953. 55. — I denne sammenheng må også Norsk Forsikringsjuridisk Forenings publikasjonsserie nevnes. Den har brakt følgende nye bidrag til diskusjonen av erstatnings og forsikringsrettens problemer: HANS CHR. BUGGE: »Sjøassurandørens ansvar for redningstiltak» (1949, 23 s.), TRYGVE LANGE-NIELSEN: »Streiftog i amerikansk erstatningsrett» (1949, 29 s.), ROLF LØCHEN: »Særregler i den gjensidige skadeforsikring» (1950, 27 s.), TRYGVE NORMAN: »Erstatning for tap av forsørger» (1950, 29 s.) og ROBERT MEINICHm. fl.: »Bør erstatningsreglene i de nordiske billover ensrettes — og itilfelle hvorledes?» (1952, 40 s.).
    Hvis vi går videre til sjøretten, noterer vi først et par ny-utsendelser av eldre arbeider: Det gjelder JOHS. JANTZENS nyttige håndbok »Godsbefordring til sjøs» (2. utg. 1952 ved NILS DYBWAD) og FREDRIK SEJERSTEDS kortfattede, men meget instruktive »Om Haagreglene» (2. utg. 1949). Den reviderte sjømannslov av 1953 blitt kommentert av P. NORMAN MEYER (1953, 163 s.), og har også fremkalt en ny (sjette) utgave av E. ALTENS kjente kommentar. — VINCENT GALTUNG: »Beder og ekspeditør. Fra kystfartens sjørettsproblemer» (1949, 190 s.) behandler spørsmål som tidligere har vært lite påaktet av teorien, men som både praktisk og teoretisk er av atskillig interesse. ARNE BECH: »Praktiske befraktningsspørsmål» (1953, 31 s.) gir en elementær, men nyttig orientering for handelens og industriens folk. Mer spesiell er SVERRE B. BRÆNNE og FREDRIK SEJERSTED: »Hydrocertepartiet med konnossement» (1949, 192 s.), men den har krav på interesse som et nytt bidrag til »klausul-retten», som er av slik dominerende betydning i befraktningsforhold. — En nyttig bok for praktikerne er KRISTIAN THORBJØRNSEN: »No cure — no pay, og andre hovedemner i bjergningsretten» (1951, IV + 320 s.). Som nytt bidrag til sjørettsdoktrinen betyr boken ikke så meget. Dens styrke ligger i den overmåte rike kasuistikk;

forfatteren har førstehånds kjennskap til bergningsvirksomheten fra sitt mangeårige arbeid i Norsk Bjergningskompagnis tjeneste. — Under sjøretten skal endelig nevnes to norske bidrag i Handelshögskolans i Göteborg Skriftserie, nemlig SJUR BRÆKHUS: »Ishindringer ved reisebefraktning» (1949, 48 s.) og EINAR FLØYSTAD: Protection and indemnity» (1953, 29 s.).
    Av ny tingsrettslig litteratur foreligger HELGE CHRISTENSENS kommentarutgave av jordskifteloven av 1950 (1952, 222 s.) og ASM. SCHIEFLOE: »Kritiske bemerkninger til norsk almenningsrett» (1952, 68 s.), som begge gjelder emner av mer spesiell art. JON SKEIE: »Odelsretten og åseteretten» (1950, 323 s.) behandler også et spesielt og særnorskfelt, men fortjener oppmerksomhet både på grunn av emne og forfatter. Odelsretten har med sine dype røtter i fortiden både reelt og ideologisk vært av sentral betydning i norsk rettsliv. Til det kommer at de odelsrettslige regler på mange punkter er så vanskelige og innviklede, at de opp gjennom århundrene har vært en stadig spore for juristenes skarpsindighet og bøndenes prosesslyst. Det er naturlig at odelsrettenmåtte interessere en mann som professor Skeie. Han hadde vokset opp som bondegutt, og bondestandens ve og vel lå ham alltid på hjertet. Dessuten kom hans utpreget logisk-analytiske anlegg særlig til sin rett på dette felt. Skeie hadde i årenes løp skrevet flere spesialavhandlinger om odelsrettslige spørsmål, og han var regnet som vår fremste kjenner av odelsretten. Den samlede, håndboksmessige fremstilling lot imidlertid vente på seg, og det var derfor meget gledelig at Skeie i den høye alder av 79 år — året før han døde — fikk fullført en slikfremstilling. »Odelsretten» danner en verdig avslutning på et langt juridisk forfatterskap — men sikkert ikke på den odelsrettslige diskusjon; jeg viser til Robberstads anmeldelse i TfR 1953. 326.
    Fra det strafferettslige område nevner jeg JOHS. ANDENÆS: »Formuesforbrytelsene» (1953, 112 s.). Boken er først og fremst skrevet som lærebok for studentene, til delvis avløsning av SKEIES fremstilling av den spesielle strafferett, som etter straffelovsnovellen av 1951 er blitt foreldet på dette felt; men Andenæs' klare og greie redegjørelse vil sikkert også være nyttig for praksis. Jeg viser for øvrig til SvJT 1953. 587. Andenæs har også i to Verdandi-skrifter (nr. 511 og 512) orientert svenske lesere om »Svek och motstånd under Norges ockupationsår» (1950, 60 s.) og om »Rättsuppgörelsen i Norge efter andra världskriget» (1950, 61 s.). Endelig har Andenæs, sammen med JOHAN B. HYGEN og GABRIEL LANGFELDT i »Forbrytelse og straff» (1950, 80 s.) utgitt en rekke radioforedrag som gir en god populær oversikt over forskjellige kriminologiske og kriminalpolitiske spørsmål.
    Den prosessrettslige litteratur beherskes helt av ny-utsendelser av eldre og velkjente bøker. Jeg nevner E. ALTEN: »Tvangsloven med kommentar» (3. utg. 1950) og »Skjønnsloven med kommentar» (3. utg. 1953), PER AUGDAHL: »Norsk civilprosess» (2. utg. 1951) og »Læreboki norsk skiftesrett» (3. utg. 1952), og EMIL STANG: »Rettergangsmåten i straffesaker» (2. utg. 1951).
    Av forvaltningsrettslig litteratur av mer almen interesse nevner jeg de nye utgaver av K. M. NORDANGER og ARNLJOT ENGH: »Kommunalkunnskap» (4. utg. 1951) og JAK. E. ANDERSSEN: »Håndbok i norsk

sinnsykerett» (2. utg. 1950); den sistnevnte er anmeldt av Louis le Maire i SvJT 1951. 683. Av overveiende forvaltningsrettslig innhold er også EDVARD HAMBRO: »Norsk fremmedrett» (1950, 238 s.). Boken, som har undertitelen »Et bidrag til studiet av utlendingers rettsstilling i Norge og en praktisk oversikt over deres rettigheter og plikter», spenner over et meget vidt felt. Etter å ha redegjort for »fremmedrettens» folkerettslige ramme, behandler forfatteren en lang rekke enkelt spørsmål: reglene om statsborgerskap, om innreise, opphold og utvisning, om arbeidstillatelse for utlendinger, om utlendingers adgang til å erverve fast eiendom i Norge, om utlendingers strafferettslige, prosessrettslige og familierettslige stilling m. m. Forfatterens opplegg er godt; det er sikkert nyttig at de mange regler det her gjelder, blir studert i sammenheng. Men behandlingen er så knapp at det hele får et visst preg av oppregning. Detaljutformningen synes heller ikke å være heltgod, jfr Dons i Rt. 1950. 1046.
    Under statsrett og statsvitenskap nevner jeg FREDE CASTBERG: »Fra statslivets rettsproblemer» (1953, 172 s.), en samling av 11 utvalgte artikler, hovedsakelig av statsrettslig, folkerettslig og rettsfilosofisk innhold. Artiklene har tidligere vært trykt i forskjellige tidsskrifter og aviser, og er nå utgitt av de juridiske studenter som en hyldest til rektor Castberg i anledning av hans 60 års dag. — Av rene statsvitenskapelige arbeider foreligger KNUT DAHL JACOBSEN m. fl.: »Fra vårt styringsverk» (1952, 50 s.) og TIM GREVE: »Nominasjon ved stortingsvalg» (1953, 72 s.), begge utgitt av Chr. Michelsens Institutt i Bergen.
    Av ny folkerettslitteratur nevner jeg først og fremst FREDE CASTBERG: »Studier i folkerett» (1952, XI + 249 s.). Boken faller i tre delar. I den første, »Folkerett og statsliv», behandles en rekke folkerettslige grunnproblemer som folkerettens »gyldighet», folkerett og intern rett, folkerettens sosiale og ideologiske grunnlag m. m. I de øvrige deler behandles to mer spesielle, men meget viktige problemkomplekser: »Borgerkrig og revolusjon» og »Folkerett og skipsfart». Castbergs bok skal tjene som lærebok; den er en del av pensum for de studenter ved Universitetet i Oslo som har valgt folkeretten som »spesialfag». Men Castbergs interessante og klare fremstilling vil nog finne en langt videre lesekrets. Særlig for de to siste delers vedkommende vil den bli en nyttig håndbok for praksis. Jeg viser for øvrig til Max Sørensens anmeldelse i TfR 1953. 90. Folkerettens grunnlagsproblemer er også behandlet i ARNOLD RÆSTAD: »La philosophie du droit international public» (1949, 117 s.), som ble utgitt etter forfatterens død. C. KRUSE-JENSEN: »Krigens rett» (1952, 223 s.) gir en utførlig redegjørelse for de 4 Genèvekonvensjoner av 1949, og gjengir som bilag konvensjonene i norsk oversettelse. Boken er utgitt av Norges Røde Kors, som på denne måten har villet gjøre sitt til oppfyllelsen av konvensjonenes påbud om plikt til åspre konvensjonstekstene mest mulig. — Chr. Michelsens Institutt har også utgitt flere publikasjoner av folkerettslig art, publikasjoner som tildels er av populært tilsnitt og beregnet for en videre lesekrets. Jeg nevner her ERIK DONS: »F. N. i arbeid» (1949, 111 s.), TIM GREVE: »Atlanterhavspakten» (1952, 67 s.) og EINAR LØCHEN: »Europas menneskeretttighetskonvensjon» (1952, 56 s.).
    Utenfor de vanlige systematiske kategorier faller TORSTEIN ECKHOFF:

 

18—547004. Svensk Juristtidning 1954.

»Rettsvesen og rettsvitenskap i U. S. A.» (1953, XV + 344 s.). Boken faller i tre hovedavsnitt: Først gir forfatteren en kort oversikt over den historiske utvikling. Deretter redegjør han utførlig for enkelte sentrale problemer i amerikansk rettsliv, særlig om forholdet mellom forbundsstatens og delstatenes myndighet, om domstolene og prejudikatlæren og om domstolenes stilling til lovgivningen, særlig om domstolenes prøvelse av lovers grunnlovsmessighet. Siste del gir en oversikt over hovedtrekkene i den amerikanske rettsvitenskaps utvikling. Etter sitt anlegg er verket et samlerarbeid. Det er imidlertid blitt noe langt merenn en opphopning av »facts». Eckhoff behersker sitt stoff og legger det frem på en klar og levende måte. Boken er derfor utmerket egnet til å gi skandinaviske jurister en innføring i amerikansk rettsliv. Med sin mangfoldighet av opplysninger og henvisninger vil den også væreet godt utgangspunkt for videre studier. Jeg viser for øvrig til Ross'anmeldelse i TfR 1953. 542 og Ljungmans i SvJT 1954. 158.
    Et verk av stor prinsipiell betydning er VILHELM AUBERT, TORSTEIN ECKHOFF og KNUT SVERI: »En lov i søkelyset. Sosialpsykologisk undersøkelse av den norske hushjelplov» (1952, 239 s.). Forfatterene tilstår i forordet at arbeidet opprinnelig ikke sprang ut av noen spesiell interesse for husarbeid eller for hushjelploven; formålet var å prøve en metode for empirisk utforskning av rettsreglenes sosiale funksjoner, og hushjelploven ble valgt som et brukbart prøvefelt. Resultatet av undersøkelsene er blitt et meget interessant arbeid, som sikkert vil gi rettsvitenskapen nyttige impulser. Jeg viser for øvrigt til utførlige anmeldelser av Andenæs i TfR 1953. 486 og av Schmidt i SvJT 1953. 257.— En mer populær oversikt over rettssosiologiske problemer gir VILHELM AUBERT og TORSTEIN ECKHOFF: »Retten og menneskene» (1953, 48 s.), utgitt av Chr. Michelsens Institutt.
    Til slutt nevner jeg to bøker som belyser vår rettskultur og dens bakgrunn. Den første, FREDE CASTBERG, LEIF S. RODE og ERIK SOLEM: »Norsk rettskjensle og statsoppfatning» (1949, 40 s.), gjengir tre brev som forfatterne i 1942 sendte til dr. Ohm, en tysk sivildommer som under okkupasjonen arbeidet i den tyske sikkerhetstjeneste i Norge. Forfatterne redegjør åpent og verdig for de grunnleggende verdier i norsk rett: Castberg tar for seg de demokratiske prinsipper i vår forfatning. Rode forklarer det norske syn på gisselspørsmålet, mens Solem behandler vårt rettsapparat og utviklingen av den norske rettsfølelse. Den annen bok, FREDE  CASTBERG: »Norsk livssyn og samfunnsliv» (1949, 140 s.), er utarbeidet på anmodning av den Internasjonale Studiekonferanse som ledd i en skriftserie som UNESCO har tatt initiativet til. Forfatteren søker å gjøre rede for karakteristiske trekk inorsk livsholding, først og fremst de etiske og rettslige vurderinger som kan sies å være typiske for liv og tenkning i Norge, en oppgave han har løst på en elegant og overbevisende måte. Boken er anmeldt av Erik Bendz i SvJT 1949. 606.

Sjur Brækhus