Manual of Public International Law. Edited by Max Sørensen. MacMillan, London—Melbourne—Toronto, St. Martin's Press, New York, 1968. 930 s.

 

Den store "Manual of Public International Law" som Carnegie Endowment for International Peace har fått i stand, har nå foreligget i et par år. Nesten like lenge har anmelderen hatt glede av selve verket, men sorg og skam av sitt løfte om å anmelde det. Som disse linjer omsider skrives i en ledig stund, er han tilbøyelig til å se noe symbolsk i dette: At folkeretten — selv for enkelte av dem som har den som fag — lett blir fortrengt av andre krefter. Men den kommer alltid fram igjen. Og det kan være velgjørende i den kaotiske tid vi gjennomlever, å vende tilbake til den tankeopprydning og nøkternhet som en god juridisk framstilling har å by på. Uttrykket "Law and Order" har i dagens debatt fått en odiøs klang som det ikke fortjener. Vel er det lett å underskrive at det primære krav må være "Law with Justice". Men dette må ikke overskygge rettens funksjon i arbeidet for både mer ordnede og mer rettferdige forhold, nasjonalt og internasjonalt.
    Anmelderen har ikke kunnet lese boken i ett strekk. Dette vanskeliggjør helhetsbedømmelsen. Men studium av samtlige kapitler i rekkefølge over et lengere tidsrom, samt hyppige konsultasjoner i enkeltspørsmål, har gjort den til en ledsager man føler seg fortrolig med og har fått tillit til. Vanskeligheten med å være à jour kan muligens ha plaget utgiverne allerede da boken kom. Og mangt og meget har skjedd siden. Likevel virker boken i de vesentlige henseender moderne og relevant også i 1971.
    Verket har en interessant målsetting og tilblivelseshistorie. Tanken var å få i stand en lærebok som framstilte folkeretten fra et internasjonalt synspunkt, heller enn et nasjonalt. Og den skulle gjøres tilgjengelig for en rimelig pris, med særlig sikte på de nye stater og utviklingslandene.
    Tanken er god. Internasjonal rett har gjennom århundrer vært brukt til fremme av nasjonale interesser. Mange av de lærebøker som har vært skrevet fra nasjonal synsvinkel, har støttet opp under denne tendensen. Dette er vel hovedgrunnen til at professor Max Sørensen fra Århus, som fikk den vanskelige og viktige oppgaven å redigere verket, kan innlede sitt forord med følgende paradoks:

 

"International co-operation is the very life-blood of anyone actively engaged in the study and practice of international law. Yet this branch of legal science has not particularly distinguished itself as a field of joint research and writing by scholars of different nations. This is not because no need exists for such co-operation . . ."

 

    Man kunne selvfølgelig etter dette ønske at tanken hadde vært satt i verk av en institusjon som sto helt hevet over mistenkeliggjøring, om dette hadde vært mulig. Også et internasjonalt tiltak kan jo gå bestemte ideologiske eller politiske ærend. Og med rette eller urette kan vel Carnegie Endowment risikere å få sitt pass påskrevet i så måte. Om noen i praksis kunne ha gjort det bedre, er et annet spørsmål. Til dette kommer at neppe noen

 

internasjonal jury som var tilstrekkelig bredt sammensatt, ville ha kunnet bli enig om svaret.
    Tilblivelseshistorien gjør Sørensen rede for. En gruppe folkerettsjurister fra forskjellige land og rettssystemer ble oppfordret til å skrive verket ved kollektiv innsats. Idéen kom fra Francis Deák, som dengang var leder av Carnegiestiftelsens folkerettsprogram, og som også er med blant de tolv forfattere. Etter at man var enig om planen for verket, ble det foretatt en arbeidsdeling. Hver skrev sine avsnitt, som deretter ble diskutert i fellesskap og grundig revidert. Men ingen forfatter ble pålagt meninger som han ikke selv delte.
    Ifølge Sørensen gikk gruppens deltakere til arbeidet med entusiasme blandet med skepsis. Ville det være mulig for dem å lage noe mer enn bare en samling av essays? Kunne man sikre den nødvendige intellektuelle sammenheng? Han overlater svaret til leseren.
    Etter anmelderens mening har forsøket langt på vei lykkes. Det er riktignok fortsatt et verk bestående av delarbeider, med hver sin angitte opphavsmann. Men sammenhengen er i det store og hele bevart såvel i form som i innhold. Boken trer fram som en fullstendig og avsluttet oversikt over folkeretten på dens nåværende utviklingstrinn, der intet vesentlig emneområde er forbigått, selv om de har fått en noe ujevn dekning. Delarbeidene er tilpasset hverandre bl. a. gjennom bruk av krysshenvisninger. På den annen side er det naturligvis ikke noe enkelt grunnsyn som i gjennomført grad preger boken som helhet, og den valgte systematikk er ikke strengere enn at nokså forskjellige måter å behandle stoffet på, finnes side om side. Man kan neppe trekke ut et entydig sett av konklusjoner, men det er heller ikke blitt slik at det ene kapitel slår det annet i hjel. Nøyere studium ville kanskje kunne avsløre underliggende motsetninger mellom forfatterne, men disse springer ikke i øynene. Man kan derfor godt bruke verket som lærebok uten å risikere alvorlig personlighetsspaltning hos lærer eller student.
    Det er ikke mulig å gi noen utførlig omtale av de enkelte avsnitt her. De fleste emner som tradisjonelt tilhører framstillinger av den alminnelige folkerett, er med, og stoffordningen virker hensiktsmessig selv om den ikke gjenspeiler noen streng teoretisk systematikk. Et særlig verdifullt trekk ved boken er hvordan det nye stoff som de internasjonale organisasjoner har bragt inn i folkeretten, er plassert.
    Det kan være hensiktsmessig simpelthen å gjengi innholdsoversikten:

 

1. The Function of Law in the International Community. Clive Parry. (U.K.)

2. The Legal Organization of International Society. Abdullah El Erian. (U.A.R. — Egypt)

3. The Sources of International Law. Michel Virally. (Frankrike)

4. The Law of Treaties. Clive Parry. (U.K.)

5. Subjects of International Law. Nkambo Mugerwa. (Uganda)

6. The Authority of the State: Its Range with Respect to Persons and Places. Milan Sahović (Jugoslavia) og William W. Bishop. (U.S.A.)

7. Organs of States in their External Relations: Immunities and Privileges of State Organs and of the State. Francis Deåk. (U.S.A.)

8. The Individual in International Law. Shigeru Oda. (Japan)

9. International Responsibility. Eduardo Jiménez de Aréchaga. (Uruguay)

 

 

10. Institutionalized International Co-Operation in Economic, Social and Cultural Fields. Max Sørensen (Danmark).1

1. Settlement of Disputes. B. S. Murty (India).

12. Use of Force by States. Collective Security. Law of War and Neutrality. K. Skubiszewski (Polen).
    Det går fram at også en yngre forskningsassistent, engelskmannen Ralph Zacklin, har lagt ned et stort arbeid i boken, både m. h. t. innhold og redaksjon.
    Verket er utstyrt med usedvanlig gode og fyldige registre, bibliografier m. m.
    Den meget vanskelige oppgaven som det må ha vært å skrive innledningen til dette verk, synes jeg Clive Parry har klart på en fremragende måte. Riktignok finner man kanskje ikke noen egentlig analyse i sosiologiske vendinger av rettens funksjon i det internasjonale fellesskap. Men blant de mange mulige innfallsvinkler, har han likevel valgt noen av de vesentligste. Mange velkjente punkter kommer i perspektiv. Man finner stimulerende — og for anmelderen ofte nye — tanker om de evige spørsmål, riktignok under tiden bare i antydnings form, noe som nettopp kan stimulere til diskusjon. Leseren får brede perspektiver på forholdet mellom folkerett og "International Relations", på statens og suverenitetens rolle i historien og i dag. Avsnittet om folkerettens historiske opprinnelse og om krigens rolle i det internasjonale samfunn rager etter mitt skjønn opp over de mange trivielle framstillinger man her møter. Også utvidelsen av statssamfunnet og folkerettens utbredelse til nye områder, de nye tendenser i internasjonalt samarbeid samt forholdet mellom folkerett og andre rettsgrener, blir selvstendig og til dels originalt grepet an tross det begrensede sidetall. Forfatteren gir kanskje et noe for idyllisk inntrykk av statens rolle som alles velgjører (bl. a. side 6), og sier lite eller intet om staten som undertrykkingsapparat. Og jeg synes han virker noe unnskyldende i omtalen av europeiske staters verdensherredømme (s. 36—38), men han tar samtidig klart avstand fra europeisk-etnosentriske synspunkter (s. 9, jfr s. 36). På den annen side begrunner han treffende hvorfor folkeretten også binder nye stater (s. 43). Nettopp for den globale lesekrets verket tar sikte på, kan bokens første kapitel være en stimulerende utfordring.
    El Erians kapitel er i sammenligning mindre originalt eller tankevekkende. Framstillingsteknikken er enkel og grei, korrekt og ukontroversiell, nokså tørr og upersonlig. Den blir mest deskriptiv og inneholder lite nytt. Kapitlet holder ikke helt hva titelen lover, idet det vesentlig omhandler de internasjonale organisasjoner, ikke mønsteret av mellomstatlige relasjoner. Likevel er stoffet så stort at man kanskje ikke kan beklage seg over at det bare blir oversiktsmessig og nokså overflatisk behandlet. Man får en historikk over de internasjonale institusjoners utvikling, en oversiktlig, men ikke dyptgående framstilling av deres alminnelige juridiske problemer, hvoretter særskilte avsnitt omtaler FN, særorganisasjonene og regionale institusjoner, alt sammen i største korthet. Som framstilling av "internasjonal forfatningsrett" gir avsnittet etter mitt skjønn ikke så mye, men det er prinsipielt viktig at dette avsnitt likevel har fått en så framskutt plass i sammenhengen. Dessuten kommer andre av forfatterne tilbake til mange punkter i dette kapitel.
    Det neste store emneområde, folkerettens kilder, får også en oversiktlig,

 

men ikke særlig dyptgående framstilling i Michel Virally's kapitel. Marken er så velpløyd fra før, at man kanskje ikke skal vente store overraskelser, og det får man da heller ikke. Avsnittet om internasjonale institusjoners avgjørelser er i forhold til tradisjonelle framstillinger den viktigste tilvekst, men heller ikke dette blir meget mer enn en oversikt. Forholdet mellom folkerett og nasjonal rett er behandlet i dette kapitel.
    Clive Parry har også bidratt med kapitlet om traktater. Det trekker atskillig på folkerettskommisjonens utkast, som senere ligger til grunn for den konvensjon som ble vedtatt på Wien-konferansene i 1968—1969. Behandlingen virker gjennomgående pålitelig og vel underbygd. For en norsk leser er det skuffende at internasjonale institusjoners traktatkompetanse behandles med stikkordene "inherent" eller "implied" myndighet uten at Seyersteds grunnleggende studier (f. eks. i Nordisk Tidsskrift for International Ret 1964) av dette punkt er benyttet. Enten man er enig i Seyersteds synspunkter eller ikke, ville de kunne gitt forfatteren verdifulle impulser. Jeg synes også at det burde vært sagt mer om spørsmålet om den folkerettslige virkning av forfatningsrettslige begrensninger i traktatkompetansen (s. 188—189).
    Det er gruppens afrikanske medlem, Mugerwa, som har behandlet det viktige stoff som er samlet i avsnittet om folkerettens subjekter. Det er blitt et nyttig kapitel. Det skulle kunne gi et godt grunnlag for undervisningsformål, også fordi det heldigvis ikke er fritt for ufullkommenheter. Forfatteren har en vid og udogmatisk tilnærming til spørsmålet om rettssubjektivitet i folkeretten. Hans analyse er enkel og derfor ikke så subtil og innsnevrende som f. eks. den i Ross' lærebok i folkerett. Under beskrivelsen av de forskjellige grupper av folkerettssubjekter gir han bl. a. noen interessante opplysninger om utviklingen innen Commonwealth (s. 252—53). I et svensk forum må det for en nordmann være tillatt å peke på at klassifiseringen av unionen Sverige—Norge (s. 251) som en "realunion", slik at det bare var ett folkerettslig subjekt, må være gal. Men feilen er ikke graverende, hvor mange skandinaver er støe i statsforbindelsene i Afrika gjennom tidene? Kapitlet gir en nyttig oversikt over og drøftelse av spørsmålene omkring anerkjennelse. Den er først og fremst praktisk, men tar også opp de forskjellige teoretiske sondringer, man merker seg at han bl. a. vil rehabilitere betydningen av å sondre mellom anerkjennelse de facto og de jure. Hans oversikt (s. 281—82) over forskjellige former for samkvem og kontakt som er, respektive ikke er, uttrykk for implisitt anerkjennelse, er aktuell og nyttig. Anerkjennelse av FN-representasjon, og Generalsekretærens velkjente memorandum av 1950, gis tilbørlig plass. Foranledningen — spørsmålet om Chinas representasjon — forbigås imidlertid, noe som neppe er hensiktsmessig. Spørsmålet om anerkjennelse i forholdet mellom utenforstående stater og internasjonale institusjoner etterlater ikke leseren fullt tilfreds. Behandlingen virker her som et interessant tilløp uten hopp (s. 284—85). Mugerwa gir også en liketil og aktuell framstilling av statssuksesjon. De viktigste punkter virker veltruffet. Men det er noe forbausende å møte hos en afrikansk forfatter en så vidt konservativ innstilling som den at private rettigheter, som f. eks. er stiftet umiddelbart før en ny stat oppstår "with the express purpose of embarrassing the new sovereign" (s. 292) må respekteres av den nye stat "however obnoxious such rights might be . ..". Men forfatteren henviser til at løsningen ligger i "adjusting such

 

rights through legislation, which does not at the same time constitute a breach of international law". Dette er en nokså dunkel uttalelse, men dens rekkevidde belyses av det eksempel han gir: Egypts nasjonalisering av Suezkanalkompaniet i 1956 tilfredsstilte folkerettens regler. Spørsmålet om suksesjon i traktatforhold behandles greit, og de anviste løsninger virker holdbare i resultatet, men som begrunnelse synes jeg ikke det er tilfredsstillende når det om de ikke stedbundne ("non-localized") traktater, altså de vanligste, sies at de bare kan oppfylles "personlig" (s. 298—300). Denne påstand er ikke underbygd, men resultatet lar seg vel fullt tilstrekkelig begrunne med henvisning til fast praksis. Et særlig interessant avsnitt behandler og kritiserer de såkalte "devolution agreements" (s. 300—03), som tidligere herskerstater har fått i stand før eller i forbindelse med at nye stater har oppstått. Den tilsiktede overgang av traktatforpliktelser har skapt vanskeligheter og deres gyldighet i forhold til tredje-stater har vært bestridt. Den interessante praksis som en rekke nye stater har slått inn på, først Tanganyika (med "Nyerereformelen" av 1961), vies tilbørlig oppmerksomhet. — Alt i alt har dette afrikanske bidrag selvstendig verdi og tjener sin opphavsmann og hans kontinent til ære.
    De mange og praktiske spørsmål som knytter seg til territorium og jurisdiksjon har fått en udogmatisk og oversiktlig framstilling i kapitel 6, der jugoslaven Sahović og amerikaneren Bishop har skrevet hver sine avsnitt. Kyststatens myndighet i fiskerisonen er nok blitt litt stemoderlig behandlet (s. 339—40), hvor den nevnes under begrepet "tilstøtende soner". (Dette er også påpekt og kritisert i en anmeldelse av Fleischer i T.f.R. 1968, se s. 647—48.) Enkelte spørsmål i dette avsnitt er kommet i en ny stilling i de senere år, bl. a. vedrørende kontinentalsokkelen og virksomhet i verdensrommet. Jeg har satt et spørsmålstegn ved Bishops påstand (s. 361) om at straffemyndighet over personer "based solely on domicile would seem hard to justify" når det gjelder forbrytelser begått i utlandet. Man skulle tro at denne tilknytning må anses for tilstrekkelig, i lys av en rekke staters, derunder Norges, praksis, og den kjennsgjerning at folkerettens grenser her er meget vide og vage.
    Sammenliknet med omfanget av de øvrige kapitler, har framstillingen av staters og statsorganers immunitet og privilegier fått overraskende bred plass. Man finner her f. eks. hele 10 sider om konsularretten, sammenlignet med f. eks. bare 15 sider om hele menneskerettighetskomplekset i et senere kapitel. Deåks framstilling er imidlertid utvilsomt verdifull og kan anbefales som en temmelig fullstendig og solid underbygd oversikt over dette til dels nokså tekniske stoff. Forfatteren kommer imidlertid også inn på spørsmål av mer almen interesse, f. eks. forholdet mellom folkerett, utenrikspolitikk og diplomati (s. 394—95). Kapitlet inneholder rikholdige henvisninger til nasjonale og internasjonale rettsavgjørelser, og behandler bl. a. et så viktig emne som "act of state"-doktrinen (s. 445—49), og går lenger enn overskriften lover ved at det også tar opp internasjonalt samkvem innenfor internasjonale institusjoners ramme (s. 450 flg.), for deretter å vie immunitetsspørsmålene for og i organisasjonene særlig oppmerksomhet. Avsnittet ruver, selv om det ikke emnemessig kan sies å inneholde bokens tyngdepunkt.
    I så måte vil interessen heller samle seg om det følgende kapitel, japaneren Odas framstilling om "The Individual in International Law". I ste-

 

det for tidligere årtiers undertiden sterile debatt om individets status som "folkerettssubjekt", bringer forfatteren her forst og fremst praktisk nyttige oversikter over emner som nasjonalitet, fremmedes rettsstilling, internasjonal beskyttelse av menneskerettigheter, individuelt ansvar etter folkeretten og — vel på sin plass i lys av denne praktiske framgangsmåte — et avsnitt om utlevering av lovovertredere. Lovgivning og konvensjoner er heldigvis flittig anført fra disse felter, likeså internasjonale og nasjonale rettsavgjørelser. Man finner her bl. a. omtale — riktignok kort — av viktige emner som flyktningevern, ILO-konvensjoner og praksis under den europeiske menneskerettskonvensjon. Her som så ofte ellers, savner jeg imidlertid undertiden informasjon om hvor mange og hvor viktige stater som er bundet av de konvensjoner som anføres. Som kjent er det ikke sjelden at manglende oppslutning om konvensjonene gjør deres regler mindre interessante. Og når det kategorisk fastslås at ekspropriasjon (overfor fremmede) "is permissible solely for public purposes" (s. 486, med en henvisning til Norwegian Shipowners' Claim, en voldgiftssak fra 1922) må det være noe som ikke stemmer. Ekspropriasjon er riktignok en akt som krever offentlig medvirkning, men det skulle vel være tålelig sikkert at den nasjonale lovgivning og praksis som tillater ekspropriasjon for private formål, ikke er folkerettsstridig selv om den skjer overfor fremmede. Når det gjelder det evige stridsspørsmål om retten til erstatning, tar forfatteren en meget forsiktig holdning og lar nærmest spørsmålet stå åpent med en henvisning til konkrete omstendigheter (s. 489).
    Dette sistnevnte punkt har som kjent tidligere ofte vært behandlet i sammenheng med statens internasjonale ansvar, som her kommer i det følgende kapitel. Denne stoffordning er systematisk velbegrunnet. Kapitlet om internasjonalt ansvar er ført i pennen av Jiménez de Aréchaga. Det virker meget klargjørende, og har mye god juss i en konsis framstilling. Forfatteren er innenfor en latin-amerikansk tradisjon når han har et noe restriktivt syn på vilkårene for at staten skal bli internasjonalt ansvarlig (f. eks. s. 562). Men han skriver nøkternt og balansert og dokumenterer sine utsagn med et fyldig materiale.
    En lang rekke internasjonale samarbeidstiltak som ikke har satt synderlige spor etter seg i de tradisjonelle framstillinger av den alminnelige folkerett, tas opp i det kapitel som redaktøren, Max Sørensen, selv har skrevet. Det er både meget opplysende, almendannende og samtidig rettslig resonnerende. På få sider har forfatteren maktet både å gi en ordnet presentasjon av et overveldende stort stoff, og sette det i perspektiv — ikke minst gjennom den tankevekkende innledning om institusjonalisert samarbeid til forskjell fra tosidig. Spennvidden i kapitlet illustreres ved at det rekker fradet internasjonale pengefond, over GATT, UNCTAD, ICAO, IMCO, m. fl. over ILO, WHO til UNESCO, og videre til bl. a. organisert samarbeid om romforskning, og til sist i korthet behandler internasjonal utviklingshjelp. Dette er sider man kan bli inspirert av, og som synes å gi grunn for nøktern optimisme for framtiden. Her i Skandinavia må vi ha rett til å være stolte over å være representert i dette verk på denne måten.
    Som vanlig i alminnelige framstillinger, avsluttes verket med kapitler om internasjonale konflikter: Murtys avsnitt om fredelig bileggelse av tvister, og Skubiszewskis om staters bruk av makt, kollektiv sikkerhet, krig og nøytralitet. Begge disse kapitler er oversiktlige og tidsmessige, med forholdsvis

 

framtredende plass viet til utviklingen av de internasjonale institusjoner. I de læremidler som f. eks. studentene i Oslo har hatt inntil nå, har disse avsnitt lidt under mangel av tidsmessig framstilling. Disse kapitler synes å kunne dekke behovet bedre, som for øvrig store deler av verket ellers. Det er kanskje Skubiszewskis kapitel som inneholder flest utfordringer til videre diskusjon. Det er klart og godt, men som bl. a. andre anmeldere av verket har påpekt, representerer det nok på mange punkter ikke det siste ord. En rekke aktuelle spørsmål har fått en nøktern og autoritativ behandling i ordnet og instruktiv form. Det ville føre for langt å ta opp enkeltheter. Skubiszewski holder fast ved det tradisjonelle synspunkt at internasjonale organisasjoner, spesielt FN, ikke kan være part i Genève-konvensjonene av 1949. Her har Seyersted (United Nations Forces, 1966) forsøksvis lansert en annen tolkning. Av særlig verdifulle trekk i Skubiszewskis kapitel har jeg merket meg hans ordning av stoffet under krigens rett. Han bryter med den tradisjonelle systematikk, ved å behandle økonomisk krigføring som et eget hovedemne, der han får med bl. a. okkupasjon, blokade, kontrabande o. s. v. uansett arten av krigsskueplassen.
    Alt i alt gir verket mange stimulerende oppslag. Det kan fortsatt likevel spørres om det er blitt en helt internasjonal framstilling i den forstand at alle synspunkter og rettssystemer er likelig representert. Det må vel erkjennes at verket alt i alt er dominert av vestlig tankegang, selv om den er i god forstand "revisjonistisk". Dette illustreres bl. a. ved at de medforfattere som representerer Asia, Afrika og Latin-Amerika synes å tilhøre den etablerte elite innenfor de systemer de kommer fra, og for enkeltes vedkommende er de kanskje i kraft av sin utdannelse og karriere like meget representative forden vestlige tradisjon som for det nye som bryter fram på deres egne kontinenter.
    Dette er ikke ment som en innvending, men som en konstatering av et forhold av største betydning for alle forsøk på å gjøre folkeretten global. I dagens verden er det imidlertid ingen tvil om at et verk som dette har en stor misjon.

Torkel Opsahl