Internasjonale organisasjoners rettslige natur
Jeg er først sent blitt oppmerksom på kanslirådet Reinhold Reuterswärds artikkel om dette emne i SvJT 1979 s. 336, og vil gjerne gi en kort, generell kommentar.
    I en konkret gjennomgåelse, spørsmål for spørsmål, støtter Reuterswärd opp om den italienske professor Rolando Quadris syn at internasjonale organisasjoner ikke er folkerettssubjekter — det er i virkeligheten deres medlemmer som er det. Artikkelen inneholder etter min mening mange interessante og gode observasjoner, så som at internasjonale organisasjoner er juridiske personer i intern rett og at deres tjenestemenn har immunitet for sine tjenestehandlinger og at begge disse prinsipper gjelder selv om det ikke er noen positiv bestemmelse herom. Jeg nevner også påvisningen av at mange argu-

menter som har vært påberopt for juridisk personalitet ikke er avgjørende — f. eks. de som er bygget på organisasjonens konstitusjon.
    Men når det gjelder den generelle konklusjon med hensyn til om organisasjonene er folkerettssubjekter, tror jeg man må legge avgjørende vekt på følgende spørsmål: Kan det enkelte medlem av organisasjonen selv kreve de rettigheter organisasjonen har ervervet — f. eks. gjennom en hovedkvartersavtale — og direkte pålegges å oppfylle de plikter organisasjonen har påtatt seg — f. eks. i en avtale om teknisk bistand? Hvis svaret er ja i alle henseender, er ikke organisasjonen folkerettssubjekt. Men i alle fall jeg for min del tror man skal lete lenge før man finner en organisasjon hvor svaret er ja i alle henseender.
    Det skal nemlig en temmelig klar bestemmelse til i organisasjonens konstitusjon eller på annen måte for at man skal kunne anta at medlemsstatene har gitt organisasjonen myndighet til å pådra dem nye forpliktelser ved avtale, ensidig rettshandel eller rettsbrudd. Hvis medlemskap i de vanlige internasjonale organisasjoner hadde innebåret noe slikt, ville nok den interne debatt om medlemskap artet seg ganske annerledes i de enkelte land.
    Det er vel bare i de supranasjonale organisasjoner at noe slikt ansvar kan komme på tale. Og det er jo nettopp EF Quadri skriver om. I disse organisasjonene overdrar medlemsstatene til organisasjonen noe av sin bestående myndighet (delvis forbundsstat eller territorial myndighet) og dette kan være kombinert med en evne til også å pådra de enkelte medlemsland forpliktelser i visse henseender ("statsforbund"). I slike tilfeller ser vi gjerne at også de enkelte medlemsland opptrer som parter — ved siden av EF — i de traktater som inngås. Men dette gjelder langt fra alle EF's handlinger. I mange henseender vil EF — som vanlige internasjonale organisasjoner — ved sine handlinger bare stifte rett og plikt for seg selv som organisasjon.
    Reuterswärds konstruksjon s. 353 og 354 at de bilaterale hovedkvartersavtaler og samarbeidsavtaler med andre internasjonale organisasjoner er en utvidelse av organisasjonens konstitusjon (den siste er jo en multilateral traktat mellom alle medlemslandene) og at det derfor er medlemslandene og ikke organisasjonen som er bærer av de rettigheter og plikter overfor vertslandet og den annen organisasjon som disse bilaterale avtaler hjemler, virker lite overbevisende.
    Forfatteren viser også til romansvarskonvensjonen av 24. mars 1972, som i artikkel VI fastslår at når et romfartøy skytes opp av en internasjonal organisasjon, er både organisasjonen og dens enkelte medlemsland solidarisk ansvarlige for det. Men denne traktat er såvisst ikke uttrykk for noe gjeldende folkerettslig prinsipp. Tvert imot. Det var bare en eiendommelig politisk konstellasjon som brakte denne ekstraordinære bestemmelse inn i traktaten. På det tidspunkt traktaten ble utarbeidet i FN's romfartskomité, eksisterte det nemlig bare to små vesteuropeiske organisasjoner (ESRO og ELDO) som skjøt opp satelitter. Sovjetsamveldet var på det tidspunkt meget opptatt av å ikke anerkjenne EF som folkerettssubjekt, og av denne eller parallelle grunner ønsket de heller ikke å anerkjenne ELDO og ESRO. Sovjet insisterte derfor på at medlemslandene skulle være ansvarlige. De vesteuropeiske land motsatte seg dette sterkt, men da Sovjetsamveldet og USA senere inngikk et kompromiss om at både organisasjonen og medlemslandene skulle være ansvarlige, ble de vesteuropeiske land nødt til å bøye seg og godta bestemmelsen for at arbeidet kunne bli fullført og traktatene kunne bli underskrevet og ratifisert. I 1971

dannet imidlertid også de østeuropeiske land sin romfartsorganisasjon, INTERSPUTNIK, og artikkel 10 i dennes konstitusjon bestemmer det motsatte, nemlig at organisasjonen er ansvarlig innenfor rammen av sin formue, og at medlemsstatene ikke har noe ansvar for organisasjonens forpliktelser. På grunnlag av et tilsvarende sovjetisk forslag ble en modifisert versjon av dette prinsipp senere tatt inn i konstitusjonen for den globale romfartsorganisasjon INMARSAT (artikel 22 i konstitusjonen av 3 sept. 1976). Og det er selvsagt dette prinsipp som gjelder der ikke annet er bestemt.
    Det er jo egentlig bare et spørsmål om den mest hensiktsmessige teoretiske konstruksjon om man vil anse organisasjonene som folkerettssubjekter eller om man med Reuterswärd vil si at organisasjonen opptrer som organ eller representant for medlemsstatene (se f. eks. s. 350 og s. 352-354). Valget av teoretisk konstruksjon må bero på hvilken som enklest og mest naturlig gir de riktige praktiske resultater. Og når man må konstatere at organisasjonene har rettigheter og plikter som ikke kan tilskrives de enkelte medlemsland, mener jeg, som de fleste andre, at konstruksjonen med juridisk person (folkerettssubjekt) er mest velegnet. Analogien til foreninger i intern rett og til internasjonale organisasjoners juridiske personalitet i intern rett (som jo forfatteren anerkjenner fullt ut) er etter min mening åpenbar og langt sterkere enn Reuterswärd synes å mene.

Finn Seyersted