Juridiske spörsmål ved Nordisk Råds 21. sesjons 2. samling og 22. sesjons 1. samling
Nordisk Råds höstsamling 26.—27. oktober 1973 (21. sesjons 2. samling) i Stockholm hadde flere viktige juridiske spörsmål på sin dagsorden. Særlig knyttet det seg interesse til debatten om det framtidige nordiske lovgivningsprogram, til innholdet i og rekkevidden av bl. a. Helsingforsavtalens artikkel 4, der det heter:

"Avtalepartene skal fortsette lovsamarbeidet i den hensikt å oppnå störst mulig overensstemmelse på privatrettens område."

    Diskusjonen, som ble et av de avgjort viktigste innslag i den to dager lange rådssamling, viste at konflikten mellom "harmoniseringslinjen" og"pionérlinjen" fortsatt preget en del ytringer og holdninger. Det var likevel tydelig at motsetningene hadde jevnet seg noe ut, og at debatten for såvidt ble en konstruktiv ouverture til den sluttbehandling av spörsmålet om

440 Helge Seipet nordisk lovgivningsprogram, som var forutsatt i den etterfölgende februarsesjon.
    Et prinsipielt viktig og vidtrekkende spörsmål ble tatt opp i det finske regjeringsforslaget om nordisk kommunal stemmerett og valgbarhet. Det er ikke ofte regjeringene har fremmet forslag for Nordisk Råd, men i en sak som denne virket det naturlig at man nettopp fra finsk side var opptatt av å finne en lösning. Den rekommandasjon Rådet vedtok i saken, om å undersöke spörsmålet om kommunal stemmerett og valgbarhet for nordiske statsborgere i de nordiske land, "fortrinnvis på grunnlag av gjensidighet", hadde en motivering som sluttet seg til prinsippet. Av interesse for gjennomföringen av en slik reform var den danske påvisning av at eventuelle gjensidighetsavtaler kan inngås uten hensyn til Danmarks EF-medlemskap, da stemmerettsspørsmål ikke omfattes av Romatraktaten.
    Endelig bör det nevnes at Rådet under behandlingen av det sakskompleks som knytter seg til et medlemsforslag om nordisk samarbeid for å forebygge voldshandlinger med internasjonal bakgrunn på nordisk område, gikk inn for en utredning med parlamentarisk deltakelse for å finne fram til hensiktsmessige åtgjerder. Bakgrunnen for dette forslaget, som bl. a.hadde mordet på den jugoslaviske ambassadör Rolovié i Stockholm som utgangspunkt, ble ytterligere aktualisert gjennom den dramatiske Lillehammersaken i Norge, der folk med tilknytning til israelsk etterretningstjeneste skjöt ned og drepte en marokkaner på åpen gate.
    Under hovedsamlingen for Nordisk Råds 22. sesjon 16.—20. februar 1974, som også ble avviklet i Stockholm, var spörsmålet om et handlingsprogram for det framtidige nordiske lovgivningssamarbeid fortsatt et hovedpunkt på dagsordenen for Nordisk Råds juridiske utvalg. Det ble her med utgangspunkt i Ministerrådets beretning om lovgivningssamarbeidet og de utkast til innstilling som forelå fra utvalgets side, holdt et felles möte mellom Juridisk utvalg og justisministrene. Konklusjonen var at man på regjeringssiden forpliktet seg til årlige overlegninger med utvalget om aktuelle lovgivningssaker og også til å dröfte mer langsiktige opplegg, som forutsettes presentert i Ministerrådets rapporter, men uten å låse seg for fast til egentlige langtidsprogram på området. Kompromisset fikk overveiende tilslutning i Rådet. Det mötte likevel reservasjoner fra finsk venstresosialistisk hold, bl. a. under henvisning til det danske EF-medlemskap. Utgangen på den langvarige debatt om de framtidige former for lovgivningssamarbeidet i Norden, ble altså en lösning som bygger på Helsingforsavtalens grunn, og forutsetter en harmonisering på områder som egner seg for dette, men med en presisering av at lovgivningen og lovgivningsmetodene skal "tilpasses samfunnsutviklingen i Norden".
    Om de enkeltvedtak som ellers ble gjort under rådssamlingen, alle ligger til rette for harmoniserte lösninger, er et annet spörsmål. Anbefalingen av et nordisk forbud mot alkoholreklame hadde f. eks. nesten enstemmig dansk motstand.
    Innen sosiallovgivningen var pasienters rettssikkerhet en viktig del av motiveringen for en rekommandasjon.
    Konkrete spörsmål som forutsetter en utvidet trafiksikkerhetslovgivning ble behandlet, som f. eks. kontroll med bruk av bedövende medisiner og obligatorisk bruk av sikkerhetsbelte.
    En anbefaling av regler om foretaksdemokrati i felles nordiske bedrifter

Nordisk Råd 441på linje med nasjonale regler fikk allmenn tilslutning, og kan for så vidt ses som ledd i det bredere miljöpolitiske perspektiv som preget flere saker under rådssamlingen.
    Betydelig interesse har det endelig å kunne slå fast at Helsingforsavtalen, for annen gang siden den ble inngått i 1962, var gjenstand for en rekke viktige ajourföringer og endringer. Det gjaldt innföring av miljöspörsmål blant de saksområder som omfattes av avtalens formålsparagraf, artikkel 1. I senere artikler fastslås prinsippet om i nasjonal lovgivning mest mulig å likestille nabolands miljöverninteresser med landets egne, og om å söke en harmonisering av lover, regler og standarder innen miljöpolitikken.
    En utbygging av reglene om ministerrådets virksomhet og arbeidsmåter inngår også i revisjonen av overenskomsten. Foruten ministerrådssekretariatet får spesielle embetsmannskomitéer sin plass i samarbeidsapparatet. Også vedtaket om prinsipielt å tilstrebe störst mulig offentlighet i det nordiske samarbeidet fortjener å nevnes.
    En viss folkerettslig betydning kan det ha at et overveiende flertall i Nordisk Råd fortsatt mener det ikke vil tjene det nordiske samarbeid om kontroversielle utenrikspolitiske emner blir tatt opp til behandling og votering i Rådet. Samtidig ble det imidlertid gjort klart at det ikke er noen formelle hindringer for at Nordisk Råd også kan sette slike saker på dagsordenen, selv om utenriks- og sikkerhetspolitikk ikke inngår blant de saksområder som er oppregnet i Helsingforsavtalens artikkel 1. Oppregningen i formålsparagrafen blir således ikke ansett som fullstendig eller avgrensende, når det gjelder Rådets virkeområder.
                                                                                                                                    Helge Seip