Norsk lovgivning i 1923. Den 7 december 1923 er utfærdiget en lov om kommuner som misligholder sine gjeldsforpliktelser. Overfor en kommune vil den vanlige tvangsinndrivelse gjennem eksekusjon og tvangsauksjon være mindre effektiv, navnlig fordi fyldestgjörelse ikke kan sökes i kommunens viktigste aktivum, dens beskatningsrett. Av samme grunn vil det regelmessig være litet formålstjenlig å sette en kommune under konkurs, selv bortsett fra at der efter gjeldende rett er delte meninger om der overhodet er adgang til det. Som fölge herav kan en kreditor komme til å stå uten effektive rettsmidler overfor en kommune, som ikke kan eller ikke vil betale sin gjeld. Denne rettstilstand er uholdbar. Den förer ikke bare til ubillighet overfor kreditor, men kan også bli ödeleggende for kommunene selv, fordi den er egnet til likefrem å opmuntre til lettsindig gjeldstiftelse, og fordi den vil virke nedbrytende på den kommunale kredit.
Flere kommuner har for tiden så store gjeldsforpliktelser at de ikke makter å betale skyldige renter og avdrag, og for andre erstillingen ialfall meget vanskelig. Delvis skyldes det i verksettelsen av forskjellige store anlegg, spesielt elektrisitets verk, under krigens höikonjunktur. Da enkelte kommuner har været uvillige til å dekkede manglende belöp ved beskatning eller ikke har kunnet gjöre det på grunn av den sterke reduksjon i skattefundamentene, er man blitt stillet overfor situasjoner som næsten er ulöselige.
Disse forhold har nödvendiggjort vedtagelsen av nevnte lov, som hjemler dels utfærdigelse av visse pålegg til kommunbestyret og dels, i fornödent fald, en direkte statsadministrasjon.
Hvis Kongen finner det nödvendig av hensyn til kommunens ökonomi eller kreditorenes fyldestgjörelse, kan lian bemyndige vedkommende departement til å pålegge herreds- eller bystyret innen en fastsatt frist:
1. å treffe visse i pålegget nermere bestemte forholdsregler til forminskelse av kommunens utgifter eller til ökning av dens inntekter, herunder også omgjörelse eller forandring av bevilgninger og andre beslutninger som er av betydning for kommunens ökonomi;
2. å beslutte utlignet tilleggsskatt på inntekt og formue til dekning av renter og avdrag på kommunens gjeld, dog således at densamlede inntektsskatt ikke må overstige 20 pct.
Blir et sådant pålegg ikke efterkommet, eller blir den fattede beslutning ikke gjennemfört, kan Kongen bestemme, at kommunen skal settes under administrasjon av vedkommende departement i forening med et tilsynsråd, som opnevnes av Kongen. Herreds- eller bystyret har dog rett til å opnevne et av tilsynsrådets medlemmer.
Efter ansökning fra herreds- eller bystyret kan Kongen også bestemme, at en kommune skal settes under administrasjon, uten at pålegg som foran nevnt er utferdiget.
Sålenge en kommune står under administrasjon, kan departementet, efterat vedkommende kommunale myndighet har hat anledning til åuttale sig og efter forslag fra tilsynsrådet, treffe avgjörelse i allesaker, som angår den kommunale bevilgnings- og beskatningsrett eller fastsettelse av godtgjörelse for kommunale ydelser, således f.eks. betalingen til kommunale gass-, elektricitets-, vand- og renholdsverk. Ved fastsettelsen av de regler som skal fölges ved skatteligningen, er departementet ubundet av bestemmelsene i skattelovene om begrensning av inntektsskattören. Dog må denne ikke overstige 20 procent.
Tidligere bevilgninger og andre beslutninger, som er av betydning for kommunens ökonomi, kan omgjöres eller forandres av departementet, når for mannskapet og tilsynsrådet har hat anledning til åuttale sig. By- eller herredsstyre, formannskap eller kommunale utvalg kan ikke uten tilsynsrådets samtykke treffe nogen beslutning, som påförer kommunen utgift. Med förer beslutningen utgifter som ikke dekkes ved bevilgede belöp på årets budgett, må også departementets samtykke innhentes.
Departementet kan pålegge kommunestyret å innstille og avvikle kommunale foretagender. Efterkommes ikke pålegget innen en fastsatt frist, overtar tilsynsrådet ledelsen og avviklingen av foretagendet.
Endelig merkes at tvungen gjeldsinndrivelse overfor kommunen ikke kan foretas fra den tid da departementet har grepet inn ved utfærdigelse av sådant pålegg som loven hjemler, og til en måned efter utlöpet av den i pålegget satte frist. Det samme gjælder sålænge kommunen er under administrasjon.
Administrasjonen skal heves, så snart Kongen under hensyn til kommunens ökonomi finner det tilrådelig.
Det er klart at en lov som griper så sterkt inn i det kommunale selvstyre måtte fremkalle betænkeligheter, og fra först av var der ikke stor utsikt til at den skulde gå igjennem i Stortinget. Men tilslut var det bare kommunisterne som satte sig imot loven.
En lov av 15 december 1923 om pengeforpliktelser lydende påbetaling i gull er foranlediget ved de såkaldte gullklausuler i gjeldsbevis.
I vort pengevesens forfallstid i 2 den halvdel av det 18de og begynnelsen av det 19de århundrede var det tillatt å kontrahere i banksedler efter navnever di (d. e. pålydende) eller efter sölvver di (d. e. seddelbankens officielle sölvkurs) eller i rede sölv (d. e. sölvdalere). Imidlertid stod det ikke en långiver fritt å betinge sig tilbakebetaling i andre betalingsmidler enn de hvori lånet blev ydet. Betinget han sig betaling i rede sölv av et lån som var utbetalt i banksedler efter navneverdi eller sölvverdi, var han efter forordningav 14 mai 1754 § 6 hjemfaldt til straf for åger. Vilde långiverenbetinge sig tilbakebetaling i rede sölv, måtte han også gi valuta i
rede sölv eller dets fulde verdi. Heller ikke kunde en kreditor gyldig forbeholde sig i sin tid å fordre det utlånte belöp tilbakebetalt i den valuta som han da fandt tjenligst for sig (jfr. Örsteds Håndbok 5te bind, kap. 6 §§ 2 og 4). Den nevnte straffebestemmelse blev dog ophevet ved lov av 29 juni 1888, som innförte det nye ågerbegrep.
Ved fundationen for Norges Bank av 14 juni 1816 § 7 blev bankens sedler gjort til tvungent betalingsmiddel ved alle betalinger som ikkeer bestemt i rede sölv. Denne bestemmelse blev stående uforandret efter innförelsen av gullmyntfot, men blev senere med den herav fölgende ændring gjentatt i loven om Norges bank av 28 april 1892§ 7, hvis förste ledd lyder således: "Sålænge banken ved påkrav infindir sine sedler efter deres fulde pålydende med mynt, skal de ved alle betalinger, der ikke er bestemt i rede guld, gjelde som penger og være tvungent betalingsmiddel i riket."
Ved provisorisk anordning av 3 august 1911 og senere i henhold til en lov av 18 august s. å. har banken midlertidig været frit att for plikten til å innlöse sine sedler undtagen i tidsrummet fra 8 mars 1916 til 19 mars 1920, da den norske valuta inntoken særdeles gunstig stilling. Loven av 18 august 1914 opretholder sedlerne som tvungent betalingsmiddel også i den tid livor i banken midlertidig er fritatt for innlösningsplikten, men berörer ikke spörsmålet om de s. k. gullklausulers betydning. Antagelig har man under forberedelsen av loven ikke på noget hold lagt vekt på undtagelsesbestemmelsen i banklovens § 7, 1ste ledd, men uten videre gått ut fra at sedlerne, likesom tidligere, vilde bli godt att som fullgyldig betalingsmiddel, også når betaling er betinget i gull.
Denne forutsætning må siges i det store og hele å ha slått til. Bankens sedler er stadig blit mott att som gyldig betalingsmiddel efter sin fulle pålydende gullverdi. Gullklausulen er efter den således praktis erte rettsopfatning ikke tillagt nogen særlig betydning. Dette henger antagelig sammen med at den i almindelighet har utgjort en del av de trykte formutarer til pantobligasjoner, og at hverken långivere eller låntagere har ofret den nogen særlig opmerksomhet eller opgjort sig nogen klar mening om hvad ordene skuldebety. Om gullklausulen er kommet med eller ikke, har derfor heller ikke været tillagt nogen betydning ved fastsettelsen av rentefoten eller andre lånevilkår. Dette gjelder også lån som er ydet i den tid, hvori seddelinnlösningen har været suspendert.
Imidlertid er der i den senere tid reist enkelte rettssaker hvorider under påberopelse av gullklausuler er gjort krav på kurstillegg til Norges Banks sedler. I en sådan sak har Kristiania byrett avsagt frifinnende dom 31te mars 1923. En annen frifinnelsesdom er avsagt av Trondhjems byrett den 12te april 1923. Men der er allikevel opstått en viss fölelse av usikkerhet, og for å forebygge de ökonomiske omvæltninger som kunde bli fölgen av en mulig ændret retspraksis, har man funnet det på krevet å regulere forholdet vedet lovbestemt moratorium for gullforpliktelser svarende til suspen-
sionen av sedelinnlösningen, såfremt fordringshaveren nekter å motta betaling i Norges Banks sedler efter pålydende gullværdi. Forutsætningen er at forpliktelsen til å betale i gull er rettsgyldig vedtatt, og justisdepartementet har i sine motiver sterkt fremhævet at man ikke uten videre kan betrakte gullklausulens tilstedeværelse i en pantobligasjon eller i et annet gjeldsbevis som uttrykk for en sådan vedtagelse.
Propositionen foreslog videre at fremtidige avtaler om at en pengeforpliktelse skal betales i gull, skulde være uforbindene. Men da dette forslag vakte betænkeligheter av hensyn til offentlige lån i utlandet, blev det senere frafaldt og moratoriebestemmelsen i steden utvidet til også å gjelde de fremtidige pengeforpliktelser.
Loven har efter dette fått fölgende ordlyd: Har en skyldner rettsgyldig vedtatt å betale en pengeforpliktelse i kroner i gull, og fordringshaveren nekter å motta betaling i Norges Banks pengesedlerefter pålydende gullverdi, kan skyldneren kreve utsettelse med betalingen, sålenge banken er fritatt for plikten til å innlöse sine sedler efter deres pålydende. Frafaller fordringshaveren sin nektelse, kan han först efter tre måneders varsel kreve betaling som foran anfört. I utsettelsestiden svares rente efter fire av hundre årlig. Renten betales i banksedler efter deres pålydende.
Retten til utsettelse kan ikke på forhånd frafalles av andre ennstaten, kommunene, Norges Bank og helt statsgaranterte banker (Hypotekbanken, Småbruk- og Boligbanken og Fiskeribanken).
Utenom de nu nevnte lover og den i Sv. J. T. 1923 s. 200 behandlede lov om offentlig administrasjon av banker, kan nevnes fölgende:
En helt ny lov om personnavn av 9 februar gir faste regler omslektsnavn og andre efternavn, om fornavn og om navnbevillinger, mens vi tidligere kun har hat en usikker sedvanerett og administrativ praksis på dette område.
Sjömannsloven av 16 februar er i det vœsentlige overensstemmende med den svenske og den danske sjömannslov.
En lov om luftfart av 7 december er likeledes fremkommet som resultat av nordisk samarbeide. Loven inneholder foruten registrerings-, ordens- og sikkerhetsforskrifter også et kapitel om erstattning for skade ved luftfart.
Samme dag er utfærdiget en lov om alderstrygd, d. e. alderdomspensionering, omfattende alle norske statsborgere. Utgiften skal bæres av kommunerne, men således at staten refunderer 50 pct. Loven har dog ingen aktuel interesse, da den först trer i kraft fra dentid Kongen med Stortingets samtykke bestemmer.
E. Alten.