Norsk lovgivning 1976—77
Blant lovene fra 1976 vil jeg framheve den nye aksjeselskaplov (I,4), loven om Norges økonomiske sone (III, 3) og en midlertidig lov om adgangtil telefonkontroll ved etterforskning av overtredelser av narkotikalovgivningen (VI,2). Søkelyset kan også rettes mot en kgl resolusjon om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling (IV, 13).
Fra 1977 kan jeg særskilt nevne en lovendring om såkalt demokratisering av forretningsbankene (I, 10) og nye lover om jernbaneansvar overforreisende (I, 11), om motorferdsel i utmark og vassdrag (I, 12) samt om arbeidervern og arbeidsmiljø (II,4).
I Privatrett
1 Lov 13 februar 1976 nr 1 om endringer i erstatningslovgivningen for såvidt angår erstatning ved yrkesskader
Endringsloven, som trådte i kraft 1 juli 1976, innførte nye lovregler om erstatning ved yrkesskader, dvs erstatning for legemskade eller sykdom forårsaket av arbeidsulygge. Tidligere var både arbeidsgivere og arbeidstakere frit att for erstatningansvar ved yrkeskader, med mindre skaden varvoldt forsettlig eller grovt uaktsomt. Disse særregler ble opphevd. Arbeidstaker og arbeidsgiver er nå erstatningansvarlig for yrkeskader etter de alminnelige norske erstatningsregler. Stort sett er ansvaret betinget av culpa. Det skal ved erstatningutmålingen gjøres fradrag for sosiale trygdeytelserm. v. etter de vanlige regler samt for privat forsikringytelser finansiert avden erstatningansvarlige arbeidsgiver. Arbeidsgivers og arbeidstakers ansvar for yrkeskade kan dessuten lempes — for arbeidstaker har loven ensærregel som gir en vid adgang til lemping.
2 Lov 20 februar 1976 nr 3 om endringer i lov 16 desember 1960 nr 1 om luftfart
Den norske luftfartsloven inneholder i kap IX bl. a. bestemmelser om fraktførernes ansvar for skade på passasjerer. Bestemmelsene gjennomfører i norsk rett Warszawakonvensjonen 1929 om innføring av visse ensartete regler om internasjonal luftbefordring, slik konvensjonen er endretved Haag-protokollen 1955 (Warszawa-Haagkonvensjonen). Reglene girfraktfører rett til å begrense sitt erstatningansvar. Begrensningsbeløpet varinntil nærværende lovendring n kr 114 000 pr passasjer.
Inntektutviklingen i industrilanda og den synkende pengeverdi hadde medført at dette begrensningsbeløp måtte anses utilstrekkelig. På et møte i London i mai 1974 drøftet representanter for en rekke vesteuropeiskestater mulighetene for å forhøye begrensningsbeløpet. Man ble enig om 750 000 Poincaré francs som tilsvarer om lag n kr 330 000. Denne ansvargrense er nå innført ved endring av luftfartsloven. Det høyere begrensnings
beløp får bare anvendelse på norske luftfartsforetak, og anses derfor ikke åvære i strid med Norges folkerettslige forpliktelser som part i Warszawa Haagkonvensjonen.
3 Lov 28 mai 1976 nr 36 om forbud mot etablering av eierleiligheter i bestående bygninger
Den vanlige eieform når beboerne eier en andel i større flerfamiliehus med tilknytt rett til bolig, har hittill vært at beboerne er medlemmer avet borettlag som eier eiendommen. Samvirket mellom beboerne er i disse tilfellene regulert ved egen lov. Tilsvarende lovgivning om rettigheter ogplikter, samvirke og fellesoppgaver foreligger ikke for det tilfelle at den enkelte leilighet mer direkte gjøres til gjenstand for eiendomsrett (selveierleiligheter). Forskjeller eksisterer også når det gjelder skatteregler og prisregulering.
Betydelige vinster kunne hentes ved oppdeling av leiegårder i selveierleiligheter og videresalg av disse. Oppdeling bidro til at eiendommen kunne omsettes til vesentlig høyere pris, fordi hver enhet kunne belånesfor seg. De aktuelle beboerne kunne, etter lovgivers mening, komme i envanskelig pressituasjon ved omgjøring til eierleiligheter.
For å hindre spekulasjonsartete eiendomsoverføringer innen alleredeeksisterende leiegårder ble det innført forbud mot å etablere eierleiligheter i bestående bygninger med mer enn fire boliger. Forbudet forutsettes åbestå inntil det er skjedd en nærmere utredning av de nevnte spørsmål.
4 Lov 4 juni 1976 nr 59 om aksjeselskaper
Utkastet til denne lov ble til i nordisk lovsamarbeid. Målsettingen var å oppnå mest mulig enslydende aksjelover i de nordiske land. På grunnlag av de foreliggende utredninger er nye aksjelover vedtatt også i Danmarkog Sverige.
Blant de nye bestemmelser kan nevnes: a) Minste aksjekapital er nå kr 50 000 (mot tidligere kr 10 000). Også eldre selskaper må heve sin kapital, men har en 5 års frist. b) Det kan dannes enmannselskaper. c) Det er gitt enkelte nye regler med sikte på å beskytte kjøper eller selger av aksjer, bl. a. reguleres spørsmålet om forkjøpsrett for andre aksjeeiere m. fl. ved omsetning av aksjer. d) Alle aksjer skal — som tidligere — lyde på navn, og selskapet skal opprette en alfabetisk aksjeeierforteknelse som skal være tilgjengelig foralle og enhver. e) Reglene om kapitalforhøying er supplert med bestemmelser om adgang for generalforsamlingen til å gi styret rett til å forhøye aksjekapitalen. Generalforsamlingen kan også inngå avtale om at en kreditorskal ha kjøperett til aksjer eller rett til å konvertere sitt krav til aksjer. f) Det er innført begrensinger i det antall styreverv en person kan ha. Hovedregelen går ut på at ingen kan ha mer enn fem styreverv i selskaper som hver har mer enn 100 ansatte. g) Det er gitt nye bestemmelser om de ansattes representasjonsrett i konsernforhold.
h) Adgangen til å utstede aksjer uten stemmerett eller med begrensetstemmevekt skal fortsatt være fri som et utgangspunkt, men adgangentil å utstede slike aksjer er stengt dersom det i vedkommende aksjeklasse skal være flere enn 20 aksjeeiere. Vedkommende departementkan imidlertid dispensere fra denne forbudsregel. I spørsmålet om endring av vedtektene og enkelte andre viktige avstemninger kreves totredels flertall både av de avgitte stemmer og av den representertekapital. j) Årsoppgjørsreglene er vesentlig skjerpet. k) Det er gitt nye bestemmelser om fusjon, bl. a. om opprettelse av fusjonsavtale og om rett for de ansatte til å uttale seg.
5 Lov 17 desember 1976 nr 100 om renter ved forsinket betalning m. m.
Bakgrunnen for loven er at det etter tidligere rett var nokså tilfeldighvilke krav som var undergitt bestemmelser om morarente. Tilfeldigheten medførte at de forskjellige bestemmelser var dårlig avstemt mot hverandre. Den nye loven søker å rette opp disse skjevheter, samtidig som den vil heve rentesatsene slik at det blir rimelig forhold mellom morarente og dagens rentenivå for øvrig.
Loven innfører en generell regel om morarente ved mislighold av pengekrav på formuerettens område. Risikoen for at renteutviklingen i framtiden skal løpe fra de legale rentesatser, søkes avbøtt ved en alminneligfullmakt for Kongen til a fastsette morarentens størrelse til enhver tid under omsyn til rentenivået for utlån. Som et alternativ var overveid åknytte den legale rentesatsen til Norges Banks diskonto, tilsvarende ordningen i en rekke andre land og i den internasjonale kjøpslovkonvensjonen av 1964, Uniform Law of International Sales (art 83). Når dette alternativ ikke er valgt for Norge, henger det sammen med særegne norske forholdsom gjør den offisielle diskonto til et lite egnet kriterium for berekningen av den legale morarenten. Bl. a. har den norske diskontoen vært endretforholdsvis sjelden, og den gir ikke noe reelt bilde av det alminnelige rentenivå.
Dersom kravets forfallstid er fastsatt på forhånd, løper renten fra forfall. I andre tilfelle skal morarenten begynne å løpe en måned etter at kreditor har sendt debitor et skriftlig på krav om betaling. Det lovfestes videre en rett til å kreve erstatning for rentetap som ikke dekkes av den legale morarente.
I forbrukerforhold innføres visse særregler med sikte på å verne forbrukerne. Morarenten skal i forbrukerforhold gjennomgående ligge lavereenn ellers. Loven har her fastsatt renten til 2 prosent over den alminnelige sparebankrenten (innlånsrenten for sparebankinnskott). De særlige forbrukerbestemmelsene kan ikke fravikes i avtale til ugunst for forbrukeren. Videre kan renten lempes dersom debitor (forbrukeren) har hatt rimeliggrunn for sin betalningsvegring.
6 Lov 29 april 1977 nr 31 om endring i lov 4 februar 1960 nr 2 om borettslag
Det er innført regler om forkjøprett når en andel overdras. Lovbestemtforkjøprett har andelseierne i borettslaget og andelseiere i det boligbygge-
lag som borettslaget er knytt til. Vedtektene kan bestemme at bl. a. ogsåandelseierens nærmeste slektninger skal ha forkjøprett. Reglene om forkjøprett er bl. a. begrunnet med ønsket om å holde prisene på boligmarkedet nede.
7 Lov 13 mai 1977 nr 35 om regnskapsplikt m. v.
Formålet med loven er å skape et mer ensartet regnskapsystem, klarere regler for hvem som skal være regnskapspliktige og om hva regnskapsplikten skal omfatte. Også kontrollhensyn og hensynet til oppgaveplikten til offentlige institusjoner m. v. ligger bak loven.
Loven gjelder alle som driver næringsvirksomhet, med unntak for dem som utelukkende driver jordbruk, gartneri, skogbruk, fiske eller fangst. Kongen kan ved forskrift pålegge regnskapsplikt for fiske eller fangst medfartøy over en viss størrelse.
Regnskapsplikten omfatter føring av regnskapsbøker og utarbeiding av årsregnskap. For mindre virksomheter og for visse arter virksomhet gjelderen begrenset regnskapsplikt.
8 Lov 3 juni 1977 nr 57 om sterilisering
Loven omhandler både sterilisering og kastrering. Liksom i Danmark, Island og Sverige er det innført den hovedregel at personer over 25 år kansteriliseres når de selv begjærer det. Personer under 25 år og personer med psykiske sykdommer o. l. kan også bli sterilisert. Det skjer da etter særskilt tillatelse, og spesielle vilkår må foreligge. Vilkåra er stort sett isamsvar med annen nordisk lovgivning og dreier seg om medisinske, sosialeog arvebiologiske forhold. Avgjerder om sterilisering/kastrering kan klagesinn for høyere instans.
9 Lov 10 juni 1977 nr 59 om endringer i lov 24 mai 1961 nr 1 om sparebanker
Bakgrunnen for endringene er at sparebankene i løpet av etterkrigsåra har hatt en synkende andel av kredittmarkedet. Man ønsker en høyere grad av likestilling med forretningsbankene når det gjelder rammene for bankvirksomheten. Dessuten er det foretatt endringer i styringsorganene i demokratiseringøyemed.
Tidligere hadde man en bestemmelse om at sparebanken ikke måtte taopp lån for å øke virksomheten. Denne bestemmelsen er nå opphevd. Også regelen om at en sparebanks utlån og garantier fortrinnsvis må væresikret ved pant eller kausjon er opphevd. På den annen side er det innførtkvotebestemmelser for de totale garantier. Begrensningene svarer til desom gjelder for forretningsbanker. Sparebankene kan heretter yte høyerekreditt til den enkelte kunde.
Lovrevisjonen har åpnet muligheten for å utvide den ansvarlige kapital.Det kan bl. a. skje ved at sparebanken tar opp lån i form av ansvarlig lånekapital.
Kommunestyre/fylkesting velger en større del av forstanderskapet enn tidligere. De ansatte har fått representasjon i så vel forstanderskap som
styre. Ellers har man på forskjellige måter søkt å opprettholde sparebankenes nære kontakt til lokalsamfunnet.
10 Lov 10 juni 1977 nr 60 om endringer i lov 24 mai 1961 nr 2 om forretningsbanker
Endringen gjennomfører en politisk reform med sikte på demokratisering av bankene — som et alternativ til en sosialisering med direkte statsovertakelse. Reformen er politisk omstridt og reiser spørsmål om forholdettil grunnlovens § 105 om full erstatning ved ekspropriasjon av privat eiendom.
Tidligere var generalforsamlingen av aksjonærer bankens høyeste organ. Nå slår loven fast at et særskilt valgt representantskap har den øvste myndighet. Det fastsetter bl. a. generelle retningslinjer for bankens styre og administrasjon. Representantskapet har fra 15 til 45 medlemmer. De folkevalgte — storting/fylkesting — velger 8/15 av medlemmene. Generalforsamlingen velger 4/15 og bankens ansatte 3/15.
Styret er fortsatt det sentrale utøvende organ i banken. Det har eksklusiv kompetanse i lånesaker. Administrerende direktør er medlem i kraft av sin stilling. De øvrige velges av representantskapet og bankens ansatte.
Generalforsamlingen (aksjonærene) velger — som nevnt — et mindre tall til representantskapet og er ikke lenger øvste myndighet i banken. Deres styringsrett er altså beklippet. Aksjonærene har derfor fått rett til åkreve sine aksjer innløst av staten. Innløsingen skal etter aksjonærenesvalg skje enten på grunnlag av aksjenes omsetningsverdi ved lovens ikrafttredelse eller på grunnlag av den gjennomsnittlige verdi i de siste tre år. Derimot skal en ikke legge direkte til grunn verdien av bankens formue,selv om denne måtte antas å overstige aksjenes omsetningsverdi etter løpende kurser. En uavhengig kommisjon fastsetter innløsingsverdien. De aksjer staten erverver, skal avhendes i løpet av kort tid.
Verdsettingsprinsippene ved innløsingen er omstridt, og det ventes å bli reist søksmål for domstolene om forholdet til budet i grunnlovens § 105 omfull erstatning ved ekspropriasjon.
De øvste tillitsmenn kan ikke sitte i samme verv i mer enn 12 år. Dekan heller ikke ha sentrale tillitsverv i samme bank i et lengre samlet tidsrom enn 20 år.
11 Lov 10 juni 1977 nr 73 om jernbaneansvar overfor reisende (jernbaneansvarlova)
Loven gjelder det erstatningansvar som jernbanen eller annet skinnegående transportmiddel har ved innriks befordring av reisende og dereshåndbagasje. Det har tidligere ikke vært noen lovregulering i Norge av ansvaret ved inriks befordring med skinnegående befordringsmiddel.
Derimot har Norge sia 1924 vært tilsluttet Internasjonal overenskomstom befordring av gods på jernbane (CIM) og Internasjonal overenskomstom befordring av reisende og reisegods på jernbanene (CIV). Overenskomstene, som har vært revidert flere ganger, seinest i 1973, regulerer rettsforholdet mellom jernbanen og publikum ved såkalte internasjonale transporter. Overenskomst ene er inkorporert i norsk lov, seinest ved lov 23 februar
1973 nr 10. På grunn av forbehold tatt ved Norges ratifikasjon av overenskomstene gjelder ikke disse reglene "norske" reisende som skades underen internasjonal reise i Norge. Som norske i denne forbindelse reknesnorske statsborgere og enhver som har bopel i Norge.
Loven av 1977 gjelder etter dette for all innriks befordring og dessuten for internasjonal befordring av "norske" reisende som skades på norsk territorium. Reglene kan ikke fravikes til skade for den reisende.
Lovens hovedprinsipp er at jernbanen hefter for personskade som driften av jernbanen volder den reisende mens han oppholder seg i jernbanevognene eller under på- eller avstigingen. Jernbanens ansvar er objektivt, d. v. s. ansvaret gjelder uansett om skaden kan legges jernbanen til last eller ikke.
Det er ikke gjort tilsvarende unntak fra det objektive ansvar som etter den internasjonale overenskomst (CIV Add). Men dersom det godtgjøresat en uavvendelig naturhending, sabotasjehandling, krigshandling eller liknende handling under væpnet konflikt eller opprør i betydelig grad har bidratt til skaden eller dennes omfang under forhold som er utenfor jernbanens kontroll, kan dennes ansvar settes ned forholdsmessig, i det mansærlig legger vekt på den innflytelse jernbanen har hatt på skaden og dens omfang. Videre kan ansvaret lempes etter alminnelige erstatningsreglernår skadelidte selv har medvirket til skaden. Ansvaret for personskade erikke begrenst til noe beløp.
Det er videre gitt regler for håndbagasje. Voldes det ved samme hending personskade og skade på eller tap av håndbagasje, skal skaden ellertapet erstattes etter samme regler som gjelder for personskade. Ellers svarer jernbanen bare når det er utvist feil eller forsømmelse på dens side. Ansvaret for håndbagasje er begrenset. Taket for hver reisende er satt tilhalvparten av grunnbeløpet i folketrygden og utgjør for tiden kr 7 200. På denne måten blir beløpgrensen justert jevnlig.
Med jernbane forstås i loven innretning for motordrevet transport påskinner, herunder tunnelbane, forstadbane, kabelbane og sporveg. Det erheimel for å gi reglene — helt eller delvis — anvendelse for personbefordring med taubane, herunder skitrekk.
12 Lov 10 juni 1977 nr 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag
Motorisert ferdsel i utmarkområdene utafor veg har tiltatt sterkt i de seinere år. Man har f. eks. snøscootere, beltebiler, traktorer, småfly, helikoptere og motorbåter. Med stigende velstand og utvikling av bedre kjøretøyer og fartøyer må en rekne med at motorferdselen fortsatt vil øke. Myeav den tjener utvilsomme nytteformål, men også fritidsbruken til rekreasjonformål har vokst. Formålet med loven er ut fra et samfunnsmessig helhetsyn å regulere og begrense motorferdselen i utmark og vassdrag. Manvil verne naturmiljøet, hindre unødvendige fredsforstyrrelser i den frie natur og i det hele fremme trivselen.
II Arbeidsrett og sosialrett
1 Lov 9 april 1976 nr 20 om endring i lov 7 desember 1956 nr 2 om arbeidervern og i lov 18 juni 1965 nr 8 om arbeidstida i bakerier
Endringsloven satte den alminnelige arbeidstid ned til 40 timer per uke. Mange arbeidstakere hadde allerede før en arbeisuke på 40 timer ellermindre. 42 1/2 times arbeidsuke forekom imidlertid framleis i en rekkevirksomheter, og da gjaldt det ofte tungt fysisk arbeid. Arbeidstidsnedsettingen bidro såleis til å utjevne de forskjeller som har vært mellom ulikearbeidstakergrupper.
Utviklingen i bosettingsstrukturen har medført at mange arbeidstakerenå har lengre arbeidsreiser enn tidligere. Den totale reise- og arbeidstid har derfor blitt lang for mange. Nedsettingen av arbeidstiden kan bidra tilå bøte på dette.
Arbeidstidsforkortingen omfattet alle arbeidstakere, også de som får sin arbeidstid regulert av en særskilt lov om arbeidstida i bakerier.
Arbeidervernloven av 1956 er seinere avløst av den nye lov 4 februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø (se nedenfor under nr 4), der reglene om arbeidstid er innarbeidd.
2 Lov 14 mai 1976 nr 22 om endringer i lov av 14 november 1947 nr 3 omferie m. m.
Etter ferieloven har arbeidstaker rett til ferie i 24 virkedager. Endringsloven innfører rett til ytterligere 6 dager ferie for arbeidstaker som har fylt 60 år. Ekstraferien kan deles opp helt ned til en dag om gangen når annetikke er avtalt.
3 Lov 10 juni 1977 nr 83 om endring i lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd
Loven om arbeidervern og arbeidsmiljø (se nedenfor) slår fast at arbeidstakere (menn og kvinner) med omsorg for små barn har rett til permisjon for nødvendig tilsyn av barnet når det er sykt. Permisjonretten er begrenset til 10 dager pr kalenderår til og med det år barnet fyller 10 år. En ny bestemmelse i folketrygdloven pålegger arbeidsgiveren å gi arbeidstaker sykepenger ved fravær som nevnt.
4 Lov 4 februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m. v. jf endringslov 3 juni 1977 nr 52
Loven gjelder enhver virksomhet som sysselsetter arbeidstaker, unntattsjøfart, fangst og fiske, luftfart og jordbruk. Den gjelder såleis både privat og offentlig virksomhet.
Utgangspunktet har vært å lage en lov som dekker alle sider ved arbeidet som virker inn på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. Loven skal gi arbeidstakerne vern så vel mot ulykker og yrkesykdommersom mot slitasje, stress og vantrivsel.
I tråd med dette er lovens saklige virkefelt utvidd i forhold til den tidligere arbiedervernloven. Nye regler vil gi vesentlig bedre kontroll medbruken av giftige og helsefarlige stoffer og stille strengere krav til vernetiltak der slike stoffer brukes. Disse reglene gjelder både produsenter og importører og virksomheter som bruker, pakker eller framstiller stoffene.
Nye regler tar sikte på å hindre skadevirkninger på grunn av psykiske og sosiale arbeidsmiljøfaktorer. Slike faktorer kan knytte seg til de krav som
stilles til arbeidet, til organiseringen av arbeidet eller til arbeidstidsordninger og lønnssystemer.
Loven gir arbeidstakerne større innflytelse i arbeidsmiljøspørsmål, ogverneombud og den organiserte vernetjeneste får utvidd myndighet og ansvar.
Trygge tilsettingsforhold er viktig for arbeidsmiljøet. Arbeidsmiljøloveninneholder nye oppsiingsregler som styrker arbeidstakernes vern mot oppsiing, bl. a. ved lengre oppsiingsfrister og sterkere vern for eldre arbeidstakere med lang tilsetting i bedriften.
Loven inneholder endrete arbeidstidsbestemmelser. Mulighetene for åbruke nattarbeid og overtid er innskrenket, og loven har nye regler om heimevakt. Arbeidstakere og arbeidsgivere kan avtale lokale tilpasninger innenfor de rammer som loven setter.
Arbeidstilsynet er styrket og organisasjonen er endret. Bl. a. er det opprettet partsammensatte styrer i hvert av de 12 distriktene. Etter loven er pålegg Arbeidstilsynets normale reaksjonsform. Overholder bedriftene ikke fristene for de pålegg som blir gitt, skal Arbeidstilsynet etter loven ilegge bedriftene tvangsmulkt.
Med det store spekter av forhold som skal dekkes av loven, vil det ikkevære mulig å gi konkrete regler som kan dekke alle miljøfaktorer. Det erderfor nødvendig med utfyllende forskrifter og vegledninger til de sentrale bestemmelsene i arbeidsmiljøloven.
Lovens reformer, særlig om arbeidstid, har til dels vært kritisert for åvære lite smidige og for å gjøre visse oppdrag og ytelser — så vel i den private som den offentlige sektor — vanskelige og iallfall mer tidkrevende, besværlige og kostbare. Fra enkelte hold framholdes at lovens økonomiske og administrative konsekvenser ikke har vært tilstrekkelig overveid.
5 Lov 3 juni 1977 nr 50 om arbeidstiden på skip
Det lovfestes 8-timers arbeidsdag for alle sjøfolk, men med adgang til ågjøre unntak for enkelte kategorier skip på visse vilkår.
Det er særlig på mindre skip med to-vakt-system, at en har behov for avvikende arbeidstidsordninger. Grensen for to-vakt-system er satt til skipmed 300 brt. Den alminnelige arbeidstid kan i løpet av en periode påhøyst 12 uker likevel ikke overstige 56 timer i uken i gjennomsnitt.
Loven begrenser adgangen til bruk av overtid. Myndighetene kan fravike loven etter at et eget sakkyndig råd har uttalt seg.
6 Lov 10 juni 1977 nr 65 om statens tjenestemenn
Statsansatte i Norge er på grunn av historisk betingete forhold inndelt i tre hovedgrupper, nemlig embetsmenn, bestillingsmenn (også kalt tjenestemenn) og overenskomstlønte. Den tidligere lov om offentlige tjenestemenn av 1918 omfattet bare bestillingsmenn.
Skillet mellom embetsmen og bestillingsmenn er stort sett tradisjonsbestemt og opprettholdes på grunn av positive grunnlovsbestemmelser. Disse skulle gi embetsmennene en særlig trygg stilling. I dag er statstjenestemennene så godt beskyttet at det rettsvern grunnloven gir embetsmennene, har
fått mindre selvstendig betydning. Det må imidlertid grunnlovendringer tilfor at embetsmenn skal omfattes av den nye tjenestemannsloven. Inntillvidere gjelder loven derfor bare for bestillingsmenn og overenskomstlønte. Loven regulerer tilsetting, tjenestens opphor, ordensstraff, avskjed m. m.
III Statsrett
1 Grunnlovbestemmelse 1 juni 1976 om endring av grunnlovens §§ 14, 22, 23 og 62
Statssekretæren er en politisk embetsmann som sorterer direkte undervedkommende departements sjef. Han fratrer sin stilling sammen med sin statsråd. Hans oppgave er å bistå denne med ledelsen og samordningen av departementets arbeid, og han kan overlates den endelige behandling ogavgjørelse av enkelte saker innenfor nærmere angitt sakområder. Statssekretærembetene ble opprettet i 1947, men først ved endringen nå blir statssekretærene nevnt i grunnloven.
Prinsipielt nytt er at statssekretærene er gjort valgbare til Stortingetuten hinder av sitt embete i departementet, men de kan ikke utøve sitt stortingverv så lenge de innehar sitt embete. Bakgrunnen for dette er atvanlige embets- og tjenestemenn i departementene ikke kan velges til Stortinget. Et forslag om at statssekretærene skulle få møte i Stortinget og besvare spørsmål på statsrådens vegne ble forkastet. De vil altså fortsatt ikkeha noen parlamentarisk funksjon.
2 Lov 4 juni 1976 nr 60 om endringer i lov 17 desember 1920 nr 1 om stortingsvalg
Endringsloven skjerper de krav som stilles for registrering av politiske partier. Minste medlemstall heves fra 1 000 til 3 000. Partiets hovedstyre skalmelde partinavnet til et særskilt offentlig utvalg, og samtidig godtgjøre at det tilstrekkelige antall personer ved sin underskrift ønsker partiet registrert. Loven gir ikke uttrykk for hvordan utvalget skal kontrollere at det nødvendige medlemstall foreligger. Normalt vil attest fra notarius publicus, statsautorisert revisor eller advokat være nok. Bare når det er grunn tiltvil, vil utvalget foreta nærmere undersøkelser.
Meldingen må være utvalget i hende senest 30 april valgåret (valg holdes hvert fjerde år i september måned). Registreringen innebærer at partinavnet beskyttes slik at samme eller til forveksling liknende navn ikke kan nyttes av andre partier. Videre innebærer registreringen visse økonomiske fordeler: bl. a. får partiet mantallsavskrift uten betaling, og nomina sjonsmøtedeltakerne får skyss- og kostgodtgjørsle av staten.
3. Lov 17 desember 1976 nr 91 om Norges okonomiske sone
Lovens formål er å skape den nødvendige heimel for en 200 mils økonomisksone i havområdene utenfor Norges kyst, og den regulerer først og fremstspørsmål vedrørende de levende ressurser i havet. Loven innebærer en utviding av Norges fiskerijurisdiksjon, basert på prioritet for kystbefolkningen.
Tidligere fiskerilovgivning ga heimel for å håndheve de nødvendige tiltak overfor norske borgere. Den nye loven tar derfor først og fremst sikte på å
etablere heimel også overfor utlandsk fiske. Loven fastsetter yttergrensene forsonen, og angir rammen for de regler som gjelder innen sonen. Som utgangspunkt er det forbudt å drive fiske eller fangst der for den som ikke er norsk statsborger eller likestilt med norsk statsborger. Kongen kan imidlertid gi forskrifter som fraviker dette utgangspunkt.
Loven forutsetter at det skal kunne gjøres unntak når dette er nødvendig av hensyn til internasjonal overenskomst.
IV Forvaltningsrett
Lover
1 Lov 20 februar 1976 nr 5 om samtykke til utbygging av nœringsverksemd og om rettleiing om stadval (Etableringslova)
Loven gir det offentlige et virkemiddel for en sterkere samfunnsmessig kontroll med større private investeringer. Ønsket er å skape en bedre balanse inærings- og befolkningsutviklingen mellom de ulike landsdeler.
Bedriften må søke det offentlige om tillatelse til å foreta etableringer, omlegginger eller utbygginger av en viss størrelse. For bedrifter tilknytt petroleumindustrien stilles det særlige krav.
Alle som har planer om å bygge ut næringsvirksomhet, kan få rettleiing av det offentlige om valg av sted for utbyggingen.
2 Lov 28 mai 1976 nr 35 om voksenopplœring
Lovens formål er å bidra til at menesker i voksen alder får økt adgang tilkunnskap, innsikt og ferdigheter.
Både stat, fylkeskommune og primærkommune skal samarbeide om utvikling av voksenopplæringen og bidra til dens finansiering. Loven omfatter både førstegangsutdanning av voksne, etterutdanning og kortere kurs samtstudiearbeid i organisasjoner. Opplæring i eller i tilknytning til en bedriftfaller inn under loven når opplæringen er relevant for arbeidet i bedriften.
3 Lov 4 juni 1976 nr 63 om samferdsel
Lovens formål er å sikre et transporttilbud som tilfredsstiller samfunnet og trafikantenes behov i de ulike deler av landet. Loven regulerer transport med motorvogn og fartøy, og tar sikte på å samordne slik transport med jernbane- og flytransport.
Loven har regler om løyveplikt for en rekke former for virksomhet. Utgangspunktet er at det kreves løyve for transport med motorvogn mot vederlag, uansett om transporten skjer i eller utenfor rute. For fartøyer derimot kreves det løyve bare ved regulær rutetransport. Loven inneholder dessutenen rekke bestemmelser om formidling av transportoppdrag, samlasting, merking av motorvogn m. m.
4 Lov 11 juni 1976 nr 71 om finansieringsvirksomhet
Loven regulerer virksomhet som består i å yte, formidle eller stille garanti for kreditt eller på annen måte medvirke til finansiering av annet enn egen
virksomhet. Loven inneholder bestemmelser om konsesjonsplikt og offentlig tilsyn som skal vareta sikkerhetmessige hensyn og virke til at kredittapparatet får en hensiktsmessig struktur. Finansieringsforetaket må normalt organiseres som aksjeselskap, selveiende institusjon eller forening av låntakere, og det stilles visse minste krav til egenkapitalens størrelse. Loven begrenser utlendingers adgang til å drive eller være medeier i slik virksomhet. I de storeforetak skal det være offentlig representasjon i selskapets representantskap.
De fleste bestemmelser i loven gjelder ikke banker, hvis virksomhet er regulert ved andre lover.
5 Lov 11 juni 1976 nr 73 om endringer i lov 17 juli 1953 nr 29 om verneplikt
Vernepliktalderen i Norge har sia 1946 vært 20 år. Endringsloven her nedsetter alderen til 19 år. Det er dels forsvarets behov for tilgang av vernepliktig ungdom og dels de vernepliktiges utdanningsmessige, familiemessige og økonomiske forhold som er bakgrunn for endringen. Avtjening av førstegangstjeneste på 19 års-stadiet vil harmonere bedre med ungdommens utdanningsmønster og start i arbeidslivet. Erfaringen viser at tjenesten faller tyngre jo større sosiale forpliktelser den vernepliktige bringer med seg fra detsivile liv. Oppgaver over frafall av medisinske grunner viser at de yngre rekruttene klarer seg bedre enn de eldre. Endelig viser foretatte undersøkelserat 19-åringene er fysisk og psykisk skikket til å gjennomføre førstegangstjenesten.
6 Lov 11 juni 1976 nr 79 om produktkontroll
Bakgrunnen for loven er behovet for kontroll med de mange produkter som skapes i et teknologisk høgt utviklet samfunn. Formålet er å forebygge at produkt medfører helseskade eller miljøforstyrrelser i form av forurensing, avfall, støy eller liknende.
Loven gir regjeringen myndighet til å sette inn en rekke virkemidler når det er påkrevd for å forebygge helseskade eller miljøforstyrrelser. Det kan for det første bli spørsmål om regulerende bestemmelser av ymse slag, så som regulering av tilvirking, innførsel, omsetning, bruk og annen behandling avprodukter. Særlig med sikte på å komme visse avfalls- og forurensningsproblemer til livs kan det gis bestemmelser om retur- og panteordninger, omgjennvinning av produkt og om hvordan produkt skal behandles som avfall. Særlig viktig for å forebygge skadelige helse- og miljømessige virkninger avprodukter er det at regjeringen kan gi bestemmelser om hvordan produkter skal være innrettet eller sammensatt, og fastsette maksimalgrenser for støy ogutslipp av forurensende stoffer fra produkter. Loven gir også heimel for åsette inn mer direkte tiltak, så som krav om offentlig godkjenning av produkt før det tilvirkes, innføres eller omsettes. Endelig har regjeringen fått myndighet til å helt nedlegge forbud mot tilvirking, innførsel, omsetning og bruk avet produkt.
Loven skal bidra til økt kunnskap om produktets sammensetning og virkninger. De som produserer eller importerer produkter, er derfor pålagt åskaffe seg slik kunnskap, og reglene gjør det mulig for det offentlige å fåden viten som er nødvendig. Loven legger dessuten en aktsomhetsplikt på
den som tilvirker, innfører, bearbeider, omsetter, bruker eller på annen måtebehandler produkter.
Et eget sakkyndig organ — Produktkontrollrådet — skal bistå departementet med lovens gjennomføring.
7 Lov 25 mars 1977 nr 21 om endring i lov 21 juni 1963 nr 12 om utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster
Loven av 1963 gjelder ved utforsking og utnytting av naturforekomster på havbunnen eller i dens undergrunn på den norske del av kontinentalsokkelen. Endringsloven utvider virkeområdet til også å gjelde utenfor den norske del av kontinentalsokkelen dersom dette følger av særskilt avtale med fremmed stat eller av folkeretten for øvrig. Loven anses nå å gi tilfredsstillende heimel til f. eks. å regulere virksomheten om bord på pumpeplattformer ogved transport av petroleum eller gass fra et norsk olje- eller gassfelt.
8 Lov 29 april 1977 nr 32 om boligformidling m. v.
Loven avløser en tidligere lov. Den skal gi kommunene større innflytelse på boligformidlingen. Lovens hovedformål er å sikre en effektiv priskontroll vedomsetning av boliger. Bestemmelsene vil også kunne bidra til en bedre utnytting av boligmassen, selv om virkningen i så måte antas å bli begrenset.
9 Lov 29 april 1977 nr 34 om kommunal forkjøpsrett til leiegårder
Man ønsker å gi kommunene direkte herredømme over en del utleieboligeri den eldre boligmasse. Hensikten er å skaffe rimelige husrom til de økonomisk svake persongrupper.
Loven gjelder utleieeien dommer med mer enn fire boliger, og hvor overhalvparten av leiearealet er innredet til beboelse. En kommune har forkjøprett når eiendomsrett til leiegård i kommunen overføres til andre enn stateneller den fylkeskommune der eiendommen ligger. Forkjøpretten er knytt tiloverføring ved salg, gave, makeskifte eller tvangssalg. Den blir ikke aktuell ved overføring til eierens ektefelle eller nærmeste slektninger.
10 Lov 27 mai 1977 nr 40 om endringer i lov 10 februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker
Den generelle loven om behandlingsmåten i forvaltningsaker trådte i kraft 1 januar 1970. I åra som er gått har man høstet en rekke erfæringer med loven. Det er disse som danner bakgrunnen for endringene nå. I tillegg er det kommet regler om taushetplikt og om kollegiale organer.
Mange av endringene har som formål å gi partene i en forvaltningsakbedre informasjon om saken, om partsrettigheter m. v. Plikten til å orientere om når avgjerd kan ventes, er utvidd. Når forvaltningsorganet mottar opplysninger om en part, skal disse som hovedregel forelegges parten til uttalelse. I dette ligger det en kontroll med informasjonen. En part har i stor utstrekning rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter. Loven slår nåfast at denne adgangen står åpen også etter at det er truffet vedtak i saken. En part har i større grad fått krav på grunngiving samtidig med at vedtak
treffes. For øvrig plikter forvaltningsorganet å orientere om retten til å kreveetterfølgende grunngiving og til å be om utsetting med vedtakets gjennomføring når det reises klagesak.
Også tidligere hadde man bestemmelser om erstatning for sakskostnader. Adgangen til å tilkjenne erstatning er nå utvidd.
I forbindelse med lovendringen ble det som nevnt gitt regler om taushetplikt. Man har en rekke lover og instrukser om taushetplikt for offentlige tjenestemenn. De varierer atskillig, reglene er gjerne summariske og gir liten praktisk vegledning. De nye bestemmelser representerer et forsøk på å finne generelle normer for taushetplikt. Det er foret att en avveining mellom offentlige og private interesser som er knytt til de opplysninger forvaltningen sitter inne med. Loven regulerer bare taushetplikt for person- og næringsopplysninger.
De generelle unntak fra taushetplikten tar bl. a. sikte på å sikre at behandlingen av den enkelte sak ikke hindres unødig, og at det til en viss grad gisadgang til å utveksle opplysninger mellom offentlige organer. Videre reguleres adgangen til å gi opplysninger til bruk for forsking, og forskernes taushetplikt.
Det er ikke gitt regler i denne loven om taushetplikt for å beskytte rent offentlige interesser. Disse spørsmål forutsettes også i framtiden regulert vedsærlov eller ved instruks.
11 Lov 10 juni 1977 nr 67 om endring i lov 9 juni 1903 nr 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighet m. v.
Ved endringsloven er sjødyktighetslovens virkeområde utvidd, slik at reglene om sjødyktighet, bemanning, redningsutstyr m. v. nå også kan gis anvendelse for boreplattformer og andre flyttbare innretninger for undersøkelse etter, utnytting, lagring eller transport av undersjøiske naturforekomster, samt flyttbare innretninger til hjelp for slik virksomhet.
12 Lov 10 juni 1977 nr 86 om planlegging, organisering og gjennomføringav helsetjenester ved bedrifter
Det offentlige vil i større grad enn tidligere ta del i utbyggingen av helsetjenester ved bedriftene. Helsetjenestene kan deles i tiltak for å forebygge helseskader hos arbeidstakere og for helsekontroll. Kommune og fylkeskommune skal utarbeide en plan for organiseringen og gjennomføringen av helsetjenestene. Planen skal omfatte bedrifter som etter loven om arbeidervernog arbeidsmiljø m. v. plikter å ha helsetjenester. Også visse andre bedrifter som ønsker bistand av det offentlige, kan komme inn under planen.
Forskrifter
13 Kgl resolusjon 12 mars 1976. Forskrifter om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling
En ny ordning med billigheterstatning fra staten til ofre for straffbare handlinger ble innført ved kgl resolusjon 12 mars 1976. Erstatning kan ytes for personskade voldt ved forsettlig legemskrenkelse eller ved annen straffbar
handling som bærer preg av vold eller tvang. Dersom skadelidte blir drept, vil de som avdøde forsørget, kunne få erstatning. Ordningen er basert påytelser etter billighet. Skadelidte har derfor ikke noe rettskrav på at tapet erstattes av staten. Det er like vel forutsatt at det som regel vil bli gitt erstatning for vanlig økonomisk tap når tapet er minst kr 500 og maksimum kr100 000. Ikke-økonomisk skade erstattes ikke uten at særlige grunner foreligger.
Erstatning ytes normalt bare når den straffbare handling anmeldes til politiet med begjæring om straff. Erstatning kan falle bort på grunn av skadelidtes medvirkning og ellers når skaden er oppstått under slike forhold at detikke finnes rimelig at staten yter erstatning. Skade voldt innen den nærefamilie kan ikke kreves erstattet, med mindre særlige grunner gjør det rimelig å yte erstatning.
Søknader avgjøres av en nemnd som har sekretariat i Justisdepartementet.
14 Kgl resolusjon 25 juni 1976. Forskrifter for en midlertidig erstatningsordning for skade på fiskeredskap m. v. som skyldes oljevirksomheten på kontinentalsokkelen
Som en følge av den økte aktivitet på kontinentalsokkelen i forbindelse medleting etter og utvinning av olje vil fiskernes redskap og fartøy undertidenpåføres skade. Det er derfor opprettet en erstatningsordning som gjør atslike tap kan erstattes av offentlige midler.
Skadelidte må være norsk fisker, og det må foreligge en overveiende sannsynlighet for at skaden skyldes oljevirksomheten.
15 Kgl resolusjon 19 november 1976. Regler for å sikre sterkere representasjon av kvinner i offentlige utvalg, styrer og råd m. v.
Offentlige organer som oppnevner utvalg, styrer, råd o. s. v. skal påse at det blir en så lik fordeling av representanter blant kvinner og menn som mulig. Organisasjoner som anmodes om forslag på kandidater til offentlige utvalg, skal bes om å foreslå like mange kvinner som menn. Dersom organisasjonen finner at det ikke er mulig, skal dette begrunnes nærmere. Sammensetningen av nye utvalg skal innrapporteres til Forbruker- og administrasjonsdepartementet, som såleis kan følge utviklingen på dette felt kontinuerlig. Et utvalg kan ikke oppnevnes i statsråd før slik innrapportering foreligger.
16 Kgl resolusjon 3 juni 1977. Forskrifter om fiskevernsone ved Svalbard
Det er opprettet en fiskevernsone i havområdene utafor Svalbard for bevaring av de levende ressurser i havet og regulering av fiske og fangst.
Yttergrensen for fiskevernsonen går i en avstand av 200 nautiske mil (en nautisk mil = 1 852 meter) fra de grunnlinjer som er fastsatt. Der det ikkeer fastsatt grunnlinjer, reknes avstanden fra linjer som forbinder øygruppensytterste punkter. Fiskevernsonen begrenses videre av yttergrensen for den økonomiske sone utenfor det norske fastland. Der fiskevernsonen støter oppmot annen stats myndighetområde, skal grensen trekkes i samsvar med avtale.
Fiskeridepartementet kan i medhold av forskriftene fastsette forbud mot å
drive fiske i nærmere bestemte områder, for å beskytte oppveksten av ungfisk og sikre rekruttering til bestandene. Det kan gis bestemmelser om redskapsreguleringer og minstemål for fisk. Videre kan det fastsettes størsteårlig tillatte fangstmengde for hvert enkelt fiskeslag.
V Strafferett
1 Lov 10 juni 1977 nr 74 om endringer i straffeloven 22 mai 1902 nr 10og enkelte andre lover for å fastslå norsk jurisdiksjon på den norske kontinentalsokkelen og om bord på norske boreplattformer m. m.
Loven bestemmer bl. a. at norsk straffelov skal gjelde for handlinger som foretas på innretninger og anlegg plassert på den norske del av kontinentalsokkelen (utafor det statsrettslige sjøterritorium), og som nyttes til undersøkelse etter eller utnytting eller lagring av undersjøiske naturforekomster. Detsamme gjelder for norske innretninger for transport av olje og gass utaforden norske del av kontinentalsokkelen.
En ny straffebestemmelse rammer den som under navigering handler slikat fartøyer volder eller utsettes for fare eller skade. Det er også satt straff forden som urettmessig krenker sikkerhetsoner som er opprettet rundt eller overinnretninger og anlegg for undersøkelse eller utvinning av undersjøiske naturforekomster.
VI Prosess
Sivilprosess
1 Lov 10 juni 1977 nr 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område
Loven innebærer en revisjon og modernisering av tidligere regler i den nordiske konvensjon 16 mars 1932. Det er nå gitt ensartete lover i Norge, Danmark, Finland og Sverige som avløser reglene i konvensjonen. Island vil slutte seg til den nye ordning seinere.
Adgangen til anerkjennelse og fullbyrding er utvidet, slik at nordiske dommer og en del andre avgjørelser i vid utstrekning vil ha gyldighet og tvangskraft i alle nordiske land. Loven gjelder dommer på privatrettens område. Enkelte sakområder er likevel unntatt, f. eks. familierett m. v. Her er detsærlige konvensjoner mellom de nordiske land.
Straffeprosess
2 Midlertidig lov 17 desember 1976 nr 99 om adgang til telefonkontroll vedetterforsking av overtredelser av narkotikalovgiuningen
Før nevnte lov trådte i kraft (17 desember 1976), kunne telefonkontroll bareskje med heimel i en lov 24 juni 1915 som gir regjeringen adgang til å gibestemmelser bl. a. om kontroll med telefonsamtaler når det må anses påkrevd av hensyn til rikets sikkerhet.
Ved den midlertidige loven 17 desember 1976 nr 99 er det åpnet adgangtil også å foreta telefonkontroll ved etterforsking av grovere overtredinger av narkotikalovgivningen. Man står i disse sakene overfor en meget farlig kriminalitet hvor det er viktig å effektivisere etterforskingen. Særlig anses telefonkontroll som et påkrevd tiltak for å styrke etterforskingen nettopp i slikesaker, fordi en vesentlig del av den illegale omsetning av narkotika antaså skje via telefon.
På den annen side må en ordning med telefonkontroll anses som et alvorlig inngrep i den personlige integritet, og loven er utformet med sikte på åvareta garantier for rettssikkerheten på en betryggende måte.
Det er i loven stilt krav om at telefonavlytting bare kan skje etter tillatelse fra forhørsretten, og tillatelsen må ikke gis for mer enn 2 uker om gangen. Dersom man p. g. a. tidsnød ikke kan innhente rettens forhåndsamtykke, er riktig nok ordre fra påtalemyndigheten nok, men spørsmålet om (fortsatt) telefonkontroll skal samtidig forelegges retten til avgjørelse. Avgjørelsen om tillatelse til telefonavlytting treffes uten at siktete får uttale seg, og den blirikke meddelt ham.
Loven åpner adgang for politiet til å avlytte samtaler til og fra bestem tetelefoner når telefonens innehaver eller bruker mistenkes for grove overtredinger av narkotikalovgivningen. Det er presisert i loven at tillatelse bare mågis når det må antas at avlytting vil være av vesentlig betydning for oppklaring av saken og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.
Det er videre bestemt at opptak og notater som er gjort under avlyttingen, skal tilintetgjøres i den utstrekning de er uten betydning for etterforskingen av narkotikasaken. Det samme gjelder i utgangspunktet uttalelser som retten etter reglene om taushetplikt m. m. ikke vil kunne kreve vedkommendes vitneforklaring om.
Loven er gjort midlertidig fram til utgangen av 1978 og skal da vurderespå nytt. Det skal gis kvartalvis innberetning til Justisdepartementet om gjennomførte telefonavlyttinger.
3 Lov 25 mars 1977 nr 22 om overføring av straffeforfølging fra eller tilannet europeisk land
Loven er gitt med sikte på å gjennomføre i norsk rett den europeiske konvensjon om overføring av straffesaker, datert Strasbourg 15 mai 1972.
Loven gir adgang til — etter anmodning fra annen konvensjonstat — åoverføre straffeforfølging av handlinger til norsk myndighet i samsvar med konvensjonen. På tilsvarende måte gir loven adgang til — etter anmodning fra norsk side — å overføre straffeforfølging til annen konvensjonstat. Videre inneholder loven bestemmelser om endringer i straffeloven med sikte på å gjennomføre konvensjonens regler om rettsvirkningene av utlandske straffedommer (anerkjennelse).
Det hører under Riksadvokaten å treffe vedtak om overføring av straffeforfølging fra eller til annet europeisk land i samsvar med konvensjonen. Det er også Riksadvokaten som i alminnelighet skal være sender- og mottakerorgan etter konvensjonen.
Den europeiske konvensjonen om overføring av straffesaker ble ratifisert av Norge 29 desember 1977 og trådte i kraft for Norge 30 mars 1978. Frasamme dato tok også lov 25 mars 1977 nr 22 om overføring av straffeforfølging til å gjelde.
Stein Rognlien