Laggranskningen i Norge

 

 

Av professor dr. jur. INGE LORANGE BACKER1

1 Innledning
Den norske ordningen for forhånds gjennomgåelse — eller kontroll — av lovforslag må med svenske øyne fremtre som minimalistisk og nokså formløs. Iallfall gjelder det når man ser på hvordan den er organisert. Det finnes ikke noe særskilt organ med slike funksjoner som Lagrådet har. Forhåndskontrollen har ingen grunnlovmessig forankring. Oppgaven ligger i hovedsak til Justisdepartementets lovavdeling.

 

2 Plikten til lovteknisk gjennomgåelse
Hovedelementet i den norske laggranskningen er den lovtekniske gjennomgåelsen som Lovavdelingen foretar før regjeringen legger frem et lovforslag i en proposisjon til Odelstinget.2 Lovteknisk gjennomgåelse er en hovedbestanddel i Lovavdelingens bistand til andre departementer i deres lovarbeid. Men den kan ikke ses helt isolert fra Lovavdelingens øvrige muligheter for å kommentere lovforslaget — se nedenfor under 5.
    Plikten til å forelegge lovforslag til lovteknisk gjennomgåelse følger nå av utredningsinstruksen, som er fastsatt ved kongelig resolusjon.3 Etter utredningsinstruksen er det et ferdig proposisjonsutkast som skal forelegges for Lovavdelingen. Lovavdelingen skal få minst to uker på seg. Det er gjerne mer enn nok for en liten endringslov og for korte og oversiktlige lovforslag. Men er det tale om omfattende lovforslag, trengs det ofte mer enn to uker til en god lovteknisk gjennomgåelse.
    Det er adgang til å avtale en kortere frist med Lovavdelingen, og det hender ganske ofte at fagdepartementet tar kontakt for å få påskyndet den lovtekniske gjennomgåelsen.4 Siden den lovtekniske gjennomgåelsen er siste etappe før regjeringen fremmer en proposi-

 

1 Forfatteren var ekspedisjonssjef og leder av Justisdepartementets lovavdeling 1995–2008. 2 Ved behandlingen av lovsaker har Stortinget vært inndelt i Odelstinget og Lagtinget med henholdsvis ¾ og ¼ av representantene. Lovforslag er først blitt behandlet i Odelstinget og deretter i Lagtinget. Inndelingen i odelsting og lagting ble opphevet ved grunnlovvedtak 30. mars 2007 (endringer i Grunnloven §§ 49, 73–74 og 76–78). Når disse grunnlovendringene trer i kraft 1. oktober 2009, vil lovforslag bli behandlet og vedtatt av et samlet Storting ved to separate lesninger og beslutninger. 3 Kgl. res. 18. februar 2000 om instruks om utredning av konsekvenser, foreleggelse og høring ved arbeidet med offentlige utredninger, forskrifter, proposisjoner og meldinger til Stortinget, senest endret ved kgl. res. 24. juni 2005. Plikten til lovteknisk gjennomgåelse er fastslått i utredningsinstruksen punkt 7.3. 4 Utredningsinstruksens regel kan også fravikes dersom den ansvarlige fagstatsråden personlig treffer en uttrykkelig beslutning om det (utredningsinstruksen punkt 1.3).

sjon, er det ofte slik at fagdepartementet allerede har brukt opp den tiden som står til disposisjon, dersom det skal overholde statsrådens løfter i det offentlige rom eller den fristen som regjeringen har angitt overfor Stortinget. For å vinne tid er det derfor ganske vanlig at et fagdepartement prøver å få Lovavdelingen til å ta den lovtekniske gjennomgåelsen mer eller mindre parallelt med departementsforeleggelsen.5 Plikten til å foreta lovteknisk gjennomgåelse gjelder generelt. Det eneste unntaket gjelder skattelovforslag,6 som fremmes av Finansdepartementet, til dels i samband med fremleggingen av forslaget til statsbudsjett primo oktober. Unntaket for skattelovforslag omfatter ikke avgiftslovgivning eller lover om ligningsbehandling eller innkreving av skatter. Også lovproposisjoner som utarbeides i Justisdepartementets andre avdelinger — f.eks. lovgivning om politiet og kriminalomsorgen — skal til lovteknisk gjennomgåelse i Lovavdelingen. Lovforslag som Lovavdelingen selv forbereder — typisk alminnelig lovgivning innenfor privatrett, offentlig rett og strafferett og prosess — blir ikke undergitt noen egen lovteknisk gjennomgåelse. For forskrifter gjelder det ikke noen tilsvarende plikt til forskriftteknisk gjennomgåelse, heller ikke for forskrifter som Kongen eller et departement fastsetter.7

3 Lovavdelingens arbeid med lovtekniske gjennomgåelser
I Lovavdelingen blir de lovtekniske gjennomgåelsene foretatt av avdelingens ordinære personale. Samtlige fagmedarbeidere er jurister, i alt ca. 40, som er fordelt på tre enheter (for henholdsvis offentlig rett, privatrett og strafferett og prosess). Oppgaven er ikke lagt til noen egen granskningsenhet, og annen kompetanse enn den juridiske — f.eks. filologer — blir ikke trukket inn.
    Den lovtekniske gjennomgåelsen foretas altså av tjenestemenn som også deltar i Lovavdelingens andre hovedoppgaver: Å forberede lovforslag innenfor avdelingens eget ansvarsområde (dvs. størsteparten av de lovproposisjoner som Justisdepartementet legger frem), og å avgi tolkingsuttalelser om forståelsen av gjeldende rett — i tillegg til internasjonalt arbeid med forberedelse og rapportering i forhold til

 

5 Se om departementsforeleggelsen nedenfor under 5. Selv om utgangspunktet er at lovteknisk gjennomgåelse skal skje etter departementsforeleggelsen, har ikke Lovavdelingen stilt seg prinsipielt avvisende til en parallell behandling. Forutsetningen er da at den lovtekniske gjennomgåelsen ikke sluttføres før det foreligger et nytt endelig proposisjonsutkast etter departementsforeleggelsen eller fagdepartementet har bekreftet at departementsforeleggelsen ikke har medført noen endringer i proposisjonsutkastet. 6 Se utredningsinstruksen punkt 7.3 første ledd annet punktum. 7 Etter den såkalte ”forskriftsdugnaden” i 1999–2001, som var en del av regjeringen Bondevik Is program for ”Et enklere Norge” og hadde til siktemål å forenkle forskriftsverket, er det etablert en egen ”forskriftsenhet” innenfor Justisdepartementets lovavdeling. Forskriftsenheten skal gi departementer og direktorater veiledning om forberedelse og utforming av forskrifter. Ser forskriftsenheten grunn til det, kan den også gjøre en forskriftteknisk gjennomgåelse av forslag til nye forskrifter når forslaget er på alminnelig høring.

konvensjoner mv. Den formelle uttalelsen som avslutter gjennomgåelsen, blir behandlet i to eller tre ledd internt i avdelingen. Men mye kontakt underveis kan skje uformelt mellom Lovavdelingens saksbehandler og den saksbehandler i fagdepartementet som er ansvarlig for lovarbeidet, og ikke alle merknader behøver derfor bli reflektert i den avsluttende uttalelsen. Lovtekniske uttalelser går for Lovavdelingens egen regning, og blir ikke forelagt for departementets ledelse på forhånd. Uttalelsen kan unntas fra offentlighet i medhold av offentlighetslovens unntaksregler,8 og det har vært ganske fast praksis at dette gjøres. Kombinasjonen av arbeidsoppgaver for tjenestemennene sikrer både en variasjon i arbeidet, og at de får en generell juridisk trening — både i selv å utforme lovforslag og i rettanvendelse gjennom tolkingssakene — som kan komme godt med når man skal analysere og forbedre andre departementers lovforslag. Det er imidlertid en uunngåelig konsekvens at de lovtekniske gjennomgåelsene konkurrerer både med hverandre når flere departementer presser på med sine proposisjoner, og med Lovavdelingens andre oppgaver med å forberede egen lovgivning og avgi tolkingsuttalelser. Dette stiller krav til avdelingens ledelse når det gjelder en hensiktsmessig fordeling av arbeidsoppgavene til enhver tid. Men det kan gjøre at det blir mindre tid til en bestemt lovteknisk gjennomgåelse enn det som er ønskelig.

 

4 Hva omfatter en lovteknisk gjennomgåelse?
Til forskjell fra RF 8:18 har ikke utredningsinstruksen noen bestemmelse om hva den lovtekniske gjennomgåelsen skal gå ut på. Siden det er et ferdig proposisjonsutkast som skal forelegges til lovteknisk gjennomgåelse, betyr det at utkastet allerede har vært forelagt for berørte departementer, og at realitetsspørsmål om lovforslagets innhold skal være avklart før den lovtekniske gjennomgåelsen finner sted.
    På denne bakgrunn vil den lovtekniske gjennomgåelsen særlig ha til formål å sikre at lovteksten er så klar, enkel og presis som lovforslagets innhold tillater, at loven har en hensiktsmessig oppbygging, at lovforslaget er i samsvar med motivene i proposisjonen, og at det ikke inneholder bestemmelser som er unødvendige eller som avviker unødig fra alminnelige regler. Den lovtekniske gjennomgåelsen skjer med utgangspunkt i Justisdepartementets egen veiledning om utforming av lovforslag, ”Lovteknikk og lovforberedelse” (2000). Utredningsinstruksen bestemmer generelt at utforming av lovforslag (og

 

8 Frem til 1. januar 2009 fulgte dette av lov 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven) § 5 annet ledd bokstav c, som ga en generell hjemmel for å unnta dokumenter utarbeidet i et departement til bruk for den interne saksforberedelse i et annet departement. Den nå gjeldende regelen i lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova) § 15 første ledd annet punktum gir ikke en like klar unntakshjemmel for lovtekniske gjennomgåelser, siden den etter samme ledd første punktum bare gjelder når ”det er nødvendig for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar”.

forskrifter) skal skje med utgangspunkt i denne veiledningen (punkt 7.1).
    Det er en generell erfaring at den lovtekniske gjennomgåelsen egner seg best til teknisk og språklig finpussing av lovforslaget med motiver, og eventuelt en tilpasning til annen relevant lovgivning. Rettspolitiske innvendinger hører hjemme på et tidligere stadium. Det hender at det er behov for en grunnleggende omstrukturering av lovforslaget, men det er langt fra opplagt at fagdepartementet vil være lydhørt for en slik innvending på et så sent tidspunkt. Det samme gjelder for innvendinger som går ut på at lovutkastet på sentrale punkter er dårlig egnet som virkemiddel til å oppnå formålet med loven. Har disse innvendingene noe sterkere teknisk-juridisk preg, f.eks. om de gjelder utformingen av sanksjonsbestemmelser, vil de nok ha større fremgang. Innvendinger av konstitusjonell art eller som knytter seg til generelle internasjonale forpliktelser, som menneskerettighetene og EØS-avtalens hoveddel, blir om nødvendig tatt opp, men bør være avdekket tidligere.9

5 Lovavdelingens deltakelse og bistand på tidligere stadier i lovforberedelsen
Den lovtekniske gjennomgåelsen er altså et sent tidspunkt for å komme med mer grunnleggende innvendinger mot lovforslaget, også om de er av juridisk karakter. Den lovtekniske gjennomgåelsen må derfor ses i sammenheng med Lovavdelingens rolle for øvrig.
    Det følger av utredningsinstruksen at før et fagdepartement tar opp større lovarbeider eller andre lovarbeider som kan reise lovstrukturspørsmål, skal saken forelegges Justisdepartementet.10 Lovavdelingen vil da både kunne ta opp spørsmål om lovstruktur og regelforenkling, og behov for å vurdere forholdet til alminnelige regelsett, Grunnloven og menneskerettskonvensjoner.
    Justisdepartementet vil ofte motta utvalgsutredninger og departementspromemorier til uttalelse som ordinær høringsinstans.11 Lovavdelingen kan da fremme synspunkter på lovforslaget som en del av departementets ordinære høringssvar, men har i praksis ofte ikke kapasitet til å foreta en nærmere vurdering på dette tidspunkt.12

9 I praksis er det fagdepartementets ansvar å se til at lovforslaget er forenlig med EØS-retten, men det forekommer at Utenriksdepartementets rettsavdeling (som har en egen seksjon for EØS-, handels- og miljørett) gir innspill. Fagdepartementet må også ta hovedansvaret for å sikre at et lovforslag som skal gjennomføre internasjonale forpliktelser — EØS-regler eller folkerettslige regler ellers — virkelig gjør dette. Den lovtekniske gjennomgåelsen innebærer i praksis ingen systematisk og fullstendig kontroll av dette. 10 Utredningsinstruksen punkt 7.2 første punktum. Dette vil ofte medføre at mandat for lovutredningsutvalg skal forelegges for Lovavdelingen, men denne plikten blir nok oversett i mange tilfelle. 11 Utredningsinstruksen punkt 5.1 annet ledd første punktum. 12 Departementenes uttalelser under den alminnelige høringen er offentlige, jf. offentleglova § 15 fjerde ledd. Det gjør i praksis at departementet ofte vil dempe kritiske utsagn i en høringsuttalelse og avstå fra å reise innvendinger mot det som uten videre følger av regjeringens offisielle politiske plattform (regjeringserklæ-

 

Dersom en lovsak reiser grunnlovmessige eller menneskerettslige spørsmål, kan fagdepartementet forelegge det for Lovavdelingen til særskilt vurdering. I realiteten blir dette en tolkingsuttalelse som ledd i lovforberedelsen. Men siden det er tale om fremtidig lovgivning, kan Lovavdelingen lettere la være å ta et definitivt standpunkt til grunnlovspørsmålet, og i stedet anbefale løsninger som er sikrere i forhold til Grunnloven.13 I den ordinære lovforberedelsen vil Lovavdelingen — før den lovtekniske gjennomgåelsen — få kontakt med et proposisjonsutkast som i samsvar med utredningsinstruksen blir forelagt for berørte departementer, og da som oftest også Justisdepartementet (departementsforeleggelsen). Her har de berørte departementer normalt en frist på tre uker til å uttale seg.14 Praksis har utviklet seg slik at det helst er under denne departementsforeleggelsen at Lovavdelingen tar opp mer fundamentale svakheter ved lovforslagets struktur, begrunnelse, forholdet til annet lovverk og forholdet til Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjon. Dessuten er det mulig å reise rettspolitiske innvendinger mot de løsningene som er foreslått. Endel merknader av mer spesifikt lovteknisk karakter kan også bli gitt allerede på dette stadiet, i den hensikt å lette den endelige lovtekniske gjennomgåelsen.

 

6 Betydningen av den lovtekniske uttalelsen
Formelt har den lovtekniske gjennomgåelsen karakter av råd til fagdepartementet. Det er imidlertid forutsetningen at rådene normalt blir fulgt, eller at fagdepartementet drøfter spørsmålet med Lovavdelingen. Det kan f.eks. tenkes at de rent lovtekniske rådene fra Lovavdelingens juridiske ekspertise bør vike i lys av forhold på livsområdet som fagdepartementet kjenner bedre til. I praksis blir Lovavdelingens råd for det meste fulgt, men unntak forekommer. Det øker nok Lovavdelingens gjennomslagskraft om den viser fagdepartementet konkret hvordan lovforslaget eller motivene bør justeres. Viser departementsforeleggelsen eller den lovtekniske gjennomgåelsen alvorlige svakheter ved lovforslaget, slik at det etter Lovavdelingens vurdering under ingen omstendighet bør fremmes slik det er forelagt, er det flere muligheter for å sikre mot at det skjer: Før en lovproposisjon blir fremmet i statsråd, vil fagstatsråden redegjøre for dette i et regjeringsnotat som blir behandlet i regjering-

 

ringen). Det kan også være at et departement avstår helt fra å gi høringsuttalelse og i stedet fremmer sitt syn f.eks. under departementsforeleggelsen av proposisjonsutkast. Utredningsinstruksen punkt 5.1 annet ledd annet punktum legitimerer en slik fremgangsmåte, men den kan ha ulemper både for allmennhetens innsyn og for fagdepartementets videre saksforberedelse. 13 Menneskerettslige, EØS-rettslige og folkerettslige spørsmål for øvrig kan også bli tatt opp med Utenriksdepartementets rettsavdeling, men det er ingen særskilte regler om at dette skal gjøres. 14 Utredningsinstruksen punkt 6.1 og 6.2.

en.15 Andre statsråder kan knytte skriftlige merknader til et slikt regjeringsnotat. Hvis justisministeren etter forslag fra Lovavdelingen gjør den merknad at lovforslaget står i strid med Grunnloven, vil det i praksis bety at lovsaken blir utsatt i påvente av nærmere vurdering og om nødvendig justering av hensyn til Grunnloven.
    Har et lovforslag særlig lav lovteknisk standard, forekommer det at Lovavdelingen erklærer at den lovtekniske gjennomgåelsen ikke anses avsluttet før et nytt, bearbeidet lovutkast er forelagt for avdelingen.
    En siste utvei i ekstreme tilfelle vil være å varsle Statsministerens kontor, som setter opp dagsordenen for saker i statsråd, om at en bestemt proposisjon ikke er moden til å fremmes i lys av de lovtekniske eller juridiske innvendinger som Lovavdelingen har hatt.

 

7 Laggranskning i Stortinget
Så langt har jeg hatt regjeringens arbeid med lovproposisjoner for øye. Spørsmålet om laggranskning kan også melde seg for Stortinget, som ikke har noe eget apparat for oppgaven.
    Under behandlingen i en stortingskomité kan det oppstå spørsmål om eller bli flertall for å gjøre endringer i regjeringens forslag. Det er vanlig at komiteen forelegger slike endringsforslag for fagdepartementet før de fremmes i innstillingen, som regel for å få departementets (retts)politiske syn på endringen. Det varierer om denne foreleggelsen skjer formelt og åpent, eller helt underhånden og uformelt. Noen lovteknisk gjennomgåelse i vanlig forstand finner ikke sted, og det skjer meget sjelden at slike endringsforslag blir forelagt for Lovavdelingen hvis ikke proposisjonen er utarbeidet der. Det samme gjelder hvis Stortinget vil vedta en lovendring direkte på grunnlag av et representantlovforslag.
    Det hender også at det i stortingskomiteen blir reist spørsmål om et lovforslag er i strid med Grunnloven eller internasjonale forpliktelser. Hvis grunnlovspørsmålet ikke er vurdert nærmere i proposisjonen, forekommer det at komiteen — via fagdepartementet — tar initiativ til å innhente en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling.16 Det forekommer også at komiteen innhenter uttalelser fra utenforstående ekspertise. Stortingets forretningsorden gir komiteen dessuten adgang til å holde åpen muntlig høring om spørsmålet,17 og denne muligheten er det blir mer vanlig å bruke i det siste. Har Lovavdelingen uttalt seg under lovforberedelsen, vil komiteen da undertiden be om at representanter for Lovavdelingen møter sammen med utenforstående eksperter.18

 

15 Statsministerens kontor har gitt retningslinjer for arbeidet med regjeringsnotater i publikasjonen Om r-konferanser (siste utgave desember 2002). 16 En slik uttalelse blir avgitt på avdelingens faglige ansvar uten å bli forelagt for justisministeren eller fagstatsråden på forhånd. 17 Se Stortingets forretningsorden § 21. 18 Dette har til nå skjedd i tre tilfelle: Lov 19. desember 2003 nr. 118 om fortrinnsrett og ventelønn for arbeidstakere i Statskonsult AS — se Innst. O. nr. 43 (2003– 2004) fra kommunalkomiteen s. 1–3 og 12–18 (grunnlovspørsmålet var riktig nok

 

En siste mulighet ligger i å anvende Grunnloven § 83, som gir Stortinget anledning til å innhente ”Høiesterets Betænkning over juridiske Gjenstande”.19 Bestemmelsen har visstnok vært brukt 11 ganger, og ikke siden 1945. Ved et par anledninger i det siste — som begge gjaldt tomtefeste (arrende) — har noen av opposisjonspartiene reist spørsmål om å innhente en betenkning fra Høyesterett om grunnlovspørsmålene. Det krever imidlertid flertall i Stortinget, noe det ikke har vært.20 Etter min vurdering ville det ikke være noen god fremgangsmåte — av flere grunner. Sammenlignet med det grunnlag som prosedyre for Høyesterett gir for domstolens vurdering av grunnlovspørsmål, er det meget uklart hvilket grunnlag Høyesterett ville få for å avgi en slik betenkning. Og har Høyesterett først avgitt en betenkning, ville det skape problemer dersom loven ble vedtatt som foreslått og det samme grunnlovspørsmålet skulle komme opp for domstolen. Har Høyesterett i betenkningen gått god for grunnlovmessigheten, vil nok de som er rammet, i praksis føle det slik at de har mistet muligheten til å få prøvd grunnlovmessigheten med bakgrunn i et konkret saksforhold.
    Kort sagt: Til forskjell fra den ordning som man i Sverige har med Lagrådet, vil det i Norge være klare motforestillinger mot å trekke Høyesterett inn i en forhåndsvurdering av grunnlovmessigheten av et lovforslag.

 

8 Sluttord
Det er mer naturlig å se den norske ordningen med lovteknisk gjennomgåelse under synsvinkelen kvalitetssikring av lovforberedelsen, enn som et kontrolltiltak. Ordningen kan dessuten illustrere sammenhengen mellom forhåndsvurdering av lovers forhold til Grunnloven og etterfølgende domstolskontroll med lovers grunnlovmessighet. Grunnloven inneholder færre og mer spredte rettighetsbestemmelser enn Regeringsformen. Samtidig er det sikker norsk rett at domstolene har myndighet til å prøve om en lov er forenlig med Grunnloven når

 

perifert), lov 14. desember 2007 nr. 107 om endringer i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) — se Innst. O. nr. 1 (2007–2008) fra finanskomiteen s. 34–41 (rederiskatteordningen) og lov 28. november 2008 nr. 81 om endringer i lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond — se Innst. O. nr. 79 (2007–2008) fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen s. 8 jf. s. 15–21 (instrukser om innløsning og festeavgift for festetomter). 19 Om bruken av bestemmelsen se Finn Hiorthøy: Høyesteretts betenkninger, i Legal Essays. Festskrift til Frede Castberg (Oslo 1963) s. 458–79 og samme i Nissen, Hiorthøy og Gaarder: Den dømmende makt (Oslo 1967) s. 179–92. 20 Se Innst. O. nr. 105 (2003–2004) fra justiskomiteen om lov om endringer i lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste mv. s. 17 jf. s. 21 (Fremskrittspartiets representanter) og Innst. S. nr. 254 (2007–2008) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl.res. 14. september 2007 og forslag til endring i § 5 i lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond, jf. Ot.prp. nr. 60 (2007–2008), er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum (representantene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti).

spørsmålet oppstår i en konkret sak, og at de skal la være å anvende loven dersom den fører til et resultat som er i strid med Grunnloven.
    Av Høyesteretts siste plenumsdommer om tomtefeste fremgår det at domstolene vil akseptere lovgivernes syn på grunnlovspørsmålet hvis det er rimelig tvil om det, og lovgiverne har foretatt en reell vurdering av spørsmålet.21 Dette stiller krav til redegjørelse for grunnlovspørsmålet i lovproposisjonen — noe Lovavdelingen ser det som sin oppgave å sikre. Det er også på det rene at Grunnloven vil bli tolket i lys av tidligere lovgivningspraksis.22 Men hvis domstolene finner det hevet over rimelig tvil at loven er i strid med Grunnloven, vil de unnlate å anvende den når den ikke lar seg tolke på en grunnlovsforenlig måte.23

 

21 Se Rt. 1976 s. 1 (6) og 2007 s. 1281 (avsnitt 72–76). 22 Tidligere lovgivning om erstatningsfrie reguleringer av rådigheten over fast eiendom var således et viktig argument for at lovgivningen kunne innføre byggeforbud i 100-metersbeltet langs kysten (strandvernet) uten erstatningsplikt for det offentlige etter Grunnloven § 105, se plenumsdommen i Rt. 1970 s. 67 (særlig s. 76). 23 Da Høyesterett i plenumsdommen i Rt. 1976 s. 1 (Kløftadommen) lot være å anvende etter ordlyden enkelte lovregler om erstatning ved ekspropriasjon (i den da gjeldende lov 26. januar 1973 nr. 4), ble det etterpå sterkt omdiskutert om dette innebar at loven ble satt til side, eller at den ble tolket innskrenkende av hensyn til Grunnloven. Se f.eks. Torkel Opsahl: Kløfta-saken, dommerkunsten og dens tolkning, Lov og Rett 1976 s. 49–50.