LITTERATUR

 

IVAR AGGE m. fl. Kriminologi. Sthm 1955. Wahlström & Widstrand. XI + 429 s. Kr. 39,50, inb. 45,00, — Kriminologisk handbok, utg. av Karl Schlyter, I.

    Det var en stor oppgave KARL SCHLYTER satte seg da han etter siste krig begynte utgivelsen av Kriminologisk Handbok. Fire av de seks planlagte bind er kommet tidligere: Bind III Om påföljder för brott, bind IV Brottets beivrande, bind V Rättspsykiatri og bind VI Rättsmedicin. Det arbeid som her skal omtales er bind I i serien. Bind II, Brottet och dess bekämpande, angis å være under forberedelse. Den store plan nærmer seg altså lykkelig fullføringen. At bind I og II kommer til slutt, flere år etter de senere bind i rekken, kan man vel ta som et uttrykk for at utgiverens oppgave ikke har vært uten vanskeligheter. Tilsammen vil Handboken utgjøre et imponerende verk — et slags litterært motstykke til den mektige innsats på den praktiske kriminalpolitikks område som er uløselig knyttet til Schlyters navn.
    I sammensetningen »Kriminologisk Handbok» er »kriminologisk» tatt i en meget vid betydning; serien dekker alt det som kan kalles kriminalvitenskap (criminal science) med unntak av det stoff som tradisjonelt utgjør kjernen i de juridiske fremstillinger av strafferetten og straffeprosessen. I det foreliggende bind er »kriminologi» derimot tatt i en snever betydning, omfattende beskrivelse og kausal forklaring av kriminell adferd (forbrytelsens fenomenologi og etiologi) og prognoseforskningen. Behandlingsproblemer er riktig nok berørt på mange steder, men ikke tatt opp til systematisk drøftelse, noe som er naturlig siden spørsmålet om »påföljder för brott» har fått sitt eget bind i serien. Det foreliggende bind dekker altså omtrent det samme område som HURWITZ' fremstilling av kriminologien. Også omfanget av de to fremstillinger er omtrent det samme. Men dermed er det også slutt medl ikheten. Det foreliggende bok får sin karakter bestemt ved at den består av bidrag fra 9 forskjellige forfattere, som representerer forskjellige vitenskapsgrener og forskjellige innstillinger. De største bidragsytere er IVAR AGGE om »Den kriminologiska vetenskapen», Bo GERLE om »Kriminalbiologi», TORGNY SEGERSTEDT om »Kriminalsociologi», og OLOF KINBERG om »Kriminologiska grundproblem». THORSTEN SELLIN har skrevet en historisk innledning om den kriminologiske vitenskap, GUNNAR BOALT og CARL-GUNNAR JANSON behandler en del særskiltekriminalsosiologiske problemer (Gruppens betydning, ekologi og prognosemetoder) og MATHS HEUMAN og SVEN RENGBY behandler kriminalstatistikken. At en fremstilling av denne art nå foreligger, er en begivenhet for alle kriminologisk interesserte, ikke bare i Sverige, men i hele Norden.
    Det har vært diskutert — og diskuteres også i den foreliggende bok (s. 18—19 og s. 29—31) — om kriminologien er en selvstendig vitenskap eller om den heller må betraktes som et felles arbeidsfelt, en slags »clearingsentral», for representanter fra forskjellige vitenskaper (juss,

188 JOHS. ANDENÆSpsykiatri, psykologi, sosiologi — for bare å nevne de viktigste). Uansett hvordan en vil se på dette definisjonsproblem er det klart nok at den kriminologiske forskning forutsetter innsikter på så vidt forskjellige områder at ingen enkelt forsker kan beherske dem alle. En utgiver som ønsker at de forskjellige områder av kriminologien skal behandles med førstehånds faglig innsikt, har derfor ikke noen annen vei enn å fordele oppgaven på flere forfattere. Utgiveren sier selv i forordet at den foreliggende del av Kriminologisk Handbok ikke gir uttrykk for noen enhetlig kriminologisk oppfatning. »Vetenskapsmän med vitt skilda utgångspunkter — rättsliga, medicinska, sociologiska — har beretts tillfälle att helt obundna av varandra framlägga sin syn på olika kriminologiska frågor, och varje bidrag till arbetet återger enbart sin upphovsmans egna erfarenheter och åskådningar. Den allsidighet i ämnetsbehandling som på detta sätt har åstadkommits, har antagits uteslutande skola vara till gagn för de läsare från olika arbetsfält som i handboken söker ledning vid sin brottning med kriminologiska problem eller som vill begagna densamma som en inledning till kriminologins studium.» At metoden bevarer leseren mot ensidighet, er på kriminologiens nåværende trinn utvilsomt en stor fordel. Men det lar seg etter min mening ikke nekte at den også har sine svakheter. Når spesialister fra forskjellige felter hver fremlegger sine synspunkter, er det ingen som står ansvarlig for å gi den syntese av materialet fra de forskjellige kunnskapsområder som man både teoretisk og praktisk har bruk for. Og metoden fører lett til dobbeltbehandling. At forskjellige synspunkter kommer til orde, er bare bra, men at de samme faktiske opplysninger, kanskje av rent refererende art, går igjen på flere steder, må karakteriseres som skjønnhetsfeil. Som et eksempel blandt mange kan nevnes det referat av SJÖBRINGS teori om konstitusjonsradikalene som man støter på først hos Gerle (s. 110—114), senere hos Kinberg (s. 420flg.). Den som vil bruke boken til å orientere seg om et eller annet problem (f. eks. betydningen av intelligensdefekter, broken homes, alkoholmisbruk) vil i høy grad savne et sakregister, hvor man ved henvisningene fra vedkommende stikkord raskt kunne finne fram til de forskjellige forfatteres uttalelser om spørsmålet og sammenholde dem. Man savner også et kapitel om den svenske kriminalitetens sammensetning og utvikling. For den som ikke har tabellmaterialet for hånden, ville dette ha gitt en ønskelig faktisk bakgrunn for de teoretiske synspunkter som utvikles i de forskjellige avsnitt.
    Sammenligner man det foreliggende verk med Hurwitz' kriminologi har den siste naturligvis et fortrinn ved den mer avrundede systematiske fremstilling som er følgen av at den er en enkelt manns verk. Den er også fyldigere i sin dokumentasjon av kunnskapsmaterialet, og mer kritisk i sin behandling av det. Til gjengjeld har Handboken ofte en større friskhet i fremstillingen og mer av personlige synspunkter —dermed naturligvis også mer av angripelige eller diskutable synspunkter. Særlig gjelder denne karakteristikk Kinbergs del av arbeidet. Hvilken form for fremstilling man foretrekker, er i stor utstrekning en smakssak.
    Innenfor rammen av en anmeldelse blir det bare plass til å gå inn på enkelte punkter av innholdet.

ANM. AV IVAR AGGE M. FL.: KRIMINOLOGI 189    Agges fremstilling av den kriminologiske vitenskaps karakter, oppgaver og metoder stemmer nesten på alle punkter med min egen oppfatning, og jeg finner den følgelig meget klok og avbalansert! Skulle en innvending gjøres måtte det være at den er noe abstrakt holdt og derfor ikke alltid lett tilgjengelig; det tynger også lesningen at en så stor del av innholdet er plasert i notene. Agge understreker bl. a. nødvendigheten av å få pålitelige opplysninger om kriminalitetens omfang og sammensetning som grunnlag for dyperegående forskning. Etter hans mening har det man kan kalle fenomenologien ofte vært forsømt av kriminologene som i sine prisverdige anstrengelser for å forklare kriminalitetens årsaker har bygget hypoteser og doktriner på et altfor usikkert eller ufullstendig faktisk kunnskapsmateriale (s. 68—69). Han peker videre på verdien av å kartlegge de enkelte typer avf orbrytelser; først når det foreligger et tilstrekkelig mangesidig utvalg av slike spesialundersøkelser, er tiden moden för en diskusjon om kriminalitetens årsaksforhold på et mer generelt plan (s. 57—58). Slike spesialundersøkelser bør ikke, slik som den tradisjonelle kriminologiske forskning har vært tilbøyelig til, begrenses til den grovere kriminalitet (s. 61—62). Han fremholder videre at forutsetningen for en sikker kunnskap om patologiske fenomener er et inngående kjennskap til det normale. »Det är mot bakgrunden av normalpsykologiens rön och de normalsociologiska sammanhangen som den egentliga kriminologien måste framställa sina resultat och hypoteser.» »I själva verket innebär den paradoxala frågan: varför bliva flertalet medborgare icke brottsliga ett lika fängslande och för samhället livsviktigt spörsmål som den traditionella kriminologiska frågeställningen om brottslighetens orsaker» (s. 45). Som en personlig refleksjon i denne sammenheng får jeg tillegge at psykiaterne etter min oppfatning har dominert for sterkt i europeisk kriminologi, dels på grunn av legeyrkets store sosiale prestisje, dels fordi psykiaterne fra sitt praktiske arbeid som sakkyndige eller som fengselsleger har sittet inne med empirisk materiale som de har kunnet utnytte vitenskapelig. Psykologien og sosiologien er kommet senere med, og hverken psykologen eller sosiologen har hatt slik yrkesprestisje som psykiateren eller slikt empirisk materiale å arbeide med. Psykiaterens syn på kriminalitetens problemer vil ha en naturlig tendens til å farves av hans personlige erfaring, som for det meste gjelder personer som har begått alvorlige forbrytelser og hvis psykiske normalitet er blitt trukket i tvil. Dette erfaringsmateriale representereret utsnitt av kriminaliteten, som på ingen måte er representativt for den samlede kriminalitet; analogien mellom sykdom og kriminalitet kan derfor lett bli tillagt overdreven betydning.
    Det er derfor prisverdig at også den sosiologiske vitenskap kommer til orde i boken, særlig i Segerstedts bredt opplagte bidrag. Segerstedt forsøker her å sette kriminologien inn i en større rettssosiologisk sammenheng. Han tar utgangspunkt i de sosiale normer og vilkårene forat de skal innarbeides i det enkelte individ. Kort uttrykt er hans hovedsynspunkt dette: Kriminalitet er brudd på de normer som loven gir uttrykk for og som folk flest bøyer seg for. Brudd på sosiale normerskyldes enten at individet mangler de nødvendige biologiske forutsetninger for å lære normene og gjøre dem til en del av sin personlighet,

190 JOHS. ANDENÆSeller at det er mangler ved normsystemet eller opplæringsprosessen. Derfor studerer han først de biologiske forutsetninger for læringen, senere normsystemet og opplæringsprosessen, og peker på de forstyrrelser som kan gjøre seg gjeldende på begge punkter. Agges synspunkt at den kriminelle handling må ses på bakgrunn av normalpsykologiens erfaringer og de normalsosiologiske sammenheng, er altså utgangspunktet for hele Segerstedts fremstilling. Man bør, sier han, »kunna förklara likformigheten (det vil si lovlydigheten) och olikformigheten (det vil si lovbruddet) ur samma principer» (s. 163).
    Når fremstillingen tross mange verdifulle synspunkter, bl. a. om følgene av industrialiseringen og oppløsningen av familiebåndene, likevel ikke gir så meget som man kunne håpe, skyldes det nok delvis at det kriminologiske erfaringsgrunnlag som forf. bygger på er altfor spinkelt, slik at fremstillingen til en viss grad blir stående som et abstrakt teoretisk skjema uten tilstrekkelig virkelighetsforankring. Det må vel også uten videre erkjennes at selv om det er viktig ved forklaringen av kriminell adferd å feste oppmerksomheten på mangler ved innpregningen av sosiale normer, kan dette synspunkt like lite som noe annettjene som en slags universalforklaring på kriminaliteten. Der hvor Segerstedt bruker sine generelle synspunkter som mer konkrete forklaringsgrunner, virker det da også under tiden lite overbevisende. Således når de svakt begavedes forhøyede kriminalitetsrisiko — hvis en sliki det hele kan anses bevist — først og fremst forklares med at de mangler de intellektuelle forutsetninger for å lære seg den opptreden som normene foreskriver (s. 174—175). De fleste av forbrytelsene i straffeloven, og i særlig grad de forbrytelsestyper hvor de svakt begavede er sterkt representert, er av så enkel karakter, at man bare for de aller laveste intelligenstrinn kan tenke seg at det er forståelsen av at handlingen er forbudt, som det skorter på. Som Bo Gerle viser i sitt bidrag (s. 114—121) er sammenhengen mellom intelligens og kriminalitet ytterst komplisert; svak intelligens kan øke risikoen for visse former for kriminalitet, men minske den for andre.
    Tilsvarende ensidig er Segerstedts synspunkt når han kommer overtil psykopatene og de sinnssyke: Mens den debile har vanskelig for å lære de sosiale normer, er forholdet for psykopaten at han nok kan lære dem, men at han ikke omfatter dem følelsesmessig og at de derfor forfeiler sin virkning (s. 177—178). Noe lignende gjelder for den sinnssyke; forskjellen mellom psykopaten og den sinnssyke skulle etter Segerstedt være at det for den sinnssyke bare er tale om en forbigående forstyrrelse, mens den hos psykopaten er av varig art (— en noe forbausende beskrivelse av forskjellen mellom psykopati og sinnssykdom). Det skal ikke benektes at det for visse former av psykopati (og også for visse former sinnssykdom) kan foreligge en redusert følelsesbetoning med hensyn til de sosiale normer, og at dette kan være en kriminogen faktor. Men det virker usannsynlig at dette skulle være hovedforklaringen på psykopatkriminaliteten. Man kan f. eks. tenke på en psykopat av den eksplosive type, som begår voldsforbrytelser i raseriutbrudd. Her er det vel ikke opplevelsen av normen som er inadekvat, men gjerningsmannens reaksjonsapparat forøvrig.
    For den som ikke er sosiolog av fag synes det som om fremstillingen

ANM. AV IVAR AGGE M. FL.: KRIMINOLOGI 191ville ha vunnet ved å holdes på et mindre abstrakt plan og med mindre bruk av sosiologiske faguttrykk. Undertiden er det vanskelig å få full klarhet over terminologien. Således synes forf. å bruke de sentrale begreper ramnormer og partikulære normer i skiftende betydning. Når begrepene introduseres (s. 167) defineres ramnormer som normer som gjelder for alle, partikulære normer som normer som bare gjelder for et begrenset antall mennesker.1Senere omtales imidlertid sondringen mellom ramnormer og partikulære normer som sammenfallende med sondringen mellom rettsregler og moralregler (s. 199), og vi får høre om setningen: du skal ikke stjele, at det er en partikulær norm som vender seg til alle samfunnsmedlemmer (s. 201), noe som etter den opprinnelige definisjon er en ren contradictio in adjecto.
    Mens Segerstedt tar utgangspunkt i innlæringen av de sosiale normer og forstyrrelser i denne prosess, finner Kinberg det selvinnlysende at kriminologien er en klinisk vitenskap. Utforskningen av forbrytelsens årsaker kan ikke skje på annen måte enn gjennom iakttagelser på konkrete mennesker med sikte på å finne de strukturegenskaper hos den enkelte som gjør at han blir kriminell. Arbeidsmetoden blir derfor densamme som innenfor medisinen. Man strever etter å finne årsakene til den avvikende adferd (sykdommen — kriminaliteten) og på dette grunnlag finne en effektiv behandling (s. 337). Den uuttalte konklusjon er at det egentlig bare er legen som kan gjøre krav på å opptre som kriminolog, selvom det innrømmes at han under sitt arbeid også trenger kunnskapsmateriale og metoder som er utarbeidet av andre vitenskaper (s. 339).
    Utilstrekkeligheten ved en slik ensidig »klinisk» innstilling forekommer meg like åpenbar som utilstrekkeligheten av den ensidig sosiologiske innstilling som man undertiden kan treffe på f. eks. i amerikansksosiologisk litteratur. De store forandringer i kriminalitetens art og omfang som finner sted ved overgangen fra det agrare samfunn til industrisamfunnet, eller under krig og økonomiske kriser, eller den enorme forskjell mellom menns og kvinners kriminalitet — hvordan skulle man kunne gi en tilfredsstillende forklaring på slike fenomener med utgangspunkt i en undersøkelse av de enkelte lovovertredere? Som den tyske kriminolog EXNER sier et sted: »Wer z. B. die Eigenheiten der weiblichen Kriminalität erforschen will, kann Tausende von weiblichen und männlichen Verbrechern genauestens untersuchen und vergleichen, er wird dabei vierlerlei lernen, aber das Wichtigste nicht erfahren, dass nämlich die Frau nur einen Bruchteil der Straffälligkeit der Männer aufweist» (Kriminologie, 1949, s. 19). Eller la oss ta et annet meget nærliggende eksempel. Tallene for »tillgreppsbrott» i Sverige er steget fra 66,5 pr. 100 000 av den straffmyndige befolkning i 1939 till 173,8 i 1952, altså til langt henimot det tredobbelte (se meddelelse i NTfK 1955 s. 283—284). Med andre ord: Mens vi undersøker og behandler én lovovertreder, er det plutselig kommet to nye til! Trenges det noen bedre illustrasjon på at både årsaksforskning og profylakse må skje på et

 

1 Rettsreglene angis å høre til den første gruppe. Helt nøyaktig er det ikke. Det finnes mange rettsregler som bare gjelder for en begrenset gruppe, f. eks. for utøverne av en bestemt næring.

192 JOHS. ANDENÆSbredere grunnlag enn en undersøkelse av de aktuelle lovovertredere kan gi? Kinbergs egen fremstilling viser forøvrig at han i praksis slett ikke er så ensidig som man etter hans prinsipperklæringer kunne vente. Kan hende er de mest å betrakte som polemiske utfall mot ensidig sosiologiske retninger som har vakt hans irritasjon. Med rette understreker Kinberg, som ofte tidligere, at miljøomstendigheter ikke har noen objektiv påvirkningsverdi, men at det i høy grad beror på den individuelle personlighet både hvordan den skal oppfatte et gitt miljø og hvordan den skal reagere overfor det.
    Karakteristisk for Kinberg og hans skole er den vekt han legger på betydningen av hjerneskader og hjernesykdommer som kriminalitetsfaktor. Det er ikke bare hjernerystelser og alvorlige sykdommer som her kommer i betraktning, nei, også banale infeksjoner i luftveiene kan føre til hjernelesjoner og dermed få betydning som kriminalitetsfaktorer (s. 337). I denne sammenheng yter han en varm tributt til LOMBROSO: Det sentrale i dennes teori, nemlig at kriminalitet meget ofte beror på sykdommer eller hjerneskader, er blitt bekreftet på en måte som han selv ikke kunne ane. I tråd med denne understrekning av de somatiske faktorer ligger Kinbergs skarpe avvisning av psykoanalysen og dens tolkinger. Han taler om »de till den psykoanalytiska tankevärlden hörande schablonerna som utgöres av icke verifierade och overifierbara postulat, icke iakttagbara företeelser, mytologiska antropomorfismer och finalistiska tankegångar» (s. 418). Også den leser som selv har vanskelig for å godta psykoanalytiske kriminologers ofte skruede tolkninger og ulidelige pretensjoner, spør seg overfor en slik salve om dette ikke er å slå barnet ut med badevannet.
    Forøvrig noterer man seg med interesse at en gammel motstander av straffen som Kinberg på flere steder tar til orde for strengere straffi rent avskrekkelsesøyemed (således s. 355—356, 406—407). Det synes imidlertid å foreligge en uklarhet i tankegangen når almenpreventive synspunkter trekkes inn i diskusjonen av farlighetsbegrepet og dets praktiske anvendelse. Farlighetsbegrepet, slik det er oppstilt av GAROFALO og særlig utviklet i italiensk og latinamerikansk litteratur, tar sikte på risikoen for at denne bestemte person skal forgå seg (eller forgå seg påny). Mens STRAHL (i SvJT 1951, se især s. 408—409) hevder at farlighetsbegrepet ikke gir noen veiledning ved domstolens utmåling av sanksjonen, hevder Kinberg det motsatte (s. 354 flg.). Farlighetsdiagnostikken er enda lite utviklet, innrømmer han, men den er ikke umulig og det er gjort store fremskritt i de siste årtier. Når han så skal belyse sin tanke med et eksempel velger han et tilfelle hvor en innbruddstyv som ble overrasket av eierens to sønner, trakk sin revolver og skjøt på dem begge, uten å treffe. Han ble dømt til 10 måneders straffarbeid; grunnen til den milde reaksjon var at han var utlending og hadde en lang straff i vente når han etter utstått straff i Sverige ble utlevert til sitt eget lands myndigheter. Kinberg reagerer mot dommen, som han mener står i strid med farlighetsprinsippet. Han mener det erfare for at andre innbruddstyver på grunn av den milde dom kan bli oppmuntret til å gripe til skytevåpen. Men denne fare har åpenbart ikke noe å gjøre med faren for at gjerningsmannen skal begå nye forbrytelser. I dette tilfelle var faren for nye forbrytelser fra gjerningsmannen

ANM. AV IVAR AGGE M. FL.: KRIMINOLOGI 193utelukket ved den langvarige straff som han hadde i vente i sitt hjemland. Kinbergs resonnement går i virkeligheten ut på at reaksjonen av almenpreventive grunner må stå i et visst forhold til forbrytelsens grovhet, selv om det ikke truer noen fare for tilbakefall fra gjerningsmannens side.
    Til slutt noen ord om et metodisk problem, hvor de enkelte bidragsytere gjør forskjellige oppfatninger gjeldende. Kinberg ser utforskningen av forbrytelsens årsaker som kjernen i kriminologien (s. 337). Og Segerstedt hevder med bred penn at kriminologiens oppgave er å forklare årsaken til den avvikende adferd som består i lovbrudd (s.163). Agge, som inngående diskuterer de problemer som årsaksforskningen står overfor, ser annerledes på saken. Umuligheten av en fullstendig utforskning av individets personlighet, det uhørt kompliserte samspill mellom personligheten og dens omgivelser, de praktiske og prinsipielle vanskeligheter ved å gjennomføre eksperimenter — alt dette gjør ham skeptisk overfor muligheten av vitenskapelig å klarlegge årsakene til en forbrytelse, for ikke å si årsakene til kriminaliteten i det hele. »Starka skäl tala, synes det, för ett definitivt utrensande ur kriminologien av föreställningen att dess centrala vetenskapliga uppgift skulle bestå i utforskande av brottslighetens orsaker, åtminstone om orsaksbegreppet tages i hävdvunnen betydelse inom de empiriska vetenskaperna med deras stränga krav på teoretisk verifikation av de antagna hypoteserna» (s. 83). I stedet får man nøye seg med å studere samvariasjonene mellom de undersøkte faktorer og kriminellehandlinger, og på dette grunnlag utvikle arbeidshypoteser som kan være til veiledning for det kriminalpolitiske arbeid.
    I stor utstrekning er det vel rent terminologiske spørsmål man her står overfor. Det står fast at forskningen tar sikte ikke bare på å beskrive, men også på å forklare. Slike forklaringer kan være mer eller mindre fullstendige, og de kan være mer eller mindre dyptgående. Spørsmålet blir så videre hva man vil kreve for å gi en faktor rang av årsak, og en forklaring rang av årsaksforklaring. Ved den internasjonale kriminologikongress i London i 1955 hadde en av seksjonene som emne »Causes of recidivism». I arbeidsrapporten fra seksjonen ble det pekt på at begrepet årsak (cause) ofte blir brukt på en løs og tilfeldig måte, og det nevnes at moderne logikk og semantikk kanskje kan hjelpe til en klargjøring på dette område. En dypere gjennomtenkning av disse problemer enn man hittil finner i den kriminologiske litteratur ville være av stor teoretisk og metodisk interesse. Som Agge peker på glir forfatterne gjerne forbi de grunnleggende almene problemstillinger, hvis de ikke underkaster dem en utilbørlig forenkling. En sammenligning mellom bruken av årsaksbetegnelsen i naturvitenskap, rettsvitenskap og sosiologi ville utvilsomt gi verdifulle utgangspunkter for enteoretisk klargjøring. Kanskje vil en slik undersøkelse vise at den motsetning som Agge mener å kunne konstatere mellom naturvitenskap på den ene side, kriminologi og andre vitenskaper om menneskelig handlingsliv på den annen side, reduseres eller helt forsvinner når man ikke begrenser sammenligningen til de eksakte naturvitenskaper, men også tar med de anvendte naturvitenskaper, som opererer med fenomener av lignende sammensatt natur som kriminologien, f. eks. medisin og

 

13—573004. Svensk Juristtidning 1957

194 ANM. AV IVAR AGGE M. FL.: KRIMINOLOGImeteorologi. På lengere sikt kan en slik klargjøring av det vitenskapsteoretiske grunnlag kanskje også vise seg å være av verdi for det praktiske kriminologiske forskningsarbeid. Men det er ennå meget grovarbeid å gjøre før en slik forfining av begrepsapparatet blir noe påtrengende praktisk problem.

Johs. Andenæs