NORSK RETTSLITTERATUR 1922-1923.

 

    Blandt de rettsspörsmaal som i den senere tid sterkest har fanget interessen i Norge — saavel juristenes som almenhetens — er spörsmaalet om grunnlovens forhold til store deler av den nyere lovgivning.
    Som bekjent inneholder den norske grunnlov en rekke bestemmelser, som tar sikte paa aa verne borgerne mot urimelige inngrep fra lovgiverens side. Fremst i rekken av disse staar grunnlovens § 97, som forbyr aa gi lover tilbakevirkende kraft, og § 105, som tilsier undersaattene erstatning, hvis statens tarv fordrer at de maa avgi sin eiendom til offentlig bruk.
    Utvilsomt har tendensen i de siste 10-aars lovgivning ― særlig paa det sociale omraade — ga att ganske sterkt i retning av aa pa alegge individene nye byrder og sette dem nye skranker av hensyn til hele samfundets vell. Med nödvendighet har derfor det spörsmaal meldt sig, om denne utvikling kann gjennemföres innen grunnlovens ramme, eller om ikke de nevnte grunnlovsbud i flere ellerferre retninger setter bom for den.
    I Norge er det utenfor tvil, at domstolene har rett og plikt tilaa paase, at en lov ikke strider mot grunnloven, og at de maasette loven tilside, hvis de finner at saa er tilfellet. Ikke minst siden 1909, da den moderne sociallovgivning gjennem konsesjonslovene gjorde sitt store fremstöt mot den ukrenkelige private eiendomsrett, har det derfor stadig vært forelagt domstolene saker, hvor nye lover blev paasta att ugyldige fordi de stred mot grunnloven.
    I tilknytning til slike konkrete saker — enten som en efterfölgende kritikk eller som en forutgaaende utredning av spörsmaalet― har rettsvidenskapens behandling av disse problemer for en stor del tatt fatt.
    Saaledes avsa höiesterett den 28.9.1918 (Rt. 1918 II s. 47 — 53) en dom, som kjente ugyldig en resolusjon der var fattet i henhold til lov av 16.7.1907 om forandringer i odelsloven, fordi retten antokat resolusjonen og loven stred mot grunnlovens § 97. Domstolen gikk ut fra at odelsretten — retten for en families medlemmer tilaa löse inn odelsgods som er gaatt ut av slekten — er en rett som beskyttes av grunnlovens § 97; lovgiveren kann derfor ikke gjöre innskrenkninger i denne rett med virkning for dem, som ved födsel

NORSK RETTSLITTERATUR 1922 — 1923. 115elier paa annen maate allerede er kommet i besiddelse av odelsrett, i det öieblikk da loven trer i kraft.
    Denne dom gjör fhv. byraachef i justisdepartementet GUNNVALD FLIFLET til gjenstand for en efter min mening meget berettiget kritikk: "Odelsretten og Grundloven § 97" (Videnskabsselskabets skrifter 1923). Forfatterens opfatning er den, at odelsretten som en familierettslig lösningsrett overhodet ikke beskyttes av grunnlovens § 97,og at höiesterettsdommen av 1918, der antok dette, derfor er uriktig.
    I et særdeles omfangsrikt skrift: "Eiendomsrett og statsmonopol"(Kommisjon: Olaf Norli 1923), dröfter professor JON SKEIE et noget beslektet emne. Der hviler i Norge forslag om aa gjöre all import og muligens ogsaa maling av korn til statsmonopol, og Skeies skrift undersöker spörsmaalet om staten kann gaa til en slik foranstaltning uten aa svare erstatning til de mölleeiere, som utrangeres vedmonopoliseringen. Hans konklusjon er den, at mölleeierne i kraft av grunnlovens § 105 kann kreve erstattet det tap de lider paa eiendom og bedrift.
    Höiesteretts adgang til aa sette lover tilside som grunnlovsstridige, og grunnlovsforbudet i § 97 mot aa gi lover tilbakevirkning, har mange fremskrittsvenlige politikere fölt som en besværlig og urimelig klamp om foten. For Stortinget er det derfor flere ganger fremsatt forslag om disse rettsreglers ophevelse.
    I anledning av ett av disse forslag anmodet justisdepartementet professor MIKAEL LIE om aa gi en utredning av disse spörsmaal. Under tittelen: "Betenkning angaaende grunnlovens §§ 97 og 105 og om domstolenes myndighet til aa pröve lovers indre gyldighet" (Stortingsdokument nr. 13 for 1923), er denne hans utredning blitt tilgjengelig i bokhandelen. Forfatteren gir en bred og interessant rettssammenlignende analyse av grunnlovens § 97, dens kilder og historie, og videre gjör han paa samme vis rede for reglen om domstolenes adgang til aa pröve lovers grunnlovsmessighet. Han konkluderer med at grunnlovens § 97, som har vist sig aa uttale det almengyldige rettsprinsipp om at lover ikke skal virke tilbake, i en noget for stiv og umedgjörlig form, bör opheves. Hvis saa skjer, finner han derimot ikke at domstolene bör fratas den rett de gjennem en sedvanerettslig utvikling har erhvervet, til aa paase, at de andre grunnlovsskranker for lovgivningsmakten blir overholdt.1
    Av utpreget praktisk tilsnitt er sekretær i justisdepartementet HALVOR PAULSENS bok: "Kommunalforvaltning" (Gyldendal 1923). Den betegner sig som annet bind av et större verk: "Norsk statsborgerbok", som under redaksjon av byraachef Carl Platou snart skal utgis. Boken gir en kortfattet oversikt over de viktigste sider aven kommunes forvaltning: kommunevalg og de kommunale institusjo-

 

1 Professor Lies synsmåter er i adskillig utstrekning i mötegaatt av professor MORGENSTIERNE, der ogsaa av justisdepartementet var anmodet om aa uttale sig om spörsmaalet. Morgenstiernes betenkning er trykt som et tillegg til det nevnte dokument nr 13 for 1923, men er ikke tilgjengelig i bokhandelen.

116 RAGNAR KNOPH.ner, undervisningsvesen, forsorgsvesen, kirke- og politivesen, skatteregler o. s. v.
    Et annet arbeide som vil være meget nyttig for praktikere, og som ogsaa teoretikere vil lia utbytte av aa studere, er advokat PER RYGHS store verk: "Formue og inntekt" (Aschehoug 1920―1923). Boken byr en systematisk framstilling av begrepene formue og inntekt efter skattelovene av 1911 med senere talrike forandringer. Den bygger paa en inngaaende analyse av loven og dens forarbeider, og tar i rikt mon hensyn til den domspraksis som har dannet sig siden lovene kom.
    Av privatrettslig litteratur fra de siste 2 aar maa först nevnes professor GJELSVIKS forelesninger over "Norsk personrett" (utgitt avoverrettssakförer Chr. Stray til bruk for de juridiske studenter, 1923). Boken gir en klar, grei, og for studentene meget nyttig fremstillingav denne viktige side av den norske rett. Av særlig interesse erforfatterens ganske inngaaende utredning av de juridiske personers rettsstilling.
    Om "Landslot" har byraachef, dr. juris HELGE KLÆSTAD gitt utet mindre skrift. (J. W. Cappelen 1922). Landslot er en avgift som tilkommer en grunneier, dersom fiskere paa till att vis bruker hansgrunn under saltvannsfiske. Skriftet er utarbeidet til bruk for en komité, som har til opdrag aa fremsette forslag til revisjon av den gjeldende lovgivning paa dette rettsomraade.
    Rettshistorisk interesse har et av FREDRIK SCHEEL utgitt verk: "Lagmann og skriver" (Gyldendal 1923). Det er rettslivet i Norge i det 16. og det 17. aarhundre som forfatteren lier skildrer, gruppert omkring to av de centrale skikkelser i datidens rettsliv, lagmannen og sorenskriveren. Ogsaa dr. juris KRISTIAN ÖSTBERGS: "Norsk bonderett, III. bind" (Hamar 1922), inneholder en del mindre rettshistoriske avhandlinger. Ellers rummer boken et par privatrettslige avhandlinger (Bonderett og juristrett, Om vanhjemmel efter norsk rett), og forövrig en rekke smaa artikler.
    Filosofisk anströk har N. HARBOES arbeide: "Den strafferettslige skyldevne" (Gyldendal 1923). Forfatteren, som er læge, dröfterdette viktige og særdeles omstritte spörsmaal saavel fra den teoretisk-filosofiske som fra den praktisk-rettslige side, og konkluderer med en rekke konkrete forslag til fremtidig lovordning.
    Endelig maa fra romerrettens mark nevnes fhv. höiesterettsassessor HAMBROS: "Den romerske familie- og arverett" (Aschehoug 1923). Med dette arbeide avslutter forfatteren ifölge bokens forord sin fremstilling av de deler av den romerske privatrett — han har tidligere gitt ut en fremstilling av obligasjonsrettens spesielle del og av tingsretten — hvor der ikke tidligere forelaa nogen trykt lærebok beregnet paa studenter.

Ragnar Knoph.