LENNART PÅLSSON. EEC-rätt. Malmö 1970. Studentlitteratur. 150 s. Kr.22,90.
Den nyutnevnte professor i internasjonal rett ved Lunds universitet, Lennart Pålsson, har med sin bok EEC-rätt avsluttet et vanskelig og dristig arbeide. Alle som har arbeidet med disse rettsspørsmål har efterhvert oppdaget at det er et umåtelig stort juridisk felt som berøres av Roma-traktaten. Man ser umiddelbart at folkerett, statsrett, forvaltningsrett og prosessrett berøres, men også en rekke materiellrettslige spørsmål vedrørende næringsvirksomhet trekkes inn. I forbindelse med etableringsretten må man eksempelvis trekke inn næringslovgivning og konsesjonsrett, og man kommer ikke utenom selskapsrett og internasjonal privatrett. Veien fører så videre inn til kapitalbevegelsene hvor valutalovgivning og en rekke former for betalinger og investeringer må gjennomgås. Enda mer omfattende blir feltet når manskal behandle spørsmålene om lovharmonisering, for eks. når det gjelder utdannelse, selskapsrett og skatterett. Bank- og forsikringsvesen kommer inn i bildet både i form av tjenesteytelser og som etableringsrettslige spørsmål. Jordbruket er et omfattende problemkompleks for seg. Det samme gjelder transportsektoren.
Det sier seg selv at det ikke er lett i løpet av 150 sider å gi en meningsfylt beskrivelse av hele problemkomplekset. Det krever en uvanlig formuleringsevne, en bred oversikt og sans for det vesentlige. Årsaken til at Len-
nart Pålsson har gitt seg i kast med dette er nok at en fremstilling av de institusjonelle sider av EEC vil henge i løse luften dersom man ikke kjenner de materielle rettsspørsmål som er gjenstand for beslutningsprosessen. Samtidig vil den institusjonelle bakgrunn være nødvendig for å trenge inn i EEC-retten på de enkelte materiellrettslige områder. Når man så føyer til at boken inneholder en inngående veiledning for lesere som selv vil arbeide med EEC-retten og dens kilder, og dessuten omfattende, ajourførte litteraturhenvisninger på en rekke rettsområder, forstår man bedre nytten av en slik kortfattet, bred introduksjon.
EEC-rätt er en uvanlig klar og godt gjennomarbeidet fremstilling som alle jurister og til dels også økonomer vil kunne lese med glede. Det ligger i sakens natur at boken er blitt utpreget rettslig beskrivende, og at den i liten grad har kunnet beskrive de bakenforliggende interessekonflikter og det miljø EEC-institusjonene arbeider i. En mer statsvitenskapelig fremstilling av institusjonenes virkemåte, ville nok gitt et noe annet inntrykk av situasjonen. Også når det gjelder behandlingen av de materiellrettslige deler av EEC-retten, går det klart frem at forfatteren er mest opptatt av kompetanse- og jurisdiksjonsspørsmål. Han nevner således ikke at det efterhvert er blitt et sentralt element i EEC's kartellrett at ikke enhver konkurransebegrensning som berører handelen mellom medlemsstatene, er forbudt. Forutsetninger for forbud er at konkurransebegrensningen er merkbar. Dette kriterium er i de senere år stadig blitt utviklet av Kommisjonen og i en avgjørelse i en sak nr. 5/69 (Völk v. Vervaecke) har Domstolen fastslått at selv en eksklusivavtale som gir full områdebeskyttelse bare er forbudt hvis konkurransebegrensningen er merkbar. Grundig-dommen, som Lennart Pålsson viser til på s. 99, er således oppmyket på dette punkt.
Også på et annet punkt i fremstillingen av EEC's kartellrett er det fristende å komme med en bemerkning. Som man vil vite kan kartellavtaler som rammes av forbudet i Roma-traktatens art. 85 (1) bare gis unntak av Kommisjonen i henhold til art. 85 (3) dersom avtalene er meldt til Kommisjonen på forhånd. I en avgjørelse i sak nr. 10/69 (Portelange v. Smith Corona) fastslo Domstolen generelt at avtaler som meldes inn til Kommisjonen er sivilrettslig gyldige så lenge Kommisjonen ikke har tatt standpunkt til saken. I en kommentar til denne dom sier Lennart Pålsson på s. 98: "Om Kommissionen vägrar tillämpning av fördragets art. 85 (3), synes kartellen dock få anses som ogiltig även för förfluten tid". Dette syn utdypes på s. 101. Dette spørsmål er det imidlertid slett ikke enighet om. Den vanligste oppfatning er vel at Domstolen i denne dom i realiteten trakk seg tilbake fra forbudsprinsippet og over til misbruksprinsippet. Av hensyn til partenes rettssikkerhet i den ofte lange ventetid før Kommisjonen tar standpunkt til om unntak skal innvilges, har man villet statuere full og ugjenkallelig gyldighet i relasjon til EEC's kartellbestemmelser. Slik for eks. Peter Ulmer i Europarecht, s. 347, 1969. Klaus Otto Nass i Europarecht nr. 2, 1970, har imidlertid i likhet med Lennart Pålsson tillagt dommen en mer begrenset betydning.
På s. 104 skriver Lennart Pålsson: "Art. 37 torde ej vara något hinder för att bibehålla existerande statliga monopol eller för att utsträcka nationaliseringen till nya företag (jfr art. 222 enligt vilken fördraget icke i något hänseende skall ingripa i medlemsstaternas egendomsordning). Bestämmelserna avser endast att påverka utformningen av de statliga monopolen."
Dette syn har hittil stort sett vært alminnelig akseptert i juridisk teori, men formodentlig efter at forfatteren har gjort det vesentlige arbeide med boken, har utviklingen tendert i en annen retning. Ikke minst fordi man i Sverige nylig har etablert et medisinmonopol, kan det være grunn til å gjøre oppmerksom på at EEC-kommisjonen 22. desember 1969 avgav rekommandasjoner som krever at en rekke monopoler, deriblant det italienske fyrstikkmonopol, skal oppgi sine eksklusive importrettigheter og også eneretten til å markedsføre importerte produkter. Detta innebærer at andre medlemsstaters produsenter skal ha rett til å opprette engrosledd i monopollandet. Også EEC-rådets resolusjon i februar 1970 vedrørende det franske og italienske tobakksmonopol trekker i samme retning. Resolusjonen krever at de nevnte monopolers eksklusive importrettigheter når det gjelder tobakksvarer fra andre medlemsstater skal opphøre innen 1. anuar 1976.
De ovennevnte bemerkninger viser at EEC-retten er i meget rask utvikling. Noe av det mest tiltalende ved Lennart Pålssons bok er nettopp at han på en selvstendig og kritisk måte har maktet å aktualisere og ajourføre utviklingen i tiden efter at Roma-traktaten trådte i kraft. Interessen knytter seg idag ofte til andre sider av traktaten enn den gang. Ikke minst av denne grunn er boken bedre egnet som introduksjon enn de mer omfattende fremstillinger som brukes ved EEC-universiteter.1 Fridtjof Frank Gundersen