KRIGEN OG DOMSTOLENE

 

AV

OVERDOMMER MICHAEL HANSSON

Alexandria.


For den, som hadde hat anledning til det, kunde det kanske ha været en interessant opgave at undersøke om og i hvilken utstrækning "la Grande Guerre" — som franskmændene kalder den med store forbokstaver — har hat indflydelse paa domstolenes avgjørelser i de krigførende lande.
    Man kan vel si at faa begivenheter i menneskehetens historie i den grad har bragt sindene i oprør som denne uretfærdige krig, hvis maal synes endnu vanskeligere at definere end dens aarsaker. Navnlig i begyndelsen av krigen hadde lidenskaberne fuldstændig overtaket over sund sans, ogden, som i de dage levet i et kosmopolitisk milieu, vil vitehvor haabløst det var at forsøke paa at indlate sig i en avbalancert meningsutveksling.
    Efterhaanden som tiden er gaat, har man levet sig mere ind i krigen og dens rædsler, og uagtet retskrænkelsernestadig fornyes, utvides til nye omraader og tiltar i brutalitet, lar menneskets elastiske sind sig nu mindre let bringe ut av likevegt. Men det er sandsynlig at lidenskabernes skumsprøit har avsat sig i en roligere flytende, men ogsaa dypere strøm, nemlig hadets. Og den strøm vil flyte længe og mægtig og skille de folkeslag, som har lidt mest av krigens herjinger, ito fiendtlige leire.
    Man kunde tænke sig at lidenskaberne først og siden hadet ogsaa hadde naadd ind i retsalen og overskyllet dommersædet. De, som sitter der, er jo ikke andet end menneskerav almindelig kjød og blod. Mange vilde kanske fundet det

 

KRIGEN OG DOMSTOLENE. 129tilgivelig eller ialfald forklarlig om dommerne i de saker, hvor krigen og hvad dermed hører sammen har blandet sig ind paa den ene eller den anden maate, bevisst eller ubevisst hadde ladet sig paavirke av sine følelser og derfor kommet i skade for at træffe avgjørelser, som de under normale forhold ikke vilde ha truffet.
    At saadanne tilfælde er indtruffet, er vel sandsynlig. Hvis man kan stole paa meddelelser i bladene, skal enkelte tyske retsavgjørelser bære præget av at være blit til i krigsstemning. Det forekommer mig ogsaa ubestridelig at navnlig i begyndelsen av krigen hadde tyskfødte, men naturaliserte engelskmænd eller engelske borgere født i England av tyske forældre, der søkte opreisning ved de engelske domstole foroverlast paa person eller gods, vanskelig for at vinde gehørnaar saken behandledes for civil jury. I et enkelt tilfældehar ogsaa en engelsk fagdommer ladet sig forlede til utilbørlige uttalelser fra dommersætet og hans avgjørelse i det givne tilfælde hadde karakteren av en retsfornegtelse. Appelinstansen ophævet den da ogsaa med prisværdig raskhet ogtildelte vedkommende dommer en alvorlig irettesættelse.

    Men heldigvis tyder alt paa at man her staar overfor rene undtagelsestilfælde, som kanske bare tjener til at understrekeat endog under denne krig i al dens hæslighet har begrepetom ret og retfærdighet i den almindelige retspleie vist sig forsterkt til at kunne overskygges av de personlige følelser. Jeg føler mig overbevist om at en undersøkelse vilde gi som resultat at i det store og hele har venner som fiender nydt domstolenes upartiske beskyttelse i de krigførende lande. I retssalen har lidenskaberne ikke faat lov til at trænge ind.Dette er et av lyspunkterne i den nuværende mørketid —de er sandelig ikke flere end at det kan være umaken værdat peke paa dem.
    Men endnu glædeligere er det at der kan pekes paa en utvikling i liberal retning av retsbegrepet paa forskjellige betydningsfulde punkter, hvor krigen spiller ind. Saaledes brøtde engelske priseretter allerede — eller endog — i krigensførste dage med en uretfærdig regel, som aldrig burde haeksistert, den nemlig at for en britisk prisedomstol hadde ingen part av fiendtlig nationalitet ret til at være repræsentert.

 

Svensk Juristtidning 1918. 9

 

130 MICHAEL HANSSON.    Priseretterne i London og i Alexandria kom omtrent samtidig til samme opmuntrende resultat. Det kan i forbigaaende nævnes at priseretten i Alexandria, blandt de mange betydningsfulde saker den har hat til behandling under denne krig, ogsaa har avgjort spørsmaalet om den garanterte neutralitet av Suez-kanalen og de tilliggende havne hjemlet krigførende landes skibe ret til — som tilfældet var med et stortantal tyske og nogle østerrikske skibe — at søke tilflugt i disse havne og bli liggende der i ly av neutraliteten, til krigens avslutning. Alexandria-domstolen har svaret nei tildette spørsmaal, og det var netop under denne saks behandling at retten indledningsvis besluttet at vedkommende skibsog ladningseiere kunde la sig repræsentere.
    Priserettens daværende præsident, M. Cator, nu Englandsrepræsentant i de herværende internationale domstoles appelret, ytret derom i sit volum bl. a. følgende ord, som baade ved sin form og sit indhold er karakteristiske for en engelskdommer:

 

    "Den regel, som forbyr en part av fiendtlig nationalitet at optræde paa vegne av hans skib eller ladning, er efter min meningen barbarisk regel, som er stik i strid med al retfærdighetssans.Det er eiendommelig at finde den indforlivet i nogen engelsk domstols praksis. Vi er stolte over det engelske processystems liberalitet og vi anser det for en uhyrlig ting at dømme en mand uhørt, og allikevel finder vi os selvtilfredse i en uretfærdig regel av denne beskaffenhet, fordi den har sneget sig ind i vore priseretters praksis for omtrent 200 aar siden. Vi er for indolente — eller kanske forrædde — til at forbedre systemet saa det bringes i overensstemmelse med vor tids mere liberale og rationelle opfatning. ... Hvisdet er rigtig at vi kræver at en mand skal ha anledning til at forsvare sig for de domstole, hvor alle parter er av samme nationalitet, og det derfor maa formodes at være dommeren ganske likegyldig hvilken av parterne vinder saken, forekommer det mig at være ti gange saa nødvendig at en part av fiendtlig nationalitet skalhøres i priseretten, hvor staten forlanger hans skib kondemnert og hvor dommerens sympatier maa formodes at være paa hans ege tlands side. . . Trods den redeligste vilje til at dømme retfærdig, kan dommeren, om han bare hører statens repræsentant, tape av syne vigtige argumenter, som parten selv vilde ha gjort gjældende, og skulde det ske, vil det ulykkelige offer ha grund til at betegne vor praksis som ubillig.
    Det maa meget beklages at dette spørsmaal ikke tildrog sig Haagkonferencens opmerksomhet. Jeg har liten tvil om hvad konferencens opfatning vilde ha været, og jeg er sikker paa at de fleste av

 

KRIGEN OG DOMSTOLENE. 131de delegerte vilde blit overrasket over at høre at i en britisk priseret eieren av beslaglagt gods ikke har ret til at forsvare sin sakom han er av fiendtlig nationalitet. . . . Faktum er at her omhandlede regel er en slet regel, som bør hædres ved at brytes snarere end ved at overholdes. Og hvis vi maa erkjende os i den gradbundet av en retsregel, som har overlevet sig selv, at vi tillater den at fortsætte sin eksistence, er jeg for min part ialfald bestemt paaat tillate alle saadanne brudd paa den, som min opfatning av retog billighet mot fienden maatte kræve."
    Det er liberal og uforfærdet tale.

 

 

    Arbeidet i de internationale domstole i Egypten har git god anledning til at bedømme om dommerens kald er av den art og medfører et saadant ansvar, at det kan utøves upartisk selv i sterkt oprørte tider.
    Krigen utbrøt under retsferierne og det blev meddelt de tyske og østerrikske dommere, som da alle opholdt sig i Europa, at de ikke vilde faa lov til at vende tilbake til Egypten. Domstolene kom derfor til at bestaa kun av repræsentanter for allierte og neutrale stater. Paa den anden side ligger det i forholdenes natur at disse domstole stadig maatte faa til paadømmelse saker, hvor tyske, østerrikske eller bulgarske interesser var repræsentert. Egypten er jo kosmopolitisk som kanske intet andet land i verden. Saa godtsom alt hvad der findes av bankvæsen, storhandel og industri, er paa utlændingers hænder, og blandt dem er navnlig centralmagterne sterkt repræsentert. Saaledes har Østerrike sidenmeget langt tilbake hat en betydningsfuld handelskoloni her. Tysklands interesser hadde i de senere tider tat et mægtigopsving. Det ene store tyske handelshus reiste sig efter det andet, den tyske import gik mægtig fremover, de tyske dampskibe baade for last og passagerer var kanske de mest søkte. Og hvad Bulgarien angaar, har det for sit vedkommende anset det herværende marked betydningsfuldt nok til at det for faa aar siden fik en egen, utsendt agent diplomatiqueEgypten.
    Alle civile retstvister, hvori en utenlandsk interesse errepræsentert, hører ind under de internationale domstole. I dette forhold har krigen ikke gjort nogen forandring, uagtet det jo kunde hævdes at den exterritorialret til fordel forvisse magter — deribl. Tyskland og Østerrike — som er dom-

 

132 MICHAEL HANSSON.stolenes basis, ved krigen var ophørt for disse landes vedkommende. Av forskjellige grunde, som det vilde føre forlangt at utvikle, har imidlertid domstolene hævdet at de ikke anser sin kompetence-sfære indskrænket ved krigen, og den egyptisk-britiske regjering har erklært sig enig heri.
    Følgen har været at de blandede domstole i en ganske særegen utstrækning ikke blot har hat til behandling saker, hvori personer tilhørende centralmagterne eller deres forbundne har hat en almindelig partsinteresse, men at de ogsaa har maattet ta standpunkt til anvendelsen og fortolkningen av de mange proklamationer, som i øverstkommanderende generals navn — landet befinder sig jo i krigstilstand — er utstedt for ad repressaliernes vei at tilintetgjøre fiendens handel paa Egypten.
    Det sier sig selv at de neutrale medlemmer av domstolene med interesse maatte følge den holdning deres "allierte" kolleger vilde indta til alle disse spørsmaal. For min del kanjeg kun uttale at jeg beundrer den uavhængighet og upartiskhet, hvormed de har visst at fylde sin opgave i disse vanskelige tider. Og det tjener domstolene i det hele tilære at man kan fastslaa at hvor de forskjellige forordninger— som f. ex. de der forbyr tyskerne og deres forbundne at drive handel her i landet, stænger adgangen for ikke her boende fiendtlige undersaatter til at anhængiggjøre søksmaal ved domstolene, eller paabyr likvidation av alle herværende "fiendtlige" firmaer — har git anledning til tvil, er det vedkommende part av fiendtlig nationalitet, som har nydt godt derav. Domstolene har stillet sig paa det standpunkt at det her gjælder undtagelsesbestemmelser, som ifølge et anerkjendt princip i lovfortolkning maa gis en indskrænkende anvendelse hvor tvil reiser sig.

 

    En lang række av tilfælde viser den humane aand, som har behersket de internationale domstoles retsutøvelse under krigen. Det er som om det har ligget dem særlig paa hjerteat ingen avgjørelse maatte faa endog skinnet av at repræsentere den mindste avvigelse fra de almindelige retsregler, tilskade eller til fordel for nogen av parterne paa grund av deres nationalitet. Dette er, mener jeg, bemerkelsesværdig netop av den grund at det allierte element er saa sterkt

 

KRIGEN OG DOMSTOLENE. 133fremtrædende i domstolene, navnlig i appelretten hvor forfatteren herav er den eneste som repræsenterer et neutralt land efterat ogsaa Grækenland er kommet ind i krigen.
    Det vilde naturligtvis føre for langt at gaa nærmere ind paa alle de forskjellige saker som det her sigtes til. Jeg skal indskrænke mig til at omtale tre tilfælde, et processuelt og to som angaar realitets-bedømmelser, idet disse saker kan paaregne en mere almindelig interesse. Sakerne refereres naturligvis i største korthet og med uteladelse av biomstændigheter og subsidiære paastande:

 

    1. Stevning av en part, som ikke har bolig her i landet, skal ifølge loven ske ved generalprokurørens kontor. Det blir da dette embedsverks sak gjennem henvendelse til utenriks-ministeriet at faastevningen videre besørget ad diplomatisk vei. Er stevningen lovlig forkyndt hos generalprokurøren og den foreskrevne varselfrist (fra 2 til 6 maaneder) utløpet, anses vedkommende part som lovligstevnet.
    Herværende parter vilde efter krigen vedbli at benytte sig av denne stevningsmaate. Det første tilfælde indtraf likeoverfor en person, som opholder sig i Tyrkiet. Appelretten erklærte imidlertidat uagtet saksøkeren hadde holdt sig lovens forskrifter efterrettelig, var stevningens forkyndelse hos generalprokurøren ikke nu tilstrækkelig, da der ikke for tiden eksisterer nogen regulær diplomatiskforbindelse mellem Egypten og Tyrkiet og man saaledes maattegaa ut fra at stevningen ikke var kommet indstevnte ihænde. Man kunde ikke risikere at der gjordes brudd paa den regel at ingenskal dømmes uhørt. Ex officio utsatte derfor appelretten paadømmelsen av denne sak, som senere av flere andre saker i lignende stilling, til efter krigens avslutning, uagtet det jo er aabenbart at saadan utsættelse kan volde de her boende parter adskillig ulempe.

 

    2. En herværende forretningsmand mente at ha fremdrevet en ny og værdifuld avart av bomuld. Mellem ham og det store tyskebomuldshus Lindemann blev kontrakt indgaat om forsøksplantningeri stor stil paa en landstrækning tilhørende det tyske firma men under vedkommende forretningsmands ledelse. Arbeidet var kommet vel igang og begge parter hadde hat betydelige utgifter, da huset Lindemann rammedes av et absolut forbud mot fortsættelse av sin forretningsvirksomhet.
    Medkontrahenten forlangte nu betalt forskellige beløp, som ifølge kontrakten skulde tilkomme ham, og gjorde desuten krav paa erstatning av al anden skade, som kontraktens ophævelse hadde paaført ham. Han fik ogsaa medhold av underdomstolen i Alexandria, som bygget sit resultat paa følgende hovedbetragtning:
    I strid med den fjerde Haagkonventions uttrykkelige bestemmelser hadde Tyskland allerede ved forordninger av 4 september og 22

 

134 MICHAEL HANSSON.oktober 1914 git ordre først til beslaglæggelse, derefter til likvidation av al forretning tilhørende allierte undersaatter paa tysk territorium. De allierte magter, beter det i dommen, har som følgeder av været nødsaget til at ta repressalier, saaledes som sket i Egypten av de britiske militær-myndigheter, og de forholdsregler, som av dem var truffet, hadde til hensigt at ramme de private individer av fiendtlig nationalitet, der hadde drevet forretningsvirksomhether i landet. Forholdsreglerne hadde m. a. o. efter rettens opfatning en kvasi-strafferetlig karakter.
    Ut fra denne betragtning kunde retten ikke komme til andet resultat end at det tyske bomuldshus alene maatte bære følgen av at kontrakten hævedes. Heri var saksøkeren i ethvert fald helt uten skyld, og hvis man ikke tok hans paastand tilfølge, vilde resultatet bli at de repressalier, som de herværende autoriteter hadde tat mot Tyskland og tyske undersaatter, kunde komme til i like grad at ramme landets indvaanere.
    I en beslægtet sak kom en av Cairo-domstolens avdelinger tilsamme resultat paa næsten samme grundlag. Det maa ogsaa indrømmes at den ovenfor gjengivne betragtningsmaate har noget bestikkende ved sig. Ialfald er det sikkert at i begge saker er vedkommende dommeres dygtighet og upartiskhet hævet over al tvil —Cairo-domen er undertegnet av den ansete danske dommer etatsraad Nyholm som præsident for vedkommende retsavdeling.
    Imidlertid gjorde den engelske likvidator av huset Lindemann appel, som generalprokurøren paa det offentliges vegne sluttetsig til.
    Appelretten kjendte appellen for begrundet og ophævet dommen, idet den ikke kunde godtage den opfatning av repressaliernes karakter, som underretten hadde bygget paa. Hensigten kunde, sa appelretten, ikke være at ramme de enkelte individer, men derimot den fiendtlige handel i sin almindelighet og det som følge av at Tyskland ogsaa har paatvunget sine motstandere en økonomisk krig. Det er beklagelig, sier retten videre, at private forretningsmænd av fiendtlig nationalitet derigjennem indirekte rammes, og det maa være autoriteternes opgave al søke at indskrænke det tap de lider tildet mindst mulige.
    Videre uttaler appelretten at den ikke noksom kan advare motat der dannes en særlig "krigs-retspraksis". De almindelige retsregler har sin uavkortede gyldighet ogsaa nu. I den foreliggende sak maatte Lindemann frifindes, hvis han var uten skyld i at kontrakten var hævet. Dette spørsmaals besvarelse var ikke gjenstandfor tvil. Kontrakten var hævet som en direkte følge av de militæreautoriteters ordre, som for Lindemann dannet et tilfælde av forcemajeure. Firmaet hadde gjort alt hvad der kontraktsmæssig paahvilte det for at opfylde sine forpligtelser. Baade faktisk og retlig var det uten skyld i det tap dets medkontrahent hadde lidt.
    Huset L. blev saaledes frifundet. Den retsavdeling, som avsa denne dom, var i høi grad "alliert", idet dens utenlandske med-

 

KRIGEN OG DOMSTOLENE. 135lemmer (tre av fem) var en franskmand, en englænder og en russer. Den refererte dom blev mødt med en del kritik, navnlig da i kredse, hvis nationalitet er noget flytende og som derfor gjerne manifesterersine allierte følelser saa meget ivrigere.

 

    3. Saa langt fra at la sig paavirke derav sluttet tvertimot appelretten retsaaret med at gaa et skridt videre i samme retning gjennem en dom avsagt av et retskammer, som har til utenlandske medlemmer den italienske og den amerikanske overdommer samt forfatteren herav:
    Deutsche Orientbank hadde leiet et stort banklokale her i Alexandria for en længere aarrække, da krigen brøt ut. Da nu autoriteterne forbød banken at fortsætte sin virksomhet og den paabudte likvidation nærmet sig sin avslutning, stillet likvidator (en engelskmand) lokalerne til disposition for gaardens eier mednogen maaneders frist og erklærte ikke at ville betale leie utover fristens utløp. Eieren indbragte saken for retten, hvor han gjorde gjældende at kontrakten var helt ut eksekvert fra hans side. Han hadde indrettet lokalerne overensstemmende med avtalen og stillet dem til disposition for banken, som ogsaa hadde benyttet dem i flerea ar. Det var intet mere fra hans side at opfylde. Og om nu banken pludselig av grunde, som var gaardeieren ganske fremmede, ikke hadde mere bruk for lokalerne, maatte det bli dens egen sak.
    Som man ser, et i sig selv meget plausibelt ræsonnement, der ogsaa vandt medhold i første instans. Appelretten kom imidlertid til det motsatte resultat og bygget sin avgjørelse i det væsentligepaa følgende betragtninger:
    Loven foreskriver at om den leiede ting gaar til grunde, ophæves leiekontrakten og leieren er fri for at svare yderligere leie. Med tapet av tingen har retspraksis likestillet tapet av bruken av tingen. Nu var det vistnok saa at den administrative forholdsregel, som banken her paaberopte sig og som hadde force majeures virkning likeoverfor den, ikke tok sigte enten paa tingen selv (banklokalet) eller bruken av den; men vedkommende forholdsregel hadde dog hat til umiddelbar og absolut virkning at banken ikke længrekunde bruke lokalet paa den maate som forutsat i kontrakten, nemlig som lokale for dens nu tilintetgjorte bankvirksomhet.
    Baade fra Frankrike og Tyskland kan paavises retsavgjørelser, som erklærer leiekontrakten angaaende f. ex. jagtterræn eller teaterbygning ophævet til fordel for leieren, hvis administrationen forbyr henholdsvis jagt eller teaterforestillinger. Hermed maatte likestilles den administrative forholdsregel, som hadde umuliggjort Deutsche Orientbanks benyttelse av lokalerne i det omkontraherte øiemed.
    Det vilde neppe bli bestridt at om en stat i et givet øieblik fandt det i sin interesse at forby alle utlændinge at drive forretning paa sit territorium, kunde de fordrevne firmaer, som indtil da lovlig hadde drevet sin næring, ikke være forpligtet til i aarrækker fremover at betale husleie, løn osv. i henhold til kontrakter avsluttet

 

136 MICHAEL HANSSON.under forutsætninger, som vedkommen de stati sin suverænitet hadde bragt til at briste. Den omstændighet at det kun var en del avden utenlandske forretningsvirksomhet i Egypten, rigtignok en betydningsfuld del, som rammedes av forbudet, kunde ikke gjøre nogen ændring i den juridiske bedømmelse av spørsmaalet, medmindre man da vilde la bankens nationalitet være avgjørende, hvad appelretten som nævnt netop ikke kunde gaa med paa.
    Heller ikke kunde det forandre stillingen at som følge av det resultat appelretten kom til, gaardeieren — en egyptisk statsborger— ogsaa rammedes økonomisk av et forbud, som var rettet mot den tyske handel. Det var selvsagt umulig, ytret retten, at iverksætte likvidation av saa mange blomstrende handelshuse uten at skade paaførtes et stort antal her boende personer, der hadde staat i forretningsforbindelse med disse huse som utleiere, leverandører, kontorfolk, arbeidere osv.; men det var ogsaa selvsagt at autoriteterne hadde tat de ulemper, som saaledes paaførtes landets indvaanere, med i betragtning.
    Det, som gir denne sidste dom en særlig interesse, er at den gaar stik imot en række avgjørelser av de franske domstole i analoge tilfælde under krigen 1870—71. En dom, som nu nylig er avsagt av appelretten i London, blev ogsaa paaberopt av gaardeieren, i hvis favør den synes at være. De blandede domstoles appelret ansaa sig imidlertid ikke bundet av, hvad der tidligere maatte ha været den herskende retsopfatning paa dette omraade og heller ikke av at spørsmaalet muligens i andre lande kunde faa en anden løsning.
    Dommen vil bli avgjørende for en hel række analoge og beslægtede tilfælde. Ogsaa i denne sak støttet generalprokurøren paa det offentliges vegne i det væsentlige den tyske parts standpunkt.
    Det er en glæde at notere at utfaldet i saken, som naturligtvis har været omfattet med levende interesse, er blit mottat med tilfredshet baade paa ansvarlig hold og hos det storepublikum, som nødvendigvis i dommen maa se et bevis paaat selv i oprørte tider kan parterne trygt laægge sine interesser i domstolenes hænder. Og det lar sig ikke bestride at i forhold til den opfatning, som har faat sit uttryk ved de franske retsavgjørelser i 1870—71, betegner den her referertedom et bemerkelsesværdig fremskridt i human retning.
    September 1917.