Pressens ansvar
    Ved endringer i den norske straffeprosesslov og tvistemålslov ble i 1951 foretatt en begrensning i pressefolks vitneplikt (anonymitetsreglene). Det ble i den forbindelse reist spørsmål om en revisjon av reglene om pressens ansvar, og etter oppdrag fra Justisdepartementet har Straffelovrådet nå avgitt innstilling om det strafferettslige og økonomiske ansvar for rettskrenkelser i trykt skrift.
    I innstillingen er det først gitt en utførlig oversikt over ansvarsordningene i en rekke land.
    Etter den nå gjeldende norske straffelov har pressefolk prinsipalt ansvar etter straffelovens alminnelige regler uten at loven fritar noen av dem som etter en vanlig tolking rammes av vedkommende straffebud. Dessuten gjelder det særlige ansvarsregler som supplerer de alminnelige straffebestemmelser med at subsidiært uaktsomhetsansvar for redaktør og utgiver av et periodisk skrift.
    Straffelovrådet foreslår denne ordning opprettholdt, men med enkelte endringer. Straffelovens § 322 foreslåes opphevet, således at det subsidiære strafferettslige ansvar bare reguleres ved en bestemmelse som i det vesentlige svarer til den nåværende strl. § 431. Hvis en redaktør offentliggjør en artikkel eller melding som etter bestemmelsene om ærekrenkelser eller etter noen annen straffebestemmelse ville ha pådradd ham straffansvar om han hadde kjent innholdet, kan han etter Straffelovrådets utkast til § 431 straffes medmindre »han godtgjør at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til kontroll med

innholdet av skriftet eller tilsyn med eller rettledning eller instruks for hans stedfortreder, medarbeidere eller underordnede». Etter utkastet blir derfor redaktøren bare ansvarsfri for rettsstridige artikler, meldinger m. v. dersom han har sørget for en kontrollordning som sikrer at avisen også i hans fravær følger forsvarlig presseskikk. Det er ikke foreslått noe unntak fra denne regel, heller ikke når det gjelder annonsestoffet. Det subsidiære ansvar etter utkastets § 431 har bare redaktøren, ikke redaksjonspersonalet og det tekniske personale.
    Straffelovrådet foreslår skjerpet bestemmelsen i strl. § 432 om uriktige rettsreferater og uriktige referater fra andre offentlige myndigheters forhandlinger. Etter den gjeldende § 432 inntrer straffansvar bare når »gjengivelsen fremtrer som forsettlig forvrengt». Straffelovrådet foreslår straffansvaret utvidet, og bestemmelsen i utkastet rammer »den som i trykt skrift forsettlig eller grovt uaktsomt gjengir eller medvirker til å gjengi retters eller andre offentlige myndigheters forhandlinger således at gjengivelsen av det som er uttalt eller foregått, på grunn av overdrivelser, utelatelser, tilføyelser, innskutte bemerkninger eller på annen måte er grovt uriktig eller misvisende.» I utkastet er det dog gjort en tilføyelse hvoretter straffen kan falle bort når avisen ved en hurtig beriktigelse avverger skadevirkningen.
    Straffelovrådet har i utkastet til § 436 foreslått en ny definisjon av begrepet »redaktør» for å få klart presisert at den som treffer avgjørelsen om skriftets innhold, er redaktør i straffelovens forstand selv om han blir betegnet på en annen måte.
    Straffelovrådet har også behandlet spørsmålet om det økonomiske ansvar for rettskrenkelser i trykt skrift. Når det gjelder bestemmelsene om erstatning og oppreisning for ærekrenkelser, ble det ved revisjonen av ærekrenkelseskapitlet i 1939 lagt stor vekt på å gjøre ansvarsbestemmelsene effektive. En vesentlig endring var at eier eller utgiver av trykt skrift ble gjort solidarisk medansvarlig for både erstatning og oppreisning som den skyldige blir idømt. Straffelovrådet er av den oppfatning at det ikke kan bli tale om å forlate dette system. Rådet har overveiet om det er grunn til å gå et skritt videre enn i 1939 og gjøre utgiveransvaret til et rent objektivt bedriftsansvar for enhver uberettiget ærekrenkelse som blir publisert, slik at fornærmede ikke behøver å påvise noen ansvarlig enkeltperson. Rådet frykter imidlertid at en slik bestemmelse ville gå for langt. I innstillingen er det foreslått at avisens ansvar bør begrenses til de tilfelle hvor det foreligger feil fra avisens egne folk, men det er understreket at det må legges en streng målestokk til grunn ved vurderingen av avisens forhold.
    Endelig har Straffelovrådet foreslått den endring i straffeprosessloven at lagmannsretten i ærekrenkelsessaker ikke skal settes med jury. Etter utkastet skal hele avgjørelsen i slike saker høre under en rett som skal bestå av tre juridiske dommere og fire domsmenn.

Ole F. Harbek