BRITA SUNDBERG-WEITMAN. Nondiskriminering i EEC. Institutet för offentlig och internationell rätt. Sthlm 1973. 208 s.
Roma-traktatens art. 7 ansees for å gi uttrykk for traktatens generelle diskrimineringsforbud. På en rekke områder inneholder så traktaten spesielle diskrimineringsforbud som blir sett som en konkretisering av det generelle prinsipp i art. 7.
Bokens første del inneholder en omfattende analyse av det generelle diskrimineringsforbud i art. 7. Derefter drøftes traktatens spesielle diskrimineringsforbud på to områder, nemlig når det gjelder opprettelsen av et felles arbeidsmarked og etableringsretten. Sundberg-Weitman undersøkerher i hvilken utstrekning det generelle diskrimineringsforbud i art. 7 supplerer de spesielle forbudene.
Art. 7 har vært relativt lite behandlet i den fellesskapsrettslige litteratur selv om bestemmelsen reiser en rekke prinsipielt viktige spørsmål. Med få unntak har det vært alminnelig antatt i teorien at forbudet i art. 7 ikke bare kan påberopes av private rettssubjekter, men at det også umiddelbart forplikter private. Det er dessuten antatt at art. 7, 2. ledd gir Rådet myndighet til å vedta forordninger, d. v. s. fellesskapsrettslige, overnasjonale lover som griper inn i private rettssubjekters rettsstilling. Bestemmelsens rekkevidde er uklar fordi den uttrykkelig begrenser forbudet til å gjelde "på anvendelsesområdet for denne traktat" og "med forbehold for de særbestemmelser den selv gir". Art. 7 vil antagelig bli en mer aktuell bestemmelse nu efter at overgangstiden er over, d. v. s. når fristen til å avvikle diskriminerende bestemmelser i henhold til traktatens spesielle bestemmelser, er utløpt. Det kan tenkes at EEC-domstolens tendens til en dynamisk fortolkning av traktatens rekkevidde i takt med integrasjonens utvikling og behov vil gjøre seg gjeldende også når det gjelder rekkevidden av art. 7. Det kan derfor se ut som om art. 7 er traktatens "sleeping giant". Den reiser spørsmålet om legalitetsprinsippet og individets rettsstilling, og art.7, 2. ledd særpreges av at den i motsetning til art. 235 hjemler beslutninger vedtatt bare med kvalifisert flertall og uten at Det økonomiske og sosialeråd er konsultert. En vid fortolkning av art. 7 peker i virkeligheten frem mot et EEC med sterke forbundsstatlige aspekter. Ut fra slike perspektiverer det vesentlig at også nordiske jurister gjør sitt syn gjeldende. Det er, i første omgang ut fra ett dansk synspunkt, viktig at man ikke uten videre bøyer seg for en overveldende tysk teori når det gjelder fortolkninger som
har så vidtgående politiske implikasjoner at de kan være avgjørende for Fellesskapets konstitusjonelle utvikling.
Et av de sentrale spørsmål i avhandlingen er om art. 7, 1. ledd ikke bare retter seg mot medlemsstatene, men også mot private rettssubjekter. Dersom forbudet også retter seg direkte mot privat diskriminering, innebærer dette at en person som er blitt utsatt for diskriminering fra en annen person kan anlegge sak ved nasjonal domstol med krav om erstatning for rettsbrudd på grunnlag av nasjonale erstatningsrettslige regler og eventuelt med krav om at diskriminerende kontraktsklausuler skal ansees som ugyldige.
Sundberg-Weitman antar i samsvar med en nesten enstemmig teori, først og fremst ut fra hensynet til Fellesskapets funksjon, at art. 7, 1. ledd omfatter privat diskriminering. Det er imidlertid ikke lett å få tak på i hvilken utstrekning hun mener at forbudet skal gis anvendelse på private. På s. 39 skriver hun at "art. 7 verkligen riktar sig även mot privata subjekt, ehuru artikelns första stycke inte innebär ett juridiskt fullkomligt förbud utan blott en allmän grundsats, vilken genom reglering enligt andra stycket kan förstärkas till verksamma förbud. Med denna tolkning har, så längeregler enligt andra stycket ej utfärdats, artikelns första stycke ungefär samma funktion för enskilda som t. ex. den i svenska giftermålsbalken 5 kap.1 § upptagna regeln att 'man och hustru äro skyldiga varandra trohet och bistånd' ".
Personlig synes jeg de argumenter Sundberg-Weitman anfører mot en direkte anvendelse på private av diskrimineringsforbudet i art. 7 er de mest overbevisende, og det er litt overraskende at hun ikke trekker en konklusjon i overensstemmelse med dette. Hun hevder at art. 7, 2. ledd som kompetansenorm ikke kan omfatte privat diskriminering hvis ikke også det generelle forbud i art. 7, 1. ledd rammer private. Denne innvending synes meg for sterkt knyttet til ordlyd og noe preget av formallogikk.
Det kan konstateres at forfatteren ved sitt emnevalg har vist både mod og dristighet. De aller fleste utenforstående ville betenke seg på å gi seg i kast med sentrale temaer innenfor fellesskapsretten i konkurranse med Europas fremste jurister som har utviklet en rettstradisjon når det gjelder disse spørsmål i løpet av de siste tyve år. Forfatterens tillit til at hun på dette felt har noe selvstendig å bidra med i den europeiske debatt, imponerer meg. Enda mer imponerende er det at det faktisk har lykkes henne å kaste mer lys over sentrale rettsspørsmål.
Rent arbeidsmessig kan fru Sundberg-Weitman heller ikke ha sluppet billig fra sin oppgave. For det første ville det være umulig å skrive avhandlingen uten å ha et sikkert kjennskap til fransk og tysk juridisk terminologi. På dette punkt vil jeg gi henne honnør — de forskjellige kilder på fransk og tysk er såvidt jeg kan se gjengitt uten misforståelser og i klar og knapp svensk stil.
Det ville heller ikke ha vært mulig å skrive boken uten intimt kjennskap til hele fellesskapsretten som rettssystem. Dette rettssystem berører som kjent en rekke folkerettslige, statsrettslige og forvaltningsrettslige områder. Det krever stor innsats og energi å skaffe seg en så god oversikt over dette system at det er mulig å plukke ut et spesialtema til særbehandling.
Forfatterens sterkeste side er å kunne stille juridiske problemer klart og gjennomføre en analyse i knappe, konsise vendinger. Hennes svakeste side er at hun ikke i tilstrekkelig grad vurderer de økonomiske og politiske sider
av de forskjellige tolkningsalternativer. I den utstrekning fellesskapsrettslig teori skal være en forutsigelse av hvordan rettsutviklingen vil gå, er dette særlig viktig nettopp når det gjelder behandlingen av fellesskapsretten.
Boken ble høsten 1973 belønnet med den juridiske doktorgrad ved Stockholm universitet.
Fridtjof Frank Gundersen