Haakon Sund død. Riksadvokat Haakon Sund døde den 31. desember 1965, 92 år gammel.
    Han hadde vært riksadvokat fra 1929 til høsten 1941, da han ble fjernet fra sitt embete av de norske såkalte kommissariske statsråder som da var ved makten.
    Riksadvokat Sund hadde fulgt en omskiftende løpebane før han tiltrådte sitt siste embete. Etter å ha praktisert som sakfører og deretter fungert som politimester i Bodø ble han i 1913 utnevnt til statsadvokat for Nordland lagsogn. Senere var han i noen år sorenskriver i Midhordland — et dommerembete på Vestlandet i Norge —, og deretter var han lagmann i Gulating og Frostating lagdømme.
    Riksadvokat Sund hadde såvel gjennom denne omskiftende juridiske virksomhet som gjennom kvalifisert studium over sitt fags vitenskap skaffet segen meget dyptgående og omfattende juridisk viten. Han var høyt ansett såvel blant sine underordnede i påtalemyndigheten og politiet som blant våre dommere. Den oppfatning som riksadvokaten ga uttrykk for, enten det gjaldt vurderingen av den enkelte sak eller når det gjaldt prinsipielle juridiske spørsmål såsom nye lovtiltak, la man stor vekt på. Hans fremstillingsform var elegant og klar. Særlig den skriftlige sprogform viste ham som en sjelden kresen stilist. Dette vil da også den eldre generasjon ofte ha kunnet glede seg over ved å lese hans artikler i den nordiske juridiske litteratur. Mens Sund ennå var statsadvokat skrev han en avhandling »Om politiets opgaver og gjøremaal efter gjeldende norsk rett» til bruk for politilovkommisjonen, som

 

han var medlem av i tiden 1912—1914. Som riksadvokat utferdiget han også endel ordrer som tok sikte på å effektivisere politiet. Han var medlem i straffelovskomitéen av 1922 og satt som komitéens formann 1934—1938.
    Riksadvokat Sund deltok for øvrig i en rekke år i det nordiske lovsamarbeid på strafferettens område. Fra denne tid hadde han vervet seg mange venner i våre naboland såvel blant de rettslærde som blant dommere og praktiserende jurister.
    Riksadvokat Sund var en sterk personlighet, meget rolig i sin opptreden og autoritativ på en stillferdig måte. Det er karakteristisk for ham at da han i 1941 ble avskjediget av landssvikerne, ble det underhånden nevnt fra det hold at riksadvokaten var fullstendig uvillig til forhandling med representanter for fienden. Han ofret ikke mange ord på nazistene, men satt som et isfjell — ble det sagt — når de forsøkte å nærme seg ham med argumenter.
    Helt inntil det siste var riksadvokat Sund, til tross for sin høye alderdom, fullstendig klar i tankegang og meningsytringer og han fulgte alltid med våken interesse med på alt som skjedde i tiden såvel på det juridiske fagområde som innen andre vitenskaper, og likeså i kunst, litteratur og politik.

Andr. Aulie