KURT GRÖNFORS. Sjölagens bestämmelser om godsbefordran. Under medverkan av Lars Gorton. Sthlm 1982. Norstedts. 399 s.

 

Sjøretten er ett av de felt hvor skandinavisk samarbeide har vært særlig vellykket — fra det startet mot slutten av det forrige århundre og frem til våre dager hvor samarbeidet er mer effektivt enn noensinne. Begynnelsen var ambitiøs, og resultatet ble godt: Praktisk talt enslydende sjølover i Danmark, Norge og Sverige fra 1890-årene — og senere har Finland i det vesentlige slått følge. Efter hvert som moderniseringsbehovene har meldt seg, ikke minst p. g. a. internasjonale konvensjoner som det var naturlig å slutte seg til, er endringene blitt foretatt efter konsultasjoner landene imellom, slik at den etablerte rettsenhet skulle kunne opprettholdes så langt som mulig. At vi har nordisk rettsenhet på sjørettens område, skyldes ikke bare fellesskap i lovgivning. En særlig domssamling for sjørettslige avgjørelser fra de nordiske land — Nordiske Dommer i Sjøfartsanliggender (ND), med første årgang fra 1900 — har vært en betydningsfull faktor. Av de øvrige omstendigheter som har virket til å befeste og videreutvikle enheten, er det grunn til å nevne den juridiske litteratur. Den har i større grad enn på noe annet felt et nordisk preg. En kjøpsrettslig fremstilling behøver ikke omtale rettspraksis og doktrin i de øvrige nordiske land; for et sjørettslig arbeide er det nærmest utenkelig kun å holde seg til det nasjonale.
    Det er derfor ikke bare en svensk, men også en nordisk begivenhet når professor Kurt Grönfors — "under medverkan" av kollegaen Lars Gorton — fremlegger en kommentar til sjølovens femte kapitel, d.v. s. reglene i § § 71 — 170 om transport av gods under konnossement eller certeparti. Riktignok tar Grönfors sine reservasjoner og pointerer at det dreier seg om "en svensk sjölagskommentar" (s. 10 og 13). Men dette er et "understatement"; boken er nordisk, med svensk rett i sentrum.
    Mangt og meget har vært skrevet om de nordiske sjølover, også i kommentars form. For Sveriges vedkommende er det naturlig å minnes Afzelius' kommentar (16. utg. 1969 ved Erik Hagbergh), som imidlertid er relativt knapp. Vesentlig fyldigere er Bredholt & Philip: Søloven med kommentarer (1977) hvor §§ 71 — 170 legger beslag på ca 130 s. For kap. 5 har vi Wikander, 1936 års Sjölagsändringar (1937)， som i det alt vesentlige er en sammenstilling av utdrag fra forarbeidene. Det verk som det er nærmest å sammenligne med, er Jantzen, Godsbefordring til sjøs (1938, 2.utg. ved Nils Dybwad 1952) med sin drøye 600 s. om de samme spørsmål som Grönfors tar opp. Men samtidig er Jantzens kommentarutgave et arbeide som klart adskiller seg — fordi holdningen er så forskjellig: Jantzen er praktikeren med en enorm erfaring som han øser av — ofte slik at leseren undres litt over systematikken, eller bent ut må konkludere med at systematikk ikke var Jantzens sterkeste side. Jantzen er også praktikeren i den forstand at han gir råd og vink; ut fra denne synsvinkel kritiserer han gjerne domsavgjørelser, lover og kontraktsklausuler. Grönfors er på den annen side den akademiske jurist, som kjennetegnes ved sans for systematikk og analyse, samt balanse, bredde og saklighet i argumentasjonen. At Grönfors her er betegnet som akademisk jurist, innebærer ingen antydning om professoral avstand fra og uvitenhet om det prak-

 

tiske liv. Forfatteren kjenner vesentlige deler av det særdeles godt, bl. a. gjennom sin deltagelse i arbeidet med å utvikle nye regler for konnossementer/multimodale transporter såvel som arbeidet med de konkrete dokumenter/dokumentrutiner. På de felter hvor han ikke har hatt så nær kontakt med praksis, utfylles han på en fin måte av Lars Gorton som har en omfattende erfaring av praktisk art fra certepartijussen.
    Ut fra denne bakgrunn er det forståelig at det er med adskillig spenning at man gir seg i kast med kommentaren. Mine forventninger er fullt ut blitt innfridd: Det er efter min vurdering en god og nyttig bok, som avtvinger stor respekt — for det grunnarbeide som klarligvis er utført, og for det sluttprodukt som foreligger. En genuin kommentarutgave leser man ikke som en monografi, ennsi en kriminalroman; og det er vel heller ikke kommentarforfatterens ønske å skrive slik at man ikke makter å legge boken fra seg før man er kommet til siste side. En kommentar skal brukes, i tilknytning til konkrete spørsmål. Og det betyr at dommen over en kommentar først kan avsies efter adskillig tid. Av forskjellige grunner har det vært naturlig for meg å konsultere Grönfors' verk ganske meget i den tid som er gått siden det forelå, og det har styrket det inntrykk som "den almindelige lesning" har gitt om grunnsoliditet og nytteverdi.
    Boken er ikke en håndbok i den forstand at den gir/pretenderer å gi svar på nær sagt et hvilket som helst spørsmål. Det sies at kommentarformen innebærer at man får en orientering om "strukturen och huvudlinjerna" (s. 10) — men her må tilføyes at det er særdeles nyttig orientering! Og gjennom henvisninger m. v. får man førsteklasses hjelp til å knekke detaljspørsmål. Dertil er det satt den leservennlige målsetting at man skal kunne klare seg ved å lese minst mulig: "Det har varit en strävan att strukturera materialet så, att den som får ett problem i anslutning till ett bestämt lagrum skall kunna slå upp detta och bli orienterad utan att läsa kommentaren i övrigt" (s. 15). Slikt gleder en bruker, og jeg kan ikke se annet enn at resultatet er i samsvar med programmet. Dog må det anbefales først å tilegne seg hva det er sagt i det kortfattede innledningskapitlet, som er en brukerveiledning og samtidig en slags varedeklarasjon for det efterfølgende.
    For hver enkelt paragraf følges et standardskjema (som fravikes hvor det erbehov for det):
    Først gies det en litteraturoversikt, som omfatter svenske lovforarbeider og skandinavisk juridisk doktrin (undertiden også engelsk/amerikanske arbeider) med tilknytning til vedkommende paragraf. Det ligger adskillige overveielser bak disse oversiktene. For forarbeidene vil man ofte kunne ha lag på lag: En bestemmelse er blitt endret kanskje flere ganger; noen av de opprinnelige motiver kan være av betydning fortsatt, andre er kanskje fullstendig uten interesse. Holdningen er den at det henvises til forarbeidene i den utstrekning forfatteren anser stoffet som "aktuellt ... med utgångspunkt från dagens kommersiella och juridiska situation" (s. 11). Og det samme er tilfellet med henvisningene til den juridiske doktrin — altså ikke uttømmende henvisninger, men "ett urval av framställningar, som lämpar sig för ett fördjupat studium kring de problem, som lagrummet behandlar" (s. 14). Motivhenvisningene har jeg ikke gjort noe forsøk på å følge opp. De øvrige tør jeg derimot uttale meg om: Oversiktene og de henvisninger som forekommer i notene, er til å få forstand av, og om de teknisk sett kanskje ikke er uttømmende, må de praktisk sett være noe så nær uttømmende.

 

    De første noter til hver paragraf gir en kort sammenfatning av hva paragrafen gjelder, opplysninger om eldre rett, hvorledes foreliggende bestemmelse har fått sin utforming og visse bakgrunnsfakta forøvrig. Derefter følger de mer detaljerte kommentarer til paragrafen, eller til formularvilkår eller omstendigheter forøvrig som har nær tilknytning til vedkommende paragraf. Som illustrasjon kan nevnes § 89 hvorefter det påhviler bortfrakteren å laste godset fra skibets side. I certepartiene finnes det her en mangfoldighet av avvikende løsninger — f. eks. slik at befrakteren skal sørge for lastingen (fio-klausul); denne og lignende klausuler omtales i note 6 til § 89. Derefter følger en del bemerkninger om enkelte kjøpsrettslige spørsmål hvor "skibets side" er av betydning. Til gjennomgangen av hver paragraf hører også opplysning om hvorvidt reguleringen er deklaratorisk eller preseptorisk.
    Domsmaterialet spiller naturligvis en betydelig rolle. Forsåvidt merker man seg at innretningen først og fremst er svensk. Det henvises til svensk praksis. referert i svenske domssamlinger, riktignok med en parallell henvisning til ND i en domsoversikt i ett av bilagene. Øvrig nordisk rettspraksis henvises det til "där detta ansetts särskilt påkallat" (s. 13). Dette innebærer at den ikke-svenske bruker må vise en viss varsomhet, man kan ikke være sikker på at alle relevante avgjørelser ut fra et ikke-svensk perspektiv er kommet med.
    Ett forhold må særlig nevnes. Det er et alment trekk at enhver synes best om egne barn. For kommentatoren betyr dette en fare for å overdimensjonere de avsnitt hvor han tidligere har foretatt spesialstudier. Hva kunne man derfor vente seg av utredninger f. eks. om suksessive (multimodale) transporter eller om dokumentløse transporter? Grönfors har forsåvidt vist at han til fulle behersker begrensningens kunst; han har motstått fristelsen til å gå i detaljer og har vært tro mot det foran siterte om at boken skal gi "strukturen och huvudlinjerna".
    I tillegg til lovtekst med kommentarer inneholder boken fire tidscertepartier. Dertil er det en rekke andre nyttige bilag: Haag/Visby-reglene, Hamburg-reglene, konvensjonen fra 1980 om multimodale transporter. Som allerede nevnt har boken også et domsregister, som er ordnet efter den paragraf i sjøloven som avgjørelsen er tilknyttet. Oversikten omfatter publiserte svenske avgjørelser. Endelig må nevnes at boken har et kort terminologisk saksregister; støter man f. eks. på begrepet fio, kan man ved hjelp av registeret lett finne frem til det sted hvor klausulen omtales.
    Av forordet fremgår at nærværende kommentar er et ledd i et større prosjekt med Kurt Grönfors som primus motor. Om ikke hele sjøloven，så skal vesentlige deler av sjøloven kommenteres. Vi har god grunn til å se frem til fortsettelsen!
 

Thor Falkanger