Norsk lovgivning 1974
Blant lovene fra 1974 vil jeg innleiingsvis peke på tre som kanskje kan påkalle særlig interesse for tidsskriftets lesere: endringer i kjøpsloven, særlig med sikte på forbrukervern (I, 1), lov om indeksregulering av underholdsbidrag (I, 5), og en ny konsesjonslov for fast eiendom (II, 3).
I. Privatrett
1. Lov 14 juni 1974 nr. 36 om endringer i kjøpsloven 24 mai 1907 nr. 2, særlig med sikte på forbrukervern
Endringsloven tar først og fremst sikte på å styrke den vanlige forbrukers rettsstilling, særlig overfor profesjonelle selgere. Kjøpsloven av 1907 ble i vesentlig grad utarbeidd med sikte på sivile og kommersielle kjøpsforhold der man forutsatte en viss likeverdighet mellom partene. I kjøpsforhold mellom en profesjonell selger (yrkeselger) og en vanlig forbruker er imidlertid denne likestilling i alminnelighet ikke til stede. Ut fra sosiale hensyn tilsikter derfor lovendringen å understøtte den svakere part i rettsforholdet,f orbrukeren, ved visse ufravikelige (preseptoriske) bestemmelser. Disse bestemmelser er innarbidd i den alminnelige kjøpslov som særregler for forbrukerkjøp.
    I en ny generalklausul for alle slags kjøpsforhold er domstolene tillagt generell myndighet til å fravike enhver avtalebestemmelse for så vidt den ville virke urimelig, eller det ville være i strid med god forretningskikk å gjøre den gjeldende. Tilsvarende gjelder for handelsbruk og annen sedvane som det ville virke urimelig å gjøre gjeldende.
    En rekke av kjøpslovens regler som tidligere kunne fravikes ved avtale, er som nevnt gjort ufravikelige i forbrukerkjøp med yrkesregler. Med forbrukerkjøp sikter loven til kjøp av ting som etter forholdene framtrer hovedsakelig til personlig bruk for kjøperen, hans husstand eller omgangskrets, eller til deres personlige formål ellers.
    De nye reglene vil først og fremst sikre forbrukerkjøperen visse rettigheter ved forsinket levering og mangler ved varen. Blant annet kan nevnes at kjøperen om det hefter mangler ved varen, kan kreve forholdsmessig avslag i kjøpesummen og — ved vesentlige mangler — heve kjøpet, uten at denne rett kan fratas ham eller innskrenkes ved avtale.
    Selgeren har imidlertid rett til å avhjelpe en mangel eller foreta omlevering, såframt det kan skje uten vesentlig forsinkelse og uten å medføre urimelig kostnad eller ulempe for kjøperen. Denne regel gjelder også uten om forbrukerkjøp.
    I forbrukerkjøp med yrkeselger skal det bl. a, anses som en mangel ats elger eller produsent har gitt uriktige eller villedende opplysninger om

 

gjenstandens egenskaper eller bruk, enten i reklame eller direkte overfor forbrukeren.
    Det er gitt særbestemmelser om tilvirkings- og bestillingskjøp, uansett om det gjelder forbrukerkjøp eller andre sivile kjøp eller handelskjøp. I disse tilfelle er kjøperens hevingsrett modifisert dersom selgeren ikke kan få solgt gjenstanden til andre uten vesentlig tap. Kjøperen kan i slike tilfelle bare heve dersom hans formål med kjøpet vil bli vesentlig forfeilet som følge av forsinkelsen eller mangelen. Heller ikke disse bestemmelser kan fravikes til ugunst for en forbrukerkjøper ved avtale mellom denne og en yrkeselger. Men i andre kjøpsforhold gjelder også her den alminnelige avtalefrihet.
    Når det gjelder omfanget av selgers erstatningansvar for mangler eller forsinkelse, er det fortsatt en viss avtalefrihet også i forholdet mellom yrkeselgere og forbrukerkjøpere. Selgeren kan her — innen rammen av generalklausulen — forbeholde seg ansvarfrihet for tap som måtte oppstå ved avsavn av salgsgjenstanden og for skade som måtte voldes på eiendom som nyttes i ervervsvirksomhet og tap som følge av det.
    Produsent og andre heimelsmenn i foregående omsetningsledd er i forbrukerkjøp med yrkesregler gjort dirikte ansvarlig mot kjøperen for mangler ved salgsgjenstanden i den utstrekning mangelen begrunner et tilsvarende krav fra selgeren mot produsenten. Forbrukerkjøperen kan altså innen denne grense velge om han vil rette sitt krav mot selgeren eller foregående omsetningsledd.
    Kjøperen må gjøre mangelen gjeldende overfor selgeren innen rimelig tid etter at han oppdaget eller burde ha oppdaget den. Lengstefristen er utvidd fra ett til to år. Regelen omfatter både forbrukerkjøp og andre slags kjøp. Mangelen må som før foreligge på leveringstidspunktet.

 

 

2. Lov 28 juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åseteretten
Odelsrett og åseterett er gamle norske rettsinstitutter som knytter seg til jord- og skogsbrukseiendommer. Odelsretten gir visse slektninger en fortrinnsrett til å overta jordbrukseiendom fordi slekten tidligere har eid den. Dersom eiendommen er solgt ut av slekten, gis slektningene en rett til å innløse den. Åseterett er en særskilt rett til å arve jordbrukseiendom udelt på arveskifte mellom livsarvinger.
    Den nye loven avløser en tidligere lov fra 1821 samt visse andre lover. For at en jordbrukseiendom skal bli odelsjord, må den ha et jordbruksareal på minst 10 dekar. Odelshevdstiden er som før 20 år, dvs, at gården må havært i slektens eie i minst denne tid.
    Av viktigere endringer i den nye loven kan nevnes:
    Kretsen av de odelsberettigte slektninger beskjæres sterkt. Man må være etterkommer av den som har odelshevdet jorden, og dessuten må enten ens foreldre, besteforeldre eller foreldres søsken ha eid eiendommen med odel. Etter den nye loven skal også barn født utenfor ekteskap og adoptivbarn ha odelsrett, forutsatt at de er født eller adoptert etter 1 januar 1965.
    Etter den nye loven er kvinner og menn likestilt med hensyn til odelsrekkefølgen. Eldre søsken går nå med seg og sin linje foran de yngre, uten hensyn til kjønn. Tidligere gikk alle brødre foran alle søstre. Likestil-

 

lingen gjelder likevel ikke barn som er født eller adoptert før 1 januar 1965.
    Domstolene er gitt myndighet til å nekte en bedre odelsberettiget å overta en eiendom ved odelsløsing mot en eier med (svakere) odelsrett, dersom det vil virke klart urimelig om en slik odelsløsing ble gjennomført.
    Den som tar over en eiendom i medhold av odels- eller åseteretten, har plikt til å bosette sig på eiendommen og selv drive den. Driveplikten varer normalt 5 år, men 10 år når eiendommen er overtatt ved odelsløsing. Bo- og driveplikten for odelseiendommer må ses i sammenheng med en tilsvarende bo- og driftsplikt når man overtar eiendommen på annet grunnlag etter den nye konsesjonslov, se nedafor under II, 3. Bakgrunnen for denne regel er, liksom for konsesjonsloven, et ønske om å hindre spekulasjon i fast eiendom og å sikre den framtidige landbruksdrift i landet. Det kan gis dispensasjon fra bosettings- og driveplikten. Dersom plikten misligholdes, risikerer den nye eier å miste eiendommen.

 

3. Lov 20 desember 1974 nr. 64 om endringer i lov 12 mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v.
Loven inneholder slike mindre endringer i åndsverkloven som er nødvendige eller ønskelige for at Norge skal kunne ratifisere den materielle del av den reviderte Bernkonvensjon 24 juli 1971 om beskyttelse av litterære og kunstneriske verk (Stockholm/Paristeksten).
    Videre inneholder loven et par mindre endringer som vil være nødvendige eller ønskelige dersom Norge skal slutte seg til konvensjon 26 oktober 1961 om vern for utøvende kunstnere, fonogramprodusenter og kringkastingsvirksomhet (Romakonvensjonen), og konvensjon 29 oktober 1971 til beskyttelse av fonogramprodusenter mot ulovlig kopiering av deres fonogrammer (fonogramkonvensjonen).

 

4. Lov 20 desember 1974 nr. 65 om endringer i lov 17  juni 1960 nr. 1 om rett til fotografi
Loven inneholder de mindre endringer i fotografiloven som er nødvendige eller ønskelige for at Norge skal kunne ratifisere den materielle del av den reviderte Bernkonvensjon 24 juli 1971 om beskyttelse av litterære og kunstneriske verk (Stockholm/Paristeksten).

 

5. Lov 20 desember 1974 nr. 66 om indeksregulering av underholdsbidrag til barn
Etter loven skal underholdsbidrag som foreldre betaler til (for) barn, indeksreguleres. Dette gjelder uansett om bidraget er fastsatt i avtale eller av retten, fylkesmannen eller departementet, og hva enten bidraget er fastsatt etter lovgivningen om barn i ekteskap eller utenom ekteskap. Formålet er å sikre seg mot at disse barns økonomiske stilling på grunn av inflasjonen, men loven vil også få anvendelse dersom prisnivået skulle synke.
    Regulering skal skje høyst en gang hvert år, på grunnlag av endring i den konsumprisindeks som utarbeides av Statistisk sentralbyrå. Vilkåret for endring er at konsumentprisindeksen for januar måned er endret med minst 5 % i forhold til det indekstall som ble lagt til grunn ved forrige regulering. Regulering skal da skje med den prosentsats som konsumprisindeksen

 

er endret med, reknet med en tidels nøyaktighet. Utgangspunkt for den første regulering tas i indeksen for januar 1974.
    Indeksregulering kan fraskrives ved avtale, eller det kan være bestemt i den enkelte bidragsavgjerd at indeksregulering ikke skal skje.
    Indeksreguleringen gjelder bare bidrag til barn, ikke til ektefelle eller tidligere ektefelle. Loven omfatter heller ikke offentlige trygdeytelser.

 

6. Lov 20 desember 1974 nr. 67 om endringer i lov 21 desember 1956 nr. 9 og 10 om barn i ekteskap og barn utanom ekteskap m. m. (enkelte regler om underholdsbidrag)
De nevnte lover er blitt endret med sikte på å gjøre det lettere for barn over 18 år å få underholdsbidrag. Det skal heretter være kurant å få bidrag til vanlig skolegang som gymnas og yrkeskole, det vil i alminnelighet si 3 år etter grunnskolen. Bidrag til videre utdanning skal bare kunne kreves når det finnes rimelig etter forholdene.
    Saksanlegg om regulering av underholdsbidrag skal heretter avbryte foreldelsesfristen for bidrag.

 

7. Lov 20 desember 1974 nr. 68 om vegfraktavtaler
Loven inneholder i det vesentlige privatrettslige regler om forholdet mellom fraktføreren på den ene siden og avsender og mottaker på den annen.
    Med hensyn til internasjonale fraktavtaler avløser den nye loven en lov fra 31 januar 1969 nr. 3 som ble vedtatt for å gjennomføre i norsk rett Genéve-konvensjonen 1956 om fraktavtaler ved internasjonal godsbefordring på veg (CMR). Den nye lovens bestemmelser om internasjonale fraktavtaler svarer til den gamle lovs. De fleste av disse bestemmelser er også gitt anvendelse på innriks godsbefordring på veg, med enkelte forenklinger og modifikasjoner for å tilpasses de innlandske forhold.

 

8. Lov 20 desember 1974 nr. 69 om endringer i lov 20 juli 1893 som sjøfarten m. m.
Endringene gir regler om erstatningansvar for skade ved oljesøl fra skip.
    Loven gjennomfører i norsk rett Brusselkonvensjonene av henholdsvis 1969 om erstatningansvar for oljesølskade og 1971 om opprettelse av et internasjonalt fond for erstatning av oljesølskade.
    Den norske lovs regler om ansvargrunnlaget er i tillegg til det som følger av konvensjonen også gitt anvendelse, dels når oljesølskade er oppstått på det åpne hav utafor riket, dels i tilfelle av oljesølskade her i riket når oljen er unnsluppet eller tømt fra skip som ikke transporterer olje som bulklast. Dessuten skal det objektive ansvar også gjelde ved utslipp av ikke-bestandig olje fra skip, når utslippet volder skade i riket.

 

 

II. Statsrett og forvaltningsrett
1. Lov 31 mai 1974 nr. 17 om kommunale vann- og kloakkavgifter

For å sikre en tilfredsstillende utbygging av vann- og kloakkanlegg er kommunene gitt myndighet til å innføre vann- og kloakkavgift. Avgiften skal utliknes på den enkelte etter selvkostprinsippet, dvs. at den enkelte skal betale det som det koster kommunen å føre vann og kloakk fram til eiendommen. Avgiften kan bare pålegges eiendommer som er, eller kan til-

 

pliktes å bli, knytt til et kommunalt vann- eller kloakkanlegg. Loven omfatter så vel bebygd som ubebygd eiendom.

 

2. Lov 31 mai 1974 nr. 18 om endring i lov 16 juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar og i lov 26 juni 1970 nr. 75 om vern mot vannforurensning
I lov om rettshøve mellom grannar er konsesjonsplikten utvidd til også å gjelde for industrivirksomhet eller annet foretak som kan spre støy (tidligere: gass, røyk, stråling eller liknende) til skade eller ulempe for mange eller over et vidt område. Videre er det innført adgang til å gi forskrift om forbud mot å ta til med bygging eller anlegg (eller vesentlig utviding) av bestemte slag industritiltak eller liknende, før spørsmålet om konsesjon til å sette virksomheten i verk er behandlet i samsvar med lovens regler og forskrift. Det er innført adgang for det offentlige til å gi pålegg om tiltak— eller eventuelt selv foreta tiltak — for å hindre ulovlig luftforurensning, adgang til å nytte tvangsmulkt for å bringe den faktiske tilstand i samsvar med vilkåra i en gitt tillatelse, og adgang til å erstatte konsesjonsbehandling ved luftforurensning med generelle forskrifter. Det innføres også straffansvar.
    I vannforurensningsloven er det gjort tilsvarende endringer på de punkter der loven ikke allerede i dag har tilsvarende bestemmelser.

 

3. Lov 31 mai 1974 nr. 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven)
Lovens formål er å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern for landbrukets produksjonsarealer, og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet. Loven skal — foruten landbruksnæringen — tilgodese behovet for utbyggingsgrunn, allmenne naturverninteresser og friluftinteresser og en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling vedrørende fast eiendom.
    Lovens første virkemiddel er en konsesjonsordning: det kreves tillatelse (konsesjon) fra det offentlige ved erverv av eiendomsrett eller bruksrett (for mer en 10 år) til fast eiendom. Også erverv av aksjer (parter) i selskaper som innehar eiendomsrett eller bruksrett i fast eiendom, er i en viss utstrekning undergitt konsesjonsplikt.
    Loven avløser de tidligere særlige lover om konsesjon for erverv av skog, større myrstrekninger, fjellstrekninger og dyrket mark — og er ikke som disse tidligere lover begrenst til bestemte slag av fast eiendom.
    Loven gjør en del unntak fra konsesjonsplikten — dels på grunnlag av eiendommens karakter, dels på grunnlag av erververens stilling. Det kan nevnes at erverv av bebygd eiendom som hovedregel er konsesjonsfri når arealet ikke er større enn 5 dekar. Det samme gjelder erverv av ubebygd tomt til bolig- eller fritidshus, dersom tomten ligger i område som i stadfestet reguleringsplan (eller annen tilsvarende godkjent plan) er utlagt til bebyggelse. — Unntak fra konsesjonsplikten gjelder videre når erververen er i nær slekt med eieren eller eierens ektefelle. Ved erverv av jord- og skogsbrukseiendommer er konsesjonsfriheten her betinget av at erververen bosetter seg på eiendommen innen ett år og selv bebor og driver den i minst 5 år.
    Loven gir vegledende regler om forhold som skal tillegges vekt ved avgjørelsen av om konsesjon skal gis. Konsesjon skal i allminnelighet nektes

 

dersom eiendommen er kjøpt i spekulasjonshensikt, som kapitalplassering eller som ledd i en oppsamling av fast eiendom. Ved konsesjon til erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål, skal det tas særlige hensyn (bl. a. om erververen anses skikket til å drive eiendommen).
    Det kan settes slike vilkår i konsesjonen som finnes påkrevd i det enkelte tilfelle av allmenne hensyn. Ved konsesjon til erverv av jordbrukseiendom vil det såleis være aktuelt å sette vilkår om at erververen selv bebor og driver eiendommen.
    Et annet virkemiddel etter loven er en ordning med offentlige forkjøpsrett. Hovedregelen er at staten og vedkommende kommune har forkjøpsrett ved de erverv som er konsesjonspliktige etter loven. Kommunens forkjøpsrett er begrenst til å gjelde grunn til utbyggingsformål, friluftformål og naturvern. (Regler om forkjøpsrett for kommunen hadde man også i de tidligere konsesjonslover.) Statens forkjøpsrett er ikke ved uttrykkelig lovbestemmelse formålbegrenst på tilsvarende måte. Men forutsetningen har vært at statens forkjøpsrett i første rekke vil bli nyttet når formålet er å tilgodese landbruksnæringen — og særlig med sikte på å utbygge rasjonelle driftsenheter i landbruket. (Regler om forkjøpsrett til landbruksformål hadde man tidligere i jordloven av 1955 — lov 18 mars 1955 nr. 2 om tilskiping av jordbruk (jordlova) — som altså på dette punkt blir avløst av den nye lov.)

 

4. Lov 14 juni 1974 nr. 39 om eksplosive varer
Formålet med loven er å skape størst mulig sikkerhet mot ulykke og skader på liv og eiendom, samtidig som den ikke unødig skal legge hindringer i vegen for tilvirking og bruk av eksplosiver.
    Loven er derfor formet som en rammelov, der loven selv bare fastlegger de generelle sikkerhetsnormer. Den videre utforming er overlatt til forvaltningen, dels ved at det utkreves tillatelse i det enkelte tilfelle, f. eks. for tilvirking, oppbevaring, erverv av, handel med og inn- og utførsel av eksplosiver, dels ved at det er overlatt til forvaltningen å gi mer detaljerte forskrifter, f. eks. om bruk og transport.

 

5. Lov 14 juni 1974 nr. 40 om endringer i fylkeskommuneloven, kommunevalgloven, stortingsvalgloven m. v.
Loven innfører direkte valg til fylkestingene. Hittil er fylkestingsrepresentantene blitt valgt av de enkelte kommunestyrer, mens de røstføre borger fra nå av skal velge 5/6 av representantene direkte på lister felles for hele fylket.D en resterende 1/6 skal være utjamningsmandater som skal gå til kandidater fra kommuner som ikke har fått ordinære mandater eller som er underrepresentert etter at de ordinære mandater er fordelt.
    Fylkestingsvalget skal holdes hvert fjerde år samtidig med kommunevalget, men skal for øvrig i det vesentlige følge reglene for stortingsvalg.
    Fylkestingene skal etter fylkets innbyggertall ha fra 25 til 85 medlemmer.
    Lovendringen må ses på bakgrunn av at stadig flere av samfunnsoppgavene blir tillagt fylket, og at det derfor er blitt et behov for å styrke fylkeskommunenes stilling.
    Samtidig med disse endringer i kommunevalgloven og fylkeskommuneloven er det foretatt mindre endringer i stortingsvalgloven.

 

6. Lov 14 juni 1974 nr. 41 om endring i lov 29 juni 1951 nr. 3 om fornminne
Ved lovendringen innføres et generelt forbud mot uten tillatelse fra myndighetene å grave fram, granske eller ta opp mer enn hundre år gamle båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært om bord i båten. Forbudet gjelder også for eieren. Det kan settes vilkår for tillatelsen.
    Endringen tilsikter videre å gjøre det klart at også skipslast skal være underkastet statlig eiendomsrett når det ikke lenger er mulig å finne ut hvem som er den egentlige eier av vraket og lasten.
    Bakgrunnen for de skjerpte regler er de forbedrete tekniske hjelpemidler og den store interesse for vrakleting i de senere år.

 

7. Lov 14 juni 1974 nr. 43 om endringer i lov av 16 desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten
Som ankeinstans i saker om sosiale trygdeytelser og visse pensjoner er tidligere etablert et eget forvaltningsorgan, Trygderetten. Siden opprettelse ner så mange saker blitt anket at det har samlet seg store ankerestanser. For å få bukt med disse er det gjennomført en forenkling av avgjørsmåten for visse typer saker. Det er opprettet et eget ankeutvalg ved Trygderetten som skal sile ut de enkle og opplagte sakene ved å nekte dem fremmet til vanlig ankebehandling dersom utvalget finner at: anken ikke vil føre fram. I begrenset utstrekning kan ankeutvalget også treffe realitetavgjør. Ankeutvalget skal bestå av tre av de juridisk kyndige medlemmer av Trygderetten.
    Adgangen til å anke saker inn for Trygderetten er samtidig blitt begrenset.

 

8. Lov 14 juni 1974 nr. 47 om godkjenning av helsepersonell
Formålet med loven er å etablere godkjenningsordninger for helsepersonell som ikke går inn under andre lovfestete godkjenningsordninger.
    Loven tar først og fremst sikte på å gi en enerett til en nærmere fastsatt tittel for de grupper personell som gis godkjenning etter loven. Den gir også heimel for å fastsette at bestemte metoder eller behandlingsmåter bare kan nyttes av godkjent personell.
    Det er overlatt til Kongen å fastsette hvilke grupper av helsepersonell som skal omfattes av godkjenningsordningen.

 

9. Lov 21 juni 1974 nr. 52 om endringer i midlertidig lov 7 juli 1967 nr. 13 om regulering av leie for husrom m. v.
Norge har i etterkrigstiden hatt en offentlig regulering av husleiene i hus oppført, før 8 april 1940, senest i den nevnte midlertidige lov av 1967, som er blitt fornyet hvert år. Den viktigste endring går ut på at loven nå er gjort permanent. Den vil imidlertid fortsatt bare gjelde i de kommuner som den uttrykkelig er gjort gjeldende for. Det er etter endringsloven Kongensom har myndighet til å fastsette det geografiske området.
    Formålet med loven er å sikre rimelige husleier.

 

10. Lov 20 desember 1974 nr. 71 om endring i lov 7 desember 1956 nr. 2 om arbeidervern
Endringene går ut på å sette ned arbeidstiden for visse særlig utsatte ar-

 

beidstakergrupper.
    Den ukentlige arbeidstid nedsettes til 38 timer for arbeidere i helkontinuerlig skiftarbeid, for dermed sammenliknbart turnusarbeid og for arbeid under jorden i gruver o. 1. Den tidligere arbeidstid var 40 timer pr. uke.
    For herberge- og bevertningsarbeidere hvis arbeidstid helt eller delvis faller på søndager og mellom kl. 22.00 og kl. 06.00 på virkedager, settes arbeidstiden til 40 timer mot tidligere 42 1/2.
    For sjåfører og medhjelpere på rutebil settes også arbeidstiden ned til 40 timer.
    Disse endringer er ledd i en etappeplan fra regjeringens side med sikte på å redusere den alminnelige arbeidstid.

 

11. Lov 20 desember 1974 nr. 73 om dyrevern
Formålet med loven er å verne dyr mot mishandling, vanstell og andre handlinger som kan påføre dyret unødvendige lidelser. Behovet for en ny lov på området skyldes bl. a. at husdyrbruket har gjennomgått en rivende utvikling sia de tidligere lover ble vedtatt. Nye driftsformer har ført til nye problemer for dyrevernarbeidet.
    Loven gjelder bare virveldyr samt krepsedyr. Den inneholder bl. a. alminnelige regler om oppholdsrom, tilsyn og stell, hjelp til dyr, medisinsk og kirurgisk behandling, forbud mot visse handlinger overfor dyr, og om avliving. Videre gir loven visse særregler for forskjellige grupper av dyr, om dyreskue, om dyrepensjonat, om bruk av dyr i undervisning og forsking, og om dyrevernsnemnder som skal hjelpe politiet med å sørge for at lovensregler blir etterlevd.

 

 

III. Strafferett og prosess
Lov 22 februari 1974 nr. 9 om europeiske straffedommer m. m.
Loven gjennomfører i norsk rett den europieske konvensjonen 28 mai 1970 om internasjonal gyldighet av straffedommer. Loven gir adgang til etter nærmere regler å fullbyrde utländske straffedommer m. m. her i landet og norske straffedommer m. m. i utlandet.
Stein Rognlien