Norsk lovgivning i 1985
Nedenfor er gitt en oversikt over og en kort omtale av de viktigste nye lover og lovendringer som ble vedtatt i Norge i 1985. Oppmerksomheten er konsentrert om endringer som antas å kunne ha interesse i utlandet. M h t ikrafttredelse av lovene, er fremstillingen ajour pr 25 juni 1986.

 

1. Privatrett
1.1 Lov 14 juni 1985 nr 61 om verdipapirhandel Forarbeider: Ot prp nr 68 (1984-85) Ikrafttredelse: 15 oktober 1985

 

9 Se Lord Macmillan, A Man of Law's Tale (London, 1952), s. 84-91

10 Se Who's Who 1984, s. 1050.

 

632 Per Erik Bergsjø    I 1985 ble det vedtatt en ny lov om verdipapirhandel. Den avløste midlertidig lov 14 august 1918 om fonds- og aksjemeglere. Loven dekker emisjon (førstegangsomsetning), markedsføring og annenhåndsomsetning av verdipapirer.
    I loven er det gitt regler om såkalt innside handel (insider trading). Kjøp eller salg av børsnoterte verdipapirer må ikke foretas av noen som har eller kan ha fortrolige opplysninger som gjelder forhold vedrørende det foretak som har utstedt verdipapirene, og som kan antas å få vesentlig betydning for kursen på dem, jf § 6. Kjøp eller salg i strid med forbudet er ugyldig. Overtredelse er også straffbart.
    Loven bestemmer i § 7 at foretak med børsnoterte verdipapirer skal offentliggjøre opplysninger om forhold som er av vesentlig betydning for kursen på verdipapirene. Videre er det gitt bestemmelser om at foretak med børsnoterte verdipapirer må gi melding til Verdipapirkontrollen og Børskomiteen om ledende ansattes og tillitsmenns handel med foretakets verdipapirer, jf § 8.
    § 5 inneholder en generell regel om at god forretningsskikk skal iakttas ved henvendelser til allmennheten og enkeltpersoner ved markedsføring av verdipapirer, og at ingen må benytte urimelige forretningsmetoder i verdipapirhandel.
    Det er videre gitt regler om kontroll av offentlige tegningsinnbydelser for å hindre at disse inneholder villedende eller ufullstendige opplysninger. § 9 femte ledd gir en utfyllende forskriftshjemmel. Det kan bl. a. gis regler om hvilke opplysninger tegningsinnbydelser skal inneholde, utforming og innhold av prospekt og hvilke opplysninger som skal sendes Børskomiteen.
    Kravet om at offentlig bevilling er nødvendig for næringsmessig utøvelse av mellommannsvirksomhet i verdipapirhandel opprettholdes.
    Ervervsmessig førstehånds- og annenhåndsomsetning av verdipapirer vil i utgangspunktet være forbeholdt fondsmeglerforetak, jf § 4. Banker kan medvirke ved emisjon av obligasjoner selv om banken ikke har fondsavdeling. Det er også gitt adgang for Kongen til å gi tillatelse til andre.
    Fondsmegling kan bare drives av aksjeselskap eller fondsavdeling i bank som har faglig leder med fondsmeglerbevilling, se §§ 2, 4 og 15. Fondsmeglerforetak skal være underlagt offentlig tilsyn. Den offentlige tilsynsmyndighet er i loven kalt Verdipapirkontrollen (§ 34). Børskomiteen ved Oslo Børs er gitt visse tilsynsoppgaver i verdipapirhandelen.
    Det er i § 18 gitt regler om at fondsmeglerforetak skal utøve sin virksomhet i samsvar med god meglerskikk. Foretaket kan bare drive fondsmeglervirksomhet og slik virksomhet som naturlig hører sammen med dette.
    For øvrig åpner den nye loven i § 20 en viss adgang til transaksjoner for egen regning. Plikten til sikkerhetsstillelse er opprettholdt. I kapittel IV gis regler om kontroll med verdipapirhandelen. Kontroll med fondsmeglerforetaks virksomhet føres av Verdipapirkontrollen.
    Til slutt inneholder den nye loven om verdipapirhandel regler av privatrettslig art som regulerer forholdet mellom kunden og megleren.

 

1.2 Lov 14 juni 1985 nr 62 om Verdipapirsentral
    Forarbeider: Ot prp nr 83 (1984-85)
    Ikrafttredelse: 15 oktober 1985
    Det er gitt en ny lov om Verdipapirsentral (VPS). Ordningen med VPS innebærer at de fysiske verdipapirer erstattes med registreringer i VPS. Ret-

 

Norsk lovgivning i 1985 633tigheter til aksjer og obligasjoner vil bli knyttet til en registrering i stedet for til et dokument. I et dokumentløst system vil det av aksje- og obligasjonseieres verdipapirkonti fremgå hvilke beholdninger som holdes og eventuelle opplysninger om rettigheter i tilknytning til porteføljen. Ordningen er imidlertid frivillig og vil først og fremst være aktuell for børsnoterte selskaper.
    Det er opprettet et system med sentralregistre i VPS og desentral saksbehandling. Investorenes verdipapirkonti føres gjennom kontoførere. Kontoførerne vil være hovedbindeleddet mellom investorer og VPS. Man kan på denne måte betjene seg av et allerede utbygget apparat.
    Omsetning vil som hovedregel skje gjennom meglerapparatet. Når et salg er foretatt vil megleren registrere dette i VPS. Det vil fortsatt være mulig å overdra fondsaktiver direkte mellom partene. VPS gis enerett til å foreta registreringer med de rettsvirkninger som følger av loven.
    VPS skal være en selveiende og selvfinansierende institusjon. Det ligger en prinsipiell nyordning i at registreringsfunksjoner som er avgjørende for rettsvern legges til en slik institusjon. Loven etablerer et system med offentlig tilsyn, klagerett m m.
    VPS skal ledes av et bredt sammensatt representantskap med fra 22 til 26 medlemmer, samt et styre med 7 medlemmer. Loven gir i kapittel 2 utførlige regler om sammensetting og funksjoner. Sentralen er underlagt et objektivt og ubegrenset økonomisk ansvar for tap som skyldes feil ved registrering.

 

1.3 Lov 21 juni 1985 nr 81 om endringer i erstatningslovgivningen
    Forarbeider: Ot prp nr 75 (1983-84)
    Ikrafttredelse: 1 august 1985
    I 1985 ble det foretatt vesentlige endringer i erstatningslovgivningen. Til grunn ligger utredningen fra et offentlig oppnevnt utvalg, Erstatningslovutvalget, NOU 1977: 33 Om endringer i erstatningslovgivningen.
    I skadeserstatningsloven 13 juni 1969 nr 26 er det i kapittel 5 gitt enkelte viktige regler av generell karakter. For det første er det i § 5 — 2 vedtatt en ny generell bestemmelse om lemping av skadevolderens erstatningsansvar. Tidligere har vi ikke hatt noen alminnelig lempingsregel. På enkelte særområder i lovgivningen har man likevel funnet bestemmelser om lemping.
    Videre har man i § 5—1 innført en ny bestemmelse om skadelidtes medvirkning. Den innebærer ikke noen vesentlig realitetsendring fra det som tidligere har vært gjeldende rett.
    For det tredje er det også gitt en ny bestemmelse om skade voldt av flere, jf § 5 — 3. Heller ikke her er det foretatt noen vesentlige realitetsendringer.
    Det er i kapittel 4 gitt nye regler om rett til å kreve erstatning og regress når en tingskade eller annen formueskade er dekket av forsikring. Forsikringsselskap som har dekket skadelidtes tap skal bare ha regressrett mot skadevolderen dersom bestemte vilkår foreligger, jf §§ 4—3 og 4—2. Det skal for det første kunne kreve regress av den ansvarlige skadevolder dersom han har voldt skaden ved forsett eller grov uaktsomhet. Dessuten skal forsikringsselskapet kunne kreve regress for sine utbetalinger dersom skaden er voldt i den erstatningsansvarliges yrke, ervervsvirksomhet eller lignende.
    Den skadelidtes adgang til å gjøre gjeldende sitt erstatningskrav mot skadevolderen (når skaden kan kreves dekket av skadeforsikring), er begrenset på samme måte som nevnt for skadeforsikringsselskapets regressrett (§ 4—2). Dette er en nyskapning i norsk rett.

 

634 Per Erik Bergsjø    I skadeserstatningsloven kapittel 1 er det innført en ny bestemmelse om erstatningsansvar ved skade voldt av dyr. Dette betyr en forenkling og opprydding ved at to bestemmelser om ansvar for dyr i Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687 oppheves. Det er ingen realitetsendringer i reglene om avliving og forvaring av dyr, heller ikke i særlovgivningen om dyreansvaret.
    Hovedregelen er objektivt ansvar (ansvar uten hensyn til utvist skyld hos dyrets eier eller innehaver) for skader på person, jf § 1-5. Det samme gjelder ved skade som voldes på klær eller bruksting som vedkommende har på seg. Unntak er gjort hvor skaden dekkes av en motorvogns trafikkforsikring. For tingskade er hovedregelen skyldansvar. Ansvaret er allikevel objektivt ved tingskader voldt av hund eller ville dyr som holdes i fangenskap. Fra denne regel gjøres unntak når det gjelder skade hund volder på annen hund eller på motorvogn.
    Det er videre gjort enkelte endringer i bilansvarsloven 3 februar 1961. For det første kan også føreren av motorvogn få erstatning av trafikkforsikringen for skade på klær og andre bruksting han har på eller med seg på turen som reisegods, jf § 5 bokstav a. Tidligere var det bare passasjeren som kunne få dette erstattet.
    For det annet er det foretatt en oppmyking av den strenge bestemmelsen i bilansvarsloven § 7 om en skadelidt passasjers rett til erstatning når bilen ble kjørt av en fører under påvirkning av rusmiddel. En tilsvarende oppmyking er gjort i bilansvarsloven § 12 om forsikringsselskapets regressrett.
    For det tredje skal skadevolderens forsikringsselskap bære tapet i alle kollisjonssaker (§ 8), hvor motorvognen er blitt kjørt i strid med gjeldende trafikkregler. Regelen vil også omfatte tilfelle hvor plutselig helsesvikt er årsak til at motorvognen kjører i strid med trafikkreglene.
    Til slutt er det foretatt en økning av ansvarsgrensen for tingskader fra kr 150 000 til 1 million kroner.

 

1.4 Lov 21 juni 1985 nr 78 om registrering av foretak. Lov 21 juni 1985 nr 79 om enerett til firma og andre forretningskjennetegn (firmaloven). Lov 21 juni 1985 nr 80 om prokura.
    Forarbeider: Ot prp nr 50 (1984-85)
    Ikrafttredelse: Ikke satt i kraft
    Det er foretatt en omfattende reform av lovgivningen om handelsregistre, firma og prokura. Tidligere lov 17 mai 1890 er avløst av tre lover.
    Ved den nye loven om registrering av foretak opprettes et sentralt register hvor EDB inngår som et viktig hjelpemiddel, jf § 1-1. Videre er det foretatt endringer med hensyn til hvilke foretak som er registreringspliktige og i kunngjørings- og ajourholdsbestemmelsene. Registreringsplikten var for selskaper med personansvar tidligere i stor grad konsentrert om enkelte særskilt angitte bransjer (handel, industri etc). Etter den nye loven omfatter registreringsplikten i henhold til § 2-1 alle selskaper og andre juridiske personer som driver næringsvirksomhet, uansett næringsvirksomhetens art. For næringsdrivende enkeltpersons virksomhet (enkeltmannsforetak) er imidlertid registreringsplikten begrenset i forhold til tidligere.
    Også etter den nye loven er det bare et lite antall ikke-sensitive opplysninger som skal registreres, jf kapittel 3. Det dreier seg bla om foretakenes firma og forretningsadresse, deltakere eller styremedlemmer, signatur- og

 

Norsk lovgivning i 1985 635prokurabestemmelser, aksjekapitalens størrelse m m. Nytt er bl a at vedtektene for aksjeselskaper, andre selskaper med begrenset ansvar og stiftelser skal registreres, mens de hittil bare har vært bilag til innmeldingen.
    Det skal i mindre utstrekning enn tidligere foretas kunngjøring i Norsk Lysingsblad. De fleste endringsmeldinger er unntatt fra kunngjøring.
    Den nye loven om enerett til firma og andre forretningskjennetegn innebærer først og fremst en lovfesting av tidligere ulovfestet rett, samt en samordning med varemerkeloven. Med firma forstås det primære navn som brukes for å kjennetegne en juridisk person som driver næringsvirksomhet, samt navnet som en næringsdrivende enkeltperson bruker på virksomheten.
    Hva angår vilkårene for firmabeskyttelse, beholder loven ibruktagelse, ved siden av registrering, som en måte å oppnå beskyttelse på (§ 3-1). Dette får særlig betydning for ikke-registrerte enkeltmannsforetak. Såkalte "sekundære forretningskjennetegn", dvs kjennetegn som ikke er registrert som offisiell betegnelse for foretaket og ikke benyttes i underskrift for dette, får vern ved innarbeidelse.
    Ansvarlig selskap og kommandittselskap skal ha adgang til å bruke såkalt realfirma, dvs. firma som ikke inneholder en fullt ansvarlig deltakers navn. Kravet om at den nærinsdrivende enkeltperson alltid må ha sitt slektsnavn i firmaet, er imidlertid opprettholdt, jf. § 2-2.
    Det er gitt nye bestemmelser om bestemte betegnelser (prefiks/suffiks) i firmaet som angir organisasjonsform. Bla er det nytt at ansvarlige selskaper skal ha ordene "ansvarlig selskap" eller forkortelsen "ANS" i firmaet, og at kommandittselskap skal betegnes ved ordet "kommandittselskap" eller forkortelsen "KS".
    Det er i henhold til § 4-1 adgang til å overdra firma sammen med virksomheten.
    Den nye loven om prokura inneholder i liten utstrekning materielle endringer i forhold til tidligere lovgivning.

 

1.5 Lov 21 juni 1985 nr 82 om kredittkjøp m m
    Forarbeider: Ot prp nr 34 (1980-81), Ot prp nr 24 (1983-84) og Ot prp nr 38 (1984-85)
    Ikrafttredelse: Ikke satt i kraft
    Den nye loven om kredittkjøp m m bygger på Kredittkjøpsutvalgets utredning NOU 1977: 12 Kredittkjøp mv. Loven søker å oppnå en fullstendig og enhetlig rettslig regulering av kredittkjøpene samt å utbygge forbrukervernet. Første kapittel gir innledende bestemmelser om lovens område, ufravikelighet samt forskjellige definisjoner. Ved at loven i prinsippet gjelder for alle kjøp av løsøre på kreditt, utvides området tildels betydelig i forhold til tidligere regler om avbetalingskjøp og avdragskjøp i avbetalingsloven og handelsnæringsloven. Ved siden av kredittkjøp inneholder loven også enkelte regler om kontokredittavtaler og om leie av løsøre.
    Kapittel II inneholder alminnelige bestemmelser om kredittkjøp, særlig forbrukerkredittkjøp. Det er gitt vesentlig utvidede regler om kredittyters opplysningsplikt ved forbrukerkredittkjøp. Særlig gjelder dette informasjon om kredittkostnadene og de effektive rente som kjøperen belastes pga kredittforholdet, jf. §§ 4-6. Gjennom et tillegg i lov 11 juni 1976 nr 71 om finansieringsvirksomhet pålegges dessuten banker og finansieringsforetak å opplyse

 

636 Per Erik Bergsjøom lånevilkår og effektiv rente også ved vanlige banklån og andre selvstendige lån uten tilknytning til kjøp.
    Regelen om minste kontantinnsats ved forbrukerkredittkjøp svarer til dels til de tidligere fullmaktsregler for avdragskjøp (herunder lånekjøp) i handelsnæringsloven § 103 a, men er mer begrenset (§ 7).
    I forbrukerkredittkjøp gjelder regler som bedre sikrer kjøperens innsigelser og krav på grunnlag av kjøpet overfor en annen kredittyter enn selgeren. Samtidig er det vedtatt forbud mot å utstede veksel eller negotiabelt dokument for fordring i forbindelse med forbrukerkredittkjøp (§§ 8 og 9).
    Kapittel III inneholder nye regler om kontohaverens ansvar for tap som følge av andres misbruk av kontokort. Kontohaveren skal som hovedregel bare være ansvarlig ved forsett eller grov uaktsomhet eller ved forsømt varsling av kredittyteren. Dessuten inntrer ansvar når kontokortet misbrukes av noen som kontohaveren har overlatt kortet til. Det kan avtales at kontohaveren skal ha en selvrisiko uten hensyn til egen skyld. Denne kan ikke settes høyere enn 500 kr.
    Kapittel IV inneholder særlige regler om kjøp med salgspant (tidligere eiendomsforbehold). De rent panterettslige sider ved salgspantet behandles ipanteloven 8 februar 1980 §§ 3-14 til 3-22. Kredittkjøpsloven behandler så betingelsene for å ta salgsgjenstanden tilbake og de nærmere regler om slik utlevering. Med enkelte endringer og tilpasninger er det her tale om en videreføring av regler i den gamle avbetalingsloven. Utleveringsreglene i kredittkjøpsloven gjelder imidlertid alle kredittkjøp med salgspant, ikke bare avdragskjøp.
    Grunnvilkåret for rett til utlevering er at det er stiftet gyldig salgspant etter panteloven, jf § 16. Tilleggsvilkår følger av § 17. Kredittyteren kan krevetingen utlevert ved betalingsmislighold av en viss størrelse, likeledes hvor kjøperen utsetter pantet for vesentlig fare. Det er fastsatt regler om hva henholdsvis kjøperen og kredittyteren kan godskrive seg ved utlevering. På visse vilkår kan kredittyteren kreve utlevering uten søksmål.
    Kapittel V gir regler om utfyllende forskrifter til loven, tilsyn og straff. I forbindelse med ikraftsettingen vil det bli gitt forskrifter om bl a opplysningsplikten, minste kontantinnsats og forbrukerleie som i det vesentlige fyller samme økonomiske funksjon som kredittsalg. Tilsynet med at bestemmelsene i loven overholdes ventes lagt til Prisdirektoratet og Statens pristilsyn.

 

1.6 Lov 21 juni 1985 nr 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsloven)
    Forarbeider: Ot prp nr 47 (1984-85)
    Ikrafttredelse: 1 juli 1986
    Tidligre har vi i Norge ikke hatt noen alminnelig lov om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper. Rettsregler er blitt utviklet gjennom kontrakts- og rettspraksis og selskapsrettslig teori. Denne rettstilstanden er nå endret ved vedtakelsen av en ny lov om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper. Loven suppleres med forskrifter om de ansattes medbestemmelslerett gitt ved kgl resolusjon 13 desember 1985.
    Loven omfatter følgende selskapstyper:
    1. Selskap med ubegrenset og udelt deltakeransvar (ansvarlig selskap),
    2. selskap med ubegrenset, men delt deltakeransvar (pro rata selskap),
    3. selskap med blandet ansvar, dvs der hvor minst en deltaker hefter

 

Norsk lovgivning i 1985 637ubegrenset for selskapsforpliktelsene og minst en annen deltaker har begrenset sitt ansvar til et visst beløp (kommandittselskap).
    Den nye loven medfører i stor utstrekning en lovfesting av det som også tidligere var gjeldende rett. På en del punkter finner vi imidlertid nyskapninger. Dette gjelder bl a regler om de ansattes medbestemmelsesrett og de bestemmelser som knytter seg til selskapskapitalen i kommandittselskaper. Videre er det foretatt en avklaring av enkelte punkter hvor det tidligere har vært usikkerhet.
    Selskapsloven er i utgangspunktet ufravikelig, jf § 1-4. Fra dette utgangspunktet gjøres det likevel en rekke unntak som innebærer at deltakerne får forholdsvis vid adgang til å avtale andre regler enn det loven fastsetter. Dette gjelder særlig regler som bare gjelder deltakernes innbyrdes forhold.
    Partrederier, jf sjøloven kapittel 3, og rettighetshavergrupper på kontinentalsokkelen er unntatt fra lovens virkeområde.
    Lovens kapittel 2 inneholder regler som er felles for alle selskapstyper. Reglene her får også anvendelse på kommandittselskaper med mindre annet følger av særreglene for kommanditselskaper i kapittel 3.
    I henhold til § 2-3 skal det ved etableringen av et selskapsforhold opprettes en skriftlig selskapsavtale som det stilles visse innholdsmessige minimumskrav til. Kravet om skriftlig selskapsavtale gjelder ikke for "indre selskaper", dvs selskapsforhold som ikke fremstår som sådan overfor tredjemann.
    I samsvar med tidligere rettstilstand skal deltakerne hefte ubegrenset personlig og innbyrdes solidarisk overfor selskapskreditorene, med mindre annen ansvarsform er avtalt. Loven inneholder en ny regel om selskapskreditorenes adgang til å gjøre gjeldende ansvar overfor den enkelte selskapsdeltaker. Selskapskreditorene må i henhold til § 2-4 først gjøre sitt krav gjeldende mot selskapet, og kan bare gå på de enkelte deltakerne personlig dersom de ikke har fått dekning av selskapsmassen innen 14 dager fra påkrav. Tidligere har det ikke vært noen slik begrensning i adgangen til å gå på den enkelte deltaker.
    Der er gitt regler om selskapets organer, dvs selskapsmøte, styre og forretningsfører. Selskapsmøtet er selskapets øverste myndighet. Medlemmer av selskapsmøtet er samtlige deltakere i selskapet. I selskaper med mer enn 50 ansatte har dessuten de ansatte rett til seg i mellom å velge 1/3 av medlemmene til selskapsmøtet. Har selskapet mer enn 200 ansatte, så skal minst 1/3 av selskapsmøtet være valgt av og blant de ansatte. Det er bare selskapsdeltakerne som ha stemmerett i selskapsmøtet, jf. § 2-12. Skal de ansattes representanter har stemmerett, må dette være særskilt avtalt.
    Etter den nye loven vil det i ansvarlig selskap alltid være en frivillig sak for deltakerne å opprette styre. Dersom det er opprettet styre i et selskap hvor de ansatte er representert i selskapsmøtet har de ansatte krav på 1/3 av styrerepresentasjonen. I styret har de ansattes representanter stemmerett på lik linje med de øvrige styremedlemmene.
    Reglene om de ansattes medbestemmelsesrett får også anvendelse i virksomheter som drives for en enkelt persons regning og risiko (enkeltmannsforetak). Det er gitt regler om konsernrepresentasjon i de tilfeller hvor et selskap inngår i et konsernforhold.
    Loven inneholder i §§ 2-25 og 2-26 bestemmelser om overskudds- og underskuddsfordeling og om deltakernes rett til ubetalinger fra selskapet. Disse reglene svarer stort sett til den tidligere rettstilstand eller innebærer en

 

46-36-169 Svensk Juristtidning

 

638 Per Erik Bergsjøklargjøring av denne. Videre er det i loven også inntatt regler om eierskifte, deltakers død, uttreden og utelukkelse samt om oppløsning og avvikling som stort sett er en lovfesting eller klargjøring av det som tidligere var gjeldende rett. Det er også gitt regler om erstatningsansvar for selskapsdeltaker, medlem av selskapsmøte, styremedlem og daglig leder.
    Kapittel 3 inneholder en rekke særregler for kommandittselskaper. Kommandittselskapene skal ha en bunden selskapskapital som skal utgjøre minst 2/5 av deltakernes samlede innskuddsforpliktelser, jf. §3-1. Av dette skal minst halvdelen være innbetalt til selskapet når det registreres i handelsregisteret. Resten skal være innbetalt senest to år etter at selskapet er registrert. Videre er det i § 3-16 gitt regler som begrenser selskapets adgang til å foreta utbetalinger til deltakerne når dette vil angripe selskapets bundne kapital.
    Det stilles krav om at komplementaren skal skyte inn minst 1/10 av selskapskapitalen og eie minst 1/10 av selskapet. Kommandittistenes innskuddsforpliktelser skal i henhold til § 3-5 være mininum 20000 kroner.
    Selskapsloven stiller videre krav til innholdet av selskapsavtalen i et kommandittselskap, og om innholdet av tegningsinnbydelsen når innbyderne henvender seg til allmenheten med oppfordring om tegning av andeler i et kommandittselskap (§§ 3-2 til 3-4). Disse reglene skal sikre riktig og fullstendig informasjon om selskapet og den risiko som er forbundet med å tegne andel i det.
    De reglene som er nevnt over om de ansattes medbestemmelsesrett, gjelder også i kommandittselskap. Loven fastslår imidlertid at det i kommandittselskap hvor de ansatte har rett til å være representert i selskapsmøte alltid skal opprettes styre hvor de ansatte kan kreve 1/3 representasjon (§ 3-10).
    Reglene om kommandittselskapets organer avviker til dels også ellers fra de regler som foreslås for ansvarlige selskaper. Forskjellene henger først og fremst sammen med komplementarens, dvs den fullt ansvarlige deltakerens, stilling. Komplementaren forestår forvaltningen av selskapet og han er gitt vetorett i styre og selskapsmøte ved avgjørelsen av saker som kan endre den rådende tilstand i selskapet.
    Det er i § 3-23 gitt regler om kommandittandelsbevis i kommandittselskaper der andelene er overførbare.
    Den nye loven er gitt anvendelse også på selskaper som er stiftet før lovens ikrafttredelse. Fra dette utgangspunktet er det imidlertid gjort en rekke unntak, jf. kapittel 4.
    Selskapsloven har medført endringer i enkelte andre lover, bl. a. handelsregisterloven av 1890 og regnskapsloven av 1977. I sistnevnte lov er tatt inn nye regler om årsberetning og konsernoppgjør for ansvarlige selskaper og kommandittselskaper. Det er videre foretatt en presisering av disse selskapenes regnskapsplikt etter regnskapsloven.

 

2. Forvaltningsrett
2.1 Lov 15 februar 1985 nr 2 om endringer i lov 19 juni 1970 nr 63 om naturvern
    Forarbeider: Ot prp nr 46 (1983-84)
    Ikrafttredelse: Straks
    Det er gitt nye regler i naturvernloven. De tar sikte på å bedre det erstatningsrettslige vernet for grunneiere og andre rettighetshavere som berøres av de mest inngripende fredningsformer etter naturvernloven.

 

Norsk lovgivning i 1985 639    Etter naturvernloven § 20 slik den tidligere lød kunne grunneiere kreve erstatning i "samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger". Etter rettspraksis innebar dette at spørsmålet om erstatning skulle avgjøres i samsvar med de regler og retningslinjer som har utviklet seg etter grunnloven § 105. Som hovedregel betød dette at de som ble utsatt for rådighetsinnskrenkninger ikke hadde krav på erstatning fra det offentlige.
    Man har funnet at de tyngste fredningstiltak innebærer inngrep av en slik karakter at eiere og rettighetshavere i slike områder bør stilles i en erstatningsrettslig særstilling. Lovendringen omfatter verneformene naturreservat og naturminne (naturvernloven §§ 8, 9 og 11). For de andre verneformer i loven — nasjonalpark (§ 3) og landskapsvernområde (§ 5) - er restriksjonene ikkeav så inngripende karakter. Det er derfor ikke gjort endringer i rettstilstanden for disse.
    Eiere og rettighetshavere til grunn som omfattes av naturreservat og naturminnefredning, skal etter lovendringen ha krav på erstatning for alt økonomisk tap som er en følge av fredningen (§ 20). Reglene i ekspropriasjonserstatningsloven får anvendelse ved utmålingen av erstatning så langt de passer.
    Ny § 20 a gir visse formregler for krav om erstatning. Hvis partene ikke blir enige om hvilken erstatning som skal gis, avgjøres spørsmålet ved rettslig skjønn.

 

2.2 Lov 22 mars 1985 nr 11 om petroleumsvirksomhet
    Forarbeider: Ot prp nr 72 (1982-83)
    Ikrafttredelse: 1 juli 1985
    I 1985 ble det vedtatt en ny lov om petroleumsvirksomheten. Den bygger i det vesentlige på Petroleumslovutvalgets første og annen utredning NOU 1979: 43 og NOU 1981: 33. Det er utarbeidet nye forskrifter som trådte i kraft samtidig med loven. Den mest sentrale er gitt ved kgl resolusjon 14 juni 1985 Forskrift til lov om petroleumsvirksomheten. Videre kan nevnes forskrifter om sikkerhet og om rettighetshavers internkontroll, begge gitt ved kgl resolusjon 28 juni 1985.
    Den nye petroleumsloven har avløst lov 21 juni 1963 nr 12 om utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster så langt petroleumsvirksomheten angår. Videre erstatter den forskrifter gitt ved kgl resolusjon 9 april 1965 om utforskning og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster og forskrifter gitt ved kgl resolusjon 8 desember 1972 om undersøkelse etter ogutnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster.
    Første kapittel gir innledende bestemmelser. Lovens saklige og geografiske virkeområde tilsvarer stort sett tidligere regler og praksis. § 3 danner utgangspunktet for den statlige styring av petroleumsvirksomheten. Det fastslås at staten har retten til undersjøiske petroleumsforekomster. Paragrafen presiserer ellers at det ved forvaltningen av petroleumsforekomstene skal tas hensyn til annen virksomhet og til natur- og miljøvern slik at de kommer hele det norske samfunn til gode.
    Kapittel 2 gir for det første regler om tildeling av undersøkelsestillatelse. De er i store trekk i overenstemmelse med den praksis som har vært fulgt. Undersøkelsestillatelse gis som hovedregel for tre år.
    Petroleumslovens tredje kapittel regulerer utvinning av petroleum. § 7 inneholder en ny bestemmelse om åpning av nye områder. Departementet pålegges å foreta en avveining mellom de ulike interesser. Offentlige myndig-

 

640 Per Erik Bergsjøheter og sentrale næringsorganisasjoner skal få uttale seg. En nyskapning finner vi også i § 13 annet ledd. Regelen om tilbakelevering av 50 % av konsesjonsområdet er gjort unntaksfri.
    § 16 inneholder et påbud om å søke samordning for leteboring og utvinning m m når forekomsten strekker seg over flere blokker eller inn på annen stats kontinentalsokkel. Regelen går lengre enn før, i og med at den også gjelder flere petroleumsforekomster. Også § 21 er ny i forhold til tidligere rettstilstand. Departementet gis adgang til å treffe vedtak om forberedelse eller påbegynnelse av utvinning, eventuelt til å kreve økning eller fortsettelse av produksjonen. I § 26 er Kongen gitt en videre kompetanse med hensyn til ilandføring av petroleum enn tidligere.
    Hele kapittel 4 innebærer en nyskapning i norsk rett. Kapitlet gir regler om registrering og pantsettelse av tillatelser og faste innretninger. Det utfylles av forskrift for petroleumsregisteret, fastsatt ved kgl resolusjon 12 juni 1985.
    Departementet skal føre et register over alle utvinningstillatelser kalt Petroleumsregisteret. Ordningen åpner muligheten for registrering av rettigheter i tilknytning til utvinningstillatelsen eller en andel av denne. Loven omhandler bare registrering av pant, men forskriftene åpner adgang også for registrering av andre rettigheter.
    Også kapittel 5 er nytt i forhold til tidligere regelverk. Det gir bestemmelser om erstatningsansvar for forurensningsskade. Forurensningsskade defineres i § 37. § 38 bestemmer virkeområdet og lovvalg. Rettighetshaver pålegges i § 39 et objektivt og ubegrenset ansvar for forurensningsskade. En tilsvarende bestemmelse er siden 1972 inntatt i de enkelte utvinningstillatelser. Tredje ledd inneholder en særlig lempingsregel for force majeure-tilfelle.
    Ikke bare rettighetshaver, men også entreprenører og underentreprenører kan være årsak til forurensningskade. Ansvaret kanaliseres imidlertid gjennom § 40 til rettighetshaver. Skadelidte kan som hovedregel bare holde seg til rettighetshaver, ikke til den enkelte skadevolder. Rettighetshaver kan på sin side ikke gjøre regressansvar gjeldende mot skadevolder, jf § 41, med mindre denne har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt.
    Kapittel VI inneholder alminnelige bestemmelser. § 52 gir en ny regel om undersøkelseskommisjon. Paragrafen slår fast at det kan nedsettes en særskilt undersøkelseskommisjon ved alvorlige ulykker innen petroleumsvirksomheten. Kommisjonens arbeid vil først og fremst være rettet mot å avdekke de bakenforliggende årsaker, samt å vurdere aktørenes handlemåte og ressursinnsats for å avverge eller begrense skade eller fare. Kapitlet inneholder videre bestemmelser om erstatnings- og straffeansvar. Overdragelse av tillatelse gitt etter loven kan ikke skje uten samtykke. Ved alvorlig overtredelse eller gjentatte overtredelser kan tillatelser tilbakekalles etter § 62.

 

2.3 Lov 24 mai 1985 nr 28 om Norges Bank og pengevesenet
    Forarbeider: Ot prp nr 25 (1984-85)
    Ikrafttredelse: 9 september 1985
    Det er vedtatt en ny lov om den norske sentralbanken og pengevesenet, Til grunn for loven ligger flere ekspertutredninger om Norges Bank, penge-, kreditt- og valutapolitikken. Her kan nevnes NOU 1974: 23, NOU 1979: 16, NOU 1980: 4, NOU 1983: 29 og NOU 1983: 54. Loven avløser flere eldre lover, bla lov om pengevesenet (1875), lov om Norges Bank (1892), lov om pengeforpliktelser lydende på betaling i gull (1923) og lov om fordringer

 

Norsk lovgivning i 1985 641lydende på flere myntsorter (1933). Den skal kunne tilpasses ulike utviklingsalternativer i fremtiden. Blant annet er det gitt en generalklausul for bankens virksomhet, og regjeringen er gitt vide fullmakter.
    Loven legger til grunn at Norges Bank er et forvaltningsorgan, som fortsatt bør stå i en særlig stilling innen forvaltningen. Dette skyldes bankens viktige oppgaver overfor det private bankvesen, bankens rådgiverfunksjon i penge- og valutapolitikken og dels den historiske bakgrunn og tradisjon Norges Bank har. Det er ikke lagt opp til vesentlige endringer i den gjeldende arbeidsdeling mellom Stortinget/Regjeringen/Finansdepartementet og Norges Bank ved opplegget og gjennomføringen av penge-, kreditt- og valutapolitikken. Dette innebærer bla at myndighet til å treffe vedtak med hjemmel i kredittloven fortsatt vil ligge hos de politiske myndigheter, og at de sentrale deler av rentepolitikken fastsettes av Storting og Regjering.
    Det er i loven klargjort at Kongen har instruksjonsrett i forhold til bankens utøvende virksomhet, jf. § 2.
    Instruksjonsretten kan imidlertid bare utøves ved kongelig resolusjon etter at banken er gitt anledning til å uttale seg. Den omfatter også bankens egenforvaltning, feks større byggesaker.
    Lovens kapittel II gir regler om sentralbankens organisasjon. Det slås fast at de øverste organer er hovedstyret og representantskapet (§ 5). Etter den gamle loven utgjorde representantskapet alene formelt den øverste ledelse. Hovedstyret har den utøvende og rådgivende myndighet. Representantskapet skal føre tilsyn med at reglene om bankens virksomhet blir fulgt og organisere bankens revisjon.
    Kapittel III regulerer sentralbankens oppgaver med hensyn til betalingsmidler. Norges Bank har enerett til å utstede norske pengesedler og mynter, og disse er tvungne betalingsmidler (§§ 13-14).
    Norges Banks oppgaver på kredittmarkedet reguleres i kapittel IV. Adgangen til å oppta likviditetslån i Norges Bank er fortsatt begrenset til å gjelde forretningsbanker og sparebanker, jf § 19. Loven gir hjemmel til å fastsette forskrifter om at det i forbindelse med vanlige kortsiktige likviditetslån kan settes visse vilkår som gjelder veksten og sammensetningen av de låntagende bankers egne utlån.
    Norges Bank gis fortsatt adgang til kjøp og salg av verdipapirer i pengepolitisk øyemed. Den gis rett til selv å utstede markedspapirer når den ikke har tilstrekkelig beholdning av andre hensiktsmessige verdipapirer (§ 21).
    Når det gjelder statens adgang til å oppta lån i sentralbanken, er det store variasjoner i praksis fra land til land. Lov om Norges Bank og pengevesenet slår fast at slik kreditt kan gis i den utstrekning Stortinget har gitt særskilt fullmakt til dette.
    Kapittel V fastslår oppgavene på valutamarkedet. Banken skal i henhold til § 24 plassere de offentlige valutareserver slik at de tjener den valutapolitikk som er fastlagt. Den skal videre forvalte de rettigheter og oppfylle de forpliktelser som følger av deltakelse i Det internasjonale valutafond.
    Vedtagelsen av den nye lov om Norges Bank og pengevesenet innebærer at aksjeselskapsformen avvikles, og at forvaltningsloven i utgangspunktet gis anvendelse for Norges Banks virksomhet. Bankens lovbestemte plikt til å innløse sine sedler med gull har vært suspendert siden 1931. Den er nå opphevet.

 

642 Per Erik Bergsjø2.4 Lov 31 mai 1985 nr 37 om endringer i sjømannslov 30 mai 1975 nr 18 og i lov 9 juni 1903 nr 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighet m v.
    Forarbeider: Ot prp nr 26 (1984-85)
    Ikrafttredelse: 3 mars 1986
    Ved endringer i sjømannsloven og sjødyktighetsloven er det skjedd en harmonisering med arbeidsmiljølovens prinsipper. Endringene har sin bakgrunn i et ønske om at arbeidsmiljø på skip bør bygge på de samme prinsipper som ellers er lagt til grunn. Sjøfarten er unntatt fra den alminnelige lov om arbeidsmiljøet av 1977.
    De viktigste endringene er gjort i sjømannsloven. Det nåværende løsarbeidersystemet er avskaffet. Alle sjøfolk skal i stedet ansettes fast eller midlertidig i rederiet, jf § 3. Dette fører i sin tur til at sjømannen fortsatt har en arbeidsgiver og en fast arbeidsplass å komme tilbake til når han fratrer skipet for å avspasere ferie og fritid eller når han fratrer av velferdsgrunner. Ansettelsesforholdet opprettholdes således uansett om sjømannen er ombord eller ikke.
    Oppsigelsesvernet er vesentlig forbedret. Sykdom og graviditet er ikke lenger grunnlag for avskjed eller oppsigelse (§§ 13 og 14). Gravid arbeidstaker har rett til annet arbeid hvis dette er mulig og alternativt rett til permisjon. Oppsigelsesfristens lengde er i utgangspunktet opprettholdt med en måned (§ 5). I tillegg forlenges fristene etter 5 og 10 års tjeneste til henholdsvis 2 og 3 måneder. Ved usaklig oppsigelse har sjømannen vern gjennom bestemmelser om rett til gjeninntreden og erstatning.
    I sjødyktighetsloven er det kun foretatt endringer i § 42. Bestemmelsen inneholder nå en presisering av hva som skal iakttas for å verne om de ombordværende personers helse og sikkerhet.

 

2.5 Lov 21 juni 1985 nr 87 om merking og registrering av videogram m v.
    Forarbeider: Ot prp nr 64 (1984-85)
    Ikrafttredelse: Ikke satt i kraft
    Det er vedtatt en ny lov om videogram som er beregnet på ervervsmessig omsetning. I loven gis regler om merking av videogram og obligatorisk registrering av importører, produsenter og forhandlere. Formålet med bestemmelsene er å sikre økt offentlig kontroll med videomarkedet. Reglene om merking og registrering vil lette straffeforfølgningen mot ulovlige videogram.
    Registrering skal skje i et offentlig organ, kalt Videogramregisteret (§ 5). Utgangspunktet er at alle kan kreve å bli registrert og få registrert videogram som ervervsmessig skal omsettes (§§ 2 og 3). Til gjengjeld er registrering et vilkår for adgang til import, produksjon og handel. Det er gjort visse unntak fra registreringsretten. Videogramregisteret er gitt fullmakt til å avvise registrering i nærmere angitte tilfelle.
    Omsetning av umerkede og uregistrerte videogram vil være forbudt. Importører og produsenter er underlagt et redaktøransvar etter mønster av straffeloven § 431. Prinsippet innebærer en økt aktsomhetsplikt og utpeker samtidig en person som strafferettslig ansvarlig.
    Ordningen med et videogramregister er gjort selvfinansierende gjennom gebyrer på registrering og merking.

 

3. Strafferett og prosess
3.1 Lov 12 juni 1985 nr 18 om endringer i straffeloven (redusert minstestraff, utvidet adgang til å idømme bot sammen med fengsel) m v.

 

Norsk lovgivning i 1985 643Forarbeider: Ot prp nr 62 (1983-84)
    Ikrafttredelse: Straks
    Straffelovkommisjonens første delutredning ble gitt som NOU 1983: 57 Straffelovgivningen under omforming. Kommisjonen uttalte at det var behov for enkelte reformer umiddelbart, bl a burde den alminnelige minstetid for fengselsstraff reduseres. Som et resultat av dette har straffeloven § 17 blitt endret. Mens minste fengselsstraff tidligere var 21 dager, er den nå 14 dager.
    Tidligere har det i norsk rett ikke vært noen generell hjemmel for å idømme bøtestraff i kumulasjon med fengselstraff. Dette er nå endret. Den nye regel i § 26 a gir adgang til å idømme bøtesstraff sammen med frihetsstraff, selv om bøter ellers ikke er fastsatt som straff for lovovertredelsen. Ved utmålingen av frihetsstraffen skal det tas hensyn til at også bøtesstraff idømmes.

 

3.2 Lov 24 mai 1985 nr 31 om endringer i straffelova
    Forarbeider: Innst O nr 52 (1984-85)
    Krafttredelse: Straks
    Straffeloven § 211 er blitt endret. Paragrafen gir regler om pornografi. Endringen er en følge av et privat lovforslag fra tre stortingsrepresentanter.
    Første ledd inneholder en liste over de handlinger som rammes av straffebudet. Endringene her består først og fremst i en modernisering. Det er presisert at også utbredelse av film og videogram rammes av bestemmelsen.
    De vesentligste endringer er gjort ved vedtakelsen av et nytt annet ledd. Her er gitt en definisjon av hva som menes med utuktige eller pornografiske skildringer. Dette er kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig forrående. Det er presisert at kjønnslige skildringer med bruk av barn, dyr, vold, tvang og sadisme skal anses som utuktige eller pornografiske.
    I tillegg er det vedtatt et nytt sjette ledd i straffeloven § 211. Det presiseres at det som et straffeutmålingsmoment i skjerpende retning skal legges vekt på om de utuktige eller pornografiske skildringer omfatter bruk av barn, dyr, vold, tvang og sadisme.

 

3.3 Lov 7 juni 1985 nr 50 om endringer i midlertidig lov 17 desember 1976 nr. 99 om adgang til telefonkontroll ved etterforskning av overtredelser av narkotikalovgivningen
    Forarbeider: Ot prp nr 60 (1984-85)
    Ikrafttredelse: 31 desember 1985
    Gyldighetstiden for midlertidig lov 17 desember 1976 nr 99 om adgang til telefonkontroll i narkotikasaker er forlenget uten tidsbegrensning. Samtidig ble det foretatt visse materielle endringer.
    Hovedvilkåret for kontroll finnes nå i § 3. Avlytting og annen telefonkontroll kan bare skje når det vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og oppklaring ellers ville bli vanskeliggjort i vesentlig grad.
    Retten kan gi tillatelse til kontroll for inntil 4 uker om gangen (§ 5). Tidligere var det en begrensning på 2 uker. Loven pålegger opprettelse av et eget utvalg som skal føre kontroll med bruk av telefonavlytting i narkotikasaker.

 

644 Norsk lovgivning i 19853.4 Lov 14 juni 1985 om ikraftsetting og endring av den nye straffeprosessloven m m
    Forarbeider: Ot prp nr 53 (1983-84) og Ot prp nr 35 (1984-85)
    Ikrafttredelse: 1 januar 1986
    Ved lov 22 mai 1981 nr 25 ble det vedtatt en ny lov om rettegangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven). Den ble i 1985 satt i kraft ved særskilt lov. Samtidig ble det gjort endringer i den nye loven og i visse andre lover.
    Enkelte av endringene var forutsatt vurdert i forbindelse med vedtagelsen av den nye straffeprosessloven. Det gjelder reglene om pågripelse og varetekt.hovedbestemmelsen om pågripelse, strprl § 171, er det foretatt enkelte mindre presiseringer. Det er gjort klart at realkonkurrens vil kunne tas i betraktning ved beregning av den strafferamme som bestemmer adgangen til pågripelse. Pågripelseskompetansen er videre overført fra retten til påtalemyndigheten, jf § 175. Dette var i praksis hovedregelen også etter straffeprosessloven 1887. Mens regelen i § 183 annet ledd tidligere var at påtalemyndigheten burde møte i rettsmøte om førstegangsfengsling, heter det nå at den som hovedregel skal møte.
    Det er vedtatt en ny bestemmelse i § 184 a. Siktede skal gis veiledning om siktelsen m m før fengslingsspørsmålet avgjøres. Ved fengslingen skal det gis skriftlig orientering om kjennelsen. § 185 bestemmer at fengslingsfristen som hovedregel ikke kan overstige fire uker.
    Etter vedtagelsen av straffeprosessloven 1981 har det blitt foretatt endringer i den gamle loven av 1887. Det har hele tiden vært en forutsetning at disse skulle innarbeides i den nye loven ved ikrafttredelsen. Straffeprosessloven 1981 har således fått et nytt kapittel 9 a om fornærmedes rett til hjelp fra advokat i saker om overtredelse av strl §§ 192-196, d vs de alvorligste forbrytelser mot sedeligheten, typisk voldtekt.
    I forbindelse med ikraftsettingen er det også foretatt visse andre endringer i den nye straffeprosessloven. Bl a er det gjennomført innskrenkninger i lovens regler om siktedes rett til offentlig forsvarer, se §§ 94 flg. Bestemmelsene om tidsfrist for å avholde hovedforhandling er opphevet, jf § 275. Videre er ordningen med lydopptak av rettsformannens foredrag til lagretten også tatt ut av loven (§ 319). Adgangen til å avsi dom når siktede uteblir er utvidet. Den er nå knyttet til den konkrete straff som er aktuell, mens strafferammen opprinnelig var avgjørende (§ 281).
    Den nye straffeprosessloven nødvendiggjorde betydelige endringer i andre lover. Disse er nå gjennomført. Tvistemålsloven er revidert med sikte på en samordning av de to rettergangslovene. Kjønnsnøytrale betegnelser er innført i hele rettergangslovgivningen. De bestemmelser i den militære straffelov som henviser til den borgerlige straffeprosesslov, er endret
    Landssviksrettergangsloven 21 februar 1947 nr 2 ble opphevet ved ikrafttredelsen av straffeprosessloven 1981. Enkelte særregler ble innarbeidet i den nye loven. Lagmannsretten skal i spionsaker settes med 3 fagdommere og 4 lekdommere som sammen avgjør både skyldspørsmålet og utmålingen av straff, såkalt stor meddomsrett (§ 334 a). Slik var ordningen også etter straffeprosessloven 1887, mens den nye loven slik den ble vedtatt i 1981 medførte at skyldspørsmålet i disse sakene skulle bli avgjort av en jury bestående av 19 lagrettemedlemmer.
 

Per Erik Bergsjø