Norsk lovgivning 1973
Blant de lover som ble gitt i 1973, vil jeg særlig framheve fem:
loven om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom,
loven om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik,
loven om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs,
endringene i erstatningslovgivningen og
revisjonen av sjøfartslovens regler om befordring av passasjerer og gods.
I P r i v a t r e t t
1. Lov 23 februar 1973 om befordring av personer og gods på jernbanen i henhold til de internasjonale overenskomster av 7 februar 1970 Loven gjennomfører i norsk rett reglene i de internasjonale jernbaneoverenskomster CIM og CIV av 1970, samt tilleggoverenskomsten til CIV om jernbanens ansvar for reisendes død og skade.
2. Lov 18 mai 1973 nr. 23 om endring i lov av 31 mai 1918 om indgaaelse og opløsning av egteskap for så vidt angår reglene om lysing
Loven opphever ordningen med en offentlig lysing før et ekteskap inngås. Om prøving av ekteskapsvilkåra gjelder ellers vesentlig samme regler som tidligere. Prøvingen foretas av en vigselmann.
Hver av brudefolkene skal legge fram en rekke legitimasjoner til bruk for prøvingen av om ekteskapsvilkåra er oppfylt, så som dåpsattest eller annen offentlig fødselattest, egenerklæring om hvorvidt han lider av venerisk sykdom som ennå frambyr smittefare, og hvorvidt han har inngått ekteskap tidligere m. m. Videre skal det legges fram en erklæring fra en forlover.
Loven setter en frist på 1 uke fra det tidspunkt da vigselmannen har mottatt de nevnte bevisene til han kan foreta vigselen, eller for det tilfelle vigselen skal foretas av en annen vigselmann, gi attest for at prøving har funnet sted.
Om vigselmannen finner at ekteskapsvilkåra ikke er oppfylt, kan hver av brudefolkene påklage vedtaket til fylkesmannen.
3. Lov 25 mai 1973 nr. 27 om endringer i erstatningslovgivningen m. m.
a) Loven gir for det første nye regler om erstatning for skade på person. Hovedregelen er at den ansvarlige skal betale erstatning for allerede lidt økonomisk tap, for tap i framtidig erverv og for utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtida. Det nevnes også en del momenter det skal tas omsyn til ved erstatningutmålingen og hvilke fradrag som kan og/eller skal foretas fordi skadelidte får andre ytelser på grunn av skaden, som f. eks. trygdeytelser.
Det er i loven også gitt regler om erstatning for ikke-økonomisk skade. En har for det første overført til erstatningsloven de eldre bestemmelsene i straffelovens ikrafttredelseslov av 22 mai 1902 nr. 11 om oppreising for såkalt tort og smerte eller annen skade av ikke-økonomisk art, såframt skaden er voldt forsettlig eller ved grov aktløyse. Det er altså her et ansvarvilkår at skadevolderen har utvist grov skyld. Ved sia av disse alminnelige bestemmelser innfører loven en særskilt menerstatning for tilfelle hvor ska-
delidte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art. Slik menerstatning skal alltid ytes når de vanlige vilkår for erstatningansvar foreligger, uansett om ansvaret beror på grov skyld, simpel aktløyse eller eventuelt objektivt ansvar som f. eks. ved ansvar for motorkjøretøyer. Denne erstatning fastsettes av retten under omsyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfolding.
Loven gir videre regler om erstatning for tap av forsørger og for gravferdkostnader, om lemping av skadevolderens ansvar, og om at erstatningen skal utbetales som engangsbeløp med mindre særlige grunner tilsier at den utbetales som terminbeløp. Lemping kan skje skjønnsmessig etter rettens bestemmelse for så vidt ansvaret, fastsatt etter de vanlige utmålingsregler, ville virke urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlige tilfelle under omsyn til skadens størrelse, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skadevolderens skyld og forholdene ellers finnes rimelig at skadelidte helt eller delvis bærer skaden. Det er særlig ved skader av større omfang at slik reduksjon av erstatning kan komme på tale.
Loven bestemmer også at sosialtrygden eller en pensjoninnretning ikke kan kreve regress av den erstatningansvarlige for trygdens eller pensjoninnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden, med mindre skaden er voldt forsettlig. Da slike trygde- eller pensjonytelser ofte er av betydelig størrelse og vil begrense skadelidtes tap, innebærer denne avskjæring av regress en anseelig nedsetting av erstatningansvarets beløp.
b) Loven endrer dessuten noen regler i bilansvarlova av 3 februar 1961. Såleis er ikke nå lenger personskade lidt av føreren unntatt fra dekning på objektivt grunnlag av den obligatoriske trafikkforsikring. Trafikkforsikringen har ubetinget, objektivt ansvar for all personskade som rammer en person i det motorkjøretøy som helt eller delvis har forårsaket (bidratt til) skaden ved sin bevegelse eller på annen måte, bortsett fra mulig nedsattansvar som følge av skadelidtes medvirkning ved egen kvalifisert skyld (mer enn liten aktløyse). Et motstøtende kjøretøys ansvar derimot beror på feil eller svikt hos dette. Videre er den begrensing i ansvaret for personskade som tidligere gjaldt etter bilansvarlova opphevd, og begrensingsbeløpet for eiendomskader er forhøyd fra kr. 100 000 til kr. 150 000. Opphevingen av beløpsbegrensingen for personskade henger sammen med den før nevnte adgang til å lempe ansvaret for større skader.
4. Lov 1 juni 1973 nr. 30 om endringer i lov av 30 juni 1916 nr. 1 om kommisjon, handelsagentur og handelsreisende
Loven har endret kommisjonsloven på visse punkter med sikte på å styrk emellommennenes stilling i forbindelse med oppsiing m. m. Blant annet er det gitt regler om etterprovisjon som gir mellommannen krav på provisjon også for salg som sluttes etter at han har fratrådt, såframt salget kan antas å ha kommet i stand som følge av mellommannens virksomhet i den tid forholdet besto. Det er også gitt mellommannen en viss rett til godtgjørsle for investeringer han har foretatt i forbindelse med forholdet.
5. Lov 8 juni 1973 nr. 38 om endringer i lov om sjøfarten av 20 juli 1893 m. m.
Loven endrer reglene om befordring av gods, passasjerer og reisegods til
sjøs. Endringene er skjedd i nordisk lovsamarbeid og trådte i kraft 1 juli 1974.
a) Loven innarbeider bl. a. de såkalte Haag—Visby-reglene i sjølovens kap. 5, slik at en her får samlet reglene om befordring av gods, hva enten befordringen skjer mot konnossement eller ikke.
b) Reglene om befordring av passasjerer og reisegods er revidert og samlet i sjølovens kap. 6. Ved lovrevisjonen er det her særlig lagt vekt på å bedre passasjerenes rettsstilling. Grunnlaget for bortfrakterens ansvar er fortsatt culpa supplert med prinsipalansvaret for underordnetes feil eller forsømmelse. Den tidligere regel om ansvarfrihet for nautisk feil er opphevd. Det er fortsatt gitt særlige bevisbyrderegler. Stort sett har skadelidte bevisbyrden. Men når tapet er inntruffet i forbindelse med forlis, sammenstøt, stranding, eksplosjon eller brann, har bortfrakteren bevisbyrden for at feil eller forsømmelse ikke er utvist av noen som han svarer for. Slik bevisbyrde har bortfrakteren alltid ved tap av eller skade på annet reisegods enn håndbagasje og ved alt tap som følge av forsinkelse. Bortfrakterens ansvar er fortsatt begrenst, men beløpenes størrelse er vesentlig forhøyd, for personskade til 700 000 gullfrancs (f.t. ca. n. kr. 319 000). Kongen er gitt fullmakt til å innføre tvungen forsikring til dekning av bortfrakterens ansvar for personskade. Adgangen til ved forhåndsavtale å regulere saksøkerens rett til å velge verneting for søksmål eller eventuelt voldgift er sterkt begrenst. Lovens ansvarsregler kan ikke fravikes ved avtale til skade for passasjerer i fart innen de nordiske land.
Under lovbehandlingen ble spørsmålet om en objektivisering av ansvaret overveid. I lovproposisjonen uttalte Justisdepartementet om dette:
"Under de nordiske departementsforhandlinger er man blitt stående ved at man inntil videre bør legge til grunn komitéforslaget om et ansvar basert på culpa, men med særlige bevisbyrderegler. Dette er altså i samsvar med passasjerkonvensjonen 1961, reisegodskonvensjonen 1967, og Tokyo-utkastet 1969. Uansett om det eventuelt i den kommende konvensjon, om befordring av passasjerer og reisegods, måtte skje en objektivisering av ansvaret, er det neppe nå grunn til å foregripe dette i de nordiske sjølover. Departementet vil for øvrig bemerke at forholdene til sjøs atskiller seg ganske mye fra forholdene ved befordring med bil/buss eller med fly, jfr. bl. a. den vesentlig større bevegelsesfrihet som passasjerene har om bord i et skip; dette må tas i betraktning ved utformingen av ansvarsreglene."
c) Det er også foretatt visse andre mindre endringer i sjøloven og andre lover, bl. a. lov 9 juni 1903 om statskontroll med skips sjødyktighet. De mange foreldelsesfrister for sjøpanterett og andre fordringer etter sjøloven er revidert. Det er særskilt angitte frister for en rekke fordringer, dels 2 år, dels 1 år. I foreldelsesloven er innført en ny alminnelig regel om at partene etter at fordringen er oppstått, kan vedta fristforlenging med virkning for inntil 3 år om gangen reknet fra vedtakelsen, dog ikke ut over 10 år fra den dag foreldelsesfristen ellers ville være utløpt.
II S t a t s r e t t o g f o r v a l t n i n g s r e t t
1. Lov 26 januar 1973 nr. 1 om endring i lov av 27 juli 1956 om utlendingers adgang til riket m. v. (Fremmedloven)
Endringsloven gir Kongen kompetanse til å fastsette unntak fra regelen om at utlendinger som vil arbeide i Norge eller vil drive selvstendig ervervsvirksomhet her, må ha arbeidstillatelse.
Unntaket gjelder for to grupper. Den første gruppen omfatter utlendinger som er ansatt og lønnet av utlandsk arbeidsgiver som verken er bosatt i riket eller har forretningskontor her. Den andre gruppen gjelder andre utlandske yrkesutøvere for arbeid under besøk av inntil 3 måneders varighet. Inn under denne siste gruppen faller tilfelle hvor det vil virke literimelig å kreve arbeidstillatelse, så som f. eks. utlandske forretningsmenn på forretningsreise i Norge, utøvende kunstnere, foredragholdere o. l. på turné etc.
2. Lov 26 januar 1973 nr. 4 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom
Loven tar særlig sikte på å motvirke at samfunnskapt verdistigning eller verdistigning skapt ved tiltak som det eksproprieres til fordel for, skal tilfalle ekspropriaten ved ekspropriasjon. Den må ses i sammenhang med lov om endring i lov 1 juni 1917 nr. 1 om skjønn, ekspropriasjonssaker og odelsløsning m. m. (omtalt nedafor under avsnitt III).
Loven bryter klart med tidligere ulovfestet rett, idet verdsettingen avgrunnareal nå ikke lenger skal følge omsetningsverdien, men som hovedregel skal skje på grunnlag av den aktuelle bruk av eiendommen på det tidspunkt da søknad om ekspropriasjon legges fram for den offentlige myndighet som kan gi samtykke til ekspropriasjonsinngrepet. Det tas dog hensyn til slike påreknelige endringer av eiendommens driftsmåte som det er naturlig grunnlag for etter forholdene på stedet, for så vidt det kan skje innen rammen av den næring eller det alminnelige formål som eiendommen brukes til før ekspropriasjonen. For øvrig ses bort fra muligheter for bruksendringer og fra forventninger om framtidig verdauk. Det tas ikke omsyn til verdiendringer som har sammenheng med ekspropriasjonstiltaket.
I visse tilfelle gir imidlertid loven adgang til å legge en høyere verdi til grunn, særlig om hovedregelen vil føre til en vesentlig lavere verdi enn den som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet etter deres vanlige bruk. Men det skal alltid ses bort fra verdauk som skyldes ekspropriasjonstiltaket eller det offentliges planer for arealdisponering, investeringer eller andre tiltak, og i rimelig utstrekning endog fra verdauk som skyldes allerede gjennomførte tiltak eller investeringer som nevnt. Videre kan det bare tas omsyn til den høyere verdi når slik bruk som betinger denne verdi, ville ha vært i samsvar med det offentliges bestemmelser om arealdisponering av den eiendom som eksproprieres.
Når det gjelder verdsettingen av bygning, anlegg eller annen innretning, innebærer ikke loven noe radikalt brudd med den tidligere ulovfestete rett. Her kan det tas omsyn til alle bruksendringer som det er naturlig og påreknelig grunnlag for etter forholdene på stedet.
Loven gir videre bl. a. nærmere regler om tidspunktet for verdsettingen, regler om at det ikke skal tas omsyn til skattekrav som utløses som følge av ekspropriasjonserstatningen, regler om ulemper eller fordeler som ekspropriasjonstiltaket medfører for ekspropriatens gjenværende eiendom， regler om at ekspropriaten i visse høve kan få tatt med i verdsettingen påkrevde utgifter til å erverve ny eiendom istedenfor den eksproprierte når slik eiendom er nødvendig for bolig eller næringsvirksomhet (gjenanskaffelsesverdi).
3. Lov 9 februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m. m.
a) Loven har sin bakgrunn i den økte aktualitet transplantasjon av mennesklig vev og organer har fått i den seinere tid, og det behov som bl. a.derfor er oppstått for å lovregulere uttak av organer eller annet biologisk materiale til bruk ved behandling av sykdom eller legemskade hos et annet menneske.
Loven regulerer vilkåra for transplantasjon fra så vel levende som døde givere. For uttak fra levende giver kreves det som regel at han er over 18 år og har gitt skriftlig samtykke. Før samtykke gis, skal giveren ha fått opplysning av en lege om arten av inngrepet og om de følger dette kan få. Inngrep må dessuten ikke foretas dersom det medfører en nærliggendefare for giverens liv eller helse.
For uttak fra dod giver kreves det som hovedregel enten at avdøde har truffet muntlig eller skriftlig bestemmelse om det, eller at vedkommende dør på sykehus eller blir brakt død til sykehus. I de sistnevnte tilfelle kreves at verken avdøde eller hans nærmeste har uttalt seg mot uttak i transplantasjonsøyemed, at det ikke er grunn til å anta at inngrepet vil være i strid med avdødes eller hans nærmestes livssyn, og at heller ikke andresærlige grunner taler mot det. Før inngrepet kan foretas, skal døden være konstatert av to leger som ikke selv utfører inngrepet eller overføringen til mottakeren. Inngrepet må ikke foretas av den lege som behandlet avdøde under hans siste sykdom. Loven gir ikke regler om hvilke dødskriterier som skal legges til grunn (hjertedød eller hjernedød)， idet dette anses som en medisinsk oppgave på grunnlag av legevitskapens erkjennelse og tekniske muligheter til enhver tid.
b) Loven gir videre heimel for å foreta sykehusobduksjoner, og lovfester stort sett tidligere praksis ved norske sykehus.
c) Endelig gir loven nye regler om avgivelse av lik til bruk for undervisning og forsking i anatomi o. l. Hovedregelen er her at en krever skriftlig bestemmelse fra den som vil gi sitt legeme til slikt formål.
4. Lov 9 mars 1973 nr. 4 om restriktive tiltak ved omsetning av tobakkvarer m. v.
Loven tar sikte på å begrense de helseskader som bruk av tobakk medfører. Loven setter forbud mot tobakksreklame, men gir Kongen adgang tilå gjøre unntak.
Det pålegges også en plikt til å foreta merking av visse tobakksvarer med et symbol og en tekst som peker på farene for helseskade ved bruk av sigaretter.
Videre forbyr loven å selge tobakksvarer eller imitasjoner som kan oppfordre til bruk av tobakksvarer, til barn under 16 år. Loven erstatter på dette punkt en lov fra 1899.
Loven inneholder også visse regler om Statens tobakksråd, som bl. a. skal foreta undersøkelser om lovens virkninger.
Overtredelse av forbud eller påbud i loven eller gitt i medhold av loven kan straffes med bøter. Loven kan ikke settes i kraft før det er gitt nærmere forskrifter, noe som først ventes i 1975.
5. Lov 4 mai 1973 nr. 21 om undersøkelser etter og utvinning av petroleum i grunnen under norsk landområde
Allerede en lov fra 21 juni 1963 gir staten rett til undersjøiske petroleumforekomster. Mot land gjelder denne loven helt inn til det strandområde som hører under den private eiendomsretts domene. Den nye loven gir staten eneretten til petroleumforekomster i grunnen under norsk landområde og den del av sjøgrunnen som er undergitt privat eiendomsrett.
Loven gir Kongen (regjeringen) myndighet til å gi norske eller utlandske personer, også juridiske personer, adgang til å foreta undersøkelser etter eller utvinning av petroleum. Kongen kan gi regler for undersøkelse etter og utvinning av petroleum.
6. Lov 11 mai 1973 nr. 22 om endringer i lov av 17 desember 1920 nr. 1 om stortingsvalg og lov av 10 juli 1925 nr. 6 om kommunevalg
Loven gjør endring i stortingsvalgloven og kommunevalgloven på flere punkter. For det første utvides stemmeretten for norske borgere bosatt i utlandet; dette følger opp en endring av grunnlovens stemmerettsregler i 1972. Utlandsboende nordmenn har nå stemmerett når de har vært innført i folkeregisteret som bosatt i Norge noen gang i løpet av de siste 10 år og etter søknad er blitt manntallført i anledning av valget. Norske utrikstjenestemenn er fortsatt stemmeberettigt uten hensyn til disse vilkår.
Videre har loven regler om adgang for personer som er syke eller uføre til å stemme på forhånd, på det sted der de oppholder seg ved stortingsvalget. En har dermed brakt reglene om stortingsvalg på dette punkt i samsvar med de regler som ble vedtatt for kommunevalg i 1971.
Grunnloven ble i 1972 endret slik at det avgjørende for stemmeretten skulle være om borgeren fyller 20 år i valgåret, ikke om han var fylt 20 på valgdagen. Loven endrer stortingsvalgloven slik at den blir i samsvar med grunnloven på dette punkt.
Loven endrer også reglene om manntallføring, om når valgting skal åpnes, om forhåndstemmegivning m. m.
7. Lov 8 juni 1973 nr. 55 om endringer i lov av 5 april 1927 om innførsel og omsetning av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl
Loven gjør en del endringer i reglene om omsetning av alkoholholdige drikkevarer.
Revisjonen gjelder bl. a. reglene om kommunstyrets og departementets myndighet til å gi bevilling til skjenking av brennevin, såleis om uttalelse fra Statens bevillingsnemnd for brennevinsomsetning i visse tilfelle når det skal gis kommunal bevilling. Videre utvides skjenkingsadgangen på turist- og høyfjellshotell som har bevilling av departementet.
Loven senker den nedre aldersgrense til 20 år for salg eller skjenking av brennevin til mindreårige.
Ganske vidtrekkende er lovens regler om forbud mot reklame for alkohol, men Kongen kan gjøre unntak fra forbudet når særlige grunner foreligger. Reglene om dette er ennå ikke satt i kraft av hensyn til forpliktelser i visse internasjonale handelsavtaler.
På samme måte er det forbudt å reklamere for eller å omsette apparater som kan nyttes til ulovlig framstilling av brennevin m. m., eller i publikasjoner å gi vegledning om slik framstilling. Loven forbyr videre å reklamere
for stoffer som særskilt er bereknet for eller i reklamen betegnes som egnet til å tilsettes alkoholholdige drikkevarer.
Loven pålegger Kongen å utferdige forskrifter om skjenkesteders plikt til å føre alkoholfrie drikker og milde ølsorter, og det er gitt regler som innskrenker adgangen til å skjenke alkoholholdige drikker i nærheten av militære øvingsplasser.
Endelig er det i loven gjort visse endringer i reglene om lokal folkeavstemning om salg av brennvin, vin og øl, og om A/S Vinmonopolets salgstider.
8. Lov 14 desember 1973 nr. 61 om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m. v.
Loven oppretter en statlig garantiordning som sikrer betalingen av forfalt krav på lønn og annet vederlag for arbeid i tjensteforhold, som ikke kan dekkes på grunn av manglende betalingsevne hos arbeidsgiveren. Kravene dekkes av garantien i den utstrekning de har fortrinnsrett etter prioritetsloven 31 mai 1963 nr. 2, dvs. at de ikke må være forfalt mer enn 6 måneder før konkursåpning og ikke overstige lønnsbeløp for mer enn 3 måneder. Når staten dekker krav etter garantien, trer den inn i arbeidstakerens krav mot arbeidsgiveren og hans bo. Lønnsgarantien blir finansiert ved arbeidsgiveravgift som inngår i arbeidsgiveravgiften til folketrygden.
9. Forskrifter 1 juni 1973 om opprettelse av nasjonalparker, naturreservater og fuglereservater på Svalbard
Forskriftene er gitt i medhold av Svalbardloven 17 juli 1925 nr. 11 § 4, og oppretter tre nasjonalparker, to naturreservater og femten fuglereservater på Svalbard. Loven angir den stedlige avgrensing av områdene, nærmere fredningsbestemmelser og bestemmelser om forvaltningen av områder.
III S i v i l p r o s e s s
Lov 26 januar 1973 nr. 3 om endring i lov 1 juni 1917 nr. 1 om skjønn, ekspropriasjonssaker og odelsløsning m. m.
Loven tar sikte på å gjennomføre en forbedring og effektivisering av skjønnsprosessen og må ses i sammenheng med den foran nevnte lov 26 januar 1973 nr. 4 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom (se underavsnitt II).
Loven innskrenker adgangen til å bruke rettsmidler i skjønnsprosessen, idet den tidligere ordningen med overskjønn (over de skjønnsmessige siderved verdsettingen) er opphevd. Adgangen til å få overprøvd saksbehandlingen og rettsanvendelsen for de alminnelige domstolene er imidlertid utvidd, slik at det nå er adgang til å anke til lagmannsretten og deretter til Høyesterett. For å sikre en bedre behandling i første instans har loven nærmere regler om saksforberedelse og grunngiing av skjønn. I loven er det også gjort endringer i andre lover som har bestemmelser om skjønn.
IV S t r a f f e r e t t o g s t r a f f e p r o s e s s
1. Lov 26 januar 1973 nr. 2 om endring i lovgivningen om inndragning på grunn av straffbare handlinger
Loven opphever regelen som medførte at inndragning (konfiskasjon) i visse tilfelle var å anse som straff, slik at inndragning nå aldri vil være
straff. Loven opphever videre de fleste inndragningsbestemmelsene i spesiallovgivningen, slik at heimel for inndragning nå i langt større utstrekningenn før blir å finne i den alminnelige borgerlige straffelov. Inndragning vil etter loven alltid være fakultativ, aldri obligatorisk.
Endringene medfører stort sett bare en lovteknisk revisjon av inndragningslovgivningen, uten at det er skjedd noen vesentlig reell endring med hensyn til inndragningsadgangen. På grunn av opphevingen av inndragningsbestemmelsene i spesiallovgivningen er imidlertid heimelen for inndragning i straffeloven utvidd.
2. Lov 23 mars 1973 nr. 17 om endringer i straffeloven og straffelovens ikrafttredelseslov m. fl.
a) Loven regulerer for det første pressens og kringkastingens straffe- og erstatningansvar, hovedsakelig for ærekrenkelser og krenkelser av privatlivets fred, slik at disse massemedia blir underlagt stort sett de samme ansvarsregler.
Loven innfører bl. a. en ny regel om at straffansvar for ærekrenking og krenking av privatlivets fred i disse massemedia ikke kan pålegges den som bare har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon. Lovgrunnen er bl. a. å unngå at dette personalet skal kunne utøve en faktisk sensur, ved å nekte å medvirke til trykking eller distribusjon under henvisning til at de ellers ville kunne pådra seg straffansvar.
Straffeloven hadde allerede fra før en regel som pålegger redaktøren av et blad eller et tidsskrift straffansvar dersom bladet eller tidsskriftet offentliggjør noe som ville ha pådradd ham straffansvar etter noen annan lovbestemmelse om han hadde kjent innholdet. Den nye loven pålegger kringkastingsjef, programdirektør og programredaktør i radio og televisjon et tilsvarende ansvar. Den gir videre bestemmelsene om erstatning- og oppreisingansvar for krenking i trykt skrift anvendelse på kringkastingen. Tilsvarende gjelder de særlige bestemmelser i prosesslovgivningen om pressefolks rett til i visse høve å nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter av en artikkel eller melding i skriftet eller heimelsmann for opplysninger i det. Loven gir disse reglene anvendelse på kringkastingsjef og medarbeidere i kringkastingen for så vidt angår opplysninger i en sending.
b) Loven inneholder for det andre visse endringer i lovgivningen om blasfemi og pornografi, idet den gjør påtale for overtredelse av disse straffebestemmelsene avhengig av at allmenne hensyn krever det.
3. Lov 1 juni 1973 nr. 29 om endring i den alminnelige straffelov av 22 mai 1902 nr. 10 m. m.
a) Loven inneholder for det første endringer i reglene om fradrag for varetektfengsling. Det er nå presisert at slikt fradrag alltid skal gjøres, og også for den tid vedkommende har vært pågrepet eller hatt varetektopphold i sykehus. Loven åpner videre adgang til fradrag for straffeprosessuell frihetsberøvelse som er utholdt i utlandet.
b) Dessuten er det gitt nye strafferegler om flysabotasje. Norsk domstol har nå fått kompetanse til å pådømme bl. a. flysabotasjehandlinger som er foretatt i utlandet av en utlandsk statsborger. Det er også gitt en ny regel om at bl. a. forsøk på flysabotasjehandlinger kan straffes på samme måte som den fullbyrdete handling.
c) Loven gir videre en ny regel som gjør det straffbart bl. a. å utvikle, framstille eller lagre bakteriologiske våpen og toksinvåpen.
d) Endelig gjør loven visse endringer i straffebestemmelsen om heleri. Det er nå satt straff også for grovt aktløst heleri, og det er gitt adgang til å idømme boter som tilleggstraff til fengsel ved heleri.
Stein Rognlien