Norsk lovgivning 1963

Regler om utforskning og utnyttelse av naturforekomster på havbunnen eller i dens undergrunn er gitt ved lov av 21. juni 1963 (nr. 12). Loven gjelder så langt havets dybde tillater utnyttelse, såvel innenfor som utenfor de ellers gjeldende sjögrenser, dog ikke ut over midtlinjen i forhold til andre stater. Norges rettigheter i Skagerak og Nordsjöområdet går således ut til midtlinjen; noen avgrensning ved den Norske Renne kommer ikke på tale. Loven slår videre fast at retten til undersjöiske naturforekomster tilligger staten. Kongen kan gi norske eller utenlandske personer, fysiske eller juridiske, adgang til å utforske eller utnytte naturforekomstene.
    Vegloven av 21. juni 1963 (nr. 23) gjelder både offentlige og private veger. Staten har i prinsippet ansvaret for riksvegene, fylkeskommunene for fylkesvegene og primærkommunene for de kommunale vegene. Det er ganske kompliserte regler om dekning av vegutgiftene og det ökonomiske oppgjör mellom de tre veginstanser, tildels bygget på gjensidige forskottsordninger. Den nye vegloven har en rekke fullmaktsbestemmelser, som overlater det til administrasjonen å gi nærmere regler. Loven gir dog selv reglene om de såkalte »byggegrenser»; disse skal gå parallelt med vegen i en avstand av 30 meter fra midtlinjen for riksveg, og 12.5 meter for fylkesveg og kommunal veg. Byggegrensene kan ökes (for riksveger opp til 50 m og ellers opp til 20 m). Den nye lovs ekspropriasjons- og skjönnsregler er vesentlig forenklet. Det er fremdeles særregler, men i det vesentlige gjelder bestemmelsene i den felles ekspropriasjonslov av 1959.
    Lov av 26. april 1963 (nr. 3)) om forsörgertrygd for barn utbygger på flere felter den tidligere ordning med barnetrygd. Det tilståes etter de nye regler stönad etter begge foreldre (dobbelt stönad) hvor begge foreldre er döde, eller hvor den ene av foreldrene er död, og bidragsplikt ikke er rettskraftig fastslått for den annen. Videre ytes stönad til barn födt utenfor ekteskap i utlandet når bidragsplikt er pålagt etter utenlandsk lov, men bidrag ikke betales. Av de övrige endringer kan nevnes at den tidligere regel om at krav på forsörgertrygd kan avslås dersom barnets mor nekter å oppgi barnefarens navn, er slöyfet. Det er også gitt lovhjemmel for regress overfor skadevolder som ved ansvarsbetingende uaktsomhet påförer forsörgertrygden utgifter.
    Ved lov av 15. februar 1963 (nr. 2) er det gjort endringer i straffelovens regler om sedelighetsforbrytelser. Lovrevisjonen må ses på bakgrunn av den skjerpelse av straffene for en rekke sedelighetsforbrytelser som ble gjennomfört i 1927. Det ble da innfört strenge minimumsstraffer og regler om at villfarelse med hensyn til fornærmedes alder ikke utelukker straffeskyld. Men i årenes belöp ble det fra flere hold satt frem sterk kritikk mot disse lovreglene. I 1960 la Straffelov-

300 ERLING SANDENErådet frem forslag til endringer, og dette forslag er grunnlaget for revisjonen i 1963. Endringene innebærer en vesentlig beskjæring av lovbestemmelsene om minstestraffer. Bare for tre kategorier gis det nå anvisning på en fast minstestraff: For voldtekt til samleie, for utuktig omgang med en bevisstlös som gjerningsmannen med hensikt har hensatt i denne tilstand, og for samleie med barn under 14 år. I disse tilfelle gjelder nå en minstestraff på et år, hvilket betegner en vesentlig nedsettelse i forhold til de tidligere minstestraffer. — Ved utuktig omgang med personer mellom 14 og 16 år er det innfört en lempning i villfarelsesbestemmelsen slik at villfarelse om alderen skal frita for straff, når ingen uaktsomhet kan legges gjerningsmannen til last. Denne villfarelsesbestemmelse er også innfört i endel andre forbindelser, bl. a. i regelen om straffansvar for utuktig handling med noen som er under 16 år. — Etter de nye lovregler er det adgang til å la straffen falle bort for endel sedelighetsforbrytelser når de som har hatt det utuktige forhold, er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.
    Lov av 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske dommer på straff m. v. er resultat av nordisk samarbeid og svarer til liknende lover i de andre nordiske land. På grunnlag av en konvensjon av 1948 mellom de skandinaviske land har det tidligere gjeldt lovregler om gjensidig fullbyrding av bötestraff m. v. Men den nye lov gir hjemmel også for fullbyrding av frihetsstraff og for etablering av tilsyn med personer som har fått betinget dom eller er löslatt på pröve i annet nordisk land.
    Ved lov av 8. februar 1963 er gjort en del endringer i straffeprosesslovens regler om pågripning og fengsling av en mistenkt eller siktet. Det er tilföyet en bestemmelse om at når noen mistenkes for en forbrytelse som kan medföre fengsel i 10 år eller mer, eller for forsök på en slik forbrytelse, kan han pågripes dersom det foreligger tilståelse eller andre omstendigheter som i særlig grad styrker mistanken. For fengsling etter den nye bestemmelse kreves således ikke noe slikt tilleggsvilkår som ellers er vanlig, typisk at det er grunn til å frykte for at mistenkte vil unndra seg forfölgning eller forspille bevis; det er nödvendig og tilstrekkelig at det er helt overveiende sannsynlighet for at mistenkte har begått en særlig grov forbrytelse. — Videre er reglene om fengslingsfrist endret. Etter de nye regler trenges det i alminnelighet kjennelse av retten for at siktede skal kunne holdes i fengslig forvaring, uten hensyn til hvor langt behandlingen av straffesaken er kommet. Unntak gjelder dog hvor tiltale reises innen fengslingsfristens utlöp, eller hvor siktede sitter fengslet når det avsies dom i saken. — Dessuten kan nevnes at den siktede i större utstrekning enn för har krav på offentlig forsvarer på offentlig bekostning. Dette kan han kreve når det er avsagt kjennelse om varetektsfengsel; kan det skje uten særlig ulempe eller tidsspille, skal forsvarer oppnevnes allerede för fengslingsspörsmålet pröves.
    Lovregler om jurisdiksjonsmyndighet i ekteskapssaker er gitt ved et tillegg (lov av 21. juni 1963) til tvistemålsloven. De nye regler betyr en meget vidtgående kompetanse for norske domstoler. Ekteskapssak

NORSK LOVGIVNING 1963 301kan reises ved norsk domstol når saksökte har bopel i riket, eller når saksökeren har bopel i riket og han enten har bodd her de siste 2 år eller tidligere har hatt bopel her. Som en nödhjelp for norske borgere er norske domstoler dessuten kompetente når saksökeren er norsk statsborger, og det godtgjöres at han på grunn av sitt borgerskap ikke vil kunne reise saken i det land hvor han har bopel.
    Lov av 8. mars 1963 (nr. 2) om endring av aksjeloven har foretatt en viktig begrensning i prinsippet om aksjers frie omsettelighet. Endringen går ut på at en kvalifisert aksjemajoritet i vedtektene kan bestemme at all overgang av aksjer normalt skal være betinget av samtykke fra selskapets styre. Minoriteten vil imidlertid ved innföring av slike bestemmelser ha adgang til å kreve utlösning av selskapet.
    Nye regler om rekkefölgen for fordringer i konkursbo og insolvente dödsbo er gitt ved lov av 31. mai 1963 (nr. 2). Antallet fortrinnsberettigede fordringer er radikalt skåret ned. Fortrinnsrett er det nå bare for krav på lönn, pensjon og underholdsbidrag, og videre for skatt på formue og inntekt samt for den alminnelige omsetningsavgift. Omfanget av de fortrinnsberettigede offentlige fordringer er imidlertid sterkt begrenset, mens lönnsprivilegiet er styrket. Loven bestemmer at de såkalte straffeskatter og straffeavgifter sammen med straffeböter m. v. först kan kreves dekket etter at samtlige övrige fordringshavere i boet er dekket fullt ut.

Erling Sandene