Orden eller frihet

 

Det etablerte syn, og et utgangspunkt for en eksistensialistisk familierettsteori.¹

 

Av universitetslektor HELGE J. THUE

 

1.1. I de nordiske land har en de siste ti år arbeidet med fornying av familielovgivningen. Dette har satt preg på den familierettslige debatt. I større grad enn ellers er familierettspolitiske problemstillinger blitt gjenstand for interesse og diskusjon. Det denne diskusjon kanskje førs tog fremst har vist er imidlertid hvor vanskelig det er å gå ned til fundamentet og de grunnleggende problemstillinger for den etablerte familierettsordning. Jeg skal ikke gå nærmere inn på årsakene til dette, som kan være mange, men bare nevne én nokså selvfølgelig grunn til at de avgjørende spørsmål blir liggende urørte, nemlig angsten for å sage over den gren som holder oppe ens eget ekteskapelige rede.

 

1.2. I den lovgivningsperiode vi nå befinner oss, synes det for meg som viktig nettopp å trekke fram i diskusjonen de grunnleggende familierettslige problemstillinger.
    Jeg skal først forsøke å gi en skisse av den problemstilling som ligger til grunn for den etablerte rettslige regulering av samlivet mellom kvinne og mann. Videre skal jeg antyde noen av de konsekvenser denne problemstilling har. Dernest skal jeg framholde en alternativ synsvinkel, som etter min mening i hvert fall burde trekkes inn som et supplement til den rådende ideologi. Og avslutningsvis skal jeg nevne hovedpunktene i det forslag til lovregulering av "papirløse" ekteskapsom det norske ekteskap slovsutvalg har framlagt.
    For å gjøre skissen av den herskende problemstilling så konkret som mulig, har jeg valgt å la Anders Agell framstå som dens talsmann. I boken "Äktenskap eller samboende"² legger Anders Agell fram et syn på lovreguleringen av samliv i og uten ekteskap som er nokså representativt for den tradisjonelle familierettspolitiske diskusjon, og for så vidt også for ekteskapslovgivningen. Men samtidig er Agell interessant, fordi han i sjelden grad rendyrker problemstillingen. — Interessant er Agell også fra en rettsfilosofisk synsvinkel.

 

¹ Gjesteforelesning ved Stockholms Universitet, 11. november 1980.

² Agell, Forsman, Ingebrand: Äktenskap eller samboende, Stockholm 1980. Det samme syn har Agell tidligere uttrykt i artikkelen: "Den svenska familjerättslagstiftningen. En resa utan mål." Tidskrift utgiven av Juridiska Föreningen i Finland 1978 s. 1 flg.

2.1. Anders Agell begrepsbestemmer ekteskapet etter den svenske loven av 1973 som "ett uppsägbart avtal" (s. 12), som "en profan avtalstyp, avtalstypen äktenskap" (s. 72).
    Så vidt jeg kan forstå foretar Agell denne begrepsbestemmelse ut fra de gjeldende regler for stiftelse og oppløsning av et ekteskapelig rettsforhold. Hans karakteristikk av ekteskapet som "ett uppsägbart avtal" bygger på at "en make ensidigt kan driva fram äktenskapsskillnad" (s. 12). At tyngdepunktet i hans ekteskapsforståelse nettopp ligger i stiftelses- og skilsmissereglene går også fram av hans uttalelse om at jo liberalere ekteskapslovgivningen utformes, "desto mindre anledning har samlevande par att låta bli att gifta sig av principiella skäl" (s. 11, jfr. s. 98). Denne uttalelsen antyder videre at det er inngåelses- og oppløsningsreglene han ser som det prinsipielle ved ekteskapet.
    Samtidig med, eller kanskje som en følge av, at Agell begrepsbestemmer ekteskapet ut fra stiftelses- og skilsmissereglene, forsøker han å bagatellisere de andre rettslige virkningene av ekteskapet. "Den svenska äktenskapslagstiftningen innehåller bara begränsade rättsverkningar av äkenskapet, vilka alla är inriktade på tillgodoseende av praktiska behov."³

 

2.2. Den bagatellisering av ekteskapets rettsvirkninger Agell foretar står tilsynelatende i motsetning til det han framhever som positivt ved ekteskapet som samlivsform, nemlig at det er undergitt en bestemt rettslig regulering.
    Det Agell her gjør er imidlertid ubemerket å bevege seg fra det individuelle til det almene. Den enkelte kvinne og mann kan avtale at deres samliv skal bli et samliv av typen ekteskap, og hver av dem kan si opp denne avtalen. Slik sett er deres individuelle ekteskap bygget på "ett uppsägbart avtal". Men det rettslige forhold dem i mellom i ekteskapet, og deres forhold til omverdenen, er ikke bestemt ved deres avtale. Det er undergitt den spesielle rettslige ordning som gjelder for alle ekteskap. — Dette spranget fra det individuelle til det almene er også innebygget i Agells uttrykk "avtalstypen äktenskap". Det rettslige fenomen Agell betegner "typen äktenskap" er det sett av rettsregler som alle gifte med sine individuelle ekteskapsavtaler blir underlagt, i motsetning til samboere som ikke inngår avtale om rettslig å typifisere sitt samliv til ekteskap.

 

³ s. 77, jfr. også s. 72:"... lagstiftaren (har) just strävat efter — och lyckats — att utforma lagstiftningen som en profan avtalstyp, avtalstypen äktenskap, som utformats med olika praktiska mål för ögonen".

    Ekteskapet som ordning, er en almen objektiv ordning; en ordning som er der, fastlagt av lovgivningen på forhånd. Det enkelte par inngår ikke ekteskap, men går inn i det. Og på samme måte som den objektive rett blir realisert ved at konkrete rettssubjekter går inn i eller inn under denne rett, blir ekteskapet som objektiv ordning realisert ved den enkeltes ekteskap. Men likevel er ekteskapet som almen ordning noe annet og som jeg senere skal vise, noe mer enn det enkelte ekteskap.

 

3.1. Å se ekteskapet som en avtale slik Agell gjør, er ikke noen ny lære. Helt fra Hugo Grotius og 1700-tallets naturrettslære er dette syn blitt hevdet, om enn ikke alltid med samme styrke. Men samtidig har en helt annen forestilling gjort seg gjeldende, nemlig at ekteskapet også er en institusjon. Særlig er det kirken som har framført dette.
    Forestillingen om ekteskapet som institusjon, som en almen rettslig ordning, har imidlertid også vært det rettslige ekteskapsbildet, selv om dette i liten grad er kommet til eksplisitt uttrykk i juridisk litteratur. Juristene har tatt eksistensen av, og behovet for, en rettslig ordning av samlivet mellom kvinne og mann for så udiskutabelt gitt, at de ikke har tillagt ordningen noen særlig betydning ved sin begrepsbestemmelse av ekteskapet. De har karakterisert ekteskapet som en avtale, hvor ekteskapsordningen er blitt en selvfølgelig del av avtalen.
    Dette gjør også Agell: Ekteskapet er en avtale. Ekteskapets innhold, ekteskapsordningen, institusjonen, reduseres til noe som kun er innrettet på "tillgodoseende av praktiska behov." (s. 77). Det skal imidlertid krediteres Agell, fordi det viser hans teoretiske åpenhet, at han likevel nevner det grunnleggende spørsmål, ved at han finner det nødvendig eksplisitt å forkaste den tanke — som "knappast realistisk" — at en skulle avskaffe hele den rettslige ordning av forholdet mellom ektefeller. Etter hans syn kan en "inte komma förbi behovet av regler om det inbördes förhållandet mellan man och kvinna som lever som gifta och om betydelsen inom andra rättsområden av deras samlevnad." (s. 75) "... Man kan inte förlita sig på att människor i allmänhet skall kunna lösa problemen på så sätt" (ved avtale) (s. 87).
    I boken "Äktenskap eller samboende" går det med all tydelighet fram at det nettopp er den rettslige ordning av samlivet mellom kvinne og mann Agell anser som hovedsaken. Særlig klart viser dette seg i hans behandling av de ugifte samlevende — "avtalte samliv" som jeg har valgt å kalle dem — ⁴ og de "handlingsalternativ" han mener en står overfor når det gjelder å få en orden også for disse forhold. Det er

 

⁴ Helge J. Thue: Avtalt samliv, Oslo 1977.

åpenbart at rettslig institusjonalisering av samliv mellom kvinne og mann, og ikke bare regulering av visse sider ved samlivet — det han kaller punktlovgivning — er et hovedanliggende for Agell.

 

3.2. Spørsmålet om hva en rettslig skal gjøre med de avtalte samliv er et interessant rettspolitisk diskusjonstema. Her skal jeg imidlertid la det ligge. Derimot skal jeg se litt nærmere på de idealkrav Agell setter til den rettslige ordningen av samlivet mellom kvinne og mann. Og om jeg ikke har misforstått ham, så er modellen for disse idealkrav den etablerte ekteskapsordning, en ordning han mener — i hvertfall i hovedtrekkene — også bør gjelde for avtalte samliv.
    Målet for den rettslige regulering av samlivet mellom kvinne og mann, bør etter Agells mening være at en far ett regelsystem slik at den "sakliga regleringen blir enhetlig och så fullständig som möjligt för så många fall som möjligt." (s. 85). Og "det (är) önskvärt att systemet är rättstekniskt lättillämpat. Denna synpunkt har i själva verket två sidor. Dels är det önskvärt för domstolar och myndigheter att reglerna är så lättillämpade som möjligt. Dels är det också för enskilda samlevande önskvärt att de kan bedöma ... vad som gäller beträffande en viss enskild fråga som rör deras situation ..." (s. 75).
    Her framföres den "ideelle fordring" til et rettssystem, hvor målet er å maksimere såvel rettens konflikthindrende som konfliktlösende funksjon; en fordring til familieretten som system. Og det er nettopp den systematiske rettslige ordning Agell anser som "ultimärmål" for familielovgivningen (s. 90, 94). Hva dette sammenhengende, sluttete og vel også detaljerte familierettssystem materielt skal inneholde synes Agell å ta som noe selvfølgelig gitt — "en samling praktiska regler om underhållsskyldighet mellan makar, giftorättsgemenskap, gåvor och andra avtal mellan makar, borgenärsskydd samt om arvsrätt" (s. 71).
    Med det formelle systemsyn på familielovgivningen som Agell framlegger i boken "Äktenskap eller samboende" plasserer han seg i en blandning av logisk-positivistisk rettsfilosofi og mer moderne systemteori.⁵ Men viktigere i vår sammenheng er at han gir uttrykk for et rendyrket institusjonelt syn på ekteskapet og samlivet mellom kvinne og mann.

 

4.1. Som jeg sa innledningsvis valgte jeg Anders Agell som en tjenlig representant for den etablerte familierett, og hans framstilling som

 

⁵ Agell opplyser (s. 93 note 1) at uttrykket "ultimärmål" har han fra Jan Hellners artikkel i Festskrift till Per Olof Ekelöf (Stockholm 1972 s. 304). Hellner bygger sin framstilling i det vesentlige på Börje Langefors: System för företagsstyrning (Lund 1968), se l.c. s. 304 note 15. Se for övrig også note 14 nedenfor i nærværende artikkel.

eksempel på den problemstilling som ligger til grunn for rettsreguleringen av familielivet.
    Det institusjonelle syn Agell gir uttrykk for har dype historiske røtter i retts- og statsteori, og i religionen. Skal en få et fullgodt overblikk over hva dette synet innebærer og hvilke konsekvenser som ligger latent i det, må en nettopp se det i sin teorihistoriske og samfunnsteoretiske sammenheng.
    Her er det ikke anledning til annet enn å antyde noen stikkord.

 

4.2. Det mest siterte dictum fra oldtiden er Aristoteles' "Mennesket er et sosialt vesen". For ham var staten og sosiale ordninger naturlige utspring av menneskets sosiale side og behov. De var nødvendige forutsetninger for menneskets fulle utvikling. Det individ som var i stand til å leve utenfor samfunnet var abnormt, "enten et best eller en gud", uttalte Aristoteles.⁶
    For utviklingen av det syn at mennesket er ufullkomment uten i en sosial orden, har Seneca hatt en meget bestemmende innflytelse. For ham var samfunnets institusjoner nødvendige korrektiv til menneskets korrupte natur. De var nødvendige for å oppveie de faktiske defekter i menneskenaturen, og ikke for å nå et eller annet høyere idealmål.⁷
    Senecas betydning for institusjonstankegangen i retts- og statsteorien skyldes at kirkefedrene i stor utstrekning bygde sitt samfunnssyn på hans lære. De følte seg fri til dette, fordi denne førkristne filosofs religions- og menneskesyn falt sammen med kristendommens syn.⁸
    Senere har det institusjonelle syn — særlig på familien — vært det dominerende samfunnssyn i teologi og statsteori. En som integrerte disse teologiske og statsteoretiske forestillinger til en enhetlig institusjonell lære var den franske sosiolog og jurist Maurice Hauriou (1856-1929). Også Hauriou understreket at mennesket var et sosialt vesen,⁹ men det var på bakgrunn av Syndefallet han så rettslige ordninger og institusjoner som nødvendig regulerende inngrep overfor menneskets fallne natur (l'homme faillible).¹⁰ Og institusjonali-

 

⁶ Politikken I, 1-2.

⁷ R. W. og A. J. Carlyle: A History of Mediaeval Political Theory in the West I, London/ Edinburgh 1903, s. 24.

⁸ Dette førte til en meget utbredt senere myte om at Seneca var venn av Paulus, og at de brevvekslet, se Wilhelm Munthe: Litterære falsknerier, Oslo u. å. s. 8.

⁹ "L'homme est animal politique". Précis de droit constitutionnel, 2. utg., Paris 1929 s. 59.

¹⁰ ". . . le lien social étant naturel et nécessaire . . ." La théorie de l'institution et de la fondation. Essai de vitalisme social, Cahiers de la Nouvelle Journée, Paris 1925 s. 2.

seringen av menneskets atferd måtte skje ved "(le) sacrifice de liberté".¹¹
    I den senere tid er en teori om institusjonaliseringen av menneskelig atferd utarbeidet av antropologen Arnold Gehlen. Han tar utgangspunkt i Herder og legger til grunn at mennesket er et "Mängelwesen", som trenger et samfunn, særlig samfunnsmessige innretninger som rett og religion. Disse ordninger skal redusere de uendlige mangfoldige uoversiktlige muligheter og handlingsalternativ en som menneske står overfor. De skal hindre overraskelser og stereotypisere atferden til sedvane, gjentakelse og læring.¹² Skal dette oppnås må institusjonen, ordningen, ha en viss stabilitet og varighet.¹³ Det er fra et slikt institusjonelt utgangspunkt at den nå så berømte tyske sosiolog Niklas Luhmann ser det som rettens oppgave å bevirke oppbyggingen av den sosiale systemkompleksitet.¹⁴
    Grunnleggende for denne tankegang er å instituere en enhetlig ordning for alle mennesker, en ordning de kan støtte seg til og følge, eller for å uttrykke det med Herder "... der Mensch sei ein Tier, das einen Herrn nötig habe ..."¹⁵ Denne herre er, etter Gehlens mening, de av nødvendighet innførte sosiale institusjoner.

 

5.1. I et institusjonelt samfunnsordnende syn inngår fire karakteristika som har betydning for det problem som her behandles; den rettslige regulering av samliv mellom kvinne og mann. For det første anses en regulering for nødvendig. For det andre må reguleringenvære oversiktlig og fullstendig. For det tredje etableres ikke ordningen av dem ordningen omfatter, men den er etablert for dem av utenforstående. Og endelig, reguleringen som ordning — institusjon — er noe

 

¹¹ Précis de droit constitutionnel, 2. utg., Paris 1929 s. 652. 

     Med grunnlag i Haurious lære utviklet den nasjonalsosialistiske rettsteoretiker Carl Schmitt en meget konsekvent institusjonell lære, jfr. hans bok "Uber die drei Arten des rechtswissenschaftlichen Denkens", Hamburg 1934, særlig s. 20 flg., 42-46, 51, 54 flg., 63 og 66 flg.

¹² A. Gehlen: Antropologische Forschung, Hamburg 1961 s. 38, 44.

¹³ "Les institutions représentent dans le droit, comme dans I'histoire, la catégorie de la durée, de la continuité et du réel,..." Maurice Hauriou: La théorie de l'institution et de la fondation, s. 1. — En ser her påvirkningen fra Henri Bergson.

¹⁴ Niklas Luhmann: Rechtssystem und Rechtsdogmatik, Urban-Taschenbücher, Band 195, 1974. 

     Systemteorien kan ses som en teknokratisk løsning som bærer i seg avpolitisering av det sosiale liv, ser demokratiet som læringsprosess og fører til maktens selvlegitimering. Se Andrés Ollero: La fonction technocratique du droit dans la Systemtheorie de Niklas Luhmann. ARSP 1975 s. 557 flg.

¹⁵ G. J. Herder: Ideen zur Philosophie der Geschichte der Menschheit, Stuttgart 1827, IX, s. 5, 219.

   Innvendingen mot menneske/dyr-teoremet som har en sentral plass i antropologien, er åpenbar: "Man setzt den Menschen fiktiv als Tier, um dann zu finden, dass er als solches höchst unvollkommen und sogar unmöglich ist". H. Freyer: Weltgeschichte Europas I, 1949 s. 169.

mer enn det individuelle forhold mellom partene i institusjonen. Den er som Haurious åndsfrende Georges Renard uttrykte det "et menneskelig fellesskap i en idé".¹⁶

 

5.2. Forestillingen om at det er nødvendig med en rettslig orden har sitt utspring — bevisst eller ubevisst — i det syn at mennesket er, for å bruke Gehlens uttrykk, et "Mängelwesen"; det trenger støtte i ytre sosiale ordninger. "Man kan inte komma förbi behovet för regler" om forholdet mellom ektefeller og om deres forhold til omverdenen, sier Agell (s. 75).
    I familierettslige framstillinger er det imidlertid ikke vanlig å legge fram et bestemt menneskesyn som begrunnelse for lovgivning. Derimot påberopes ofte, som også Agell gjør, praktiske grunner eller behov for regler "... för att skydda den svagare part, ..." (s. 86). Bak disse tilsynelatende nøytrale utsagn ligger det likevel et menneskebilde: En skapning som har behov for å få sitt liv praktisk ordnet, av myndigheter eller institusjoner, i stedet for å gjøre det selv, og at det blant menneskene er noen som er svake, "den svagare part", og at disse har mer behov for støtte enn andre.

 

5.3. Den rettslige ordning av samlivet mellom kvinne og mann skal være en nødvendig støtte og handlingsveiledning for dem. Ordningen skal i størst mulig grad regulere deres liv, og gi dem den nødvendige trygghet, ved å redusere overraskelser, og avskaffe vanskelige valg. De skal kunne forutberegne sitt liv og hverandre. Derfor må den rettslige ordningen av samlivet være så oversiktlig og fullstendig som mulig. Og det er nettopp dette Agell framhever som "ultimärmål" (s. 90, jfr. s. 94) for familielovgivningen.

 

5.4. Skal en nå dette mål må handlinger og atferd typifiseres gjennom roller. Det er dette som ligger i all institusjonalisering, også i institusjonaliseringen av samlivet mellom kvinne og mann i ekteskapet. I samlivstypen ekteskap er det ikke enkeltindivider med alle sine særegenheter som har et forhold til hverandre, men typeordningen ekteskap er sammensatt av ektefelleroller. Disse ektefellerollene er formet av vår kultur i videste forstand, og har dype historiske røtter.
    Ekteskapet som sosial institusjon er derfor et rolleforhold. Og i ekteskapet som juridisk institusjon blir dette rolleforhold til et rettslig regulert partsforhold.
    Det sentrale i et rolleforhold eller partsforhold er, som det fremgår

 

¹⁶ ". . . communion des hommes dans une idée." Théorie de l'Institution, Paris 1930 s. 95.

av uttrykket, forholdet mellom rollene eller partene. Det er dette som reguleres eller standardiseres for å fa harmoni mellom rolleinnhaverne eller partene. Reguleringen og standardiseringen skjer ved at rollene eller partene tillegges rettigheter og plikter i forhold till hverandre.
    Den etablerte familierett har nettopp dette forhold mellom partene som problemstilling.
    Denne problemstilling har konsekvenser.
    For det første innebærer den, som all institusjonalisering, at det viktigste blir harmoniseringen av forholdet, samspillet rollene eller partene i mellom. Spørsmålet om hvordan denne harmonisering skjer, forsvinner. — I forholdet mellom herre og slave kan det være god harmoni, selv om vi ikke liker måten deres forhold er harmonisert på.
    For det andre innebærer en problemstilling som gjør forholdet mellom partene til det sentrale, at dette forhold isoleres, slik at den enkelte parts forhold til omverdenen forøvrig faller utenfor synsfeltet. En slik isolasjonisme er typisk for den tradisjonelle familierett.
    Og for det tredje fører problemstillingen til at enkeltindividet bare får betydning som part i et forhold til et annet individ. Og sammen utgjør de en enhet, et ektepar eller en familie.
    Denne enheten, ekteskapet eller familien, behandles av jurister, teologer, samfunnsvitere og politikere som noe selvstendig, som noe annet og mer enn det personlige forhold mellom partene i enheten. Således er det vanlig å betegne de behov kvinne og mann og deres eventuelle barn forsøker å tilfredsstille gjennom et samliv, som familiens funksjoner. Dette gjør også eksempelvis de svenske "Familjerättssakkunniga" i sin innstilling av 1972.¹⁷ Her pekes på følgende funksjoner som tillegges familien: Den "reproduktiva", den "sexuella", den "fostrande", den "ekonomiska", den "känslomässiga" og den "religiösa funktionen", samt "skydds-, og fritidsfunktionen".
    Vi vet at mange ektefeller og foreldre ikke makter å virkeliggjøre disse idealene. Men siden idealene inngår i ekteskapet som ordning, blir denne ordning eller institusjon noe mer enn manges individuelle ekteskap.
    Eksemplene på den "merverdi" ekteskapet som ordning har kan forfleres. Det inngår for eksempel ikke i ekteskapet som institusjon noen tidsbegrensning eller oppsigelighet. Det har varighet, uoppløselighet som forutsetning. Og det har det selv om det enkelte par kan løse opp sitt ekteskap.¹⁸

 

¹⁷ SOU 1972: 41 s. 63 flg.

¹⁸ Denne forestilling om ekteskapets uoppløselighet er det eneste som kan forklare at en del kvinner fremdeles satser på en husmorkarriere, på tross av at hvert tredje eller fjerde ekteskap blir oppløst. Ingen mann ville satse på arbeide i industrien, hvis hver tredje eller fjerde industriarbeidsplass gikk konkurs.

38-13-169 Sv Juristtidning

I ekteskapsordningen inngår også en ordning om underholdsplikt mellom ektefeller. Denne ordning er en del av ekteskapsinstitusjonen selv om den i mange ekteskap overhodet ikke kan komme på tale, for eksempel fordi mannen ikke tjener nok til å underholde hustru og barn.

 

5.5. Den merverdi ekteskapet som ordning har i forhold til de enkelte individuelle ekteskap, er en følge av at ekteskapsordningen er en institusjonalisering av ektefellenes forhold til hverandre, og av at denne institusjonalisering skjer ved at ektefellene forventes å opptre gjennom standardiserte roller. I mange ekteskap passer ikke rollene, eller den enkelte gifte kvinne og mann er ute av stand til å leve opp til det ektefellerollene krever av dem; ekteskapet som ordning blir noe mer enn deres eget ekteskap.

 

6.1. Ekteskapets rettsvirkninger bygger på disse standardiserte roller. En kan derfor ikke uten videre hevde slik Agell gjør, at rettsvirkningene bare tilfredsstiller praktiske behov. Skal en kunne vurdere disse virkninger, må en først avdekke det rollemønster ekteskapsordningen opererer med, og som er forutsetningen for de gjeldende ordninger. Og den etablerte ekteskapsordnings rollemønster får en fram ved nettopp å undersøke hvilke forutsetninger som ligger til grunn for rettsvirkningene. Foretar en denne undersøkelse av eksempelvis underholdsplikten og "giftorättsordningen", som Agell nevner blant de praktiske ordninger, vil en se at de ikke er så uproblematiske som han synes å mene.

 

6.2. Underholdsplikten forutsetter at den ene ektefelle helt eller delvis ikke tjener nok penger til sitt eget underhold. Denne situasjon oppstår i husmorekteskapene, hvor kvinnen helt eller delvis må underholdes. Og i det følgende holder jeg meg til disse, både fordi de er modellen for ekteskapslovgivningen, og fordi det i en prinsippiell sammenheng er en fordel med rene eksempler.
    Forutsetningen for mannens plikt til å betale underhold er at hustruen tar hans del av hus- og omsorgsarbeidet. Han betaler henne forsørger henne — for å gjøre hans hus- og omsorgsarbeid.
    Selv om den norske loven — og den svenske inntil for nylig — karakteriserer husarbeid som underhold, er likevel husmoren arbeidsmessig i mannens tjeneste. Forholdet mellom dem er som forholdet mellom arbeidsgiver og arbeider. Dette endres ikke fordi om en sier det er en arbeidsdeling mellom dem, hvor begge gjør arbeid som er nødvendig for en familie. Også i arbeidslivet er det en arbeidsdeling

mellom arbeidsgiver og arbeidere. Begge grupper gjør arbeid som er nødvendig, men arbeiderne er i arbeidsgiverens tjeneste. I dette ligger grunnlaget for klasseskillet.
    I ethvert ekteskap hvor mannen helt eller delvis forsørger hustruen er det sosial og økonomisk ulikhet mellom dem. Og siden alle er avhengig av penger for å leve, og husmoren direkte eller indirekte får sine penger fra mannen, fører ulikheten også til at hun blir avhengig av mannen. Denne avhengighet er av en annen art enn en arbeiders avhengighet av sin arbeidsgiver, i det husmoren ikke får betalt i forhold til sitt arbeid og sin innsats, men i forhold til hva hennes mann makter å betale henne for arbeidet. Hennes innsats verdsettes etter hans inntekt.

 

6.3. Husarbeid gir ikke noe overskudd i form av varige verdier som husmoren kan eie og råde over. Arbeidet holder henne eiendomsløs. De aktiva ekteparet har, er ervervet av mannen, og etter loven er det han som har disposisjonsretten over dem.
    Den rettslige likestilling mellom ektefellene som vår lovgivning etablerer: hver eier sitt, har derfor som forutsetning en virkelighet som ikke eksisterer for mange gifte kvinner. Enten har de ingen egen inntekt fordi de er husmødre, eller de har lavere inntekt enn sin mann. I husmorekteskapene er situasjonen stort sett den samme som da kvinnene var umyndige: mannen har råderetten over alt. Dette var også lovgivernes realistiske utgangspunkt. De bygget på det tradisjonelle rollemønster. Det ser en også av "giftorättsordningen" med likedeling av aktiva ved ekteskapets oppløsning. Den forutsetter at det ikke har vært økonomisk likhet mellom ektefellene.
    Økonomisk likhet for kvinnen skal imidlertid oppstå på ekteskapets ytterste dag: Hun har krav på halvparten av nettoaktiva. På denne måten blir skilsmissen eller — etter lovens hovedmodell — ektemannens død, en ervervsmåte for kvinnen. Det er ikke vanskelig å reise et etisk spørsmål ved denne ordning: Hvordan kan det begrunnes at kjærligheten, som er ekteskapets grunnlag, kan gi økonomisk gevinst. Og for det andre hvordan kan det begrunnes at størrelsen på denne gevinst gjøres avhengig av hvem en har hatt et ekteskapelig kjærlighetsforhold til, en biskop eller en lyriker.¹⁹

 

¹⁹ I forbindelse med stortingsbehandlingen i 1880-årene av en ny norsk lov om formuesordningen mellom ektefeller (lov av 29. juni 1888) sendte "De fire store" norske forfattere Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander Kielland og Jonas Lie en felles henvendelse til Stortinget hvor de blant annet uttalte: ". . . Kjærligheden er en mangfoldig Ting, (men) til Grundlag for en varig Økonomisk Ordning er den lidet skikket." (Dokument nr. 92, 1884.)

7.1. Den etablerte familierettslige problemstilling som begrenser seg til å se ektefellene som parter i et rettsforhold, har som nevnt, blant annet den konsekvens at ektefellene blir sett på som en enhet og at denne enhet, ekteskapet, blir tatt opp til isolert behandling, slik at andre rollesammenhenger ektefellene inngår i, blir skåret bort: Deres sosiale stilling og posisjon som fastlegges i det ytre samfunn, faller utenfor det familierettslige interessefelt. Det enkelte individs økonomiske situasjon bestemmes hovedsakelig av den tilknytning vedkommende har til yrkeslivet. Ved å holde dette faktum utenfor familieretten gjør en det mulig å hevde at lovgivningen rettslig likestiller ektefellene på tross av at den bygger på en samlivsmodell som gjør det mulig for en kvinne å bli eiendomsløs husmor uten andre rettigheter enn de som avledes fra mannen.

 

7.2. Familierettsvitenskapens problemstilling — og også lovgivningens — er sammenfallende med den problemstilling samfunnsvitenskap og teologi arbeider ut fra. Ekteskapet blir sett på som en institusjon, som en enhetlig rettslig, sosial og religiøs ordning av samlivet mellom kvinne og mann. Dette er en ytre forståelse av ekteskapet. Det er den utenforstående observatørs synspunkt, og slik sett er problemstillingen vitenskapelig i tradisjonell forstand. Men ved denne problemstilling taper en etter min mening noe vesentlig, nemlig enkeltpersonene i ekteskapet. De blir med nødvendighet redusert til standardiserte rolleinnehavere, til rendyrkete ektefeller.
    Et slikt syn på individet får imidlertid fram bare en side ved den menneskelige eksistens, nemlig at mennesket som sosialt individ tilpasser seg samfunnets ordninger. Men individet er ikke bare en tilpasset aktør i en rolle, det er også unikt og enestående med sin egen verden av behov, drømmer, idealer og forventninger, som bevisst og aktivt handler, og som har frihet til selv å velge om det vil tilpasse seg eller ikke.
    Disse to sidene ved mennesket — som sosialt tilpasset og som fritt velgende og handlende — er imidlertid ikke uavhengig av hverandre. Det er et balanseforhold mellom dem. Enhver tilpasning skjer på bekostning av individets mulighet til, og opplevelse av, å bevare sin identitet og integritet som person. En for inngripende tilpasning bringer det i bokstavelig forstand ut av balanse og inn i sykdom eller protest.²⁰

 

²⁰ René Marcic har formulert dette som motsetningen mellom mennesket som sosialt vesen og mennesket som et vesen med verdighet. Se for eksempel hans artikkel The Persistence of Right-Law i ARSP 1973 s. 86 flg., særlig fra s. 92 og de henvisninger som der gis til hans andre arbeider.

7.3. All den tid tilpassingen skjer som svar på krav og forventninger, burde det være sentralt for all familieforskning, også familierettsforskningen, å gjøre også de krav og forventninger som utgjør ektefellerollenes innhold, til forskningens gjenstand. Ikke minst i en tid hvor ekteskapslovgivningen er under revisjon, burde det være selvsagt å spørre om innholdet i disse rollene er realistisk forenlig med det samfunn vi lever i, og om innholdet er egnet til å bringe oss i den retning vi vil? Og så selvsagte er disse spørsmål i en rettspolitisk diskusjon, at enten de blir reist eller ikke, vil enhver ny lovgivning med nødvendighet innebære et standpunkt til dem. Reises de ikke, vil lovgivningen indirekte slå fast at alt er som det skal og bør være.

 

8.1. For å kunne gjøre ekteskapsordningens grunnlag — det institusjonaliserte rollemønster — til gjenstand for undersøkelse, må familieforskningen skifte utgangspunkt, fra institusjon, strukturer og regler, og til å utrede kvinners og menns og barns sosiale og juridiske virkelighet og situasjon i ekteskapet. En må forlate forestillingen om ekteskapet som en felles virkelighet for kvinne og mann, og i stedet ta utgangspunkt i kvinners og menns forskjellige virkelighet, og på den bakgrunn forsøke å gi et bilde av kvinners og menns ekteskap.
    Den gifte kvinne og mann opplever ikke ekteskapet primært som et forhold mellom roller eller som et rettsforhold mellom to personer, men de opplever det som et sett av sosiale, rettslige, økonomiske, moralske, religiøse og mytiske krav og forventninger som de er konfrontert med, og som de må svare på eller forholde seg til. Ekteskapet utgjør en virkelighet for dem. En familieforskning som ikke også tar inn i sin forståelse ekteskapet som opplevd virkelighet, ender lett med et naivt bilde av hva som er problemene.
    For å kunne forstå ekteskapet som en del av den menneskelige virkelighet er det derfor ikke nok at forskeren opptrer som observatør. Den gifte kvinne og mann observerer ikke ekteskapet. De forstår det ikke bare ved hjelp av sin fornuft og sin rene tanke. De opplever det og lever det med hele seg som person. De bruker sin kunnskap og sine fordommer, sine følelser og sin tro, sine erfaringer, drømmer, forventninger, skuffelser og sine nevroser. De ser det ikke bare slik det er, men også hvordan det kan være, burde være, er ment å være, og hvilke muligheter det gir på godt og vondt. Samlet gir dette grunnlag for deres forståelse av ekteskapsinstitusjonen.
    Forskerens målsetting bør ikke først og fremst være å skaffe seg kunnskap om ekteskapsinstitusjonen, men forståelse av ekteskapet som virkelighet for dem som er gift. En må ta utgangspunkt i at ekteskapet som ordning bare har eksistens i og gjennom den menneskelige opple-

velse av det. Og bare slik eksisterer det også for forskeren. Familieforskeren må derfor akseptere alle menneskelige erkjennelsesmåter som relevante for å forstå de giftes situasjon. Og for å nå en slik forståelse må utgangspunktet for den teoretiske analyse være forskeren selv. Den eneste bevissthet og opplevelse en har direkte tilgang til er sin egen. For å forstå andre må en derfor så langt som mulig unngå å gjøre dem til objekter for forskningen, men i stedet se dem som intelligente subjekter som en selv. En må forsøke å skape et gjensidighetsforhold hvor en, for å tale i eksistensialistisk terminologi, forestiller seg selv som objekt i de andres verden og de andre som objekt i ens egen verden. Ved utforskningen av ekteskapet som opplevd virkelighet er dette langt enklere enn ved de fleste andre forskningsprosjekter. Forskeren har her enten i sitt eget ekteskap eller gjennom sine foreldres ekteskap en felles opplevd virkelighet med dem han/hun utforsker. I den grad den vitenskapelige beskrivelse av ekteskapet ikke er dekkende for forskerens opplevelse av og syn på sitt eget ekteskap, er den derfor neppe heller dekkende for andres ekteskap.
    En forskning som setter seg som mål å forstå ektefeller som handlende subjekter i sin situasjon, vil bli en forskning som konsentrerer seg om deres frihet, i det å se individet som et forståelig handlende subjekt forutsetter dets frihet. Men det vil også være en forskning som avdekker grensene for denne friheten; de grenser ekteskapsinstitusjonen legger for individets frihet.²¹

 

8.2. Ved å orientere seg mot individet i ekteskapet, og tilstrebe reell forståelse av kvinners og menns ekteskap, vil en også kunne sammenligne de to ekteskap.²² Og en slik sammenligning er nødvendig for å se hva slags forhold den etablerte ekteskapsordning egentlig institusjonaliserer for samlivet mellom kvinne og man: Om det er et avhengighetsforhold, et maktforhold eller et likeverdig personlig forhold.
    Det er vel ikke for dristig å påstå at de fleste hevder, utan noen form for undersøkelse, at ekteskaper er et personlig forhold. Også en lovgiver vil i dag ha dette som mål. Skal en kunne undersøke om ekteskapsordningen virkeliggjør, eller er egnet til å virkeliggjøre idealet om et personlig og likeverdig forhold mellom ektefellene, må en imidlertid avklare hva et slikt forhold innebærer.

 

²¹ Forskjellen på et perspektiv som forsøker å holde individet mest mulig i sin subjektivitet og den tradisjonelle objekt-gjørende metode kommer klart fram i synet på framtiden — som friheten retter seg mot: For meg — subjektet — er framtiden muligheter som står åpne for meg. I de andres øyne, som ser meg som objekt, blir mine muligheter til sannsynligheter. De blir et spørsmål om statistikk.

²² Se min bok: Hans ekteskap — og hennes, Oslo 1978, særlig kap. 4, 9 og 10.

    Med personlig og likeverdig forhold mener en et forhold som bygges på kjærlighet, vennskap og respekt. Det er et forhold mellom selvstendige personer som i frihet går inn i det og som i frihet opprettholder det og satser hele seg, følelsesmessig, intellektuelt, etisk — og i ekteskapet også praktisk. Personene har ingen motiver ut over å ha et totalt personlig forhold til hverandre, og at noe skal skje mellom dem. Verdien ligger i forholdet selv. Det tjener ikke bestemte og avgrensete mål. Gjør det det, er det ikke personlig, men funksjonelt, idet en da ved hjelp av forholdet ønsker å oppnå en eller annen fordel, eksempelvis bli forsørget, eller "beskyttet".
    Fordi en går inn i forholdet med hele sin personlighet, må utgangspunktet og målet for det personlige forhold være et forhold mellom selvstendige og likeverdige individer. Og med den åpenhet, nærhet og intimitet et ekteskapelig samliv forutsetter — på godt og vondt — kan en neppe akseptere et annet syn uten samtidig å akseptere integritetskrenkelser.
    Med utgangspunkt i at samlivet mellom kvinne og mann i eller utenfor ekteskap er et personlig forhold — og bør være det — kan en rettspolitisk problemstilling ikke begrense seg til hvilke rettsvirkninger forholdet bør ha, men også hvilke rettslige følger og inngrep det tåler. Spørsmålet om ekteskapets rettsvirkninger blir derfor ikke bare et hensiktsmessighetsspørsmål — eller spørsmål om praktiske ordninger -, men også et spørsmål om å ta konsekvensen av et prinsippielt utgangspunkt, og bestrebe seg på å unngå regler som endrer forholdets personlige karakter. Problemstillingen for den rettslige regulering blir slik den tyske jurist Hermann Lange uttrykker det: "Wenn es nicht nötig ist, ein Gesetz zu machen, dann ist es nötig kein Gesetz zu machen".²³

 

8.3. Mine innvendinger mot den etablerte familierettsproblemstilling er ikke bare av vitenskapsteoretisk art, men også av eksistensiell karakter. Det er innvendinger mot dens menneskesyn.
    Særlig er de sterke forestillinger — og understrekninger — om trygghet og et ordnet liv som er knyttet til ekteskapet uheldige. De bringer partene inn i det Sartre kaller "la mauvaise foi", ond tro, om det å være menneske.
    Alle søker vi etter trygghet, både i betydningen ytre stabilitet og i betydningen sjelelig fred. Vi leter etter "veien hjem igjen" som Thomas Wolfe uttrykte det. For mange er familie og ekteskap blitt det

 

²³ Tradition und Fortschritt im Recht. Festschrift gewidmet der Tübinger Juristenfakultät zu ihrem 500jährigen Bestehen 1977. Tübinger rechtsw. Abhandlungen, Band 46, Tübingen 1977 s. 376.

trygge hjemsted. Men før eller senere oppdager en at ekteskapet ikke gir den trygghet en søkte, og som det var lovet å skulle gi. Dette er en av årsakene til ekteskapsproblemer og skilsmisser. De forventninger en har til ekteskapet lar seg simpelthen ikke realisere; eksistensielt sett finnes det ingen vei "hjem igjen".
    For seg selv er det enkelte individ unikt, ene-stående og forskjellig fra de andre og det andre. Ens ektefelle vil alltid være en av gruppen "de andre". Derfor står en alltid alene eksistensielt sett, og en må hele tiden selv velge sitt liv og sin framtid, og selv ta ansvar for sine valg og handlinger.
    Dette er ikke bare irriterende for vår åndelige latskap, men også skremmende fordi vi har den absolutte myndighet over vårt liv. Angsten vi føler er "frihetens svimmelhet" hevdet den danske filosof Kierkegaard.
    Denne menneskets eksistensielle situasjon kan ingen ekteskapsordning avskaffe. Derfor burde en istedenfor å tilsløre den ved en omfattende lovgivning som gir inntrykk av orden og trygghet, gjennom færrest mulige rettslige inngrep understreke individets eksistensielle frihet og ansvar, og dermed gjøre det bevisst sin menneskelige situasjon, slik at det blir bedre skikket til å ha myndigheten over sitt liv.

 

9. Det norske Ekteskapslovutvalg har avgitt en delinnstillning om avtalt samliv.²⁴ Innstillingen omfatter bare de sivilrettslige sidene ved denne samlivsform, i det offentligrettslige spørsmål ligger utenfor utvalgets mandat.
    I innstillingen tar det norske utvalget det prinsippielle utgangspunkt at forholdet mellom partene, og visse sivilrettslige sidevirkninger av dette, ikke bør undergis noen alminnelig og omfattande lovgivning. I praksis står utvalget på det frihets- og personorienterte standpunkt jeg har hevdet i boken Avtalt samliv,²⁵ og som jeg har antydet i denne artikkel, nemlig at: Partenes rettigheter og plikter skal, slik utvalget uttrykker det, "knyttes til den enkelte uten hensyn til sivil status og reguleres av lovgivningens alminnelige regler" (s. 33).
    Utvalget går ikke inn i noen prinsippiell diskusjon av ekteskap kontra avtalt samliv, men anfører likevel endel prinsippielle synspunkter til støtte for det forslag som legges fram. Det uttaler således at en "omfattende lovregulering lett vil komme i konflikt med hva de samboende ønsker" (s. 41), og at "beskyttelseshensyn ikke alene kan begrunne en omfattende lovregulering selv for de mer varige samlivsforhold" (s. 42).

 

²⁴ NOU 1980: 50. Samliv uten vigsel.

²⁵ Oslo 1977.

    I innstillingen er det prisverdig konsistens mellom det prinsippielle utgangspunkt og de konkrete forslag som settes fram. Utvalget tar den fulle konsekvens av at rettigheter og plikter skal knyttes til personene og ikke til forholdet dem i mellom. Det foreslår regulert bare de spørsmål som ikke tilfredsstillende kan løses etter den alminnelige lovgivning. Disse spørsmål er, de samboendes rett til den felles bolig etter samlivsbrudd og dødsfall, en utvidet adgang til å eie andel i borettslag sammen, og at visse rettigheter grunnet på tidligere ekteskap faller bort når rettighetshaveren går inn i et avtalt samliv.
    Selv om det norske forslaget ikke omfatter offentligrettslige områder slik som skatte- og sosialrett, er det likevel sannsynlig at utvalgets forslag i den grad de blir lov, vil få betydning også for en eventuell lovgivning på disse felter. Når utvalget sier at rettigheter og plikter skal knyttes til enkeltpersoner uavhengig av sivil status, må dette også bli retningsgivende for den offentligrettslige regulering av avtalte samliv.
    Det interessante vil bli å se om utvalget legger det samme syn til grunn for sitt forslag til ekteskapslovgivning — når det engang måtte komme — og foretar en generalsanering av ekteskapets rettsvirkninger.