Norsk lovgivning 1983
Nedenfor er det gitt en oversikt over en del nye lover og lovendringer som ervedt att i Norge i 1983. En mer utførlig omtale er gitt i boken "Juridisk Årbok 1984" av Bjørn Engstrøm, Constance Sampson og Ragnar Østensen, Universitetsforlaget 1984.
1. Privatrett
1.1 Lov 4 mars 1983 nr 4 om endringer i avtaleloven
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 5 (1982—83). Ikrafttredelse straks.
Ved denne lovendringen ble det i avtaleloven § 36 innført en ny generellformuerettslig lempingsregel. Lempingsregelen gjør det mulig helt eller delvis å sette til side eller å endre en avtale for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme skal gjelde for ensidig bindende disposisjoner. Samtidig med innføringen av denne generelle lempingsregelen ble avtaleloven § 37 om lemping av avtaler om fraskrivelse av retten til å kreve tilbake det som er betalt i misligholdstilfelleopphevd som overflødig. Slike avtaler vil nå kunne lempes etter den nye § 36.
Bestemmelsen i den norske avtaleloven § 38 om forbud mot enkelte konkurransebegrensende avtaler ble opprettholdt ved siden av den nye lempingsregelen, men med enkelte språklige endringer for å tilpasse bestemmelsen til den nye § 36.
Forslaget om en generett formuerettslig lempingsregel bygger på en utvalgsutredning i Norges Offentlige utredninger (NOU) 1979:32. Også i Danmark, Finland og Sverige er det innført nye regler om lemping av kontraktsvilkår.
Samtidig med innføringen av den generelle lempingsregelen i avtaleloven § 36 ble det foretatt en omfattende opprydding i spesiallovgivningen ved at man opphevde en rekke spesielle lempingsregler i lovverket ellers som erdekket av den nye avtaleloven § 36. Dette gjelder bl. a. forsikringsavtaleloven § 34 og gjeldsbrevloven § 8.
1.2 Lov 4 mars 1983 nr 6 om endringer i boligbyggelagsloven og borettslagsloven
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 44 (1981-82). Ikrafttredelse 22 april 1983.
Lovendringene går bl.a. ut på at den lovfestede forkjøpsrett for andelseierne i borettslag er blitt opphevet. Videre innebærer endringene at det er blitt friadgang for frittstående borettslag til å oppløse seg med visse unntak. For lagtilknyttet boligbyggelag er myndigheten til å avgjøre oppløsningssakene lagt til fylkesmannen. Forbudet mot å stifte boligaksjeselskaper skal ikke gjelde forselskaper med formål å oppføre nybygg m.v. Dessuten er forbudet i borettslagsloven § 22 mot å trekke tilbake melding til borettslaget om overdragelse avandel opphevet. Det lovfestede valg av delegerte etter boligbyggelagslovens § 36 er også opphevet.
Lovendringene åpner igjen en viss adgang til å stifte såkalte boligaksjeselskaper, dvs. aksjeselskaper med samme formål som borettslag. Slike selskaper
har siden borettslagslovens ikrafttreden 1. juli 1960 ikke vært till att åopprette.
Retten til å stifte boligaksjeselskaper er etter lovendringen begrenset tilselskaper med formål å oppføre nybygg m.v. Boligaksjeselskaper kan ikke stiftes med det formål å erverve boligbygg.
Boligaksjeselskaper reguleres av aksjeloven av 4. juni 1976 nr. 59. I forholdet mellom boligaksjeselskaper og dets aksjeeiere gjelder likevel borettslagsloven kapittel 6.
Når det gjelder borettslag tilknyttet et boligbyggelag, foreslo regjeringen inevnte Ot. prp. nr. 44 borettslagsloven § 78 tredje ledd opphevet slik at oppløsningsvedtak og salg av bolig eller ideell andel i borettslagets eien domikke lenger måtte ha godkjenning av departementet eller noen annen offentlig instans for å bli gyldig.
Under stortingsbehandlingen ble det imidlertid vedtatt nytt tredje, fjerde og femte ledd i § 78 som innebærer en begrensning av oppløsningsretten for flere grupper av borettslag i forhold til forslagene i proposisjonen.
Frittstående borettslag (lag som ikke er tilknyttet et boligbyggelag) vil etter lovendringen som hovedregel kunne oppløse seg når vedtak om dette er gjort isamsvar med § 78 første ledd.
I et nytt fjerde og femte ledd er det likevel innført en begrensning i den frie oppløsningsretten i de tilfelle hvor en kommune eller en bedrift eller institusjon har medvirket på nærmere angitt måte ved etableringen av laget, senærmere om dette i Innst. O. nr. 35 (1982-83) s. 7-8.
1.3 Ny lov 4 mars 1983 nr 7 om eierseksjoner
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 48 (1981—82). Ikrafttredelse 22 april 1983.
Den nye loven om eierseksjoner innebærer en alminnelig regulering av eierleiligheter eller eierseksjoner. Loven bygger på utvalgsutredningen i NOU 1980:6 Eierleiligheter. Loven opphever lov 28. mai 1976 nr. 36 om forbud mot etablering av eierleiligheter i bestående bygninger og åpner dermed igjenadgangen til å etablere eierleiligheter.
Med eierseksjon forstår loven en sameieandel i bygning med grunn eller festerett til grunn når det til andelen er knyttet enerett til bruk av bolig, forretningslokale eller annen bruksenhet i bygningen. Sameieloven fra 1965 gjelder likevel ikke for denne typen sameieandeler og slike andeler er derforhovedsakelig regulert i den nye eierseksjonsloven.
Loven åpner adgang til å seksjonere enhver bygning med mer enn én bruksenhet. Dette gjelder både i eksisterende og i ny bebyggelse. Loveninneholder visse minste krav til standard på boligenhetene for at bygningenkan tillates seksjonert til boligseksjoner (egen inngang, eget kjøkken og eget WC og bad innenfor bruksenheten). For at en eiendom skal kunne oppdeles i eier seksjoner, må ellers følgende vilkår være oppfylt:
1) Eiendommen må som hovedregel ikke omfatte mer enn ett gårds- ogbruksnummer.
2) Eiendommen må oppdeles i så mange seksjoner som det er bruksenheter. Likevel kan det senere foretas ytterligere oppdeling, sammenslåing eller endring av seksjoner.
Når bestående bygning ønskes seksjonert, må kommunen varsles minst 6
måneder før seksjonsbegjæringen leveres til tinglysing. Dette for at kommunen skal få en frist til å vurdere og eventuelt fatte byfornyelsesvedtak. Det kan ikke foretas seksjonering av eiendom som omfattes av vedtak om byfornyelse eller utbedringsprogram etter lov 28. april 1967 nr. 1 om fornyelse av tettbygd strøk.
Ved seksjoneringen har leieboere rett til å kjøpe sin egen leilighet til takst. Den som ikke ønsker å kjøpe kan fortsette leieforholdet som før.
Loven inneholder nærmere bestemmelser om forholdet mellom sameierne, sameiets organer, deres oppgaver og saksbehandling og om tvistemål i eierseksjonsforhold.
Ved tinglysing behandles en eierseksjon på linje med en særskilt, fradelteien dom. Det skal opprettes eget grunnboksblad for hver seksjon. Pantsettelse av eierseksjon skal omfatte den bruksenhet i bygning som pantsetteren har eiendomsrett eller eksklusiv bruksrett til og den tilhørende andel av eiendomsretten eller festeretten til tomtegrunnen og av tilknyttete fellesanlegg avenhver art (panteloven § 2 — 4).
1.4 Lov 7 januar 1983 nr. 1 om endringer i loven om gull- og sølvarbeidersfinhet og stempling
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr. 4 (1982—83). Ikrafttredelse 1 september 1983.
Ved denne lovendringen ble det foretatt endringer i lov 6. juni 1891 nr. 2 omgull- og sølvarbeiders finhet og stempling og i straffelovens § 375. Loven omgull- og sølvarbeider er nå utvidet til også å gjelde platina varer.
De lovendringene som er gjennomført tar sikte på å oppnå et bedretforbrukervern og å legge forholdene til rette for at Norge kan ratifisere en konvensjon fra 1972 om kontroll og stempling av edelmetallvarer. Ved lovendringen er det opprettet en edelmetallkontroll som en privat, selvfinansiertinstitusjon.
For at det skal være tillatt å angi finheten på en gullvare, må varen inneholde en finhet på minst 585 tusendeler rent gull. For sølvvarer er kravet minst 830 tusendeler rent sølv og for varer av platina minst 950 tusendelerrent platina.
1.5 Lov 3 juni 1983 nr. 45 om endringer i angrefristloven
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr. 53 (1982-83). Ikrafttredelse 1 juni 1984.
Disse endringene i angrefristloven medfører en vesentlig utbygging av lovensforbrukervern.
Angrefristloven av 1972 gir kjøperen av forbruksvarer en tidsbegrensetadgang til å gå fra kjøpeavtaler som er inngått utenfor fast utsalgssted — dvs. ihjemmene, på arbeidsplassen, på messer, utstillinger o.l. Angrefristen er 10 dager fra avtalen ble inngått eller ordren inngitt.
Hovedpunktene i lovendringene er:
— Angrefristen, som fortsatt skal være 10 dager, begynner først å løpe fra den dag kjøperen mottok varen og fikk overlevert formular om sine rettigheteretter loven. Tidligere begynte angrefristen å løpe med en gang avtalen ble inngått eller kjøpsordre inngitt.
— Loven er utvidet til ved siden av vanlig dørsalg o. l. også å omfatte telefonsalg etter selgers initiativ og postordresalg. Returomkostninger belasteskjøper. Leie av ting for mer enn 30 dager omfattes også av angrefristloven.
— Angreretten gjaldt tidligere ikke ved kontantoppgjør. Nå skal kjøperen kunnebruke sin angrerett også etter at kjøpesummen er betalt. Loven gjelder imidlertid ikke detaljistsalg fra vanlige forretninger.
— Småkjøp (under 200 kr) er unntatt angreretten og også kjøp av matvarer.
Praktisering av angre fristloven har vist at loven har en del svakheter. De fleste forbrukere tror loven er mer omfattende enn det er grunnlag for, og dereagerer ofte for sent med å bruke sin angrerett. Det har også vært naturlig åtilpasse loven til nye måter å omsette varer på, som telefonsalg, langtidsleie og postordresalg.
Med disse endringene er den norske angrefristloven langt mer på linje medlovgivningen i de øvrige nordiske land.
Lovendringene må ses i sammenheng med endringene i loven om handelsvirksomhet som innebærer en liberalisert adgang til handel uten om fastutsalgssted.
1.6 Lov 9 desember 1983 nr. 68 om endringer i aksjeloven
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr. 57 (1982—83). Ikrafttredelse straks.
Det er foretatt enkelte endringer i aksjeloven samtidig som lov 8. april 1983 nr. 5 om opplegging av reservefond m.v. i selskaper er opphevd. Beløp som eravsatt til reservefond eller skattefond etter reservefondsloven, kan anvendes uten hinder av lovens bestemmelser.
Aksjelovendringene bygger dels på de endringer som ble foreslått i Ot. prp.nr. 61 for 1980-81.
Forbudet i aksjeloven § 8-5 annet ledd om at noen samtidig er styremedlem imer enn 5 aksjeselskaper som hver har mer enn 100 ansatte, er nå tatt bort.
Etter aksjeloven § 12-10 første, jfr. annet ledd, har et aksjeselskap begrenset adgang til å gi lån eller stille sikkerhet for selskapets aksjeeiere og medlemmer av dets styre, bedriftsforsamling eller representantskap. Ved nytt fjerde og femte ledd i § 12-10 er dette nå endret slik at ansatte som har en mindre aksjepost i selskapet eller som er valgt inn i dets styrende organer etter regleneom ansattes medbestemmelsesrett, vil ha samme adgang til å ha personallån m.m. som de øvrige ansatte.
Etter aksjeloven § 2-1 annet ledd må minst halvdelen av stifterne av etaksjeselskap være bosatt her i riket og ha bodd her i de siste to år. Tilsvarendekrav gjelder for medlemmene av styret, bedriftsforsamlingen, representantskapet og signaturhavere som ikke er administrerende direktør eller medlem av styret. Kravet om botid i Norge er nå opphevd for så vidt gjelder statsborgere i de nordiske land.
Av andre endringer i aksjeloven kan nevnes at § 18-2 første ledd nr. 2 erendret slik at det vil gå uttrykkelig fram at loven ikke er til hinder for åetablere arbeidersamvirker som er unntatt fra aksjelovens regler. Denne endringen er ment som en klargjøring av gjeldende rett. For øvrig har Kongen (Handelsdepartementet) fått myndighet til å gjøre unntak fra plikten til å utarbeide konsernoppgjør for visse konserner, jfr. aksjeloven § 11 — 13. Det er
foretatt en klargjøring i § 11-8 nr. 2 om å gi tilleggsopplysninger i årsregnskapet om andeler i andre selskaper enn aksjeselskaper.
Det er ikke blitt gjennomført noe forbud mot at aksjeselskaper kan gi gavertil politiske partier. Aksjeselskapene har heller ikke fått plikt til å spesifiseregaveytelser i sin alminnelighet i sine årsregnskaper.
1.7 Lov 27 mai 1983 nr. 30 om endringer i sjøfartsloven og enkelte andre lover
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr. 32 (1982—83). Ikrafttredelse 1 april 1985.
Endringene i sjøfartsloven gjelder revisjon av reglene om rederens rett til åbegrense sitt totale erstatningsansvar ved skadeforvoldelser til sjøs (kapittel 10) og reglene om transport av passasjerer og deres reisegods til sjøs (kapittel 6). Lovendringene bygger på utredningen fra Sjølovkomiteen i NOU 1980:55 Begrensning av rederansvaret. Passasjerbefordring.
Når det gjelder reglene om befordring av passasjerer og reisegods, er det gjennomført vesentlige forhøyelser av begrensningsbeløpene for tap somvoldes ved at en passasjer dør eller kommer til skade under reisen. For personskade er ansvarsgrensen satt til 100000 SDR (Special Drawing Rights) som for tiden tilsvarer ca. n. kr. 800 000 pr. passasjer. Ansvarsgrensen var tidligere 46666 SDR. Også de andre begrensningsbeløpene i kapittel 6 erjustert, f.eks. ved tap av eller skade på kjøretøy.
Norge kommer ikke til å slutte seg til Athen-konvensjonen fra 1974 om befordring av passasjerer og deres bagasje til sjøs, da begrensningsbeløpene i konvensjonen antas å være for lave. Bortsett fra beløpene, er imidlertid kapittel 6 i sjøfartsloven nå blitt i samsvar med konvensjonens bestemmelser. De andre nordiske land kommer heller ikke til å ratifisere Athen-konvensjonen.
Sjøfartsloven kapittel 10 gir regler om såkalt "global begrensning" averstatningsansvar og gjelder også i tilfelle der rederen kan begrense sitt ansvar etter lovens kapittel 6. Globalbegrensningen kommer inn som et "tak" på hvadet samlete ansvar kan beløpe seg til.
De nye bestemmelsene i kapittel 10 er basert på den såkalte Londonkonvensjonen fra 1976 om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav. Stortinget har nå gitt samtykke til at Norge ratifiserer denne konvensjonen som vil erstatte 1957-konvensjonen om det begrensete rederansvar og som hittil har ligget til grunn for reglene i lovens kapittel 10. Sammen med Danmark, Finland og Sverige har Norge nå sagt opp 1957-konvensjonen medvirkning fra 1 april 1985. De nordiske land har også ratifisert 1976-konvensjonen.
2. Forvaltningsrett
2.1 Ny lov 4 mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr. 72 (1981—82). Ikrafttredelse 1 desember 1983.
Dette er den nye tjenestemannsloven som opphever lov 10. juni 1977 nr. 65 om statens tjenestemenn. Den nye loven gjelder arbeidstakere tilsatt i statens tjeneste. Loven gjelder også embetsmenn der hvor dette er uttrykkelig fastsatt.
Tjenestemannsloven fra 1977 gjaldt ikke embetsmenn. Den nye loven gjelderder imot ikke for statsråder og statssekretærer.
Ifølge forarbeidene er det i loven lagt vekt på å få like regler for embets- og tjenestemenn.
Loven inneholder bestemmelser bl. a. om ansettelse (tilsetting), oppsigelse, avskjed og suspensasjon av embets- og tjenestemenn. For embetsmennenes vedkommende bygger lovens regler på reglene i Grunnloven § 22. Denne bestemmelsen i Grunnloven ble ikke endret da Stortinget behandlet forslagene om endringer for noen år siden. Ingen av forslagene oppnådde grunnlovsmessig flertall.
2.2 Lov 27 mai 1983 nr 32 om endringer i byggningsloven
Forarbeidet: Odelstingsproposisjon nr. 27 (1982-83). Ikrafttredelse 1 august 1983.
Endringene er et ledd i arbeidet med forenkling av byggesaksbehandlingen. Myndigheten etter lovens § 7 til å gi dispensasjon fra loven, vedtekt, forskrift eller reguleringsplan er nå overført til bygningsrådet i kommunen. Reglene om midlertidig dispensasjon er forenklet og samordnet i § 7. I tråd med dette er bygningsrådet i en ny bestemmelse i bygningsloven § 82 fjerde ledd gitt myndighet til å dispensere fra vedtekt om hyttebebyggelse etter § 82 annet ogtredje ledd. Tvist om en utnyttelse vil stride mot fylkesplanvedtekt, regionplanvedtekt eller generalplanvedtekt skal nå behandles etter bygningslovensvanlige regler om dispensasjon og klage. Før var det egne saksbehandlingsregler for slike tvister. En forenkling er det også at mindre vesentlige endringer i reguleringsplan nå kan gjøres direkte av bygningsrådet. Bestemmelsene i §§ 70 — 73 om bygningens plassering er blitt forenklet og samordnet i en paragraf (§ 70). Før falt en byggetillatelse bort dersom arbeidene ikke var satti gang etter 1 år. Denne fristen er nå satt til 3 år etter at tillatelsen ble gitt (§ 96). Fristen er også forlenget til 3 år etter § 42 om innløsning av eiendom.
2.3 Ny lov 3 juni 1983 nr 40 om saltvannsfiske m. v.
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 85 (1981—82). Ikrafttredelse 15. august 1984.
Den nye loven om saltvannsfiske innebærer en samling av fiskerilovgivningen og bygger delvis på NOU 1975:31 Kodifikasjon av fiskerilovgivningen. Den nye loven vil avløse loven om sild- og brislingsfiskeriene, loven om saltvannsfiskeriene, loven om trålfrie soner utenfor den norske fiskerigrense og delvis også andre fiskerilover.
Loven skal gjelde for alt norsk saltvannsfiske uansett hvor dette foregår.Viktige deler av loven vil også i stor grad få anvendelse på andre nasjoners fiskefartøyer i farvann under norsk jurisdiksjon, jfr. lov 17. desember 1976 nr 91 om Norges økonomiske sone. Fiske i sjøen etter laks, sjøaure og sjørøye vilfortsatt være regulert i loven om laksefiske og innlandsfiske fra 1964.
Den nye saltvannsfiskeriloven inneholder en rekke viktige bestemmelser om fiske i sjøen. Loven inneholder både fullmakter for regulering av fisket og materielle regler om bl. a. opptreden på fiskefeltet, regler om kontroll oghåndheving, erstatningsbestemmelser for skade på fiskeredskaper m. v. Straffebestemmelsen i lovens § 53 er meget vidtgående, bl.a. med regler om objek-
tivt straffansvar ikke bare for selskaper og andre juridiske personer, men også for enkeltpersoner.
2.4 Lov 3. juni 1983 nr 41 om endringer i lov 6. juni 1980 nr 21 om handelsvirksomhet m. m.
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 44 (1982—83). Ikrafttredelse 1. januar 1984.
Loven om handelsvirksomhet som trådte i kraft 1. januar 1981, innebar en vesentlig innskrenkning i adgangen til handelsvirksomhet utenom fast utsalgssted til forbruker, sammenliknet med den tidligere loven av 1935. Medvisse unntak ble slik handel forbudt, men den enkelte kommune hadde anledning til å gjøre unntak fra forbudet.
Ved lovendringen i 1983 er adgangen til å drive handel utenom fastutsalgssted blitt vesentlig liberalisert. Derimot er oppsøkende handelsvirksomhet utenom fast utsalgssted med dagligvarer overfor forbruker bare till att når kommunen har gitt adgang til det. Dette forbudet gjelder likevel ikke salgav grønnsaker, poteter, frukt og bær «i sin naturlige form» som altså utenvidere kan selges utenom fast utsalgssted til forbruker, jfr. handelsvirksomhetsloven § 3-2. For øvrig er i utgangspunktet handel utenom fast utsalgssted till att i alle former.
I lovens § 3-1 er det innført en alminnelig meldeplikt for alle foretak somakter å drive oppsøkende handelsvirksomhet utenom fast utsalgssted over for forbruker. Slik virksomhet skal meldes til fylkesmannen i det fylket hvorforetaket har sitt forretningsted. Registreringsordningen kan være til fordel for forbrukeren der som denne ønsker nærmere opplysninger om selgeren, f. eks. i forbindelse med en reklamasjon. Registeret hos fylkesmannen kan også væreen fordel ved f. eks. straffeforfølgning.
Om de nærmere detaljer vises til kapittel 3 i loven som nå er nytt og vesentlig forkortet. Reglene i den nye § 3-2 førte til stor uenighet i Stortinget.
2.5 Lov 27. mai 1983 nr 27 om endringer i lov 6. juni 1975 nr 30 om barnehager
Forarbeider: Ot. prp. nr 75 (1981-82). Ikrafttredelse 1. mars 1984.
Det er foretatt en rekke endringer i barnehageloven slik at loven fremtrer i storgrad i en ny skikkelse. Det er bl. a. innført en kristen formålsparagraf i lovens § 1 annet ledd, d. v. s. en tilknytning til «kristne grunnverdier» som loven uttrykker det. Loven gir adgang for private barnehager til ikke å ha en kristen formålsparagraf i sine vedtekter. Loven har også fatt en ny § 13 om utlysing av stillinger i barnehagen. Loven har fatt flere nye materielle bestemmelser og bærer noe mindre preg av en fullmaktslov.
Etter den nye § 13 er hovedregelen at eieren av barnehagen verken i utlysingen eller på annen måte må kreve at søkeren gir opplysninger om hvordan han stiller seg til politiske, religiøse eller kulturelle spørsmål, eller om han er medlem av en lønnstakerorganisasjon. Men det kan gjøres unntak fra dette dersom eieren av barnehagen har bestemmelser om livssyn i barnehagens vedtekter og opplysningen er begrunnet i stillingens karakter og stillingen er av betydning for gjennomføringen av formålet.
2.6 Lov 8. april 1983 nr 17 om endringer i viltloven
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr. 28 (1982—83). Ikrafttredelse straks.
Endringene i lov 29. mai 1981 nr 38 om viltet bygger på dissenser som kom fram under Stortingets behandling av loven og på behov som har meldt segetter at loven tok til å gjelde 2. april 1982. Endringene gjelder bl.a. bortfall av viltnemnd i fylkene, valg av kommunale viltnemnder, felling av viltarter som gjør skade, retten til jakt og fangst på statens grunn, allmennhetens jaktadgang og reglene om skuddpremie.
Aktive utøvere av jakt og fangst skal nå være representert i viltnemnda, samtidig som grunneiere/jaktrettshavere skal ha minst to medlemmer, jfr.lovens § 5.
Viltlovens § 31 gjelder retten til jakt og fangst på statens grunn som ikke er statsallmenning (som faller utenfor fjelloven fra 1975). Denne bestemmelsener nå endret for bl. a. å gi adgang til å forbeholde jakt og fangst for innenbygdsboende og for å kunne slippe til utlendinger. Etter forskrift om utleie av elgjakt på statens grunn § 6 annet ledd heter det at personer som ikke disponerer egen eiendom med fellingskvote på minst 1 dyr, bør gis fortrinnsrett ved tildeling av jaktfelt. For øvrig er det ikke adgang til å gi enkeltegrupper av befolkningen fortrinnsrett til elgjakt på statens grunn.
Adgangen til å pålegge grunneieren å selge jaktkort til allmennheten er blitt begrenset til tilfelle der grunneieren vedvarende har unnlatt å utnytte småviltjakten slik at uheldige bestandsforhold kan oppstå, jfr. lovens § 36.
2.7 Ny lov 11. mars 1983 nr 8 i henhold til konvensjon 3. juni 1981 mellom Norge og Finland om bygging av reingjerder og andre tiltak for å hindre atrein kommer over grensen mellom de to riker
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 17 (1982—83). Ikrafttredelse 1. februar 1984.
Loven bygger på nevnte konvensjon som trådte i kraft 13. mai 1983. Konvensjonen avløser en tilsvarende konvensjon mellom Finland og Norge fra 1952. Det er ikke store endringer i den nye konvensjonen i forhold til den gamle. Konvensjonen går ut på at det skal oppføres og vedlikeholdes et gjerde langsden norsk-finske riksgrensen for å hindre at rein passerer grensen. Konvensjonen gir også regler for hvilken fremgangsmåte som skal følges når rein gårover grensen.
2.8 Lov 25. mars 1983 nr 12 om endringer i likstillingsloven
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 53 (1981—82). Ikrafttredelse 1. august 1983.
Likestillingsloven § 21 om representasjon av begge kjønn i alle offentlige utvalg, styrer og råd er nå endret. Denne paragrafen ble tilføyd likestillingsloven i 1981 og trådte i kraft 1. januar 1982. Paragrafen gjelder ikke utvalg som bare skal ha medlemmer fra direkte valgte forsamlinger. De nå gjennomførteendringer innebærer at minstekravet om kjønnsmessig sammensetning av utvalg, styrer og råd m.m. ikke får anvendelse hvis valget foregår som
forholdsvalg, og at håndheving av reglene er blitt forenklet og overført fra fylkesmennene til Likestillingsombudet.
Målet er at det skal være en mest mulig lik representasjon av begge kjønn i offentlige utvalg, styrer, råd, nemnder m. v. I alle fall skal begge kjønn være representert. I utvalg med fire medlemmer eller flere skal det være minst tokvinner. Det kan likevel gjøres unntak fra dette når det foreligger særlige forhold som gjør det åpenbart urimelig å kreve minstekravene oppfylt.
2.9 Lov 15. april 1983 nr. 21 om endringer i lov 13. mars 1981 nr 6 om vern mot forurensning og avfall (Forurensningsloven).
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 1 (1982—83). Ikrafttredelse 1. oktober 1983.
Forurensningsloven (slik den er endret ved lov 15. april 1983 nr 21) ble med visse unntak satt i kraft 1. oktober 1983, jfr. kgl. res. 8. juli 1983 nr 1245.
Ved endringene i 1983 ble det foretatt en rekke endringer i lovens bestemmelser, samtidig som paragrafenes nummer ble endret fra og med lovens § 12. Bare noen av endringene i 1983 vil bli berørt her.
Lovendringene bygger delvis på de borgerlige partiers forslag ved behandlingen av forurensningsloven; forslag som den gang ikke oppnådde flertall. Enkelte bestemmelser er nå blitt opphevet, bl. a. hele § 11 om plikt for en bedrift til å utvikle ny teknologi til vern mot forurensning, mens noen endringer går ut på å erstatte forskriftsfullmakter med materielle regler som gårdirekte fram av loven. Forurensninger som ikke medfører nevneverdige skadereller ulemper kan etter det nye § 8 tredje ledd uten videre finne sted, d.v. s.uten særskilt tillatelse etter §11. Tidligere krevde også slik forurensningtillatelse i forskrift eller enkelt vedtak. Det er også foretatt enkelte endringer ibl.a. lovens kapittel 5 om avfall. Viktig her er § 34 (tidligere § 35) om kommunalt avfallsgebyr. Ellers nevner jeg at bestemmelsen om straffansvar for juridiske personer i § 80 (tidligere § 70) nå er endret. Tidligere var det ingen betingelse for selskapets ansvar som sådan at noen som handlet på vegne avselskapet hadde utvist skyld. Det var tilstrekkelig at det objektivt sett forelå enstraffbar overtredelse. Etter lovendringen kommer straffansvaret for selskapet bare til anvendelse dersom det er utvist subjektiv skyld (forsett eller uaktsomhet) av noen som har handlet på vegne av selskapet. I proposisjonen hevdesdet at det likevel ikke er noe vilkår at man kan påvise hvem som har utvistskyld, d.v.s. at bestemmelsen fortsatt kan komme til anvendelse ved de såkalte anonyme feil (men ikke ved kumulative feil). I praksis er det imidlertid vanskelig å tenke seg hvordan man skal kunne føre bevis for subjektiv skyld hos en person dersom man ikke greier å finne fram til en konkret gjerningsmann.
Forurensningsloven kapittel 8 står fortsatt åpent i påvente av bestemmelser om erstatning for forurensningsskade, jfr. forslaget til nye generelle lovreglerom erstatning for forurensningsskade i NOU 1982:19.
2.10 Ny lov 3. juni 1983 nr 52 om overnattings- og serveringssteder (hotelloven)
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 30 (1982—83). Ikrafttredelse 1. juli 1983.
Loven avløser lov 5. april 1957 nr 3 om hotell, andre herbyrge og serveringsstader m. m. Det heter i forarbeidene at den nye loven innebærer en «kraftig regelforenkling og avbyråkratisering». Som følge av dette er Reiselivsdirektoratet nedlagt, men det er opprettet en egen reiselivsseksjon for reiselivssaker i Samferdselsdepartementet.
Etter den nye loven må en ha bevilling fra kommunen for å drive et overnattingssted eller serveringssted. Kravet om overnattingsbevilling gjelder også for drift av campingplass. For å få bevilling må bedriften ha godkjentstyrer med stedfortreder. Egne søknadsskjemaer fås i kommunen. Med hjemmel i den nye loven er det 1. juli 1983 gitt nye forskrifter om krav til styrer avovernattings- og serveringssteder, ordens- og lukningsvedtekter og tillatelse tilå bruke betegnelsen turisthotell eller høyfjellshotell.
3 Strafferett
3.1 Lov 4. mars 1983 nr 5 om endringer i fengselsloven
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 29 (1982—83). Ikke satt i kraft.
Hovedinnholdet i denne lovendringen er at Stortinget opphevet bestemmelsen i fengselsloven § 3 om at det umiddelbare tilsyn med kvinnelige fanger bare kan føres av kvinner. Bestemmelsen har voldt atskillige praktiske problemer og det ble antatt at mer hensiktsmessige regler om tilsyn med kvinnelige innsatte kan gis i forskrift. Samtidig ble fengselsloven § 12 endret for åklargjøre at en innsatt i spesielle tilfelle kan utholde hele fengselsstraffen i en behandlingsinstitusjon utenfor fengselsvesenet.
3.2 Lov 3. juni 1983 nr 46 om endringer i merverdiavgiftsloven og loven ominvesteringsavgift
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 56 (1982—83). Ikrafttredelse straks.
Straffebestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 72 og i investeringsavgiftsloven § 7 er endret. Lovendringene innebærer at rent betalingsmislighold av merverdiavgift og investeringsavgift er avkriminalisert.
Med «rent betalingsmislighold» menes de tilfelle hvor den næringsdrivende har unnlatt å betale avgift ved forfall, men hvor korrekte og fullstendige avgiftsoppgaver er sendt myndighetene i rett tid. Det må heller ikke være noeå si på regnskapsføringen. Det system som gjaldt før, har ført til straffereaksjoner som må karakteriseres som harde. Ordningen har også vist at det neppe er mulig å operere med straffeansvar for det rene betalingsmislighold på en måte som sikrer likhet for loven. Straffelovrådet påpeker dette i sin innstilling og viser bl. a. til at de større og mer ressurssterke næringsdrivendeofte får anmeldelsestrusselen mot seg frafalt tross fristoverskridelse ved at det stilles bankgaranti o. l. for de misligholdte beløp.
Man har ikke ansett straffetrusselen som noe nødvendig virkemiddel for å oppnå en effektiv inndrivelse av avgiften. Oppdagelsesrisikoen er 100 prosent,og i våre naboland er slikt mislighold ikke straffbart. Avkriminaliseringen gjørdet mulig for avgiftsmyndighetene og strafferettsapparatet å konsentrere seg om bedragerilignende unndragelser av avgift i større grad enn tidligere, noe som kriminalpolitisk er ønskelig.
For å motvirke den svekkelse av betalingspresset som avkriminalisering av rent betalingsmislighold kan tenkes å medføre, er morarenten etter merverdiavgiftsloven forhøyet fra 1,5 pst. til 1,75 pst. pr. måned eller del av måned. Dette tilsvarer en økning fra 18 pst. til 21 pst. p.a. Forhøyelsen fikk virkning fra 20. juli 1983.
Unndragelse av avgift skal fortsatt straffes strengt. En slik unndragelse veduriktige eller ufullstendige oppgaver straffes som for bedrageri etter straffeloven §§ 270 og 271. Strafferammen for simpelt bedrageri er bøter eller fengsel inntil 3 år eller begge deler, mens strafferammen for grovt bedrageri er fengsel inntil 6 år.
Lovendringene bygger på Straffelovrådets utredning i NOU 1982:42.
3.3 Lov 10. juni 1983 nr. 56 om endringer i tolloven
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr. 62 (1982—83). Ikrafttredelse 15. november 1983.
Ved endring i tolloven § 68 kan tolltjenestemann nå gis myndighet til å utferdige forenklet forelegg, d. v. s. bøtelegging på stedet, for enkelte tollovertredelser. Forelegget skal alltid omfatte inndragning av de varer som har vært gjenstand for tollovertredelsen eller et beløp som svarer til varens verdi. Inndragning skal ikke omfatte toll- og avgiftsfrie varer. «Småsmuglere» far altså nå valget mellom å få saken avgjort gjennom å vedta et forenklet forelegg eller å fa forholdet anmeldt til politiet. Bøtelegging skal skje etter fastebøtesatser på samme måte som forenklet forelegg ved overtredelse av vegtrafikklovgivningen, jfr. den norske vegtrafikkloven § 31 b.
4. Prosess
4.1 Lov 8. april 1983 nr 14 om endringer i straffeprosessloven
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 26 (1982—83). Ikrafttredelse 16. mai 1983.
Ved denne lovendringen ble det foretatt endringer i den gamle norske straffeprosessloven fra 1887. Dette fordi den nye straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr. 25 ennå ikke er satt i kraft. Ikraftsettingen vil skje ved egen lov som nå ersatt i fram i Odelstingsproposisjon nr 53 (1983 — 84).
Ved lovendringen i april 1983 ble enkelte av bestemmelsene i den nye straffeprosessloven om fornyet behandling ved lagmannsrett innført i den gamle straffeprosessloven. Den viktigste endringen i forhold til det som gjaldt tidligere er at domfelte i alle saker må ha samtykke fra kjæremålsutvalget i Høyesterett for å fa fornyet behandling i lagmannsretten.
Også reglene om forelegg (adgang til å vedta straff) er blitt endret. Politiet kan nå utferdige forelegg i saker om forbrytelser (ikke bare i saker omforseelser) som etter loven ikke kan medføre fengselsstraff i mer enn ett år. Tidligere var det slik at forelegg i saker om forbrytelser (de mest alvorlige straffbare handlinger) bare kunne utferdiges etter beslutning av statsadvokaten.
Påtalemyndigheten er dessuten gitt adgang til å utferdige forelegg i alle tilfelle hvor den mener at en sak bør avgjøres med bot eller inndragning. Førvar det slik at forelegg ikke kunne brukes i forbrytelsessaker hvor strafferammen var høyere enn fengsel i ett år eller hvor tjenestens tap kunne i dømmes.
Etter lovendringen i april 1983 er overordnet påtalemyndighet også gitt
kompetanse til å oppheve et vedt att forelegg til gunst for siktede. Tidligere varanke den eneste mulighet for å få opphevd et vedtatt forelegg som var beheftet med feil.
4.2 Lov 3. juni 1983 nr 44 om endringer i domstolloven
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 46 (1982 — 83). Ikrafttredelse straks.
Ved en lovendring 17. desember 1982 nr 87 ble domstolloven § 159 annet leddendret slik at prøveordningen med forkynning av rettsdokumenter gjennom postverket kan fortsette til utgangen av 1985.
Ved lovendringen nå i 1983 ble domstolloven § 159 annet ledd igjen endret. Ved denne endringen ble det gitt adgang til å la prøveordningen omfatte femfylker, ikke bare tre som før. Videre at ordningen kan gjøres gjeldende for forliksrådene i de øvrige fylker. Ved denne lovendringen ble også tvistemålsloven § 297 endret slik at det er adgang til oppfriskning overfor uteblivelsesdom i forliksrådet.
Bjørn Engstrøm