Norsk lovgivning 1965

 

Lov av 25. juni 1965 (nr. 3) om visse statsbedrifter m. m. har regler om organisasjonsformene for de forretningsforetak som staten eier i sin helhet, og som ikke er forvaltningsbedrifter eller som av særskilte grunner skal haen spesiell organisasjonsform ved egen lov. Kongen vil kunne organisere de nevnte bedrifter enten etter reglene i den nye lov, eller etter den alminnelige aksjelov med visse særregler som er gitt i aksjeloven for statsbedriftene. Den nye lov inneholder også prinsippbestemmelser om de ansattes representasjon i bedriftens besluttende organer (medbestemmelsesretten).
    Lov av 25. juni (nr. 2) om adgang til regulering av penge- og kredittforholdene er en rammelov som gir Kongen fullmakt til å utferdige nærmere

 

bestemmelser om regulering av penge- og kredittforholdene. Kongen kan fastsette at forretnings- og sparebanker skal holde nærmere angitte reserver av primære og sekundære likvider, og kan gi pålegg om en egen valutadekningsreserve, beregnet på grunnlag av ökningen i inskudd og lån fra utenlandske innskytere og långivere. Banker og forsikringsinnretninger kan tilpliktes ikke å redusere sin beholdning av norske statsobligasjoner og andre norske ihendehaverobligasjoner. Det kan for visse kredittinstitusjoner gis regler om omfanget av utlånsvirksomheten, og mer generelt om maksimalrente for utlån.
    Lov av 11. juni 1965 (nr. 3) om skattlegging av undersjöiske petroleumsforekomster likestiller i skattemessig henseende utvinning av petroleumsforekomster på den norske kontinentalsokkel med virksomhet i riket. Loven har dog enkelte særregler for å oppnå likhet med den skatte- og avgiftspolitikk som föres av andre stater som har kontinentalsokkel i Nordsjöen.
    Spörsmålet om en hensiktsmessig anvendelse av grunnarealene har stadig fått större betydning, særlig for å sikre at bebyggelsen og utnyttelsen ellers skjer etter plan og oversikt, at det offentlige har tomter til disposisjon forboligbygging og næringsvirksomhet, at fornyelse av tettbebygde strök blir foretatt i nödvendig utstrekning, at almenheten får adgang til strand-, fjell- og andre friluftsområder og at jord- og skogsbruk og andre naturherligheter blir brukt til gagn for vedkommende næringer og samfunnet som helhet. For å tilgodese slike hensyn er det i 1965 gitt en ny bygningslov, en lov om forkjöpsrett for kommunerne til utbyggingsformål og friluftsformål og en lov om forbud mot bygging m.v. i strandområder ved sjöen. Det er videre under utarbeidelse lovregler om fornyelse av tettbygde strök og en fjellplanlov og endringer i konsesjonslovgivningen og skattereglene.
    Den nye bygningslov av 18. juni 1965 (nr. 7) har regler om oversiktsplaner (regionplan og generalplan) for samordning av utnytting av grunn og for lösning av spörsmål om anlegg og innretninger til dekning av almenne behov i flere kommuner eller for et omfattende område innen en enkelt kommune. Slike planer, som för ikke har hatt noe lovmessig grunnlag, skal tjene som rettleding ved utarbeidelse av reguleringsplaner. Derimot er en oversiktsplan uten betydning for grunneiernes adgang til å råde over sine eiendommer. Ved å knytte en særlig vedtekt til oversiktsplanen kan imidlertid rådighetsretten begrenses. Det er de politiske organer og fylkene som treffer avgjörelse om oversiktsplaner og ledsagende vedtekter, men vedtekter trenger stadfestelse av departementet. — Reglene om reguleringsplaner er i store trekk i samsvar med tidligere ordning, dog er reguleringsformålene angitt klarere og mer uttömmende enn för. Når det gjelder erstatning for tap ved reguleringsplan, har man fått regler hvoretter grunneier hvis eiendom blir vesentlig forringet som fölge av planen, kan tilkjennes erstatning av eier av eiendom som i henhold til planen kan bebygges på en måte som gir eiendommen en vesentlig bedre utnytting enn andre eiendommer i ströket. — Reglene om hjemmel for ekspropriasjon fölger i alt vesentlig mönstret i den tidligere lov. Derimot er de supplerende ekspropriasjonsrettslige bestemmelser forenklet og lagt om med sikte på i störst mulig utstrekning å bringe dem i samsvar med en felleslov om ekspropriasjon av fast eiendom. Viktige endringer er gjort i reglene om grunneiernes refusjonsplikt til det offentlige for utgifter til veg og kloakk. Man har bl.a. tatt sikte på såvidt mulig å unngå vurderingsspörsmål og

 

skjönn til fastsettelse av refusjonsbelöp. Også den nye bygningslov gir adgang til å etablere en særlig skjönnsinstitusjon til å fastsette ekspropriasjonserstatninger og refusjonsbelöp. Men i motsetning til tidligere er detetter den nye lov adgang til overskjönn.
    Midlertidig lov av 25. juni (nr. 4) om forkjöpsrett for kommunene tilutbyggingsformål og til friluftsformål tar sikte på å styrke kommunens stilling på tomtemarkedet og å tilgodese almenne friluftsinteresser. Loven supplerer reglene om forkjöpsrett for staten og kommunene etter konsesjonslovgivningen og jordloven. Som utgangspunkt gjelder loven for hele landet, men ved særskilt bestemmelse av departementet kan kommuner eller deler av kommuner holdes udenav. Forkjöpsrett kan ikke gjöres gjeldende ved overdragelse av bebygd eiendom og heller ikke ved overdragelse mellom ektefeller eller slektninger eller besvogrede i bestemte ledd. Kommunen kan overta også bruksrett stiftet for en tid av mer enn 10 år.
    Midlertidig lov av 25. juni 1965 (nr. 5) om forbud mot bygning m.v. i strandområder ved sjöen skal sikre almennhetens friluftsinteresser ved sjöen og bidra til en planmessig utbygging i strandområdene. Med visse begrensninger angir loven at bygning, anlegg, inngjerding o.l. ikke uten særskilt samtykke kan föres opp innenfor en avstand av 100 meter fra strandlinjen. Erstatning som forbudet måtte betinge, dekkes av staten, som kan kreve delvis refusjon av kommune eller fylke som har vesentlig interesse av forbudet.
    Lov av 18. juni 1965 (nr. 6) om sameige er deklaratorisk og svarer i hovedtrekk til de almindelige regler som var fastslått i Norske Lov eller som var blitt gjeldende gjennom rettspraksis og sedvane. Loven omfatter tilfelle hvor to eller flere eier noe sammen på en slik måte at retten til hver enkelt regnes i parter etter delings- eller forholdstall. Loven löser ikke spörsmålet om når man står overfor et interessentskap eller et vanlig tingsrettlig sameie. Loven har regler om bruk og vedlikehold av sameietingen, om utgifts- og inntektsfordeling, om rett for den enkelte sameier til å avhende sin part og om rett til innlösing og utlösing av parter og om opplösing av sameie.
    Lov av 25. juni 1965 (nr. 1) om forpaktning regulerer viktige sider ved det rettslige forhold mellom jordeier og forpakter. Lovens regler kan ikke fravikes ved avtale uten at det er uttrykkelig hjemlet i loven. Loven gjelder forpaktning av eiendom som skal nyttes til jordbruks- eller skogbruksproduksjon. Forpaktning av utbebygd eiendom og en del andre leierforholder unntatt fra loven.
    Lover av 9. april 1965 (nr. 2 og 3) om endringer i den alminnelige borgerlige straffelov og om strafferettslege åtgjerder mot unge lovbrytarar har som bakgrunn stigningen i ungdomskriminaliteten i de senere år. Etter loven om strafferettslige åtgjerder mot unge lovbrytere skal det være en ny reaksjonsform for unge lovbrytere, nemlig ungdomsarrest. Denne skal ha en varighet av 60 dager med adgang til löslating inntil 10 dager för tidens utlöp. Videre er reglene om arbeidsskole for unge lovbrytere i en lov av 1928 overfört til den nye lov. Reglene er endret på enkelte punkter, og reaksjonen betegnes nå som straff og kalles ungdomsfengsel. Endelig er også reglene i barnevernloven om påtalemyndighetens forhold overfor straffbare handlinger begått av barn overfört til den nye lov. Påtaleunnlatelse etter barnevernloven er erstattet av en overföring av saken fra påtalemyn-

 

dighet til barnevernsnemnda. Endringene i straffeloven gjelder særlig reglene om tilsyn med betinget dömte og vilkårene for betinget dom.
    Lov av 19. mars 1965 (nr. 3) om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner avlöser regler i den militære straffelov og en lov av 1937 om vernepliktige sivilarbeidere. Vilkåret for fritaking er stadig at den vernepliktige ikke kan gjöre militærtjeneste uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Inntil 1937 kunne fritaking bare oppnås ved at det ved straffeforfölgning ble fastslått at den vernepliktige oppfylte vilkåret. Fra 1937 kunne militærnekterne oppnå fritaking også ved administrativ avgjörelse, og de kunne få administrasjonens avgjörelse prövet i en straffesak. På sistnevnte punkt er nå gjort en endring, slik at staten, når den vernepliktige ikke vil böye seg for en avgjörelse som avslår söknad om fritagelse, må reise söksmål mot ham med påstand om at vilkårene for fritaking ikke er tilstede. Saken behandles av de sivile domstoler. Den vernepliktige behöver således ikke lenger begå et lovbrudd og löpe risikoen for å bli straffet, om han önsker departementets avgjörelse overprövet.
    Vegtrafikkloven av 18. juni 1965 (nr. 4) som avlöser bl. a. motorvognloven av 1926, har regler både om trafikk og om kjöretöyer. I likhet med tidligere ordning overlater også den nye lov til Kongen og departementetå gi nærmere detaljregler. Vegtrafikkloven har bl. a. bestemmelser om alminnelig maksimal fartsgrense for motorvogner i og utenfor tettbygd strök, og om straff og inndragning av förerkort. I den nye lov er grensene hevet fra 40 km/t til 50 km/t i tettbygd strök, og fra 70 km/t til 80km/t utenfor tettbygd strök. For visse vegstrekninger kan administrasjonen tillempe disse grenser. Men i proposisjonen om den nye lov ga departementet uttrykk for at man ikke ville tillate höyere fart enn 90 km/t på noen av landets veger, slik de da var, og ikke mere enn 100 km/t på de motorvegstrekninger som vil bli kjöreklare i de nærmeste år. Straff- og inndragningsbestemmelsene er i hovedtrekkene utformet som i motorvognloven av 1926. Således er de strenge »promille»-regler inntatt uendret. En nyskapning i loven er en fullmakt for Kongen til å bestemme at overtredelser av trafikkbestemmelsene i utlandet skal kunne straffes i Norge. Forutsetningen er bl.a. at det foreligger overenskomst om gjensidighet. Forovertredelser i Danmark, Finland, Island eller Sverige kan Kongen imidlertid gi bestemmelser uten overenskomst som nevnt.

Erling Sandene