Norsk lovgivning 1975
Blant fjorårets nokså tørre lovflora kan det vel være grunn til å framheve:
loven om tomtefeste (I, 4),
loven om fordringshavernes dekningsrett (I, 6),
loven om svangerskapsavbrudd (II, 7),
lov om nordisk vitneplikt (IV, 1) og
lov om utlevering av lovbrytere (IV, 2).
I. Privatrett
1. Lov 7 mars 1975 nr. 4 om endringer i lov 7 desember 1956, nr 2 om arbeidervern
Endringsloven innfører regler om oppsiingsvern også for unge arbeidstakere. De tidligere regler tog først til å gjelde når arbeidstakeren hadde hatt en viss tjenstetid i bedriften etter å ha nådd en bestemt minstealder (20, dels 21 år).
Loven fastsetter at oppsiingsfristen skal være minst 1 månad for arbeider som har vært tilsatt minst 4 år i sammenheng i samme bedrift. En oppsiing skal dessuten være saklig begrunnet uten hensyn til arbeidstakerens alder og uten hensyn til hvor lenge denne har vært tilsatt i bedriften. På tilsvarende måte gjelder vernet mot oppsiing under sykefravær uten hensyn til alder og tjenstetid.
2. Lov 14 mars 1975 nr. 7 om endring i lov 31 mai 1963 nr. 2 om rekkjefylgja for krav i konkurs o. a. (prioritetslova) og andre lover
Omfanget av fortrinnsretten for arbeidslønn ved konkurs er ved loven utvidd til å omfatte seks måneders lonn mot tidligere tre måneder.
Dette medfører også endring i lov 14 desember 1973 nr. 61 om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs, idet statsgarantien omfatter lønnskrav i den utstrekning de er prioritert etter prioritetsloven. Ved lovendringen ble det innført en beløpmessig begrensning (kr. 33 000 ved lovens vedtakelse).
3. Sjomannslov 30 mai 1975 nr. 18
Loven avløser en tidligere lov av 1953 og er kommet i stand etter nordisk lovsamarbeid. Den gir regler om arbeidsforhold for sjømenn på norske skip.
Loven fastslår en minstealder for sjøfolk på 16 år for menn og 18 år for kvinner. Den gir ellers bestemmelser om rederiansettelse, oppsiing, skipstjensten, heimreiser, sikring mot ulykker og helseskader, avgjørelser av tvister mellom skipsfører og mannskap m. m.
Loven åpner adgang for Regjeringen til å utvide de bestemmelser som fortsatt bare vil gjelde for sjømenn som er norske statsborgere eller har bosted i Norge, til helt eller delvis å gjelde også andre sjømenn. En er dermed bedre i stand til å skape like arbeidsvilkår for alle sjøfolk på norske
skip, uansett nasjonalitet.
4. Lov 30 mai 1975 nr. 19 om tomtefeste
Loven gir regler om rettsforholdet mellom partene når noen leier (fester) et grunnstykke som hus- eller hyttetomt av en annen. Loven har en del tvingende (ufravikelige) regler som særlig tar sikte på å forhindre at det avtales noe som virker urimelig i leieforholdet. Avtale om lån som vilkår for festerett er såleis nå som hovedregel ikke bindende for leietakeren. Det er også tatt med en alminnelig regel om at et avtalevilkår kan settes helt eller delvis til side dersom det vil virke urimelig eller i strid med god forretningskikk å pårope det.
Når det gjelder feste av tomt till bolighus eller fritidshus, har loven innført nye særlige regler til vern for festeren. Festetiden skal være minst 80 år. Og festeren skal ha rett til å løse inn tomten når det er gått 50 år, og seinest når festetiden er ute. Denne innløsingsretten gjelder ikke når grunnen tilhører staten eller en kommune eller er et familiebruk eller kombinasjonsbruk innen landbruket der festeinntekter utgjør en nødvendig del av inntektgrunnlaget.
Festeavgiften kan hver av partene kreve regulert hvert tiende år.
5. Lov 6 juni 1975 nr. 31 om utnytting av rettar og lunnar m. m. i statsallmenningane (fjellova)
Loven bygger på prinsippet om at staten har eiendomsretten til fjellområder som ikke tilhører private grunneiere. Denne rettsoppfatning har omsider festnet seg etter at spørsmålet om eiendomsretten tidligere var omtvistet.
Det har imidlertid alltid vært antatt at gardsbruk i de bygder, som fjellområdene ligger til, fra gammelt av har visse bruksrettigheter over området. Dette medfører igjen at staten må tåle visse begrensninger i rådigheten over eiendommene. Disse prinsipper blir også fastslått i loven.
Foruten regler om bruksutnyttingen og om administrasjon av områdeneinne holder loven bestemmelser om allmennhetens rett til å drive jakt, fangst og fiske.
6. Lov 13 juni 1975 nr. 37 om fordringshavernes dekningsrett
Loven tilsikter å samle alle materielle regler om kreditorsbeslag i en skyldners eiendeler til dekning av hans gjeld. Foreløpig er det de alminnelige regler om hvilke formuegoder som er gjenstand for beslag, samt skyldnerenes unntagsrett m. m. som er intatt i loven. De øvrige regler om fordringshaverens dekningsrett ventes å bli vedtatt i forbindelse med en fullstendig revisjon av konkurslovgivningen i 1977.
Loven medfører en viss utviding av hvilke personlige eiendeler, innbogjenstander, utstyr for næringsvirksomhet m. m. som unntas fra kreditorbeslag. Beløpgrensene i reglene om unntaksrett, som lenge har vært i utakt med prisutviklingen, er forhøyd.
Reglene om utlegg i lønn og liknende ytelser er endret, slik at utlegg som hovedregel verken kan tas i beløp som ikke er utbetalt, eller i umiddelbar forbindelse med utbetalinger. I visse særlige høve kan det dog tas utlegg i lønn m. m. som ikke er opptjent (ved lønnstrekk). Dessuten kan
reglene om unntaksretten fravikes i særlige tillfelle for visse krav; f. eks. ved inndriving av krav på lovbestemt forsørgerplikt, skatter og offentlige avgifter m. m.
Som ny regel er innført en beskyttelse av skyldnerens rett till bolig. Det kan settes som vilkår for tvangssalg av bolig eller leierett at skyldneren skaffes annen bolig. Dette skal likevel ikke gjelde når tvangssalget skjer til inndriving av husleie, regulære avdrag på pantelån m. m.
7. Lov 13 juni 1975 nr. 38 om endringer i lov 7 juni 1935 nr. 2 om tinglysing m. m.
Det åpnes ved lovendringen adgang for dommeren til å overlate enkelte avgjørelser om tinglysing til tjenestemenn uten dommerkompetanse. Lovendringen gir også en adgang til å bestemme at det offentlige, banker, advokater, eiendomsmeklere m. v. skal bekrefte tinglysingsgjenparten, slik at tinglysingsdommeren spares for konfereringsarbeid. Det gis videre nye regler som forenkler rutinen for behandling av dokumenter som ikke kantinglyses fordi dokumentene lider av åpenbare mangler.
II. Statsrett, forvaltningrett og sosialrett
1. Lov 17 januar 1975 nr. 1 om trålfrie soner utenfor den norske fiskerigrense
Formålet med loven er for det første å beskytte kystfiskere som nytter faststående redskaper på tradisjonelle fiskebanker utenfor kysten, mot brukstap som følge av kollisjoner mellom trålere og de faststående redskaper. Loven må også ses som et ledd i Regjeringens fiskerigrensepolitikk.
Loven gir den norske regjering fullmakt til å forby fiske med trål på nærmere avgrenste områder gjeldende for bestemte tidsrom i året, jfr. kgl. resolusjon 31 januar 1975. Videre kan forbudet begrenses til å gjelde bestemte typer trål eller bestemte fiskesorter.
Det norske fiskerioppsyn gis i loven myndighet til uten hensyn til nasjonalitet å stanse, borde, bortvise eller oppbringe ethvert fartøy som overtrer forbud mot å drive fiske med trål.
2. Lov 14 mars 1975 nr. 5 om endringer i skattelov for landet av 18 august 1911 nr. 8
De materielle skatteregler (f. eks. hvem som er skattepliktig, hva som reknes som formue og gjeld, inntekter og utgifter m. m.) har tidligere vært gitt i to lover — en skattelov for landdistriktene og en for byene. Ulempene ved å ha to selvstendige skattelover har etter hvert vist seg å være større enn nytten. Ved denne lovendring er disse lover derfor slått sammen til en lov.
Sammenslåingen er lovteknisk gjennomført ved at den ene loven — skatteloven for landdistriktene — opprettholdes med visse modifikasjoner. Skatteloven for byene oppheves. Den nye lov skal fra 1 januar 1976 hete: "Lov om skatt av formue og inntekt (skatteloven)".
3. Lov 6 juni 1975 nr. 35 om endringer i lov 17 juni 1966 nr. 12 om folketrygd og lov 6 juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser
Loven senker nedre aldersgrense for rett til selvstendig uførepensjon fra 18 til 16 år. Det har vist seg å være behov for en slik senking, da bare en
liten del av de uføre under 18 år har falt inn under de eksisterende stønadsregler.
4. Lov 13 juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m. v.
Loven har sin bakgrunn i den meget sterke økning i petroleumprisene særlig sia hosten 1973, noe som har skapt helt nye fortjensteforhold for selskaper som produserer petroleum i Nordsjøen. Dette har gjort det rimelig med en viss skjerping av skattereglene. Formålet er dessuten å tilpasse skattereglene til de spesielle forhold som knytter seg til oljeutvinning på kontinentalsokkelen.
Det ble under forberedelsen av loven reist tvil om hvorvidt loven var forenlig med § 97 i den norske grunnlov som setter forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft. Bl. a. ble vist til de avtalepregete forutsetninger selskapene bygde på under forhandlingene med staten forut for konsesjonservervelsen. Etter å ha innhentet uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling, fant Regjeringen (Ot. prp. nr. 26 for 1974—75) og Stortingets Finanskomité (Innst. O nr. 60 for 1974—75) at det ikke var grunnlovmessige hindringer for de endringer i beskatningsreglene som loven gjennomfører. Oljeselskapene hadde innhentet en betenkning av professor dr. jur. Sjur Brækhus, som mente at lovutkastet var i strid med grunnlovens forbud mot tilbakevirkning. Seinere kom det også en betenkning fra professor, dr. jur. C. A. Fleischer, som var sterkt uenig med Brækhus.
Loven gjennomfører som utgangspunkt at ordinær inntektskatt skal utskrives etter de samme satser totalt som gjelder for annen virksomhet i Norge. I tillegg gir loven regler om utskriving av en særskatt på en del av inntektene av petroleumutvinning og rørledningtransport.
Både den ordinære skatten og særskatten skal utskrives til staten. Loven forutsetter at Stortinget ved årlige vedtak fastlegger hvor store inntekter som skal tilfalle kommunesektoren.
Loven gir for øvrig enkelte særlige avskrivings- og fradragsregler samt bestemmelse om normpris som skal legges til grunn for oppgjør mellom operatørene og staten.
5. Lov 13 juni 1975 nr. 43 om endringer i lov 16 juni 1961 nr. 1 om fylkeskommuner m. v.
Loven gjennomfører en omlegging av administrasjonen i fylkeskommunene og av statens regionale administrasjon i fylkene. Disse to funksjoner har til dels vært koplet sammen under ledelse av en fylkesmann. Loven innebærer at fylkeskommunen under ledelse av en fylkesrådmann får sin egen selvstendige administrasjon, atskilt fra den statlige administrasjon i fylkene som fortsatt vil bli ledet av fylkesmannen.
6. Lov 13 juni 1975 nr. 48 om endring i vegtraffikklov av 18 juni 1965 nr. 4
Lovendringen åpner adgang for Regjeringen til å bestemme at personlig verneutstyr skal brukes under kjøring med motorvogn. Men overtreding av bestemmelsen skal ikke medføre straff.
Ved kgl. resolusjon 18 juli 1975 er det i samsvar med denne lovendringen gitt en forskrift som påbyr bruk av bilbelte under kjøring med motorvogn. Etter dette er det ulovlig men ikke straffbart å unnlate å bruke
bilbelte. Unnlatelsen må imidlertid antas å kunne føre til redusert erstatning fra trafikkforsikringen etter bilansvarlovens alminnelige regel om skadelidtes medvirkning, forutsatt at unnlatelsen har bidratt til skaden og at retten finner å kunne bebreide skadelidte med mer enn bare liten aktløyse.
7. Lov 13 juni 1975 nr 50 om svangerskapsavbrudd
Loven opprettholder ordningen i den tidligere lov som går ut på at den endelige avgjørelse om hvorvidt abortinngrep skal utføres, treffes av en annen instans enn kvinnen selv. Regjeringens opprinnelige forslag gikk ut på at avgjørelsen innen den 12. svangerskapsuke skulle ligge hos kvinnen, men dette forslag fikk ikke tilslutning fra flertallet i Stortinget.
Avgjørelsen treffes i første omgang av en nemnd som består av to leger. I motsetning til etter den tidligere lov har den gravide kvinne nå selvstendig søknadsrett og er såleis ikke lenger avhengig av å få en lege til å søke. Det innføres dessuten en ordning med automatisk klage over avslag, om ikke kvinnen selv trekker søknaden tilbake.
De mest praktiske kriterier for svangerskapsavbrott er at svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet enten kan føre til en urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse, eller kan sette henne i en vanskelig livssituasjon. Abort kan altså innrømmes så vel på medisinske, sosialmedisinske, eugeniske eller etiske indikasjoner som etter rene sosiale kriterier.
Foruten en forbedring av saksbehandlingsreglene antas loven å medføre en viss liberalisering av vilkåra i forhold til tidligere lovgivning.
III. Straffrett
Lov 4 april 1975 nr. 12 om oppheving av lov 9 april 1965 nr. 3 om strafferettslege åtgjerder mot unge lovbrytarar m. m.
Loven opphever ordningen med en særlig reaksjonform overfor unge lovbrytere ,som bl. a. besto i en tidsubestemt frihetstraff som skulle sones i spesielle ungdomsfengsel. Bakgrunnen for opphevingen var at flertallet av de domfelte oppfattet denne særreaksjonen som tyngre enn den normalreaksjon de ellers ville ha fått. Det var dessuten liten grunn til å tro at denne reaksjonform hadde gitt nevneverdig bedre resultater enn en vanlig tidsbestemt frihetstraff ville ha gjort.
Loven endrer også den alminnelige straffelov slik at straffen — når det gjelder straffbare handlinger begått før det fylte 18 år — kan nedsettes til en mildere straffart dersom forholdene tilsier det.
IV. Prosess
1. Lov 21 mars 1975 nr. 9 om nordisk vitneplikt
Personer som er bosatt i et nordisk land (Norge, Danmark, Finland, Island eller Sverige), og som også oppholder seg i Norden, skal etter loven på visse vilkår kunne pålegges å møte og forklare seg som vitne for domstoler i Norge. På tilsvarende måte gir loven bestemmelser om plikt for personer som er bosatt i et nordisk land og som oppholder seg i Norge, til å møte og gi forklaring for retten i de andre nordiske land etter de der gjeldende regler. Dessuten skal også partene i enkelte sivile saker (bl. a. farskapsaker) ha en tilsvarende møteplikt.
Loven er resultat av et nordisk lovsamarbeid, og stort sett tilsvarende lovforslag er eller vil bli fremmet i de andre nordiske land.
2. Lov 13 juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere og annen rettshjelp i straffesaker
Loven bygger i det vesentlige på den tidligere utleveringsloven av 1908 både med hensyn til materielle vilkår og saksbehandlingen. Bl. a. for å oppnå en mer effektiv straffeforfølging av den internasjonalt betontekriminalitet oppheves imidlertid regelen om at utlevering ikke kan skje for lovbrudd begått på norsk område. Det er innført enkelte nye rettssikkerhetsgarantier blant lovens utleveringsvilkår, dels for å bringe disse i samsvar med den europeiske utleveringskonvensjon av 1957. Som tidligere vil en utleveringsbegjæring kunne avslås på diskresjonært grunnlag selv om lovens vilkår for utlevering er oppfylt. Ellers skal det skje en domstolprøving av spørsmålet om det er rettslig adgang til utlevering.
Fra før har vi en egen lov 3 mars 1961 nr. 1 om utlevering av lovbrytere til Danmark, Finland, Island og Sverige. Det er samtidig i nordisk samarbeid foretatt en del endringer i denne lov, som er et ledd i ensartet nordisk utleveringslovgivning. Etter denne nordiske lov er det som hovedregel ikke noe vilkår for utlevering at handlingen er straffbar etter utleveringlandets lov, bare den er straffbar etter den anmodende nordiske stats lov. Det er også en begrenset adgang til å utlevere egne statsborgere, men ikke for politisk lovbrudd og som hovedregel ikke for handlinger begått i statsborgerlandet. For øvrig kan utlevering etter den nordiske lov skje for politisk lovbrudd som er straffbart etter utleveringlandets lov.
Stein Rognlien