Norsk lovgivning i 1984
Nedenfor er det gitt en oversikt over og kort omtale av de viktigste nye lover og lovendringer som ble vedtatt i Norge i 1984. En mer omfattende og fullstendig omtale er gitt i boken "Juridisk Årsbok 1985" av Bjørn Engstrøm, Constance Holtermann og Ragnar Østensen, utgitt på Universitetsforlaget 1985.

 

1 Privatrett
1.1 Lov 6 april 1984 nr 17 om vederlag ved oreigning (ekspropriasjon) av fast eigedom Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 50 (1982—83).
Ikrafttredelse 1 juli 1984.
    Det er vedtatt en ny lov om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom som opphever den tidligere loven fra 26. januar 1973 nr. 4 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom. Den gamle loven skal likevel gjelde i begrenset utstrekning etter overgangsregler i den nye lovens § 11 annet ledd. Den nye loven er omtalt i Justisdepartementets rundskriv nr. G-99/84 av 23. mai 1984. Noe av forarbeidene til loven er NOU 1981: 5 Fast eiendom.
    Et hovedpunkt i den nye ekspropriasjonserstatningsloven er at den som må avstå sin eiendom i utgangspunktet skal få erstattet eiendommens påregnelige utnyttingsmuligheter som det er reelt grunnlag for på stedet. Etter loven fra 1973 skulle verdsettingen ved ekspropriasjon i utgangspunktet skje på grunnlag av den aktuelle bruken av eiendommen.
    På samme måte som loven fra 1973, gjelder den nye loven bare for erstatning ved ekspropriasjon (oreigning). Loven gjelder enten det er eiendomsrett eller annen rett i eller over særskilte faste eiendommer som blir ekspropriert. Loven gjelder ikke ekspropriasjon av løsøre (løst gods), jfr. den nye loven § 3.
    Eieren har krav på erstatning for avståelse av eller rett i eiendommen og for skade eller ulempe på gjenværende eiendom. Dette svarer til loven fra 1973. Eieren har bare krav på å få dekket det økonomiske tapet som ekspropriasjonen faktisk fører til. Det skal ikke gis erstatning for skattekrav som ventes utløst av den erstatningen som blir tilkjent.
    Som etter loven fra 1973 har eieren alltid krav på salgsverdien av eiendommen. Har eiendommen en høyere bruksverdi for eieren enn salgsverdien, skal erstatningen utmåles etter bruksverdien. Men eieren må nøye seg med å få erstattet utgiftene til gjenerverv der som tapet som overstiger salgsverdien kan avbøtes på denne måten (§4). Når vilkårene etter den nye lovens § 7 er oppfylt, skal eieren få erstattet utgiftene til gjenerverv. Slik erstatning kan være høyere enn både salgsverdien og bruksverdien.
    Nærmere regler om fastsetting av salgsverdi, bruksverdi og utgifter til gjenerverv er tatt inn i den nye loven §§ 5—7. Det er her man finner de viktigste endringene fra loven av 1973.
    Når erstatning skal fastsettes etter salgsverdi, skal man ta utgangspunkt i markedsprisen på eiendommen under hensyn til slik påregnelig utnytting av eiendommen som det er reelt grunnlag for etter forholdene på stedet. Til svarende skal bruksverdien fastsettes på grunnlag av eiendommens avkastningunder hensyn til slik påregnelig utnytting som det er reelt grunnlag for ett erforholdene på stedet.

 

Bjørn Engstrøm 605    Som etter tidligere lov skal det gjøres fradrag eller tillegg i erstatningen for verdiendringer som skyldes ekspropriasjonstiltaket eller gjennomførte eller planlagte investeringer eller virksomhet som har sammenheng med ekspropriasjonstiltaket. Bestemmelsen er imidlertid snevret noe inn ved at investeringer etc. skal ha direkte sammenheng med ekspropriasjonstiltaket (§ 5 tredje ledd).
    Etter den nye loven skal det ikke lenger gjøres fradrag i erstatningen for verdistigning som skyldes det offentliges planer for arealutnyttingen o.l. Ekspropriaten skal altså få erstatning for verdistigning som skyldes f. eks. generalplaner eller reguleringsplaner, forutsatt at verdistigningen har gitt seg utslag i salgsverdien eller bruksverdien slik disse begrepene er definert i loven. Det skal imidlertid gjøres fradrag eller tillegg i erstatningen for verdiendringer som skyldes investeringer eksproprianten (dvs. den som eksproprierer) har gjennomført de siste 10 år selv om disse ikke har sammenheng med ekspropriasjonstiltaket, og for verdiendringer som skyldes ekspropriantens planer om framtidige investeringer. Når et offentlig organ står som ekspropriant, skal det etter de nevnte reglene gjøres fradrag eller tillegg også for verdiendringer som skyldes investeringer andre offentlige organer har gjennomført eller planlagt (§ 5 fjerde ledd).
    Etter dette er således adgangen til å gjøre fradrag i erstatningen for verdistigning som skyldes planer og investeringer som ikke har sammenheng med ekspropriasjonstiltaket, begrenset i forhold til tidligere lov.
    Når vilkårene for gjenervervserstatning ellers er til stede, kan det kreves erstatning for utgifter til gjenerverv også når fritidsboliger eksproprieres. Ett ertidligere lov kunne det bare kreves gjenervervserstatning ved ekspropriasjon av bygning eller anlegg som ekspropriaten bruker som bolig eller til egen virksomhet.
    I tilfelle hvor ekspropriaten har krav på gjenervervserstatning, skal han ha erstattet gjenervervsverdi både for hus og nødvendig tomt. Tidligere var rettstilstanden noe uklar på dette punkt (§ 7).

 

1.2 Lov 27 april 1984 nr 24 om endringer i lov 20 desember 1974 nr 68 om vegfraktavtaler.
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 34 (1983—84).
Ikrafttredelse 1 juli 1984.
    Grensen for fraktførerens (transportørens) maksimale erstatningsansvar ved tap av eller skade på gods ved innenriks befordring på veg er nå hevet fra 60 kroner pr. kilo av godsets vekt til ca. 136 kroner pr. kilo (17 SDR). Dette er gjennomført ved endring av vegfraktavtalelovens § 32. Den hittil gjeldende grensen for erstatningsansvaret på 60 kroner pr. kilo har vært uendret siden 1956. Ved internasjonal vegtransport er regneenheten SDR (spesielle trekkrettigheter) innført. Stortinget har samtykket i at Norge ratifiserer en protokoll fra 1978 til konvensjonen fra 1956 om fraktavtaler ved internasjonal godsbefordring på veg (CMR-konvensjonen). Protokollen innfører SDR som regneenhet i konvensjonen. Ansvarsgrensen i vegfraktavtalelovens § 32 tredje ledd som gjelder ved internasjonal befordring er satt til 8,33 SDR (ca. 66 kroner) pr. kilo av godsets vekt.
    Samtidig med hevingen av ansvarsgrensen i vegfraktavtaleloven ved innenriks befordring på veg, er det gjennomført en tilsvarende økning av jernbanens erstatningsansvar ved jernbanetransport innenlands.

41—53-168 Svensk Juristtidning

 

606 Bjørn Engstrøm    Den som har krav på erstatning av fraktføreren for tap av eller skade på godset, kunne tidligere kreve rente av erstatningsbeløpet med 5 % årlig ett ervegfraktavtalelovens § 36. Denne rentesatsen er nå endret for innenriks befordring på veg slik at rentefoten til enhver tid skal være i samsvar med morarenteloven. For tiden er renten etter denne loven 15 % årlig utenfor forbrukerforhold. Rentesatsen er fortsatt uendret hva angår internasjonal godsbefordring på veg.

 

1.3 Lov 18 mai 1984 nr 28 om endringer i lover 4 februar 1960 nr 1 om boligbyggelag og nr 2 om borettslag
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 28 (1983—84).
Ikrafttredelse straks.
    Boligbyggelagsloven og borettslagsloven er de to sentrale lovene for boligkooperasjonen i Norge. Lovendringene tar sikte på en utvidelse av de enkelte borettslags indre selvstyre samt en forenkling av lovverket på dette området.
    I boligbyggelagsloven er § 1 endret slik at det enkelte boligbyggelag nå selv kan velge om det vil ha som tilleggsformål å forestå oppføring og forvaltning av bygg på vegne av andre enn andelseierne. Etter tidligere § 1 tredje ledd krevde loven samtykke fra departementet for at laget kunne ha et slikt formål, og samtykke kunne bare gis når særlig sterke grunner forelå. Tilleggsformålet må nå vedtas av lagets generalforsamling og inntas i vedtektene. Etter den nye bestemmelsen i § 1 tredje ledd må dessuten representantskapet godkjenne avtale om oppføring og forvaltning av bygg på vegne av andre enn andelseierne.
    Boligbyggelagsloven § 16 tredje ledd er opphevet slik at det ikke lenger kan kontraktsfestes at boligbyggelaget som entreprenør skal oppføre de bygg som bygge- og finansieringsplanen bestemmer (§ 15). Hensikten er å unngå en sammenblanding av entreprenør og byggherrefunksjonen.
    Boligbyggelagsloven § 28 fjerde ledd og § 34 annet ledd er endret slik at det ikke lenger er noe krav at flertallet av de valgte medlemmer i representantskapet og valgkomite skal være boligsøkende.
    I borettslagsloven er bl.a. § 13 endret slik at grensen for antallet andeler i et borettslag som kan eies av ikke-fysiske personer (kommune, bedrift osv.) erhevet fra 10 til 30 prosent. Uttrykket "kommune" omfatter også en "fylkeskommune". Departementet vil fortsatt i særlige tilfelle kunne dispensere fra denne grensen.
    Opphevelsen av borettslagsloven § 25 annet ledd har ført til at det ikke lenger er nødvendig med samtykke fra departementet for å iverksette en bygge- og finansieringsplan som vil føre til at antallet andeler øker med merenn 10 prosent i forhold til det antall som var forutsatt ved tegning i den konstituerende generalforsamling. Det samme gjelder endringer i planen som vil føre til en økning som nevnt.
    Flere av forskriftshjemlene i boligbyggelagsloven og borettslagsloven er opphevet. Dette gjelder bl. a. hjemmelen til å gi forskrifter om kontroll og inspeksjon av boligbyggelag, boligbyggelagsloven § 55, og til å gi forskrifter om fellesobligasjoner i borettslag, jfr. borettslagsloven § 31. For noen av bestemmelsenes vedkommende har opphevelsen sammenheng med at man har tilsvarende hjemler i regnskapsloven 13. mai 1977 nr 35. Dette gjelder boligbyggelagsloven §§ 41 og 42 og borettslagsloven §§63 og 64 om regnskapsførsel, årsoppgjør og årsberetning.

 

Norsk lovgivning i 1984 6071.4 Lov 8 juni 1984 nr 55 om linjekonferanser m v

Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 55 (1983—84).

Ikke satt i kraft.
    På sjørettens område er det vedtatt en ny lov om linjekonferanser samtidig som Stortinget har gitt samtykke til at Norge tiltrer FN-konvensjonen 6 april 1974 om et regelverk for linjekonferansers virksomhet. Loven gjør det mulig for Norge å slutte seg til konvensjonen. Loven inneholder bare enkelte hovedprinsipper, mens den nærmere gjennomføring av konvensjonen skjer ved forskrift gitt i medhold av lovens § 1. Et utkast til forskrift er tatt inn i proposisjonen. Både lov og forskrift er forberedt av et eget utvalg hvis utredning er trykket i NOU 1984: 7.
    En linjekonferanse er en konkurranseregulerende avtale inngått mellom rederier som driver stykkgodstransport på bestemte ruter eller fartsområder. Avtalen innebærer vanligvis bruk av felles fraktrater og andre transportvilkår. Det kan også være avtalt forhåndsdeling av trafikken gjennom andeler av fraktinntekter og lastemengder. Konvensjonen om linjekonferanser griper regulerende inn i slike konkurransavtaler mellom rederier.
    Når Norge nå vil kunne slutte seg til konvensjonen, skjer det i forståelse med og i tråd med tilsvarende lovgivning i Finland, Sverige, Danmark og de andre EF-landene samt andre OECD-stater. Norge gikk i 1974 mot konvensjonen på grunn av dens proteksjonistiske bestemmelser som var ugunstige for norsk skipsfart.

 

1.5 1) Lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven)
2) Lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven)
3) Lov 8. juni 1984 nr. 60 om ikrafttredelse av ny gjeldsforhandlings- og konkurslovgivning m.m.
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 50 (198081) og nr 39 (198283).
Ikrafttredelse 1 januar 1986.
    1. Omsider er det vedtatt ny norsk konkurslovgivning som skal avløse bl.a. konkursloven fra 1863, akkordforhandlingsloven fra 1899, lov 31. mai 1963 nr. 2 om rekkjefylgja for krav i konkurs (prioritetslova) og lov 13. juni 1975 nr. 37 om fordringshavernes dekningsrett. Det er dessuten foretatt en rekke endringer i annen lovgivning.
    Lovgivningsprosessen har tatt lang tid. Konkurslovutvalget ble oppnevnt i 1953. Utvalget avga sin sluttutredning i 1972 (NOU 1972: 20). Nye lover kom altså først i 1984, med ikrafttredelse i 1986.
    2. Den nye konkursloven inneholder de prosessuelle reglene om de forskjellige former for kollektiv gjeldsforfølgning mot en insolvent debitor. Den nye loven om fordringshavernes dekningsrett inneholder de materielle reglene om kreditorens rett til dekning av skyldnerens midler, herunder også regler om en enkeltforfølgende kreditors dekningsrett. Her finner vi regler om bl. a. omstøtelse og motregning. Dekningsloven vil avløse regler som i dag er spredt i andre lover, bl.a. i tvangsfullbyrdelsesloven og prioritetsloven. Dessuten har vi fått lovfestet enkelte regler som er utledet av rettspraksis og teori, se f.eks. dekningsloven § 5—9 om omstøtelse hvor den annen part ikke har vært i godtro. Som nevnt er det vedtatt en særskilt lov om ikrafttredelse av den nye konkursloven og dekningsloven. Her finner man en rekke viktige overgangsbestemmelser og endringer i mange andre lover.
    3. Det har lenge vært behov for en revisjon av konkurs- og akkordlovgiv-

 

608 Bjørn Engstrømningen i Norge. Lovene på dette området er gamle, de er til dels ufullstendige og de har trengt en modernisering. Særlig har det vært reist kritikk mot akkordloven. I de senere årene har det bare blitt åpnet mellom ca. 50 til 70 offentlige akkordforhandlinger pr. år mot ca. 1 000 konkursåpninger årlig. Akkordloven fra 1899 førte ofte til at akkordforhandlingene tok lang tid og det at forhandlingene foregikk i full offentlighet svekket skyldnerens stilling utad og gjorde det vanskelig for ham å fortsette virksomheten. I praksis ble det istedenfor forsøkt å få til private akkorder eller andre ordninger med gjeldssanering.
    Et viktig siktemål med den nye konkursloven er at skyldnere som er i alvorlige økonomiske vanskeligheter, tar kontakt med sine kreditorer på et tidlig tidspunkt mens det ennå er mulig å finne akseptable løsninger. Dette forsøker konkursloven å oppnå gjennom de nye bestemmelsene om gjeldsforhandling, jfr. konkurslovens første del. Gjeldsforhandling er etter konkursloven § 1 forhandlinger mellom en skyldner og hans fordringshavere om frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord. Så lenge gjeldsforhandlingene er frivillige, er de ikke offentlige (konkursloven § 6) og gjeldsforhandlingene byr på visse fordeler sammenliknet med en helt privat gjeldsordning. Tvangsakkord er derimot offentlig, jfr. konkursloven § 35.
    Det er lagt vekt på å gjøre reglene om gjeldsforhandling så elastiske som mulig. Reglene skal jo kunne anvendes både på små enkeltmannsbedrifter og på store bedrifter med verdifulle anlegg og mange ansatte. Det vil også være enkelt å gå over fra en behandlingsform til en annen, f.eks. fra frivillig gjeldsforhandling til konkurs. Reglene forsøker å sikre at kreditorene kan få en effektiv og rask dekning.
    4. Gjeldsforhandling åpnes av skifteretten (underretten) ved kjennelse, se konkursloven § 2. Forhandlingen kan bare åpnes etter skriftlig begjæring fra debitor. Kreditorene kan ikke kreve at det blir åpnet gjeldsforhandling. Skifteretten må avgjøre om begjæringen skal tas til følge så snart som mulig og normalt innen tre dager.
    Hovedregelen er at skyldneren bare kan begjære gjeldsforhandling åpnet når han er insolvent. Dette er samme vilkår som for å åpne konkurs (§ 60). Det er imidlertid gjennomført en viss utvidelse ved at gjeldsforhandling også kan åpnes i tilfelle av illikviditet, dvs. i tilfelle hvor hans aktiva overstiger passiva, men hvor debitor ikke kan oppfylle sine forpliktelser etterhvert som de forfaller, (§ 1). I slike tilfelle er det hensiktsmessig at skyldneren har adgang til åbe om gjeldsforhandling istedenfor å henvise kreditorene til å søke dekning ved enkeltforfølgning.
    Skifteretten skal avslå en begjæring om åpning av gjeldsforhandling dersom begjæringen ikke oppfyller lovens vilkår etter § 2 eller skyldneren ikke skaffer de opplysninger som retten ber om. Dessuten skal skifteretten avslå begjæringen dersom den finner det usannsynlig at skyldneren vil kunne oppnå frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord. Formålet med denne regelen er å hindre igangsettelse av gjeldsforhandlinger som ikke kan lykkes og hvor skyldneren forsøker å fa utsatt en uunngåelig konkurs, jfr. konkursloven § 4.
    For å fa åpnet gjeldsforhandling blir det ikke stilt noe krav om forhåndsvedtakelse fra et visst antall av kreditorene. Derimot kreves det etter konkursloven § 31 for a få satt i gang forhandlinger om tvangsakkord.
    5. Gjeldsforhandlingen skal foregå under skifterettens kontroll, men den daglige ledelse av gjeldsforhandlingen skal ligge hos gjeldsnemnda, se konkurs

 

Norsk lovgivning i 1984 609lovens kapittel II. Nemnda opprettes av skifteretten. Den vil som regel bli ledet av en advokat.
    Gjeldsnemnda oppnevnes en gang for alle. Dersom forhandlingene går over fra forhandling om frivillig gjeldsordning til forhandling om tvangsakkord, forblir gjeldsnemnda den samme.
    6. Virkningen av at gjeldsforhandling blir åpnet, fremgår av konkursloven kapittel III. I utgangspunktet beholder skyldneren rådigheten over sin forretning og sine formuesforhold for øvrig, men han står likevel under gjeldsnemndas tilsyn. Utad vil det med andre ord ikke fremgå at frivillig gjeldsforhandling pågår. Visse disposisjoner krever alltid gjeldsnemndas tillatelse, se konkursloven § 14 tredje ledd. Skyldneren er imidlertid legitimert utad, se lovens § 15.
    Når begjæring om åpning av gjeldsforhandling er inngitt til skifteretten, begrenses adgangen til å slå skyldneren konkurs, se lovens § 16. Hovedregelen er at konkursbegjæringen skal utsettes til begjæringen om åpning av gjeldsforhandling er tilbakekalt, rettskraftig avslått eller forhandlingen er innstilt eller avsluttet. Tilsvarende begrensninger er det i adgangen til å ta utlegg eller holde tvangsauksjon, se konkursloven § 17.
    7. Forhandlinger om tvangsakkord etter konkursloven § 30 kan innledes uten at det på forhånd har vært forhandlet om frivillig gjeldsordning. Bestemmelsen angir hva en tvangsakkord kan gå ut på.
    En nyhet er det at dersom skyldnerens disposisjoner er omstøtelige etter dekningsloven kapittel 5, kan omstøtelseskravet gjøres gjeldende av gjeldsnemnda, se konkursloven § 38 første ledd. Loven inneholder ellers detaljerteregler om avstemning, nødvendig flertall for vedtatt akkord osv. Her er det ingen store endringer i forhold til tidligere gjeldende rett.
    8. Den nye konkurslovens annen del inneholder reglene om konkurs. Konkurs skal åpnes på grunnlag av insolvens, et begrep som er forsøkt definert i lovens § 61. Lovens tredje del inneholder fellesregler for gjeldsforhandling og konkurs (§§ 145 flg.).
    Som nevnt kreves det insolvens for å kunne åpne konkurs. Flere av konkursgrunnene som vi nå har i konkursloven fra 1863, bl.a. betalingsstansning og konkursvarsel, er ikke opprettholdt som selvstendige konkursgrunnlag. Derimot vil enkelte av disse forhold kunne gi grunnlag for en presumsjon om insolvens, jfr. konkurslovens §§ 62 og 63. Lovens definisjon av insolvens i § 61 svarer stort sett til insolvensbegrepet i dag.
    9. Reglene om konkurskarantene (begrensninger i adgangen til å delta i styringen av et selskap for den som har vært involvert i en konkurs) er flyttet fra aksjeloven kapittel 13 til den nye konkursloven (§§ 142 og 143). Dette har bl. a. sammenheng med at bestemmelsenes virkeområde er utvidet til ikke bare å omfatte aksjeselskaper. Reglene om konkurskarantene er myket opp i forhold til någjeldende regler.
    10. Den nye loven om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) inneholder de materielle reglene om fordringshavernes rett til dekning av skyldnerens eiendeler. Loven omfatter dekningsretten både ved gjeldsforhandling, konkurs, skifte av insolvent dødsbo og ved tvangsfullbyrdelse til fordel for enkeltforfølgende kreditor.
    11. Omkostningene med å behandle en begjæring om gjeldsforhandling skal skyldneren betale på forskudd, se konkursloven § 3. Skifteretten kan dessuten forlange at skyldneren betaler et passende forskudd til dekning av

 

610 Bjørn Engstrømandre omkostninger eller at han stiller sikkerhet. Omkostninger som skyldneren ikke kan betale, plikter staten å dekke.
    
    Reglene om forskuddsbetaling av omkostningene ved konkursbehandling,
finner man i konkursloven § 67. Også her er utgangspunktet at den som begjærer konkurs skal betale forskudd. Dette kan være et problem ved oppbud og det er derfor bestemt i § 67 siste ledd at skifteretten kan gjøre unntak fra reglene om forskuddsbetaling eller sikkerhetsstillelse når det er debitor som begjærer konkurs åpnet.
    Konkursloven § 73 har regler om ansvaret for omkostningene ved behandlingen. Ansvaret for den som har begjært konkurs kan etter § 73 første ledd begrenses til et fast maksimumsbeløp som vil bli fastsatt ved forskrift. Meningen er at beløpet ikke skal være særlig høyt; det skal bare dekke en del av de vanlige kostnadene ved et innstillingsbo (ny konkurslov § 135). Når konkursrekvirenten plikter å betale forskudd eller stille sikkerhet, må størrelsen av dette tilpasses det maksimumsbeløp han kan bli ansvarlig for. Kostnader som ikke blir dekket, skal dekkes av staten.

 

1.6 Lov 15 juni 1984 nr 74 om befordring av personer og gods på jernbane i henhold til Overenskomst 9 mai 1980 om internasjonal jernbanetrafikk (COTIF)
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 47 (198384)
Ikrafttredelse 1 mai 1985.
    Norge har fatt en ny jernbanetransportlov som gjelder transport av personer og gods ved internasjonal jernbanebefordring.
    Den nye loven har sammenheng med at Norge ønsker å ratifisere den nye jernbanekonvensjonen (COTIF) fra 9. mai 1980 som avløser de to tidligere jernbanekonvensjonene fra 1970, Overenskomst om befordring av gods på jernbanene (CIM) og Internasjonal overenskomst om befordring av reisende og reisegods på jernbanene (CIV). Stortinget har nå gitt samtykke til at Norge ratifiserer COTIF. Dette skjedde ved egen lov (lov nr. 75). Norge ratifiserte konvensjonen i 1984.
    Den nye loven er bare en fullmaktslov slik at den som ønsker å finne de materielle bestemmelsene om internasjonal jernbanetransport på dette området, f.eks. om erstatningsansvar ved skade på de reisende, ansvarsgrenser, osv. må lete i selve konvensjonsteksten. Konvensjonen gjelder til dels også forbil- og sjøfartslinjer og andre transportmidler.

 

2. Forvaltningsrett
2.1 Lov 16 mars 1984 nr 7 om endringer i lov 13 juni 1980 nr 36 om kringkasting

Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 13 (198384).
    Ikrafttredelse straks.
    Kringkastingsloven regulerer virksomheten til Norsk Rikskringkasting (NRK). Lovens § 1 er nå endret for å gi adgang til å utvide forsøksvirksomheten med radio og TV-sendinger fra andre enn NRK. Lovendringen må ses påsom et skritt på veien mot en fullstendig opphevelse av NRK's enerett til ådrive kringkastingsvirksomhet i Norge.
    Kringkastingslovens § 1 nr. 1 fastslår at NRK har enerett til å drive kringkasting. Kongen kan likevel gi andre tillatelse til begrenset kringkastingsvirksomhet "i særlige tilfelle". I årene fram til 1981 ble denne dispensasjonsadgangen brukt i beskjeden utstrekning i forbindelse med spesialarrangementer. Etter regjeringsskiftet i 1981 da Norge fikk en borgerlig regjering,

 

Norsk lovgivning i 1984 611har Kulturdepartementet i tillegg gitt samtykke til at flere organisasjoner, sammenslutninger og selskaper kan drive kringkastingsvirksomhet "som ledd i forsøksvirksomhet". Den lovendringen som nå er gjennomført gir adgang til å utvide ytterligere denne forsøksvirksomheten. Det tas bl. a. sikte på å oppnå større geografisk spredning av steder hvor det skal kunne drives nærradio og lokalfjernsynssendinger.
    Andre enn NRK må ha særskilt løyve for å kunne drive kringkastingsvirksomhet. Løyve gis av Kulturdepartementet som kan sette særlige vilkår for tillatelsen. De nye løyvene for begrensete kringkastingssendinger ble gitt høsten 1984 for et tidsrom av to år. Den utvidede forsøksvirksomheten er knyttet til nærkringkasting, dvs. nærradio- og lokalfjernsynssendinger.

 

2.2 Lov 16 mars 1984 nr 8 om endringer i lov 16 desember 1960 nr 1 om luftfart

Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 18 (1983-84).
Ikrafttredelse straks.
    Det er innført en ny § 97 a i den norske luftfartsloven som gir adgang til å kreve inn en spesiell avgift (bompenger) av passasjerer på flyplasser for å finansiere bestemte utbyggingstiltak på flyplassen. Avgiften kan bare innkreves på statlige flyplasser. Stortinget må i hvert enkelt tilfelle samtykke i atdet kreves inn avgift. Et tilsvarende krav om Stortingets samtykke gjelderetter vegloven § 27 som vilkår for å innføre bompenger på offentlig vei. Flyselskapene kan bli pålagt å kreve inn avgiften, f. eks. som et pristillegg på flybilletten. For tiden arbeides det med en bompengeordning for å finansiere ny ekspedisjonsterminal på Sola flyplass ved Stavanger.
    Både flyselskapene, Luftfartsverket og Norske Kommuners Sentralforbund gikk mot den nye avgiftsordningen.

 

2.3 Lov 30 mars 1984 nr 12 om endringer i lov 4 februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m. v.
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 76 (1982-83).
Ikrafttredelse straks.
    Loven har ført til enkelte endringer i arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser (lovens kapittel X). Det er bl. a. innført en ny § 45 a som gir utvidet adgang til å slutte tariffavtale om nattarbeid, søn- og helgedagsarbeid. I arbeidsmiljøloven § 46 er det innført et nytt nr. 7 om adgang til å forlenge arbeidstiden med inntil 1/2 time i døgnet ved forberedende og avsluttende arbeid. I proposisjonen forutsetter Kommunaldepartementet at det hører under arbeidsgiverens styringsrett å pålegge slik utvidet arbeidstid etter § 46 nr. 7. Denne utvidede arbeidstiden skal regnes som alminnelig arbeidstid (ikke overtidsarbeid). Departementet antar at bestemmelsen ikke kommer i konflikt med ILO-konvensjonen nr. 47 om 40 timer arbeidsuke som Norge har ratifisert.
    I en ny bokstav d til arbeidsmiljøloven § 47 nr. 2 er det åpnet adgang til gjennomsnittsberegning av arbeidstiden for å innarbeide enkelte fridager i tilknytning til jul, påske og andre helgedager utenom søndager.
    Det er også åpnet adgang for Direktoratet for arbeidstilsynet til å gjøre unntak fra forbudet mot fast overtid for arbeidstakere som frivillig påtar seg arbeid av sosial karakter i tillegg til sitt vanlige arbeid for den samme arbeidsgiveren (§ 49 nr. 4). Bestemmelsen tar i første rekke sikte på å løse problemet som oppstår når en kommunalt eller offentlig ansatt arbeidstaker

 

612 Bjørn Engstrømønsker å ta seg jobb f. eks. på en offentlig drevet ungdomsklubb enkelte kvelder i uka. I slike tilfelle vil jo arbeidsgiveren ofte være den samme ved hovedarbeidet som ved slikt bierverv. Hva som ellers skal forstås med "arbeidav sosial karakter", er angitt i proposisjonen side 7—8.
    I et nytt nr. 5 til § 50 er det åpnet adgang for fagforeninger til å slutte tariffavtale om utvidet bruk av overtid, dvs. overtidsarbeid utover de grenser som loven setter i § 50 nr. 1—3. Man slipper da å gå veien om Arbeidstilsynet for å fa tillatelse etter § 50 nr. 4. Vilkårene for overtidsarbeid i § 49 nr. 1 må fortsatt være oppfylt også ved avtale om utvidet overtidsarbeid. Utvidet overtidsarbeid som nevnt kan ikke pålegges arbeidstaker som er uvillig til det.

 

2.4 Lov 25 mai 1984 nr 31 om endringer i lov 9 juni 1903 nr 7 om statskontroll med skips sjødyktighet og i straffeloven
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 39 (198384).
Ikrafttredelse straks.
    Det er gjennomført en del endringer i loven om statskontroll med skips sjødyktighet (sjødyktighetsloven). Bl. a. kan nevnes at lovens regler om uanmeldte tilsyn (§ 12) og lovens fjerde kapittel om besiktelse og tilbakehold nå gjelder for alle skip uansett størrelse, likevel ikke for fritidsbåter.
    Av de mer vesentlige endringer ellers nevnes den nye § 9 a som gir hjemmel til å pålegge rederen et system for internkontroll med innretninger innen petroleumsvirksomheten.
    Sjøfartsmyndighetene har tidligere hatt adgang til å holde tilbake norske skip som ikke anses sjødyktig, forutsatt at skipet ligger i norsk havn. Sjødyktighetslovens § 34 er nå endret slik at et norsk skip også kan holdes tilbake i utenlandsk havn.
    Ordningen med et utvalg av særlige sakkyndige til å bistå sjøfartsinspektørene er nå opphevet, jfr. § 5 annet ledd.
    Sjødyktighetslovens § 121 er endret slik at norske myndigheter har fått utvidet adgang til inspeksjon m. v. overfor utenlandske skip i norske havner og farvann. Slik undersøkelse av skip kan være aktuelt i forbindelse med oljesøl til sjøs.
    Straffeloven § 304 er endret slik at det er blitt en selvstendig straffbar handling å sette seg utover et vedtak om tilbakeholdelse av skipet.

 

2.5 Lov 8 juni 1984 nr 49 om endringer i lov 24 mai 1961 nr 2 om forretningsbanker og i en del andre lover
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 50 (198384).
Ikrafttredelse straks.
    Lovendringene legger noe av det rettslige grunnlaget for adgangen til å etablere utenlandske banker i Norge. Proposisjonen redegjør ellers for de hovedretningslinjer myndighetene vil følge for å påvirke bankstrukturen, bl. a. etablering av filialer, etablering av banker i Oslo, sammenslutning av banker og etablering av utenlandske banker i Norge.
    Gjeldende bestemmelser i forretningsbankloven passer ikke helt ut for de former for utenlandske banker som nå blir till att etablert i Norge. Forretningsbankloven § 4 annet ledd er derfor gitt en tilføyelse som gir Kongen adgang til å tillate utenlandsk bank å stifte et heleid datter selskap i Norge. Kongen kan også tillate stiftelse av en samarbeidsbank med norske banker, men i så fall må den utenlandske eierandel i den nye forretningsbanken være

 

Norsk lovgivning i 1984 613større enn 50%. Slike samarbeidsbanker vil bli undergitt samme behandling som heleide utenlandske banker. Utenlandsk banketablering i Norge kan bare skje i form av et selvstendig aksjeselskap. Det er gitt enkelte nye regler om styret, representantskapet og generalforsamlingen i utenlandske forretningsbanker i Norge. Styrets formann skal f. eks. være norsk statsborger bosatt i Norge. Det samme gjelder formannen i representantskapet (se § 9 første ledd og § 11 tredje ledd).
    Den nåværende hjemmel i § 8 tredje ledd for å tillate utenlandsk selskap å drive bankvirksomhet ved filial eller avdeling her i landet, er derfor nå gått utav loven. Bestemmelsen krever fortsatt gjensidig adgang for norsk bank til å kunne drive bankvirksomhet i vedkommende utenlandske banks hjemland.
    Ved siden av en del andre endringer i forretningsbankloven er det også foretatt endringer i lov 7. desember 1956 nr. 1 om bankinspeksjonen og i lov 11. juni 1976 nr. 71 om finansieringsvirksomhet. I sistnevnte lovs § 5 fjerde ledd er det nå bestemt at utenlandske finansieringsforetaks representasjonskontor i Norge må registreres hos Bankinspeksjonen.

 

2.6 Ny lov 8 juni 1984 nr 51 om havner og farvann m.v.

Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 3 (198384).
Ikrafttredelse 1 januar 1985.
    Det er vedtatt en ny havnelov som har avløst havneloven fra 1933. Den nye havneloven er i stor grad en fullmaktslov med flere lange og uoversiktlige paragrafer.
    Loven trekker oppp grensene mellom statens oppgaver og myndighet når det gjelder havne- og farvannsforvaltning og kommunal myndighet og ansvar på dette området.
    Det statlige forvaltningsapparat består foruten Fiskeridepartementet av Kystdirektoratet som er departementets utøvende organ for havne-, fyr- og lotstjenesten. Direktoratet har avgjørelsesmyndighet i en del saker. Kystdirektoratet sammen med de 5 distriktskontorene med underliggende losorganisasjon, utgjør Kystverket. Forsvarets Fellessamband er Fiskeridepartementets utøvende organ for de elektroniske navigasjonssystemene Consoll, Decca og Loran C.
    Den nye havneloven medfører at havneforvaltningen lokalt er blitt den enkelte kommunes ansvar. Kommunestyret er gitt myndighet bl. a. til å vedta havneplan, havnebudsjett, fastsette havneavgifter, opprette stillinger og ansette tjenestemenn. Kommunestyret er også gitt myndighet til å fastsette forskrifter om orden i og bruk av havner og om konkurrerende bruk av farvann i havnedistriktet. Loven åpner adgang for kommunene til å foreta regulering av sjøområder innenfor havnedistriktet. Det er innført et nytt avgiftssystem, se lovens kapittel VI om havneavgifter.
    Forskrifter og enkeltvedtak som er gitt av noen myndighet i henhold til tidligere lov, og som er gjeldende ved ikrafttredelse av den nye loven, skal gjelde fortsatt inntil annen bestemmelse blir truffet etter den nye loven.
    Lovens hovedregel (§ 12) er at såfremt kommunen har en havn skal det være et eget havnestyre. Kommunestyret må likevel vurdere om trafikk- eller fiskerivirksomheten er så liten at det er mer hensiktsmessig å legge ansvaret for kommunens havne- og farvannsforvaltning til et annet kommunalt organ. Kommunestyret kan ikke fungere som havnestyre. Bestemmelsen i lovens § 12 om eget havnestyre gjelder uansett om det er opprettet eget havnestyre etter

 

614 Bjørn Engstrømloven av 1933 eller ikke. Havnestyrets oppgaver og myndighet er først og fremst angitt i lovens §§ 17 og 18.
    Havnefogdene er nå gått over fra å være statsansatte til å bli kommunaltansatte. Havnefogden er administrativ leder av havneforvaltningen. Havnevesenets fartøyer kan ikke lenger føre statsflagg, men må bruke handelsflagg.
    Lovens § 14 bestemmer at kommunestyrets myndighet etter loven bare kan utøves innenfor havnedistriktets grenser. Kommunestyret fastsetter havnedistriktets grenser på land, mens grensene utenfor høyeste ordinære springhøyvannslinje fastsettes av departementet.
    Det vil ta tid før det kan fastsettes nye grenser i sjøen for havnedistriktene. Inntil de nye grensene er bestemt, gjelder de som tidligere er fastsatt, jfr. overgangsbestemmelsene i lovens avsnitt III.
    Fiskeridepartementet antar at havnelovens virkeområde strekker seg ut til territorialgrensen. Havnedistriktene forutsettes likevel bare unntaksvis å skulle gå lenger ut enn grunnlinjene, jfr. lovens § 11 nr. 2. Grunnlinjene er de linjer som er trukket langs den norske kysten og som danner basis for be regningen av den norske territorialgrensen. Denne grensen er på ca. 4 nautiske mil utenfor grunnlinjen langs kysten.

 

2.7 Ny lov 8 juni 1984 nr 61 om fast granskingskommisjon ved dykkerulykker

Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 51 (1983—84).
Ikraftredelse 1 mars 1985.
    I medhold av denne nye loven er det opprettet en permanent undersøkelseskommisjon for å granske ulykker i forbindelse med ervervsmessig dykking der menneskeliv er gått tapt. Nærmere regler om kommisjonen og dens arbeids måte er gitt ved forskrift som ble fastsatt ved kgl. res. 25. januar 1985. Forskriften følger i stor grad reglene som er gitt 28. november 1980 om den faste undersøkelseskommisjonen for ulykker med fiskebåter, jfr. sjøfartsloven § 314.
    Kommisjonen skal undersøke alle ulykker med tap av menneskeliv vedervervmessig dykking, dvs. at bl. a. ulykker ved sportsdykking faller utenfor kommisjonens arbeidsområde. Den faste kommisjonen skal undersøke dykkerulykker uansett om ulykken inntreffer på den norske kontinentalsokkelen, i norsk havn eller i innsjøer. Når en ulykke granskes av den faste kommisjonen, er det ikke plikt til å holde sjøforklaring.
    Kommisjonen vil ha tre faste medlemmer som blir oppnevnt av Justisdepartementet for fire år av gangen. Kommisjonen kan utvides etter behov i det enkelte tilfelle.
    Ordningen med en fast kommisjon betyr at den kan tre i virksomhet straksuten at man er avhengig av særskilt oppnevning, og at kommisjonen blir gitt mulighet til å opparbeide stor faglig kompetanse og innsikt.
    Bakgrunnen for opprettelse av en fast granskingskommisjon er at dykking innebærer ekstra store faremomenter, kanskje særlig dykking i forbindelse med petroleums virksomheten på kontinentalsokkelen. Dette kom til uttrykk høsten 1983 under ulykken med det norske borefartøyet "Byford Dolphin" som førte til at 5 mennesker mistet livet samt at en person ble hardt skadd. Kommisjonens hoved oppgave vil være å finne fram til årsaken til dykkerulykker og komme med forslag til tiltak for å hindre ulykker i framtiden.
    I medhold av sjøfartslovens § 314 er det tidligere opprettet en fast undersøkelseskommisjon for å granske alvorlige ulykker med fiskebåter. For øvrig er

 

Norsk lovgivning i 1984 615det hjemmel i sjøfartslovens § 314 og i arbeidsmiljølovens § 79 til å opprette særskilte granskningskommisjoner for en enkelt hending.

 

3 Strafferett
Lov 8 juni 1984 nr 57 om endringer i straffeloven m. v.

Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 23 (198384).
Ikrafttredelse straks.
    Det er gjennomført en del endringer i de norske straffebestemmelsene som gjelder narkotika, ran og heleri. Spørsmålene var på forhånd utredet av ekspertkomitéen, Straffelovrådet, som avga innstilling i NOU 1982: 25 Narkotikalovbrudd, ran og heleri.
    Det er skjedd en viktig omredigering av straffebestemmelsene om narkotika ved at tidligere annet ledd i legemiddellovens § 43 i det vesentlige er flyttet over i straffelovens § 162 som nå er blitt hovedbestemmelsen om narkotikabrudd. All ulovlig omsetning av narkotika faller nå inn under straffelovens § 162. Ulovlig besittelse og bruk av narkotika er tilbake i legemiddellovens § 43, men strafferammen i denne bestemmelsen er skjerpet til fengsel i seks måneder.
    Maksimumsstraffen for grove narkotikalovbrudd er skjerpet fra 15 til 21 år etter straffelovens § 162.
    Straffelovens § 268 om ran er endret ved at nåværende minstestraff på fengsel i seks måneder er sløyfet, mens høyeste straff for "vanlig" ran er satt til fengsel i fem år. Tidligere var maksimumsstraffen her fengsel i seks år. Samtidig har man i § 268 annet ledd fått en ny bestemmelse om grovt ran hvor strafferammen er fengsel inntil 12 år. Det er angitt i bestemmelsen hva manskal særlig legge vekt på ved avgjørelsen av om ranet er grovt.
    Senkningen av maksimumsstraffen fra seks til fem år i strl. § 268 første ledd har den straffeprosessuelle konsekvens at tiltale for ran etter denne bestemmelsen kan føres for by- eller herredsrett i første instans. Dette innebærer en enklere behandling av mindre alvorlige ranssaker. Det er vel likevel sjelden at slike saker vil egne seg for behandling i forhørsrett.
    Heleriparagrafen i straffelovens § 317 er endret slik at det er klargjort at også tilfelle der en gjenstand er fratatt noen ved et naskeri (§ 391 a), går inn under bestemmelsen.
    Naskeri omfatter de mildeste former for tyveri og underslag når straffeskylden må regnes som liten på grunn av de tilvendte gjenstanders ubetydelige verdi og forholdene for øvrig.


Bjørn Engstrøm