DE ALMINDELIGE RETTSGRUNNSETNINGER SOM FOLKERETTSKILDE
TANKER OM DE BLANDEDE VOLDGIFTSDOMSTOLER, EN INTERNASJONAL KONFLIKTRETT OG PARTS AUTONOMIEN
AV PROFESSOR EDVARD HAMBRO
Den historiske periode vi nå gjennomlever er ikke egnet til å inngi noen overdreven optimisme om den internasjonale rettsfremtid. Jurister og statsmenn taler og skriver om folkerettenskrise. Det er nærmest en platityde å si at ingen rett kan eksistere der hvor det ikke finns enkelte essentielle idealer felles mellomrettssubjektene. Til tross for at det mellomfolkelige samarbeider mere utviklet enn noensinne i historien, kan man ikke si at de grunnleggende idealer er befestet på en betryggende måte. Skjönt medlemstallet i de mellomfolkelige organisasjoner nærmer seg universalitet, har det hittil vist seg sörgelig vanskelig å bli enig om de rettssetninger som har almengyldig karakter skjönt de felles rettstradisjoner er forutbestemt til å spille en meget stor rolle både regionalt og universelt.
I artikkel 9 i vedtektene for den Internasjonale Domstol er det foreskrevet at velgerne skal ha for öye at domstolen som helhet skal representere de viktigste kulturformer og rettssystemer i verden. Dette kan skape vanskeligheter ved valget, særlig da hvis Domstolens medlemstall skal ökes for å skaffe plass til flere systemer. Det er ikke lett å vite hvilke stater som tillhörer et bestemt system eller hvor mange systemer og kulturformer det er naturlig å regne med.
Viktigere i normativ henseende er artikkel 38 som fastsetter aten av rettskildene for Domstolen er de almindelige rettsgrunnsetninger som er anerkjent av siviliserte nasjoner. Det er forholdsvisklart at de setninger det siktes til ikke er folkerettslige prinsipper. For da ville de allerede ha vært folkerettskilder fordi de var traktatfestet eller resultatet av en sedvanerettsdannelse. Det siktes til nasjonal rett, til grunnsetninger i de nasjonale systemer. Men i hvilke stater?